Den velsignede valgfriheten, det forbaskede konsekvenseriet

Av oversetter Kari Bolstad

Bjørn Dæhlie lå på magen i teltåpningen og leste høyt for de andre ”gutta på tur”. ”Møtet skal begynne klokken sju,” leste han. Jeg skvatt, der jeg satt foran TV-skjermen. Dette skurret, og det var min skyld, for det var jeg som hadde oversatt krimboka han leste fra. Paradokset klokken sju illustrerer hvilke valgproblemer språkbrukere hele tiden står overfor. Men hvilket alternativ burde jeg ha valgt? Klokka sju? Klokken syv? Det beste hadde vært å forvise dette hersens klokkeslettet fra litteraturen!

Skvatt gjorde jeg også den gangen min første oversettelse kom tilbake fra språkvask. Hver eneste a-ending – som for øvrig forekom i svært begrenset omfang – var rettet, og sleiva var blitt til sleven og gryta til gryten. Jeg rettet hardnakket tilbake, dessverre med den følge at det et sted er blitt stående boka sin, en blunder som en påpasselig anmelder av revisortypen sørget for å gjøre oppmerksom på. Men jeg lærte da noe av det også.

Nå er dette bortimot tjuefem år siden, og hun som hadde herjet med debutoversettelsen min, var en sikkert dyktig, men svært konservativ vasker av den gamle skole (la oss kalle henne fru A), for hvem enhver a-ending var intet annet enn en ulyd. Hun hadde sikkert fått holde på sånn i årevis uten å møte noe særlig til motstand, for også oversettere har vært, vil jeg påstå, språklig ganske konservative.

Men både oversettere og vaskere har endret seg, slik selv Aftenposten har gjort, og vaskere rir ikke lenger sine språklige kjepphester gjennom badestampen så substantivbøyninger og diftonger skvetter veggimellom. Skjønt jeg har faktisk støtt på en vasker (la oss kalle ham herr B) som styrte sin kjepphest i stikk motsatt retning av fru A. Siden jeg foretrakk boka, måtte jeg også skrive kirka, mente han, og fordi jeg hadde valgt fram, burde jeg absolutt bruke framleis og likne i stedet for fremdeles og ligne. Nå er fru A antakelig død, og herr B er som følge av en heftig reaksjon fra min side satt ut av spill, iallfall er han aldri siden blitt observert i nærheten av mine manus. Kanskje bedriver han sitt absurde konsekvenseri et annet sted.

 

Konsekvens skal det riktignok være, men siden vårt moderne norsk er så mangfoldig og i stadig utvikling, er det håpløst å være konsekvent i den forstand at det ene valget nødvendigvis fører det andre med seg, slik at boka medfører kirka, mens boken gjør det tvingende nødvendig å skrive sleven. Det får greie seg at oversetteren ikke tuller med boka og boken i samme tekst, og ellers stoler på at stilsansen hindrer en i å sette sammen former som er hjemmehørende på hver sin planet. Besværlig er det likevel. Bør jeg skrive skyllet fordi jeg foretrekker laget framfor lagde? Langt ifra, men man/en klør seg i hodet, fører lister over valgte former og kjører en sjekk på manus før levering i håp om at man – eller var det en – har beholdt oversikten.

Så egentlig er det opp til meg hvordan jeg vil bøye mine verb og fordele mine a-endinger, eller om jeg i det hele tatt vil ha dem, altså a-endingene, noe jeg vanligvis vil. Men ikke alltid.

Valgfriheten i det norske språket er en fantastisk ressurs. Faktisk har vi et virkemiddel til rådighet som de fleste forfatterne vi oversetter, ikke har i sine egne språk. Når jeg skal begynne å oversette en ny bok, leser jeg litt her og der (nei, jeg leser ikke hele boka på forhånd, litt spenning må en få ha underveis i arbeidet) og snuser på miljøet og personene. Er dette en døren- eller døra-bok, mon tro? Kanskje åpner den sågar for tida, sein og – hvis jeg skulle være virkelig vågal – kasta og sykla, i det minste i replikker? Eller er det tvert imot en hytten-, frem- og syv-bok? Det har hendt, det også. Er det noe med personene, tiden eller miljøet som gir klar beskjed om det ene eller det andre? Ofte finnes det ikke noe entydig svar. Og ofte er det enkleste det beste, nemlig å legge seg på det formverket som føles mest naturlig for meg, et midt-på-treet-bokmål, verken radikalt eller konservativt, og inneholdende noen uunngåelige paradokser som vekket, ikke vekte, i kompaniskap med fram, ikke frem. Andre ganger sier teksten klart fra om hvordan den vil ha det, som i Alex Capus’ Et spørsmål om tid (omtalt på bloggen her, veldig god bok!). Handlingen er lagt til tiden før og under første verdenskrig, og selv om de fleste personene er nordtyske verftsarbeidere, så ville denne boka simpelthen ikke ha en eneste folkelig a-ending.

Andre ganger kan formvalget variere fra person til person. Henning Mankells Kurt Wallander er en mann fra enkle kår, oppvokst i Malmö. Det var naturlig å legge ham et rimelig antall a-endinger i munnen og la ham bruke det ubestemte pronomenet en. (Dessverre ikke gjennomført i alle bøkene.) Men det fryder mitt oversetterhjerte når han støter på en pensjonert bankdirektør som fyller sine replikker med man, døren og frem. Originalteksten har naturligvis ikke slike distinksjoner, men noe ved setningsbygningen og ordvalget gjør det naturlig å spille på vår norske valgfrihet.

Da salig Ivar Aasen valgte det vestnorske i-målet som mønster for substantivbøyningen i sitt Landsmaal, la han stor vekt på den lydlige variasjonen mellom sterke og svake hunkjønnsord: soli, men visa. Nettopp variasjonen er viktig for klangen, det synes jeg også. Et overmål av a-endinger gir teksten et litt ensformig klangbilde, og det samme gjelder det motsatte valget, ingen a-endinger i det hele tatt, noe som dessuten virker litt gammeldags. (Her blunker jeg unnskyldende til enkelte kolleger ;-)

Derfor har jeg noen ganger valgt å bruke a-ending i ord som boka, døra og nesa, mens ord med a i stammen, som stranden, trappen og flasken, ofte har fått -en. Høres det sært ut? Jo visst, dette er min helt personlige hjemmesnekrede norm på aasensk grunn, men jeg har et ganske uforpliktende forhold til den.

Selvsagt har oversetteren sin egen stemme som svinger med i teksten, men det blir feil hvis den overdøver forfatterens egen stemme. Det er vel derfor jeg vanligvis, kanskje litt fryktsomt, prøver å legge meg sånn midt på treet når det gjelder formverket, ikke for mye, ikke for lite, ikke for påfallende – så sant ikke forfatterens tekst trygler om at jeg skal kline til litt ekstra, da.