Oversette? Er ikke ”Adam” et egennavn? Dette lille hebraiske ordet skaper større vanskeligheter for bibeloversetterne enn en skulle tro.
Ordet adam betyr rett og slett ”menneske”. Men fra Første Mosebok kjenner vi det også som egennavn på det første mennesket, tradisjonelt gjengitt i transkripsjon som ”Adam”. Alternativer er tenkelige. Hva om vi vekslet mellom ”menneske” og ”Menneske”, med stor og liten forbokstav? Også ”Eva” er et betydningsbærende navn, ordet betyr ”liv” på hebraisk. Kunne vi erstatte ”Adam og Eva” med ”Menneske og Liv”? Da ville de framtre mer som arketyper enn som individer. Samtidig vil egenskapene ”menneskelighet” og ”fruktbarhet” bli kjønnet, knyttet til henholdsvis mann og kvinne. Dette er valg som vil gjøre en kjent tekst mer fremmed for leseren, men det er verken en dårlig eller en urimelig lesning. Bibelen er ikke bare en hellig tekst, eventuelt en klassisk kulturbærende tekst, den er også et dokument fra en fjern tid og en fjern kultur.
Vel. Det begynner greit i kapittel 1, vers 26-27. Gud skaper ”mennesket” i sitt bilde, som mann og kvinne. Så langt, alt vel.
Men hva med fortellingen i kapittel 2? Den adam Gud former i vers 7, viser seg i slutten av kapitlet å være en mann. Mange bibeloversettelser, blant annet Bibelselskapets forrige norske versjon fra 1978, har valgt å oversette adam med ”mannen” i denne fortellingen. Men er det et forsvarlig grep? Som 1,26-27 viser, betegner ordet en art, ikke et kjønn. I den nye Bibel 2011, som lanseres i disse dager, har vi valgt oversettelsen ”mennesket” her i begynnelsen av dette kapitlet.
Samme spørsmål dukker opp på ny i 2,21-22: ”Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over ha-adam. Mens det(?) sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra ha-adam, bygde han en kvinne, og han førte henne til adam.”
Hvordan skal vi oversette her? Nå blir det vanskeligere å bruke ”mennesket”, og enda vanskeligere blir det når vi kommer over i kapittel 3. Kan det stå ”mennesket og kvinnen dets” i 3,8?
Et alternativ er å innføre egennavnet ”Adam” i 2,21, slik den danske oversettelsen gjør. Men da er den lille forstavelsen ha- et problem. Dette er den bestemte artikkelen på hebraisk, den svarer altså til endelsen -et i det norske ordet mennesket. Det er ikke vanlig å bruke slike artikler ved egennavn, verken på hebraisk eller på norsk.
Bibel 2011 har valgt en tredje løsning: I det øyeblikket kvinnen introduseres og adam dermed blir definert som mann, brukes oversettelsen ”mannen”. Men også dette valget har en ulempe: Det vanlige hebraiske ordet for ”mann” er isj, og dette ordet er brukt i slutten av 2,23 og i verset etterpå. For en norsk leser ser det altså ut som om samme ord er brukt i begynnelsen og slutten av 2,23 Men på hebraisk står det ha-adam i begynnelsen av verset, isj i slutten.
Den hebraiske teksten inneholder forresten ordspill både på adam og isj. Ordspill er svært vanskelige å overføre til et annet språk. Det hebraiske ordet for ”åkerjord” heter adamâ og ligner på adam. Ordet for ”kvinne” heter isjâ og er avledet av isj. I 2,7 står det altså: ”Herren Gud formet ha-adam av støv fra ha-adamâ”. Og i 2,23 heter det: ”Da sa ha-adam: Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles isjâ, for av isj er hun tatt.” Eldre nynorske bibeloversettelser har faktisk forsøkt å gjenskape det siste ordspillet: ”Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”
Det første stedet hvor vi kan være helt sikre på at adam er brukt som egennavn, er i 1 Mos 4,25. Der står det nemlig uten bestemt artikkel eller andre forstavelser.
I en del bibellesende kretser står idealet om en ”konkordant” oversettelse sterkt, en ord for ord-oversettelse der ett og samme ord i kildespråket alltid gjengis med en og samme ekvivalent i målspråket. Som alle oversettere vet, og som dette lille eksempelet viser: Det er ikke riktig så enkelt.
1 kommentar:
Takk for engasjerende blogginnlegg!:)
Hilsen teologistudent på TF
Legg inn en kommentar