Gjør som Batman!

En god ting kan ikke sies for ofte:

I Aftenposten 3.11.11 tok leder av Norsk Oversetterforening Cecilie Winger til orde for bedre trygderettigheter, skatt og pensjon for kunstnere. Det er kostbart å bli syk som oversetter. En stor del av NOs medlemmer får inntekter både som selvstendig næringsdrivende (med oppdrag gjennom enkeltpersonforetak) og som frilansere (lønnsarbeid, for eksempel i forlag). Frilansere med lønnsinntekt har rett til full sykepengedekning, men næringsdrivende har langt dårligere vilkår: Sykefravær gir ingen rettigheter de første 16 dagene, deretter beregnes sykepenger kun ut fra 65 % av gjennomsnittsinntekten. Blandingsarbeidere som både mottar lønn og honorar som næringsdrivende, plasseres automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende. "Det er skrikende urettferdig," mener Winger og påpeker at forlag betaler arbeidsgiveravgift for sine oversettere, uten at godene følger med. "Ingen sykepenger, ingen feriepenger, ingen AFP."

Artikkelen finner du HER, underskriftskampanje HER.

Nye Oversatte dager 28.2. til 2.3. neste år!

I 2010 ble Oversatte dager arrangert for første gang på Litteraturhuset i Oslo. Neste år er det på tide å gjenta suksessen: Sett av datoene 28. februar til 2. mars!

Oversettelsen er overalt, vi tenker bare ikke over det. I tre dager til ende settes søkelyset på oversettelse i alle dens former. Litteraturhuset vil fylles fra kjeller til loft med oversettelse, oversettere og oversettelser.

Oversatte dager vil bestå av presentasjoner og samtaler, seminarer og foredrag, debatter og dialoger, kåringer og konkurranser, konserter og utstillinger – stort og smått, smalt og bredt.

Selv om litterær oversettelse står i sentrum for arrangementet – sakprosa og skjønnlitteratur, fagbøker, dramatikk og lyrikk – vil vi også møte oversettelse i en rekke andre former.

Eget program og egen hjemmeside kommer snart.

 

Arrangører: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Oversetterforening

Kokiller, engrapp, stigerør og fotråte: kuriosa og gode hjelpere

Av oversetter Aase Gjerdrum 

Hvordan tjorer man en kamel i India? (Hari Kunzru) Hvordan fortøyer man en line 110 etasjer over bakken når man har til hensikt å balansere fra tårn til tårn i World Trade Center? (Colum McCann).

Mye rart man kan lure på!

Da jeg oversatte Alice Munro, ringte jeg en dag til Kristiania Kunst- og Metallstøberi (det eneste støperiet jeg fant) for å høre fagterminologi fra 1930-årene. Jeg innledet med det vanlige: «Unnskyld atte men, jeg er oversetter, og så …» «Er du oversetter? Så hyggelig,» svarte mannen. «Det er vi som støper Bastian.» Så noterte jeg kokiller, slyngrenser, kupol, etc. Hos en garvekyndig, en pelsdyroppdretter, en våpenkyndig, en geolog, en bibelkyndig og hos Frelsesarmeen fikk jeg forklaring på andre ord og begreper.

Da jeg jobbet med en bok av Owen Sheers, kontaktet jeg sauebønder i Vinje for å lære om fôrbete, hefted ewes og lambing ewes, wether, flushing, deergrass, høystakker, engrapp og gimmer, for ikke å snakke om foot rot. En veterinær hjalp til med tupping og liver fluke, og en hesteoppdretter plasserte cob mare, foal, tupping og tupping pad, larder, stud card og welsh cob der ordene hører hjemme. Calf nuts: Betyr det kraftfôr til kalv eller kalvetestikler? Sheers' roman foregår i Wales under annen verdenskrig, og metoder i sauehold og fagtermer fra krigshandlinger er ikke alltid de samme som nå. Og grammofonen – surret den med elektrisitet 1940-årene? Fra oversetternes e-postnettverk O-ringen strømmet det ekspertkunnskap om grammofonens historie gjennom alle tiår!

Akkurat nå vet jeg, takket være Jeffrey Eugenides, hva hacky sack er, og jeg har lært at Oreo-kjeksen fylte 100 år i mars i år. Dessuten norsk navn på swamp rabbit: bomullshalekanin! Og jeg vet helt sikkert at Sex on the Beach ikke er det jeg først trodde!

Men skal man snarest mulig rydde hodet for alle disse kuriøse engangskunnskapene? Eller imponere med en slengbemerkning om paringsklare sauer og fotråte i egnet selskap? Eller i mer biologiorientert sammenheng varte opp med haploide og diploide celler? Får man bruk for dem i senere tekster? Husker jeg hva mullein, columbine, sumac og redwinged blackbird heter på norsk neste gang jeg støter på dem? Eller de engelske ordene for panserkanon, stigerør og hyll?

Ordet mind forekommer fire ganger på en halv side i en Munro-novelle. Alle steder i vagt sprikende betydning: hode, sinn, oppmerksomhet, hensikt, tankekraft, hukommelse.

Språkvaskerens forslag om «tenkningskraft» må i alle fall oppfattes som en absolutt kuriositet!

Oversatt aften: Sorg og glede

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.11., og denne gangen er temaet "sorg og glede".

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.11. kl. 20.00.

Så lenge mennesket har skrevet litteratur, er litteraturen blitt brukt til behandle sorgen som følger når noen man er glad i dør. På årets siste Oversatte aften skal vi få presentasjoner av og opplesninger fra to bøker som to bøker som handler om å være den etterlatte. Begge er skrevet som direkte reaksjoner på tap av forfatterens aller nærmeste, men beskriver også gleden over tiden de fikk sammen.

Tone Formo: En enkes fortelling av Joyce Carol Oates

I En enkes fortelling skildrer Joyce Carol Oates’ med et enkelt å direkte språk hvordan hun opplevde plutselig å bli enke etter et førtisju år langt ekteskap. Mannen Ray døde av en hissig infeksjon han pådro seg mens han lå på sykehus til behandling for lungebetennelse. Så brått kom døden at Joyce Carol Oates aldri rakk å ta farvel. I tillegg til å være et ømt portrett av ektemannen, er En enkes fortelling en historie om skyldfølelse, ensomhet, kjærlighet, samliv vennskap og overlevelse. Oates er ofte nevnt som Nobelpris-kandidat, og En enkes fortelling er en av grunnene til det.

 

Gøril Eldøen: Sønnen av Michel Rostain

Den franske musikeren og operaregissøren Michel Rostain opplevde det verste en far kan oppleve: Da sønnen Lion var 21 år gammel, fikk han plutselig hjernehinnebetennelse og døde. Fortellingen i denne selvbiografiske romanen er lagt i munnen på sønnen, som med sin kretsing om de trivielle detaljene i det livet som går videre, gir en lun, nesten humoristisk framstilling av farens opplevelser og tanker etter tapet. Sønnen er en varm og nær fortelling om farskjærlighet og sorgbearbeidelse som ble hedret med Goncourt-prisen for beste debutroman i 2011.

Borte best -- av og til

Av oversetter Hedda Vormeland 

Av og til er oversetterlivet en dans på roser. For øyeblikket oppholder jeg meg i Amsterdam, i oversetterhuset som finnes her. Det er et hus i en av byens vakreste gater, like ved Vondelpark og Museumplein. Huset har fem rom, og hit kan oversettere fra alle verdens land få komme og bo en periode aldeles gratis og få sjansen til å kople seg på det nederlandske livet igjen. Ekstra bonus er det jo at vi kan bli kjent med hverandre – jeg kan for eksempel spise frokost med en kollega som har oversatt Ovenpå er det stille til tyrkisk, og gå på kino med en kollega fra Aruba som brenner for barnelitteratur på papiamento.

For ti år siden bodde jeg et år i Amsterdam, men de siste årene har jeg knapt vært her. Jeg merket det da jeg syklet av sted i tett fredagsettermiddagstrafikk – i stedet for å føle meg som en maur blant andre maur, følte jeg meg som akkurat det jeg var: en temmelig klønete syklist som sto i akutt fare for å havne under en trikk eller bli påkjørt bakfra av en skuter. Men det går bedre og bedre dag for dag, nå er det jeg som kommer susende og plinger iltert med ringeklokka når en flokk somlesyklende fjortiser sperrer hele sykkelfeltet.

Jeg sykler ikke hele tiden. På loftsrommet mitt i oversetterhuset er det skrivebord og datamaskin, her sitter jeg og jobber med en nederlandsk roman. Akkurat som vanlig sitter jeg alene med teksten, det kan kanskje se ut som om det kunne være det samme om jeg satt i Norge eller her eller et helt annet sted. Likevel virker det som om ordene kommer lettere til meg her. I går kveld spiste jeg middag hos en venninne i nabolaget der Vero, hovedpersonen i romanen “min”, vokste opp. På vei til en kafé krysser jeg ruten Vero sykler til teaterskolen, på en løpetur en tidlig morgen passerer jeg hennes første hybel. Når jeg setter meg ned med teksten, har jeg alle disse stedene med meg. Det gjør det lettere å leve seg inn i teksten, lettere å vurdere klang og ordvalg og sjargong. Og når dagsverket er unnagjort, spiser jeg den maten Vero spiser og går på en kafé hun kunne gått på.

Vi lever i en fantastisk tid, med Internett og Google Earth og digitale ressurser i bøtter og spann. Kollegafellesskapet blomstrer via e-post, og utenlandsk litteratur er lett tilgjengelig. Men det kan ikke erstatte det å gå i disse gatene, å høre hva folk snakker om på kafé (og ikke minst hvordan de ordlegger seg!), å se dagligvarekjedenes annonser i avisene, å diskutere ost med en kremmer i Dapperstraat eller politikk med en baker i nabolaget. Jeg er dypt takknemlig for at jeg får være her, og jeg synes alle land burde ha et oversetterhus. Norge neste?

Leieboeren av Roland Topor

Leieboeren av Roland Topor (1938--1997)

Av oversetter Hanne Herrman 

Allerede tittelen er en utfordring. Topors roman, som på norsk, svensk og engelsk har fått tittelen Leieboeren, Hyresgästen, The Tenant, heter på fransk Le Locataire Chimérique.

        En mulig oversettelse ville være Den gjenferdsaktige leieboeren, og i utgangspunktet ville jeg beholde hele den franske tittelen. Ulempen er tredelt: Tittelen er tung, og den bryter med en etablert tittel i oversatte versjoner av Topors roman. En tredje årsak er Polanskis film fra 1970-tallet, som også kort og godt heter The Tenant; det er også Polanskis film som har gjort romanen om Trelkovsky berømt. Dermed bøyde jeg meg for hevdvunnen tradisjon og brøt med originalens tittel.

Roland Topor var av polsk-jødisk opprinnelse, han vokste opp i Frankrike, Paris. Topor var en mann med mange egenskaper, en hang til det surrealistiske og utstyrt med et sterkt selvbilde:

Roland Topor er en av de største og mest mangesidige kunstnere vi har i dag; han stiller ut i gallerier og museer verden over,… R.T. er også en stor forfatter og skriver romaner, dikt, dramatikk og viser som allerede er blitt sunget, spilt, filmatisert eller lest på alle kjente språk. Svenske lesere har endelig anledning til å kunne stifte bekjentskap med Rolands litterære produksjon. Roland Topor, 1983

Slik beskrev Topor seg selv i forordet til Moderna Museets katalog til utstillingen Piccolo Blitz i 1984, en katalog der også enkelte av hans tekster var gjengitt. Likevel gikk det femogtyve år før hans debutroman ble oversatt til svensk i 2008 på Sphinx forlag i Elias Wraaks utmerkede oversettelse, og enda tre år før den forelå på norsk hos Bokvennen forlag, oversatt av undertegnede og med etterord av Stig Sæterbakken.

Under et arrangement i regi av Norsk Oversetterforenig nylig leste jeg fra boken. Det lar seg vanskelig gjøre i en skreven tekst. I visshet om at mange har sett Polanskis film uten å kjenne Topors roman, skal jeg trekke opp et kortfattet riss av romanens tema.

Trelkovsky er en ung, sjenert mann, en kontorist med faste rutiner, som skyr bråk. Han leter etter leilighet i Paris. Boligmangelen er stor, og hans glede likeså da en venn forteller om en ledig leilighet. Han flytter inn i en toromsleilighet med toalett i nabooppgangen – fra sitt ene vindu ser han rett inn på toalettet. Som Trelkovsky forteller husverten Monsieur Zy, er han en stillfarende mann, ingen damebesøk, ikke ville fester eller høy musikk. Han er i korte trekk den ideelle leieboeren.

Med dette som utgangspunkt utvikler Topor romanen til å bli et skrekkscenario der den stillfarende Trelkovsky i tiltagende grad utvikler et paranoid forhold til naboer og omverdenen generelt. Naboene klager på at han bråker selv om han lister seg rundt, legger seg tidlig, setter ting forsiktig fra seg.
        Leieboeren, som bodde der før ham, dør på sykehus etter å ha kastet seg ut av vinduet i leiligheten. Trelkovsky arver hennes etterlatenskaper, og i takt med at hans paranoia tiltar i styrke, annammer han hennes livsstil og spisevaner. I Polanskis filmatisering av romanen går det klart frem at det er Trelkovsky det rakner for, det er han som sporer av, for å si det slik. Ikke så i Topors roman. Like til slutten forblir leseren i tvil om hva som er hva, hvem som innbiller seg hva: Er det slik at naboene vil ha ham til å begå selvmord? Er han virkelig dødsdømt? Prøver naboene å forvandle ham til Simone Choule, den forrige leieboeren? Det er utvilsomt Trelkovskys tanker, men de har en slags rot i den litterære virkeligheten Topor spinner ham inn i. Da Trelkovsky ”skjønner hva sammensvergelsen går ut på”, bestemmer han seg for å gå til motangrep ved å slå dem på deres egen banehalvdel: Han vil selv kle seg ut som kvinne, og dermed få naboene til å tro at nå har de ham. Han går til innkjøp av damerekvisitter i stor stil, og forlater forretningen iført en langhåret parykk. Forbløffet oppdager han at ingen ser ut til å legge merke til hans snodige fremtoning. Vel hjemme kler han seg ut og sminker seg. Han imiterer kvinnestemmer og stryker seg over sin endrede og feminine kropp. Med det resultat at naboene klager og han selv blir opphisset av sine egne kvinnelige former.

        Paranoiaen åpenbarer flere infantile trekk hos Trelkovsky, bl.a. hans uforløste forhold til kvinner. Det kommer til uttrykk i forholdet til Stella, en venninne av Simone Choule han treffer ved Simones sykeseng. Fra han ser Stella første gang blir hun et speil på hans egne seksuelle fantasier; han klandrer henne stumt for å tenke på sex hele tiden, for være utstudert, vulgær; han saumfarer hennes påkledning med øynene og overfører ubevisst sine egne fantasier til henne. Hjemme hos henne ligger han med henne – hun er så villig og gir tilkjenne alle mulige, uekte tegn på lyst, mens han fullfører nærmest pliktoppfyllende sin oppgave som mann. Vel overstått og da hun har sovnet, kommer han seg ut på badet og kaster opp. Der ute tennes en lyst i ham og han ”må tømme seg”. Så forlater han leiligheten.
        Trelkovsky overfører all egen lyst til omgivelsene; menn er kåte råner, idioter, kvinner fulle av ekkel lyst. Selv morer han seg med å gå gatelangs og prompe, men blir flau da en eldre herre ser strengt på ham. Han har overdrevne fantasier av seksuell karakter og av egen styrke.

Men det er på hjemmebane det strammer seg til. Presset fra hans egne forestillinger, redselen og overbevisningen om at hans siste time nærmer seg, får ham til å bryte all kontakt med tidligere venner i frykt for at de skal gjøre alvor ut av den fleipende trusselen å komme hjem til ham og bråke. Før livet hans bryter sammen, er han blitt helt alene. Livet er blitt et kaos. Alt er blitt fremmed, fryktelig og farlig.

Det er en logisk, og befriende, konsekvens i at han kaster seg ut av det samme vinduet som Simone Choule; ikke en gang, men to ganger. Til de fremmøtte naboenes forbløffelse karer han seg på bena, og kledd i kvinneklær kryper han opp alle etasjene til sin egen leilighet mens han på trappeavsatsene smører naboenes dører inn med blodet som strømmer fra sårene etter fallet gjennom glasstaket.
        Her snus perspektivet igjen, og leseren er vitne til naboene som trenger seg rundt Trelkovsky mens de stikker ham med blanke våpen, før han for andre gang faller ut av vinduet.

        Identitetsforskyvningen og paranoiaen fullføres til fullkommenhet på sykehuset der Trelkovsky kommer til seg selv noen timer senere. Bandasjert og med ett stirrende øye får han øye på seg selv ved sengekanten sammen med Stella. Sammen snakker de om henne, dvs. om ham. Han åpner munnen og skriker.

Slik slutter romanen. Med en Trelkovsky som befinner seg i eksakt samme situasjon som Simone Choule da han avlegger henne et besøk for å se hvordan det står til, i bokens begynnelse.

        Leseren sitter igjen med en vond følelse av ikke å vite hva som er hva; kunne han ha unngått katastrofen, burde han ha flyktet og ikke tenkt på sparepengene, hadde han en latent psykopatalogi som ville slått ut før eller senere? Umulig å vite, for sett fra Trelkovskys perspektiv er alt såre logisk – og skremmende.

Leieboeren var Roland Topors debutroman.