Oversettelse über alles, over alt

Kronikk om utbredelsen av oversettelser av oversetter Jon Rognlien

Kronikken ble opprinnelig skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.

Hva er det første vi tenker på når vi møter ordet oversettelse? Kanskje litteratur, kanskje hørespill på radioen, kanskje tekst på tv og kino. Men oversettelse foregår på så mange steder, på felter vi ofte ikke tenker over, i det små og i det store. Vi oversetter mellom språk, men også mellom andre tegnsystemer. Vi tolker våre medmennesker gjennom kroppsspråk, klesdrakter og andre eiendeler, og alt det som forblir usagt, det man ikke sier. Dette er en form for oversettelse og helt nødvendig i vår daglige kommunikasjon. Vi får øye på disse lagene av oversettelse når vi ser på et tverrkulturelt kjæresteforhold. «Motsetninger tiltrekker hverandre,» tenkte jeg da jeg møtte min italienske ungdomskjæreste, og vi fikk mange fine stunder med kulturell utvekskling, på stadig mindre haltende språk. Alt måtte oversettes, fra den norske alkohollovgivningen (og danseforbudet på Langfredag – noen som husker det?) til den høyeffektive biltrafikken på italienske motorveier. Fiskeslagene som bare fantes i Middelhavet – hva liknet de mest på: flyndre, sei eller uer? Og går det an å snakke om hvalbiff på italiensk? Det blir mange forhandlinger av slikt.

Da jeg noen år senere fikk norsk kjæreste, pustet jeg lettet ut og sa til meg selv: «Like barn leker best.» Det var en lettelse å slippe å forklare hvem Fleksnes var, hvordan utedasser brukes og hvorfor all mat som serveres i nærheten av idrettsanlegg i Norge er av det mest usunne slaget som tenkes kan. Men så var det andre oversettelser ...

Både utsagnet om de tiltrekkende motsetningene og barna som leker best er like sanne som de er tomme, og ved å benytte slike utsagn hadde jeg oversatt mine usikre erfaringer til stående metaforer, gjort dem til en klisjé. Det er alltid en fristelse, og i mange av dagliglivets oversettelser søker vi generaliseringer og forenklinger. Komplekse erfaringer slankes til slående uttrykk, og overfladisk kunnskap triumferer med utsagn som «Men dét er jo ikke annet enn ...». Med støtte i ordbøkenes begrensende horisont tar vi språkene inn over oss.

Vi oversetter maten vi spiser. Italieneren som kommer til Norge og tror fiskebollene som serveres er små mozzarellaer, opplever et kulinarisk oversettelsessjokk. Det sies at det franske kjøkken oppsto som en slags oversettelse da den toskanske prinsessen Caterina de' Medici på 1500-tallet fikk hentet opp noen hjemlige, italienske kokker etter at hun hadde havnet i det kalde og barbariske Frankrike, tvangsgiftet som hun var blitt med den senere franskekongen Henrik II. Kokkene gikk løs på det lokale utbudet av ingredienser og skapte nye retter som kunne døyve prinsessens gastronomiske hjemlengsel. Mat vandrer, forvandler seg og leker med skjulte identiteter. Fårikål er nasjonalrett i mange land: På Balkan kan den lages med syrnet kål og i Sør-Afrika brukes vannliljeblader framfor kål. Og dolmades – gresk/tyrkisk/arabiske, innpakkede godbiter i vinblader – blir til kålruletter her nordpå. I Sverige heter de kåldolmar, visstnok innført av Karl XII som hadde sittet i tyrkisk fangenskap.

Og Spaghetti à la Capri? Hva ville du fått hvis du bestilte det på øya Capri i Napoli-golfen? Sannsynligvis en sommerlig rett med friske, hakkede småtomater, basilikum, fersk bøffelmozzarella og mild olivenolje. Kanskje litt nykvernet svart pepper over. Noe ganske annet enn den oversettelsen vi får på boks i norske supermarkeder, men mat likevel. Nye generasjoner i migrerende familier jobber intenst med å oversette den nye verdenen, tolke den for sine foreldre. «Men sånn er det jo her,» må de si, gang på gang. Samtidig må de jobbe med å fortolke fortellingene om de gamles hjemland – kanskje særlig når de under feriereiser «hjem» møter land som skiller seg fra de idylliserte fortellingene de er oppvokst med. Og der må de igjen oversette, de må fortelle slekt og venner av familien åssen det foregår i det nye landet. Ting og skikker som bare finnes her må forklares med ord. Mye kløkt kreves når det skal skapes begreper som kan fremkalle den rette balansen mellom fordommer, konvensjoner og underholdende overraskelser.

Mange av våre daglige samtaler har sterke innslag av oversettelse. Når vi slenger inn en engelsk frase her og der, kanskje for å brife med transnasjonal kompetanse, har vi dratt det engelske uttrykket ut av sin kontekst og inn i vår egen. Når skolejenter forteller hverandre om festen de var på sist helg, kan de oversette erfaringene sine ved å herme fortellinger om fester i tv-serier fra California.

Avisene er fulle av oversettelse, både på papiret og på nettet. Ofte skjer det så i hui og hast at kildespråket, gjerne engelsk, skjærer gjennom. Når det er buskbrann i Australia, er det ikke Moses og Jahve det handler om, men fyr og flamme i skogen. Journalistene får nyhetene inn fra byråer og skal skrive dem om jo før jo heller. I mange redaksjoner publiseres det nå direkte ut på nett, uten at andre øyne sjekker resultatene. Korrektur og språkvask er passé. Men også tradisjonell journalistikk er full av oversettelse – fra det muntlige til det skriftlige, fra direkte tale til indirekte, fra det injurierende til det antydende og fra det utdaterte til det dagsaktuelle. I agurktider oversettes gamle avisender til å bli friske, flyvende nyheter. Det kan være svigermor i campingvognen, krokodiller i kloakken eller skjørlevnet i adelige kretser. Det kan være rasehat oversatt til islamofobi, kokain på vestkanten og bestialske orgier i bortgjemte landsbyer. Stående fordommer oversettes til ny kunnskap.

Volumet av oversettelse øker dramatisk. Stadig færre norske akademikere skriver på norsk, språket de muligens kan best. Man strever og knoter for å få det til på utenlandsk, og dette går så dårlig at ledende kretser på universitetene bekymrer seg for hvordan det påvirker omdømmet til utdanningsinstitusjonene. Hva betyr det å ha tekster liggende ute på nettet i famlende amatørengelsk? Blir slike tekster tatt alvorlig av målgruppa?

Også innenfor teksting for film og TV har volumet – antall tekster som produseres – eksplodert gjennom alle de nye kanalene i det digitale nettet. TV-tekst er det skriftlige mediumet i vår tid som blir lest aller mest. Og det foregår fra en helt passiv posisjon: Man velger ikke program på grunn av teksten, den er nisse på lasset. Oversettelser utført i halsbrekkende tempo sprøytes inn i de tusen hjem. Pussige formuleringer og halsløse misforståelser normaliseres gjennom ukyndig gjentakelse, og språket forskyves.

Det store volumet oversettelse og de stadig mer standardiserte utsagnene vi omgir oss med, kombinert med raffinert programvare, gjør at maskinoversettelse er på vei inn på områder vi for få år siden trodde var den menneskelige kløktens domene. Men vil maskinoversatt akademisk prosa sikre universitetenes omdømme? Og vil tredjegenerasjons maskinoversatt tv-tekst bedre den språklige kompetansen hos det passive publikum? Eller trengs det kyndige folk – oversettere?