Tålmodighet

av oversetter Steinar Lone

Da jeg kom tilbake til Norge i 1979 etter et universitetsår i Romania, fikk jeg den bisarre ideen at jeg kanskje kunne få et forlag interessert i noe av den litteraturen jeg hadde lest. Éi bok som hadde gjort sterkt inntrykk, var Øksa av Mihail Sadoveanu, ei bondefortelling han skal ha skrevet i løpet av sytten dager, og som kom ut første gang i 1930. Da jeg leste den første gang, måtte jeg lese ut boka helt da jeg var litt over halvveis – og holdt på til klokka tre om morran.

Så på en liten reiseskrivemaskin oversatte jeg, med blåpapir slik at jeg fikk to gjennomskrifter, etter beste evne første og siste kapittel. Og siden boka er skrevet i et sterkt «ruralt» språk, måtte jeg slå opp mye. Heldigvis hadde jeg en firebinds litterær ordbok fra 50-tallet, der Øksa inngikk som leksikografisk grunnlag. Et av ordene jeg slo opp, hadde betydninga «spontekt» – og eksemplet under oppslagsordet var faktisk akkurat den setningen jeg var i ferd med å oversette...

Et eller annet sted hadde jeg fått tak i en engelsk oversettelse av hele verket. Jeg skreiv et følgebrev, og troppa opp på Sehesteds plass hos Gyldendal. Og la fram mitt ærende for resepsjonen: «God dag, jeg heter... Jeg har oversatt første og siste kapittel av en roman fra rumensk som forlaget kanskje kunne være interessert i. Jeg har også en engelsk oversettelse.» Jeg la en stor konvolutt på skranken. «Hva!? Det er slett ikke slik man gjør det!» «Hva gjør man da?» «Ja, det kommer et forslag på en bok, og så sendes den til et medlem av Norsk Oversetterforening til uttalelse!» «Jeg tror ikke det er noen i Norsk Oversetterforening som kan rumensk...» (Og det sa jeg ut fra det faktum at Tiden på den tida ga ut en del rumenske titler i sekundær-, ja sågar tertiæroversettelse fra svensk.) «Det må det da være!» «Jeg ber jo ikke om annet enn at dere tar det imot, og ser på det...»

Et par uker etter fikk jeg hele greia i retur, med et høflig og helt korrekt avslagsbrev. Som også inneholdt en vurdering av kvaliteten – oversettelsen var god nok. Men altså...

Jeg prøvde meg hos Tiden, hos Aschehoug, hos Solum... Og så glemte jeg hele greia. Men da jeg i 1982 skulle opp til magistergraden i romansk filologi, førte jeg boka opp på pensumlista mi. Og til muntlig, da jeg skulle vise mine ferdigheter i å snakke rumensk, presenterte professor Aurelian Tănase meg for et par sider med fotokopier. «De kjenner det kanskje igjen?» (Naturligvis var vi dis på rumensk.) «Ja, det er siste kapittel i Øksa av Sadoveanu.» Jeg leste opp litt av teksten, kommenterte en del dialektuttrykk, oversatte så et avsnitt. Jeg blåste selvfølgelig bakoversveis på hele eksamenskommisjonen – der to av de fire medlemmene forresten ikke kunne et ord rumensk. Jeg sa ikke noe om at dette vel var omtrent det eneste tekststykket der jeg ikke bare hadde slått opp hvert eneste ord, men også lagd en litterær oversettelse. Morsomt. Jeg veit at Winston Churchill har opplevd noe liknende. Uten sammenlikning for øvrig.

En gang på 1990-tallet kom det en ildsjel av en kulturattaché til den rumenske ambassaden i Oslo. Ved en anledning nevnte jeg for ham at jeg hadde oversatt første og siste kapittel av Øksa, og han ble fyr og flamme. Han tok kontakt med Gyldendal, jeg hadde da alt oversatt éi bok fra rumensk (og tre faglitterære fra italiensk), og jeg skreiv en ny konsulentuttalelse. Der jeg dessuten tok med at Caplex nevnte boka som et hovedverk, under artikkelen om forfatteren – dog med forbehold om at det var jeg som hadde revidert akkurat den artikkelen og føyd til boka. (Eller nevnte jeg det? Nå husker jeg ikke.)

Det ble bok. Jeg gikk gjennom oversettelsene mine fra over femten år tidligere. Det var faktisk ikke mye å rette opp. Dessverre ble det noen forsinkelser i prosessen, så den rakk ikke å bli siste utgivelse i Vita-serien før den ble lagt ned. Den kom hors serie, fikk meget velvillige anmeldelser – og solgte selvfølgelig ikke. Men den ble innkjøpt: Ikke ante jeg at jeg dermed fikk bonus fra Kulturrådet! Dermed står den på bibliotekene. Hvor det ble av resten av opplaget, veit jeg ikke, men da forlaget rydda før forlagshuset skulle tømmes for å bygges opp igjen innenfra, dukka det opp ett eneste eksemplar – som jeg fikk. Men boka er fortsatt å få tak i hos antikvariatene. Pluss at jeg prøver å få et annet forlag til å trykke den opp i pocket.

Av og til dumper det bøker ned i postkassa mi fra rumenske forfattere som har fått snusen i at jeg oversetter fra rumensk, og på mystisk vis har fått tak i adressen min (jo da, jeg veit hvordan). Hittil alltid med en e-postadresse, så jeg bekrefter mottakelsen per e-post, takker, og skriver at jeg ikke kan love å lese boka med det aller første – og forteller dem at det tar mellom femten og tjue år før norske forlag reagerer. Og da er jo boka forlengst passé, ikke sant? Helst skal jo norske oversettelser komme før den engelskspråklige originalen, heftig markedsført på bokmessa i Frankfurt før den er ferdigskrevet. Og der kom jeg i 1981 med ei bok fra 1930! Hvor naiv går det an å bli...

Brikt Jensens omtale av boka i Dagbladet kan fortsatt leses her.

Og i et intervju med meg, som du finner her, opprinnelig trykt i Nordahl & Eftf. 3-4/2008, står en tilsvarende historie om et annet forfatterskap.

Utdrag:

-- Akk og ve, herr David, sukket Vitoria. Vi har ikke slektninger her i Măgura. Vi reiste fra hjemstedet vårt da vi var unge og slo oss ned her. Brødrene til Nechifor drev også med sauer. Så vidt jeg har hørt, kom de en vinter med flokkene sine helt til Krim. De slo seg ned der ved noen rike beiter rett ved havet. Det ble sagt at de skulle komme tilbake etter femten år, men bare med esler, og i kløven til eslene skulle det bare være penger. Jeg har ingen brødre, søstrene mine ble igjen der borte bak andre fjell, og jeg har ikke hørt mer fra dem. Foreldrene våre er også døde. Så her bor vi, bare vi og barna våre. Jeg har rådet meg selv med det lille vettet jeg har fra Vårherre. Jeg ventet og ventet, kanskje for lenge. Men hva skulle jeg gjøre?

– Det er sant, innrømmet kjøpmannen. Nå er du blitt overbevist om at han har satt livet til der borte.

– Hvorfor det?

– Fordi du har reist etter ham. For ellers kunne du ventet enda lenger, hvis du har ventet helt til nå.

– Ja, det er sant. Men jeg tenkte ikke på at røverne kunne ha drept ham før han kom fram. Han hadde penger på seg slik jeg har nå. Han var modig og reiste natterstid også. Jeg har bestemt meg for å bare reise mellom soloppgang og solnedgang, og for å holde meg mest mulig i nærheten av andre mennesker. Det er nok av onde mennesker i verden, men det finnes også skikkelige folk. I natt sendte Vårherre et villdyr, for å vise meg to av de onde. Som jeg fortalte i vertshuset, var det to tyver som var ute etter pengene. Jeg har forstått at herr Iordan er av skikkelige folk, for han nevnte ikke for noen at pengene var hos far Dănilă.

– Hm! brummet Gheorghiţă og lo for seg selv.

– Hør her, fortsatte kjøpmannen mens han smilte og lukket høyre øye. Det åpne øyet så til siden, og pekefingeren på høyre hånd holdt han mot det lukkede øyet. Hør her. Du må ikke plage deg med slike tanker. Mannen din er ikke død verken på veien eller i Dorna.

Vitoria gav fra seg et kort gledesutbrudd.

– Er du sikker på det?

– Nei.

Hun senket hodet.

– Jeg kan ikke være sikker på det, for jeg var ikke sammen med ham. Men som en mann som kan sitte og overveie alt, vil jeg si at alt som finnes i verden har navn, stemme og tegn. Her til venstre i lia ligger det sju spontekte tømmerhus med snø på taket. Og fra sju piper kommer det røyk. De roper ikke høyt, men de har noe å si. Først og fremst et tall: sju. Deretter forteller de at det er vinter og at folk sitter rundt grua og koker maismel og steker flesk. Hvis det ikke kom røyk fra en av pipene, ville det bety noe annet. Det vil si at alt i verden gir tegn fra seg. Har du noen gang hørt om at manndrap ikke kommer for en dag, og at en død kropp ikke blir funnet? Gribber og ravner flyr og viser hvor det ligger noen som er slått i hjel av røvere. Bølgene skyller i land en som er druknet. Er han kastet i en brønn, kommer det en tørkeperiode og bena viser seg for den som kikker nedi. Er han gravd ned, kommer ulven og graver ham opp. Det vil si at alt har en stemme, for slik har Vårherre bestemt det. Alt ryktes og når dit det skal. Brødrene til Nechifor Lipan kom helt til Krim, som du sier. Som om de skulle vært døde. Men likevel kom det nytt om det. Fra mannen din kommer det ingenting, fordi han har stukket seg unna et sted og gjemmer seg. Hadde han omkommet, hadde det ikke kunnet holdes skjult. Men jeg vil si deg noe annet også. Du må tro at han lever, for å få styrke til å lete etter ham.