Forfjamret, jeg må bruke "hvi" -- Del 2, om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke "hvi"; hva vil vel konsulenten si?

Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

(Innlegget ble opprinnelig fremført som et foredrag på Norsk oversetterforenings høstseminar i 2002 og har også stått på trykk i Angerthas, tidsskriftet for Arthedain, Norges Tolkienforening. Her på bloggen er teksten delt i to; første del kan du lese HER.)

Del 2

Så var det vitnesbyrdet og de personlige erfaringene.  Nå er det lett å liste opp ideale krav og få alt til å høres fryktelig vanskelig ut, men det blir fort pinlig når man selv kommer ynkelig til kort.  Det får stå til.

Jeg kom inn i Tolkien-oversettelse ikke ut fra noen bred erfaring som oversetter, men ut fra en mangeårig interesse for Tolkiens forfatterskap, og er sant å si overrasket over at Tolkien-engasjementet skulle drive meg inn i oversetter­foreningens favn.

The Sil­maril­lion var den første større over­settelsen jeg tok fatt på.  For dem som ikke kjenner forfatterskapet er dette et slags Gamle Testamente for legendariet, med skapelsesberetning, urhistorie og alt som hører til.  Den over­skyggende vanskeligheten her, slik jeg så det, var stilen.  Boka er skrevet i en arkaiserende stil, et slags ’King James-engelsk’ komplett med ’thees’ og ’thous’ og ’hadsts’ og ’dosts’.  Problemet er at den er bevisst arkaiserende – Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfreds­stillende i nåtidsspråk.  Hadde The Sil­maril­lion faktisk vært skrevet på 1700-tallet en gang, ville det selvsagt ikke vært problematisk å oversette den til samtids­norsk.  Som det er, måtte også over­settelsen være arkai­serende, derom ikke et fullt integrert og tilsiktet karakte­risti­kum rett og slett skulle ignoreres.  Problemet var da selvsagt at norsk rett og slett ikke har noe litterært språk som engang løselig kan tilsvare språket i originalen ved å være knapt, verdig, begripelig og samtidig alder­dommelig.  Litterært norsk har utviklet seg raskere og endret seg langt mer enn litterært engelsk de siste 2-300 år.  Å bruke et tilnærmet ekte 1800- eller 1700-tallsspråk var i utgangs­punktet utelukket.  Det ville være vanskelig forståelig (skoleungene får jo ikke engang lese Ibsen eller Asbjørnsen og Moe i original), og – verre enda – det ville gi helt feil assosia­sjoner: til kanselli­stil og dansketid, slett ikke til middelalder og sagaer.  Den muligens optimale løsningen rent filologisk, å bruke sterkt arkaisk nynorsk, ble en strøtanke.  Mitt forsøk på løsning ble å prøve å konstruere en fiktiv, alder­dommelig høystil, men skjule på alle vis at den var konstruert.  Den måtte for enhver pris ikke virke kunstig.  Dersom den ikke gled inn som ekte og naturlig på leseren, ville alt være tapt.  Og oversettelsen måtte ut fra legen­dariets forutsetninger virke norsk, som om manu­skriptet var gravd opp i hagen til en eller annen landsmann, slett ikke overtatt fra engelsk.  Noen hoved­strategier var:

*     Jeg unngikk med flid å bruke ord som ville bli oppfattet som ’moderne’ eller ’fremmede’, selv om slike ord kanskje var de korrekte tekniske termene.  Dette var vanskeligere enn man kanskje skulle tro, ettersom engelsk tidlig tok opp i seg og naturaliserte mange ord fra gresk, latin m.v., og som Tolkien, men ikke jeg, derfor kunne bruke uten at det skurret.  Han kunne tillate seg ord som ‘lieutenant’ (gammelfransk/latin), ‘captain’ (do.), ‘demon’ (gresk/latin), ‘myriad’ (gresk), ‘phalanx’ (do.) og ‘signal’ (fransk/latin).  Men jeg kunne ikke bruke dem, simpelthen fordi de aldri ville ha forekommet i en norsk tekst som foregav å stamme fra middel­alderen eller før.  Noe av det aller kinkigste var å oversette et lengre stykke, ‘The Music of the Ainur’, uten å kunne bruke det helt sentrale, men gresk­deriverte begrepet ‘theme’…  Når jeg var i tvil, spurte jeg meg selv: ’Hvis en nordmann skulle ha sagt dette i middelalderen, hvordan ville han ut­trykt det – og hvordan ville en nasjonal­svermende dikter ha gjengitt ham på 1800-tallet?’

*     Jeg gjorde stor bruk av ord og uttrykk som enten var 1) gammelmodige eller endog foreldet, men som ville være forståelige fordi de forekom i velkjente bøker, sanger, dikt el.l.; og/eller 2) henspilte på hendelser eller forhold i en mytisk fortid, i oldtiden eller i tidlig middelalder.  Det var om å gjøre å finne uttrykk som på ett eller annet plan virket gammelkjente, om de så var halvveis glemt og bare halvveis forstått.  Jeg utnyttet temmelig hemningsløst Snorre og islandske ættesagaer, men også eventyr, salmer, oversettelser av klassiske epos og historiske romaner.  Bibel­oversettelsen av 1930 og Sigrid Undsets middelalder­romaner var begge uvurderlige, i og med at mange har et forhold til dem.  Jeg var jo her så heldig å kunne spille på et grunn­leggende kulturell og begrepsmessig overensstemmelse mellom saga­universet og kulturene som blir beskrevet i deler av The Sil­maril­lion, som sant å si ofte skal leses som en ættesaga.  Og jeg kunne bruke ord som er fullt forståelige, men som gir saga-assosiasjoner; ord som ’måg’, ’manne­bot’, ’frende’, ’fylking’ m.fl.  Trass i en viss tvil fra forlagets side ble ’snekke’ gjenopplivet som synonym for ’skip’, fra sin tilværelse som betegnelse på 5-9-meters fiskebåt.

*     Jeg valgte moderat konservative ordformer, men rettet meg ellers etter moderne grammatikk og stavemåte.  Diftonger ble normalt unngått, men enkelte diftong-ord var vanskelige, særlig ’øy’ og ’møy’.  ’Mø’ og ’ø’ gir liksom ikke riktige assosiasjoner.

*     Jeg insisterte på å bruke ‘I’ og ‘Eder’ i formell tiltale, siden en rekke stil­nivåer var påkrevd.  ‘De’/’Dem’ vurderte jeg som ubrukelige, de virket småborgerlige og gav slett ikke høviske assosiasjoner. Igjen var det selv­sagt en fordel at Undset bruker ’I’/’Eder’ i sine middel­alder­romaner.  De mange stilnivåene utgjorde forresten et spesielt problem.  Noen avsnitt med direkte tale har en ekstrem høystil.  Tolkien har ikke desto mindre kommen­tert at hans engelske gjengivelse reduserte spennvidden i (den fiktive) originalen.  Da er det selvsagt om å gjøre for hans oversettere å ikke gjøre tapet enda større.  Det var i disse sjeldne tilfellene at former som ’hvi’ og ’ti’ kom inn.

Av andre særlige utfordringer skal jeg bare nevne to: Tolkiens envise bruk av for lengst foreldede engelske uttrykksmåter og problemene med å bruke, på norsk, ord som inneholder ’mann’.  Det første er noe mange oversettere dess­verre har brent seg på, men som egentlig ikke krever mer enn dyp mistenksom­het og flittig bruk av Oxford English Dictionary (ett av mine favoritteksempler er hvordan han bruker et vanlig ord som ’hardly’ i en betydning som ifølge OED senest er belagt i 1818).  Det andre var mer kinkig, siden ’mann’ forekommer i så mange sammensetninger hvor gode synonymer ikke finnes.  Vanskeligheten var alvorligere enn de ’kan en kvinne være formann’-debattene vi kjenner, for kvinner og menn tilhører tross alt samme biologiske art.  Men mange av aktør­ene hos Tolkien er jo ikke mennesker.  Å skrive at for eksempel alveskip er ’bemannet’ eller har ’mannskap’ eller ’styrmann’ kunne lett bli feil.  Det var litt bittert å måtte avstå fra å gjengi ’captain’ med ’høvedsmann’, siden det ville passet utmerket både etymologisk og fordi det har middel­alder­klang.  Men noen ’mann’-ord kunne bare ikke unngås, så løsningen måtte bli å bruke dem så ubemerket som råd.

Begge de to andre større Tolkien­prosjektene, den mangfoldige Uful­lendte for­tel­linger og barneboka Hobbiten, har vært lette i sammenlikning – ikke når det gjaldt arbeids­mengde og tidspress, men fordi så mange strategiske valg alt var truffet.  Uful­lendte for­tel­linger var først og fremst kompleks, med digre note- og kommentar­apparater, og behov for utallige referanser og sitater på kryss og tvers.  Den bød også på mye mer høvisk høystil og sagastil.  Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å bruke verbet ’fortredige’ noen gang.  Noen av de verste nøttene m.h.t. å finne til­strekkelig gammelt­lydende norske betegnel­ser kom her.  Som for eksempel hvordan ’seven storeys’ skulle gjengis, når det franske ’etasje’ måtte unngås, ’stokkverk’ var utelukket, og landets fremste middelalder­ekspertise forsikret meg om at de gamle nordboerne ikke hadde noe ord for dette. I Hobbiten var utfordringen særlig å treffe stemning­en, og å bevare kon­trast­en mellom det besteborgerlige (bl.a. i form av rundt-grøten-gående for­ret­nings­sjargong) og det heroisk-arkaiske.  Det var likeledes en utfordring å for­søke å gjøre rett og skjel mot de mange diktene, som forfatteren selv var tem­me­lig stolt av og mente anmeldere og oversettere la for lite merke til.  Her må jeg innrømme at jeg syntes striden mellom form og innhold ble lovlig hard, særlig når verse­linjene var korte og innrimene brukt før.  Da gjaldt det å ha blyant og papir liggende klar ved sengekanten, hvis inspirasjonen kom klokka tre.

Også i Hobbiten var det om å gjøre å være påpasselig med enkeltord.  Tolkien hadde selv byttet ut ’tomatoes’ med ’pickles’ bare for å unngå en referanse til noe amerikansk, og dermed skurrende.  Og så var det disse ordene ’not in the dictionaries’ som Tolkien hadde advart mot.  ’Bebother’ og ’bewuther’ var i grenseland, og kunne uten alt for mye grubling bli ’forgremme’ og ’forvirvle’.  Men ’confusticate’?  Det var helt utenfor ordbøkenes rekke­vidde.  At det henspiller på ’confuse’, muligens også ’confound’, er greit nok, men hva så?  Nå er ’fustigate’, ’pryle’, et kjent ord, dannet av latinsk fustis, stokk, kølle.  Fusti­culus er så diminutiv.  Jeg var egentlig ganske fornøyd med ’forfjamre’, dannet av ’forfjamse’ og ’hamre’, og med en svak jamrende overtone!  I andre tilfeller var det snakk om å finne fram til riktig type oppslags­bok.  Det var en del botaniske og zoologiske nøtter, og det tok en del leting i engelske dialekt­leksika før jeg kom til at ’Skankerud’ kunne være en akseptabel oversettelse av etter­navnet ’Huggins’.  Det var mye lettere å konkludere at det ærverdige sakfører­firma ’Grubb, Grubb, and Burrowes’ – merk hvordan Tolkien omhygge­lig unngår det latinske ’&’ – kunne bli til ’Grevle, Grevle og Mulden­smæt’.

Hobbiten er preget av sterke norrøne overtoner, noe som selvsagt måtte prege oversettelsen.  Både de tretten dvergene, Gandalf (med f), Myrkskog og Tåke­fjellene stammer fra edda­diktningen.  Jeg vet at en oversettelse som har vært kontroversiell hos leserne, er gjengivelsen av ’goblins’ med ’tusser’.  Det er ikke noe leksikalsk problem her; problemet er at vesnene det er snakk om er kalt ’orker’ i Ringenes herre, og der framtrer som atskillig mer skremmende.  Mange lesere (som ikke kjenner den engelske The Hobbit) synes derfor at ’tusser’ blir for søtt og eventyr­aktig, og ønsker visst ’orker’ i Hobbiten også.  Men her fantes det ikke tvil.  ’Tusse’ kommer nemlig av norrønt ’þurs’, mens Tolkien hentet sine orker bl.a. fra gammelengelsk ’orcþyrs’.  Valget gav seg dermed selv, eller rettere sagt, det ville ha vært uansvarlig å velge noe annet enn ’tusse’.

Flere eksempler enn dette trodde jeg ikke at jeg ville rekke.  Jeg er også blitt utfordret til å si noe om hvorfor man gir seg i kast med Tolkien – jeg antar bortsett fra om man er oversetter på leting etter nye utfordringer.  Vel, han byr på et ytterst fascinerende forfatterskap med en særegen appell som ikke lar seg redusere til lesernes ønske om å bli underholdt eller deres ønske om å kunne fortape seg i virkelighetsfjerne strukturer som et slags spill.  Det dreier seg mer om gjenkjennelse og om å se virkeligheten med friske øyne.  Tolkien ville formidle verdier av denne verden.  Men det er en atskillig lengre historie.

(Nils Ivar Agøy fikk i 1994 Bastianprisen, Norsk oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for sin oversettelse av Tolkiens Silmarillion.)