Dårlig bok?

av oversetter Heidi Grinde

Siden midt i januar har jeg sittet med skylapper og oversatt en bok som var større enn jeg hadde regnet med, så fristen ble plutselig mye kortere enn jeg hadde trodd. Da er det bare å rydde vekk alt annet og oversette på harde livet. Det er ikke første gang. Dessuten likte jeg ikke boken. Det er heller ikke første gang – det kan skyldes at man stoler på en redaktør eller en konsulentuttalelse, eller at man rett og slett ikke har råd til å si nei takk. Da jeg var helt fersk som oversetter, satt jeg en hel høst og oversatte kjærlighetsromaner for Bladkompaniet, og da jeg kom til den tredje, var jeg så møkklei åndsforlatt tøys at jeg ikke orket å lese igjennom det jeg hadde skrevet, ikke underveis, ikke da jeg var ferdig. Og da fikk jeg en tilbakemelding jeg aldri har glemt: ”Det var interessant å se hvordan du jobber når du ikke liker en bok, for dette var ikke så bra som det pleier å være.” Jeg ble flau. Slik jeg så det da – og fremdeles ser det – har jeg ikke råd til å levere og signere dårlig arbeid. Man blir bedømt etter det man gjør, og uansett hvor elendig boken er, skal iallfall oversettelsen være god. Ikke bedre enn originalen, det tilkommer ikke oversetteren å ”forbedre” forfatteren, men iallfall å gi den en så bra norsk språkdrakt som mulig. Selv om jeg ikke liker en bok, kan man ikke se bort fra at andre kan ha glede av den ...

          Det er også noe jeg tenker på når jeg leser manus for forlag og skal avgi konsulentuttalelser. En gang gjaldt det en krim som jeg uttalte meg om i positive ordelag – nå husker jeg dessverre verken tittel eller forfatter, men vi kan jo kalle den Kamp mot klokken. Den dreide seg om en advokat med en dødsdømt klient, som et døgn før henrettelsen skulle skje, hadde funnet bevis for at klienten hans var uskyldig. For det første var historien spennende, det ble et kappløp med klokken, for det andre kunne man ikke la være å lure på hvordan det gikk med de mange andre som ikke hadde noen advokat som kjempet så innbitt for dem. Selv om forfatteren sverget på at boken ikke var noe innlegg i debatten for og imot dødsstraff, så ble den nå det likevel.

          Forlaget tok boken, og det ble Per Malde som skulle oversette den. Per Malde døde for noen år siden, og alle som har vært medlemmer av Norsk oversetterforening en stund, husker ham, han var ikke en type som lar seg overse. Svær og diger med en halv meter lang sølvgrå hestehale nedover ryggen. Han gikk med stokk og var dårlig til bens, så på forlagsfester eller foreningsmiddager fant han seg en stol der han satt hele kvelden. Og ruvet. Alltid omgitt av folk.

          ”Så fint at du skal oversette den Kamp mot klokken,” sa jeg til Per Malde, og da fikk jeg høre i utvetydige ordelag at det var den verste drittboka han hadde sagt ja til, og hvor i all verden hadde jeg vært da jeg ga positiv konsulentuttalelse på den. Etter det var det liksom ikke mer å si, så jeg trakk meg tilbake i såret verdighet.

          Men det er ikke hele historien. Noen måneder etter var jeg på en forlagsfest der Per Malde hadde plassert seg strategisk med utsikt til døren, og jeg hadde ikke før satt foten innenfor, før han vinket meg bort til høysetet. ”Jeg skylder deg en unnskyldning,” sa han, ”jeg har nettopp fått frieksemplarene av Kamp mot klokken, og så leste jeg den, og den var faktisk veldig god! Jeg tok helt feil, og er veldig lei for det.” Det var også Per Malde, like storsinnet som han var stor av omfang. Jeg ble selvfølgelig glad, men trodde nå helst forklaringen var at han hadde vært sur første gang han snakket med meg og var i bedre humør nå, og dermed så med blidere øyne på alt. For hvordan kunne han hate en bok mens han oversatte den, men like det ferdige produktet?

          Men nå har jeg selv tatt en Per Malde, når det gjelder den boken jeg nettopp har sendt fra meg – en australsk roman om annen generasjon greske innvandrere samt deres hustruer og elskerinner. Plump og brutal, syntes jeg – også da jeg leste den kjapt igjennom før jeg begynte. Kunne det være nødvendig med fullt så vulgært språk, og likte forfatteren overhodet sine egne personer? Mennene var bøller, kvinnene så usedvanlig teite at hadde det noen gang i verdenshistorien ... osv. Hvor har konsulenten vært hen?

          Men så leste jeg gjennom manus sammenhengende før jeg leverte, og du verden, boken var ikke dårlig likevel. Selvfølgelig likte forfatteren personene sine, plutselig oppdaget jeg en røff varme som jeg ikke hadde registrert før. Og den vulgære dialogen – den var jo mye mer nyansert enn jeg hadde trodd.

          Det ble altså en opptur, men fremdeles skjønner jeg ikke helt hvilke mekanismer det er som virker. Kanskje noe med at man må se helheten og sammenhengen i historien før man kan like den? Kanskje jeg bare syntes boken var dårlig fordi jeg syntes den var vanskelig å oversette? Kanskje det skyldtes mangel på gjenkjennelse av personer og situasjoner underveis? Men nå vet jeg iallfall at det er fullt mulig at man i løpet av oversettelsesprosessen tenker at fy søren, dette blir dårlig – og tar feil.