Fra en oversetters hjemmekontor, del 3

Av oversetter Cecilie Winger

Da bloggredaktør Hansen nylig sendte ut en bønn om bidrag til bloggen, så jeg prompte mitt snitt. To fluer i ett smekk. Her kan jeg både ønske god jul, og relansere den svært populære serien "Fra en oversetters hjemmekontor". (Se også HER og HER.) I denne serien tar vi som kjent for oss populære og aktuelle myter omkring oversettere. Og denne gangen skal vi se nærmere på noen av de mange mytene om hvor kummerlig og jammerlig oversettere og andre kunstnere feirer julehøytiden.

Jeg starter med et retorisk spørsmål: Kan det være kontrastene? Kan det være at de store forventningene som er knyttet til julefeiring her opp i det mørke nord – med tindrende barneøyne, sorgløse familier og venneflokker samlet rundt bugnende matfat, og gaver som gjør mottagerne øre av lykke – er så oppskrudde at det vekker et trassig ønske om det stikk motsatte?

Så vidt jeg litt forenklet har funnet fram til, finnes det bare to ytterligheter når kunstnere leverer juleskildringer. Den ene beskriver feiringer av lysfester som redder deltagerne gjennom mørketidsdepresjoner og får dem trygt ut i den andre enden av midtvintersolverv. Den beskriver lykkelige julefeiringer slik de foregår hos sorenskriver Bals i filmen Tante Pose. eller hjemme i herskapshuset hos Fanny og Alexander. (Digresjon: Jo da, jeg vet at verden ikke sto til påske i tilfellet Fanny og Alexander.)

Den andre er langt dystrere og barskere. Da Dikter Arild skrev om bestefar, utkledd som julenissen som har ramlet på fylla: "Ta a’rei maska, her harru flaska", brukte han humor. Det gjorde ikke Sigbjørn Obstfelder da han i sin bunntriste "Julaften" fra 1893 blant annet skriver:

Julaften

Jeg vanked alene i gaderne

og lytted til barnesangene.

Jeg satte meg ned på trapperne

og tænkte på min døde mor.

Og jeg gik ud på markerne -


ud - blandt stjernerne.


Min skygge gled hen over skyggerne


af dødningearmede trær.




Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,


snejulelysene,


et lig, som endnu bævrede,


en stakkels frostdød spurv.




           

Og jeg gik hjem til mit tagkammer


og satte lyset i min flaske.






Jeg satte lyset i min flaske


og la bibelen på min kiste.






Jeg knæled ned ved min kiste


og blæste støvet af min bibel.




Jeg folded hænder over min bibel


og gråt.

(Digresjon 2: Denne tårefremkallende melankolien ble for øvrig parodiert rundt 1950 av d’herrer Eidem, Keilhau og Bjerke. "… og han lagde stille sit ansikt ned i flæsket og græd …")

Men om julefeiringene er kummerligere, er visst romjul og nyttår enda verre. Oh, the horror! Tenk bare på H.C. Andersens lille Piken med svovelstikkene fra 1848. Historien om den lille fattigjenta som fryser "i hjel den siste kvelden i det gamle året" – om hvem det heter: "Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen" – turde være kjent. Og jeg antar at det ikke bare er meg som har Per Aabels stemme i bakhodet når jeg siterer åpningssetningene, oversatt av Odd Bang-Hansen: "Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden."

Like fatalt, og også med et siste smil om munnen, ender det i Amalie Skrams novelle Karens jul fra 1855. Hun begynner novellen slik: "Paa en af Dampskibskajerne i Kristiania laa det for en Del Aar siden et graamalet Træhus med fladt Tag, uden Skorsten, omtrent 4 Alen langt."

I dette ferjemannnsskuret lar Skram fattigjenta Karen søke ly mot kulden, sammen med sitt nyfødte, uekte barn. I romjulshelgen blir mor og barn funnet av en konstabel: "Han skyndte sig hen til Døren; den var stængt. Saa slog han i Stykker en Rude, fik fat paa en Jærnstang, som han strakte ind gjennem Aabningen og hægtes med den Krogen af Krampen. Traadte saa ind, sagte og forsigtigt. De var stendøde begge to. Barnet laa op til Moderen og holdt endnu i Døden Brystet i Munden. Nedover dets Kind var der fra Brystvorten silet nogle Draaber blod som laa størknet paa Hagen. Hun var forfærdelig udtæret, men paa ansiktet laa der som et stille Smil.

«Stakkars Jente, for Jul hun fik,» mumlet konstabelen mens han visked sig i Øjet."

           Jeg iler til med et siste eksempel, sånn for å bygge tristesse på tristesse, tilbake til en forfatter som benyttet seg av humor, nemlig Hans Jæger. I Fra Kristiania-Bohêmen fra 1885, beskrives den unge Henchen, som leser sitt rykende ferske dikt for vennen Jarman, slik:

"Det var et langt digt, skrevet i nogenlunde vers; indholdet var følgende: En ung mand, student naturligvis, er blet opmærksom paa, hvorledes forfattere nufortiden blir berømte ved at skrive liderlige bøger. Han vil ogsaa bli berømt, og saa sætter han sig til at skrive et stort liderlig drama. Nytaarsaften, mens hans forældre og søskende nedenunder i stuen fejrer julen med andagt og salmesang, sidder han oppe paa sit tagkammer og lægger den sidste haand paa sit arbeide. - Endelig er han færdig.

Han læner sig vel tilmode tilbage i sin gyngestol, gyngende et par gange frem og tilbage, og falder saa i søvn.

Det banker paa døren, og ind triner en formummet skikkelse, som siger: følg med! Han kan ikke andet, han maa adlyde. De gaar ud, gjennemvandrer forskjellige gader, og kommer endelig til theatret. Der gaar de ind og tar plads i sniplogen i første rad. Teppet er endnuikke gaat op; mens de venter tar han publikum i øjesyn. Der er propfuldt hus, men - det er altsammen bare benrangler! Han ser forfærdet paa sin ledsager og spør, hvad det skal betyde. - Jo, svarer skikkelsen, det er alle dem, som du ved dit liderlige stykke har bragt paa afveje, og som siden er døde og kommen til helvede. Hver nytaarsaften kommer de her og ser om igjen det stykke, som fra først af har bragt dem i fordærvelse.

- Idetsamme vender alle dødningerne sine hoder mod sniplogen: han er opdaget. De hyler og rejser sig op og strækker sine knokkelarme med krummede fingre op imod ham som for at gribe ham. - Han farer op og vil ud, men skikkelsen holder ham tilbage.

Han kjæmper fortvivlet for at komme løs; han skriger - og saa vaagner han i sin lænestol, bedækket med sved. - Han farer op og gnider sine øjne, griber det færdige drama og kaster det i ovnen. - Da han har set det fortæres i luerne til sidste stump gaar han nedenunder og falder sine forældre og søskende om halsen. Finis."

Hva moralen er? Nå vet jeg jo at mange overraskes over at Jæger her får fremstå som moralens vokter. Og at atter mange andre håper at jeg skal skrive at moralen er at EL James burde ha lest sin Hans Jæger før hun bestemte seg for tema for forfatterskapet sitt. Eller at jeg her kan påvise at Michael Jackson faktisk gjorde akkurat dét, før han spilte inn sin Thriller. Men nei. Hå, nei! Moralen er: Gledelig jul, naturligvis: Gledelig jul til alle oversettere og til alle oversettervenner!

Dette har tidligere vært trykket i heftet "Jul i Rådhusgata" 2010.

-- Ha'kke tid, for jeg må finne ordet! Om å oversette J.K. Rowlings Den tomme stolen

– Ha’kke tid, for jeg må finne ordet!

Av oversetter John Erik Bøe Lindgren

Hva svarer man når et forlag ringer og vil ha deg til å oversette en 500-siders roman på fire uker? Er det i det hele tatt faglig forsvarlig? Moralsk forsvarlig? Gjennomførbart?

Jeg har ikke tenkt å diskutere alle aspekter ved det tilsynelatende enkle og uskyldige spørsmålet fra CappelenDamm jeg fikk på et tidspunkt i høst. Jeg sa ja. Og det viste seg å være gjennomførbart.

I dette tilfellet var det heller ikke en hvilken som helst roman, men J.K. Rowlings første voksenbok, The Casual Vacancy. Boken hadde lanseringsdato i original den 27. september, og det er vel ingen overdrivelse å si at det har vært en del oppmerksomhet omkring utgivelsen. Det er også første gang jeg er blitt kontaktet av pressen i forbindelse med et oversetteroppdrag. Nokså absurd.

Hvordan håndtere et slikt oppdrag, vil noen spørre seg. For det første måtte jeg søke permisjon fra jobben. For det andre måtte jeg søke permisjon fra barn og huslige plikter. For det tredje måtte jeg jobbe tilnærmet 24/7. For det fjerde måtte jeg gå rett på, uten å lese teksten gjennom først.

Jeg kan ikke si annet enn at det var veldig, veldig gøy. Jeg visste svært lite om boken da jeg takket ja til oppdraget. Jeg visste nok til å mene at det nok var et oppdrag som ville passe meg, men jeg var blant annet livredd for å overse eventuelle godt skjulte HP-referanser. Jeg har nemlig kun lest første bind i serien. Så vidt jeg vet, finnes det ingen slike i romanen (send meg gjerne tips, hvis du mener å finne noen).

De største utfordringene knyttet seg til skolevesen, lokaladministrasjon og slang.

Skolevesenet er alltid en utfordring for en oversetter. Avveiningen blir som regel om en skal oversette litt unøyaktig/feil, eller insistere på å gi leseren en innføring i det britiske skolesystemet. Med andre ord: Skal lesingen gli, eller skal den skurre? Når teksten, som i dette tilfellet, ikke handler om skolesystemet per se, faller jeg ned på det siste, slik at organisering av klasser, trinn, linjer, prøver og eksamener ikke trekker til seg unødvendig oppmerksomhet. Samtidig bør en jo tilstrebe å beholde en viss lokal koloritt. Dilemmaer. En må satse på en viss opparbeidet, tilegnet og kanskje sågar akkumulert fingerspitzengefühl.

Lokaladministrasjon og lokalpolitikk danner på sett og vis grunnlaget for Rowlings roman. Mye kretser rundt ”the Parish Council”, som jeg endte med å kalle ”Sognerådet”. Det er ikke et kirkelig organ, men et lokalpolitisk råd med langt lavere status enn et kommunestyre, og som holder sine møter i det lokale menighetshuset. Jeg har aldri hørt om noe lignende i Norge. Videre snakk om forskjellige lokalpolitiske nivåer forsøkte jeg å normalisere av samme grunn som med skolevesenet.

Rowling bruker en del slang hos enkelte personer i boken, særlig bokens enfant terrible, Krystal, er hardt rammet. Problemet her oppsto fordi Rowling ikke egentlig bruker slang, men snarere sosiolekt. Med det mener jeg at det er lite slang i ordvalget, men mer på setningsnivå. Sammentrukne former, utelatte småord, etc. Dette blir mindre tydelig på norsk, vi har mindre å spille på. Vår tradisjonelle arbeiderklassesosiolekt er rett og slett ikke så langt unna standardspråket som den britiske. Dermed snakker nok den norske Krystal noe ”penere” enn Rowlings original.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for Rowlings roman. Til tross for en noe blandet mottagelse, vil jeg hevde at den er god. Hun er ingen Dickens, men hun kan skrive, hun kan komponere. Jeg tror på landskapet hun tegner. Jeg tror på karakterene. Jeg lever meg inn, jeg blir berørt. Boken rommer både humor og mørke, vidd og farse. Hun har engasjement, hun vil noe. Det er håp, og det er jo ikke alltid hverdagskost i samtidsromanene. Det er ikke så ofte jeg feller en tåre mens jeg oversetter. Det gjorde jeg denne gang. Det er vel overgangsalderen.

Om å oversette Hobbiten

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

Undertegnede har i andre sammenhenger, men delvis også på denne bloggen -- se HER og HER -- skrevet noe om hvilke utfordringer som møter den som vil oversette J.R.R. Tolkiens skrifter. Jeg skal ikke gjenta alt dette her, men bare nevne kort at stor tematisk og stilistisk spredning er én; forfatterens vanligvis uhyre gjennomtenkte ordvalg (ikke minst hans hang til å ville gjenopplive ord og uttrykk i eldre, dels helt utdødde betydninger) en annen; og det faktum at nesten alle hans skjønnlitterære tekster henger sammen i ett overordnet forfatterprosjekt en tredje. Dette siste fører bl.a. til at oversettelsesløsninger som kan virke naturlige og ønskelige for den enkelte teksten, kan vise seg ytterst problematiske hvis teksten sees i sammenheng med andre deler av helheten. Svært få av Tolkiens arbeider kan betraktes som frittstående, og de forholder seg ikke bare til hverandre, men også til et sant villnis av historiske, mytologiske, filologiske, folkloristiske og litterære kilder.

For den som vil oversette Tolkiens tekster satt til Midgard (Middle-earth), slik de berømte bøkene Hobbiten og Ringenes herre er, står strategiske valg i kø. Ikke bare det vanlige, at man må velge hvordan og i hvilken grad man vil la oversettelsen speile originalenes (ofte vekslende og stundom arkaiske) stil, men også i hvilken grad man vil ta hensyn til en lang rekke andre tolkienske tekster (og kanskje oversettelser av dem) og til kilder Tolkien brukte. Man må også bestemme seg for hva man vil gjøre med det spesielle forholdet at forfatteren valgte å late som om mange av midgardstekstene i realiteten var oversettelser av eldgamle bøker skrevet på helt andre språk enn moderne europeiske, den såkalte pesudoover­settelses­teknikken. Denne teknikken innebar at Tolkien, i sin fiktive rolle som oversetter, hadde latt en del historiske og språklige forhold i Midgard bli representert gjennom allusjoner eller direkte referanser til europeiske historiske og språklige forhold som fungerte i hans, Tolkiens, kulturelle kontekst, nemlig England på 1900-tallet – og så kunne man tenke seg at oversetteren til f.eks. norsk burde la de midgardske forholdene speiles i allusjoner og referanser som fungerer best i den norske konteksten. Her melder så enda en utfordring seg, nemlig at Tolkien nokså tydelig ønsket å la midgardsverkene være spesifikt engelske, vokst ut, som de delvis var, av et forsøk på å gjenskape en tapt engelsk nasjonalmytologi.[1]

Men det var altså Hobbiten, Tolkiens barnebok fra 1937 som er høyst kinoaktuell. Hobbiten er ikke blant de vanskeligste av Tolkiens tekster for oversetteren, og den er også blitt oversatt til mange språk, senest til latin (2012, Hobbitus ille). Den er slik plassert i forfatterskapet at den gav premisser heller enn hvilte på dem. Som kjent ble den påbegynt nokså tilfeldig, som en fortelling Tolkien fortalte barna sine og fant på underveis. Den var ikke skrevet for å passe sammen med noe annet, og derfor kunne den få et lekent og uforpliktende preg. Men for å gi historisk dybde til fortellingen, brukte Tolkien noen navn og motiver fra sitt legendarium, som var hans navn for skriftene i nasjonal­mytologi­projektet han hadde arbeidet med siden 1910-tallet. Gradvis ble det til at han mentalt plasserte handlingen i Hobbiten inn i samme univers som de langt mer seriøse og strenge mytologiske tekstene. Tolkiens måte å si det på var at hovedpersonen, Bilbo, mot hans vilje ble trukket inn i legendariet. Dermed ble f.eks. den eldgamle tapte alvebyen Gondolin nevnt, og Tolkien tok med noen setninger om ulike typer av alver og om eldgamle tvister mellom alver og dverger.Men det skjedde først etter at det meste allerede var fortalt, og Tolkien hadde plukket fritt og uhemmet fra eventyr, norrøn mytologi og sagaer, andre barnebøker og mye annet, og tillatt seg spøker og rare ting han aldri ville ha sluppet inn i Ringenes herre eller Silmarillion, som at golfspillet ble oppfunnet ved at en hobbit slo hodet av tussekongen Golfimbul så det seilte gjennom lufta og havnet i et kaninhull.

Og likevel er det ikke helt fritt. Da Tolkien først hadde «oppdaget» at Bilbo levde i legendariets verden, var det noen ting som skurret for mye og som ble byttet ut, som referanser til Kina og politimenn. Senere, da Tolkien var blitt overtalt til å skrive mer om hobbiter og etter mange år hadde produsert Ringenes herre, hvor flere av personene i Hobbiten også opptrer, startet en større revisjon for å få den tidligere boka til å passe bedre sammen med den senere. Oversettere bør ideelt sett være klar over begge disse prosessene; helst også det lange oppholdet i skrivingen av Hobbiten som innebærer at sluttkapitlene har en mer episk og høytidelig stil enn hoveddelen av boka. Noen få innslag av arkaisk høystil finnes spredt ut over boka. Men ut over dette, og enkelte smaksprøver på forretningsspråk og politikertale, er stilvariasjonen nokså liten, og svært mye mindre enn i Ringenes herre.

Jeg har oversatt Hobbiten til norsk og har skrevet noe om dette før, bl.a. om betydningen av å styre unna altfor moderne ord, om viktigheten av å (prøve å) fange originalens sjarmerende stemning, og om hvorfor «goblins» ubetinget må oversettes med «tusser» på norsk. (Se slutten av DETTE innlegget.) Jeg nevnte også at de ganske tallrike diktene var en utfordring. Jeg hadde ambisjonen om å endre så lite som overhodet mulig i meningsinnholdet i dem, samtidig som de skulle oversettes i bunden form (mange av dem er sanger). Selv om man ikke alltid skulle tro det, er nemlig diktene nøye integrert i handlingen, og har alltid en betydning. Dette er et poeng som på frapperende vis er dokumentert av Corey Olsen i hans ferske bok Exploring J.R.R. Tolkien’s The Hobbit (2012). Olsen viser overbevisende at selv alvesangene i Kløvendal, ofte kritisert som rent sludder og elendig poesi, uttrykker viktige poenger om alvenes egenart i forhold til mennesker.

En liten nøtt som ikke ble kommentert i den tidligere bloggartikkelen, er denne gåten i gjettekonkurransen mellom Bilbo og det slimete vesenet Gollum:

      An eye in a blue face
      Saw an eye in a green face.
      «That eye is like to this eye»
      Said the first eye,
      «But in low place
      Not in high place.»

Mange av de andre gåtene klinger poetisk svært mye bedre enn dette, og svaret på den, «Sun on the daisies» («Solskinn på tusenfrydene»), var nok ikke opplagt for de fleste leserne hverken i 1937 eller i dag. Men gåten er etymologisk, for blomsternavnet daisy kommer av gammelengelsk dæges éage, d.v.s. «dagens øye». – Her syntes jeg at jeg som oversetter måtte la botanisk nøyaktighet vike for den filologiske, og la svaret i stedet bli «Solskinn på soleiene», for på norsk kommer jo «soleie» av «sol-øye», som passer nesten enda bedre.

I forhold til Ringenes herre er pseudooversettelsesproblematikken mye mindre i Hobbiten. Det vil si, den er mye mindre hvis man ikke skulle falle på at det sterke nordiske preget, som virker mer eksotisk på engelskmenn enn på nordmenn, burde erstattes med noe som virker tilsvarende eksotisk på nordmennene. Men Hobbiten er Tolkiens mest nordiske bok, og å skulle endre på dette ville etter min mening være dypt forfeilet. Jeg lot med andre ord det norrøne stå. Imidlertid er det slik at noen viktige navn i The Hobbit stammer fra gammelengelsk og walisisk. Den store edelsteinen som på engelsk heter the Arkenstone, kommer f.eks. av gammelengelsk eorcanstan, som betyr «dyrebar stein»; og stedsnavnet Carrock kommer trolig av gammelengelsk carr, «klippe» og/eller gammelwalisisk carrec, som også betyr «klippe». Hva burde gjøres med dette? Tolkien trodde antakelig at ordene ville vekke assosiasjoner, om aldri så svake og ubevisste, hos i alle fall noen av hans engelskspråklige lesere. Men eorcan får absolutt ingen klokker til å ringe i norske ører (selv om iarknasteina faktisk forekommer i den norrøne teksten til Den eldre Edda, som et lånord fra gammelengelsk), og det gjør ikke carr heller, mens rock selvsagt bare ser ut som et vanlig engelsk ord. I disse tilfellene valgte jeg å bruke et navn basert på et gammelnorsk ord for «kostbar, verdifull» og stedsnavnselementersom stod for klipper og steinete åser, men som ikke var umiddelbart identifiserbare. Resultatet ble Dyrdesteinen og Drangsnyken. (Takk til salig Oluf Rygh bl.a. for drangr, «spids, opragende Klippe», og  knjúkr, «brat, rundagtigt Fjeld».) Jeg gjorde dette litt motstrebende, både fordi jeg selv var så vant til navnene i originalen, men mest fordi den norske Ringenes herre-oversettelsen hadde andre navn for steinen og stedet. Imidlertid kom jeg til at det måtte være avgjørende at de to navnene spiller en svært mye viktigere rolle i Hobbiten enn i Ringenes herre. For øvrig brukte jeg så å si alltid samme navn som i Ringenes herre-oversettelsen for, av hensyn til leseren, å skape størst mulig konsekvens i tekstverdenen. (Det viktigste unntaket er at sakførerne «Grubb, Grubb, and Burrowes» ble til «Grevle, Grevle og Mulden­smæt» av hovedsakelig stilistiske grunner.)

Alle som bearbeider Hobbiten på noen måte vil lett fristes til å supplere den fra Ringenes herre, hvor mange forhold og flere av personene er mye fyldigere beskrevet. Oversettere kan fristes til å gå lenger enn forfatteren selv gjorde (men som han altså som nevnt gjorde et stykke på vei) i å harmonisere de to. F.eks. kunne man tenke seg at man på norsk skrev om «pipeurt» i stedet for «tobakk», eller gjorde det helt utvetydig at de fæle orkene, som det er så mange av i Ringenes herre, er samme skapninger som tussene i Hobbiten. Dette er en fristelse som skaperne av de tre nye Hobbiten-filmene ettertrykkelig har falt for, av lett forståelige grunner. Som bokoversetter ønsket imidlertid ikke jeg å gå lenger enn Tolkien selv, ikke minst siden han hadde så god tid til å gjøre de revisjonene han ønsket, og også foretok mange små endringer.

Hva mer? Vel, jeg husker Hobbiten som en bok det var morsomt å oversette, tross korte frister, visse leksikalske frustrasjoner og ikke så liten vånde over vanskelige dikt. Den er ærlig, og den har denne helt spesielle lunheten som gjør den til en bok å vende tilbake til mange ganger.

(Nils Ivar Agøy fikk i 1994 Bastianprisen, Norsk oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for sin oversettelse av Tolkiens Silmarillion.)

---

[1]      De som måtte være interessert i å gå videre inn i de mer prinsipielle utfordringene ved tolkien­oversettelse, vises til min artikkel «Things to remember when translating Tolkien», s. 42-50 i Dorine Ratulangie (red.): Lembas Extra. Proceedings of the 5th Unquendor Lustrum, Barloo, 9-11 June 2006 (Wapenveld 2008); og til Thomas Honegger (red.): Tolkien in Translation (Zürich og Bern: Walking Tree Publications 2003).

Fra en tegneserieoversetters hverdag

Av oversetter, skribent og språkkonsulent Hans Ivar Stordal

 

Alle oversettere opplever vel innimellom å få responsen: "Jaså, er det fortsatt mennesker som gjør den jobben?" når man forteller hva man driver med. Fin ice-breaker, det der, å antyde at noen burde erstattes av en mikrochip. Men om oversettere generelt sliter med statusen, så er det heller ikke tegneserie-oversetterne som står først i pinnekjøttkøen på oversetterjulebordet. For sant nok, det er sjelden nobelpriskandidater man har med å gjøre.

 

En av de mest åpenbare forskjellene på å oversette ren prosa og tegneserier er selvsagt forholdet mellom tekst og bilde: De to skal fungere i et samspill, og en plump eller overforklarende tekst er simpelthen den mest effektive måten å ta livet av gode tegninger på. I tillegg kommer nye hensyn, som boblens størrelse og form: De fleste oversettere har erfart at det slett ikke går raskere å fatte seg i korthet – presis korthet, vel å merke. Når en bare har et bestemt antall tegn til rådighet, og i tillegg helst ikke skal få for mange orddelinger eller ujevne linjelengder inni den trange boblen, så krymper listen over gode løsninger betraktelig. Det vanligste marerittet i faget er for øvrig en lillefingerneglstor snakkeboble der en amerikansk serieskaper så vidt har klart å skvise inn ordet «Why?» eller «How?». Gode forslag mottas med takk.

 

Men selv når man oversetter stripetegneserier, med en antatt litterær status et sted under kokebøker og rett over selvhjelpsbøker, kan man støte på utfordringer det går an å gjøre noe morsomt ut av. Her er et par oversetterdilemmaer fra de siste dagenes oversettelse av biseriene Bar Bikkje og Alice til Tommy og Tigern-heftene.

 

Shakespeare på villspor

Bar Bikkje (Pooch Café) (C) av Paul Gilligan

 

I serien Bar Bikkje skal hunden Poncho redde en katt ned fra en gesims (lang historie!), og ber en forbipasserende due om å lokke katten til seg ved å være en lokke… ja, dere vet. Men duen har tidligere vært vitne til en "Shakespeare i parken"-oppsetning av En midtsommernattsdrøm, og bryter ut: "Oh! Forsooth! Mine wing hast broken! So quick bright things come to confusion!" Aller helst burde jeg vel ha kunnet alle Shakespeare-stykker på rams, men akk. Og jeg kunne selvsagt bare oversatt dette på min egen måte, og blandet inn noen gamle, fjonge ord og uttrykk … men det ville ikke vært så gøy! Så jeg setter i gang å søke på Google etter noe med Shakespeare og vinge. Ingen treff. Brukket, brast, brusten ... ingen treff. Da må jeg gå grundigere til verks. Jeg søker opp den komplette engelske teksten av En midtsommernattsdrøm og søker i den etter "forsooth". Mange treff, men ingen med dette sitatet. Aha, tegneren har tatt seg friheter med teksten. Så søker jeg på sitatets siste del, og bingo! Bare siste halvdel av boblen er et rent sitat. Da går jeg videre til Bokhylla.no, og heldigvis har Nasjonalbiblioteket scannet André Bjerkes norske gjendiktning av En midtsommernattsdrøm. Nå kan jeg altså lete meg frem til det samme sitatet, som er såpass fritt gjendiktet at jeg ikke kunne finne det ved å søke i teksten, og deretter oversette første del av boblen etter eget forgodtbefinnende. Men var alt dette strevet virkelig nødvendig? Ville noen lesere merket forskjell hvis jeg fant på noe eget? Nei, kanskje ikke … men du verden så gøy å tenke på at kanskje én leser faktisk kjenner igjen sitatet.

 

Fruktnøtt: Norsk galskap

Alice (Cul de Sac) (C) av Richard Thompson

 

 

I denne stripa i serien Alice bruker Petey ordet fruitcake. Problemet er at ordet brukes i et ordspill, siden det også er et velkjent amerikansk uttrykk for "skrulling". Jeg trengte altså et ord som kunne fungere i begge disse betydningene på norsk, og attpåtil gjerne ha en viss schwung. Jeg begynte å tenke i frukt-baner, men kom ikke så langt på den måten. Så tenkte jeg på andre ord med samme betydning, og kom inn på de engelske nutcase, nutjob og liknende ord. Heller ikke der kom jeg på noe med tilsvarende ordlyd på norsk. Så plutselig kom det noe til meg, et ord som både er navnet på et norsk godteri og samtidig trolig kan forstås i den andre betydningen (av lesere med en viss fantasi): Fruktnøtt! Nå venter jeg spent på om ordet klarer å arbeide seg inn i det norske språket i en slik grad at jeg får det slengt etter meg når jeg går nedover gata i nabolaget mitt

 

Bar Bikkje (Pooch Café) (C) Paul Gilligan

La meg til slutt ramse opp litt annen research jeg måtte gjøre under arbeidet med disse tolv tegneseriesidene: Finne en norsk sang med "hopp" som første ord i refrenget (se bildet, løste seg enkelt med Nøtteliten), få bekreftet min mistanke om konnotasjonene til uttrykket "Boom chicka wah wah!" på UrbanDictionary.com, lese meg opp på en Star Trek-episode der Spock pådrar seg en tilstand ved navn "Pon Farr", samt finne en liste med navn på ulike asiatiske kampsporter for å kunne parodiere dem.

 

Avslutningsvis sitter jeg igjen med to tanker: Den ene er at jeg bøyer meg i støvet for de som lyktes som oversettere før Interwebs ble oppfunnet. Og den andre er at jeg tror det er mange yrkesgrupper som bør være mer redde for å erstattes av mikrochiper enn oversettere. Selv tegneserieoversettere.

 

En kortere utgave av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Hans Ivar Stordals egen blogg.