Gode kritikker, dårlig salg

Av oversetter Egil Rasmussen

(Tegningen forestiller forfatteren Cees Nooteboom.)

Et herlig tiltak, denne oversetterbloggen, jeg håper og tror den vil vokse seg stor og sterk.

Jeg skulle så gjerne ha bidratt til primærmålet og talt varmt for et forsømt produkt. Men Jeg har stort sett vært så heldig, i min lille oversetterproduksjon, å kunne forholde meg til forfattere hvis bøker blir gjenstand for seriøse anmeldelser - om enn kanskje ikke i alle tilfeller så mange som ønsket.

For meg er det altså ikke forlagene eller kritikerne det er noe i veien med, jo forresten, middelmådig kritikk finnes det mer enn nok av, det har det alltid gjort. Men hovedproblemet for en halvgammel desillusjonert intellektuell radikaler er at litteraturen, eller tiden, er sjuk og svak og dårlig bak, for å låne en vending av Torborg Nedreaas.

Jeg har altså ingen neglisjerte oversettelser på repertoaret, men vil gjerne anføre et par eksempler for å begrunne min egen frustrasjon.

Cees Nootebooms tidlige mesterverk, Ritualer, ble i sin tid anmeldt på kronikkplass i Dagbladet, av Øystein Rottem, han var uforbeholdent positiv (skrev til og med at oversettelsen var utmerket) ... Vel, etter en tid fikk jeg tilbud om å overta noen eksemplarer av restopplaget, boken hadde med andre ord ikke solgt.

Tilsvarende med samme forfatters lille bok Følgende historie. I den forbindelse fikk jeg for øvrig, på indirekte vis, en kritikervurdering jeg virkelig satte pris på. Det var Turid Larsen i Arbeiderbladet. Hun skrev at hun ikke kunne originalspråket, men ut fra oversettelsen ville hun karakterisere forfatterens stil som ... Hun skjøt blink hele veien, og jeg forstod at her hadde jeg lykkes! Også her ble det noen ekstra frieksemplarer.

I fjor høst kom så Hotell Nomade, en samling reiseessays (fant på den termen akkurat nå) av samme Nooteboom. Jeg har hørt meg for hos Aschehoug, den selger ikke. Nei, hvor skal det ende? En forfatter skriver handlingsmettet og filosofisk med vidd og eleganse om menneskelige relasjoner, om geografien og historien, kompetente kritikere løfter ham til skyene og for tiden soper han stort sett med seg det som finnes av aktuelle utmerkelser, det er bare nobelprisen som mangler.

Men åpenbart foretrekker vår norske tid en sørlending som skriver om seg selv og attpåtil får lov til å markedsføre seg og sin matte stemme via opplesning i NRK!

Ting tyder på at parnasset burde skaffe seg et nytt folk.

Akk ja, man begynner vel å bli gammel.