Drama på Månen

Av oversetter Kari Bolstad

Grensen av Franz Schätzing, Aschehoug forlag

Romheis? Altså en heis som tar oss opp til en romstasjon i omløpsbanen, 36 000 kilometer over jordoverflaten! Et artig påfunn av forfatteren, tenkte jeg. Men et aldri så lite søk på nettet lærte meg noe annet. Det forskes seriøst på mulighetene for å konstruere en romheis. Med et slikt framkomstmiddel ville det være relativt lite energikrevende å komme seg utenfor Jordens gravitasjonsfelt, og derfra kan man reise videre i et romfartøy, hvor man nå måtte ønske seg hen. Å få fart på seg i det lufttomme rom krever nemlig ikke så mye energi.

Så forfatter Frank Schätzing har gjort det igjen – tatt utgangspunkt i faktisk naturvitenskap og teknologi og bare trukket det hele litt lenger. I Svermen (2007), som jeg har skrevet litt om her, boltret han seg i havet, i Grensen stiler han høyere, nemlig til Månen.

Vi befinner oss i nær framtid, i 2025. Den visjonære og steinrike forretningsmannen Julian Orley har invitert en internasjonal gjeng rikinger med på en innvielsestur til månehotellet sitt. Reisen går med romheis og deretter romskip, og selv de bortskjemte gjestene sukker henført over luksusen på hotellet Gaia i Vallis Alpina, leker seg med den svake tyngdekraften, imponeres over månelandskapet de blir guidet rundt i, lar seg ivrig belære om alt mulig fra solstormer og romsøppel til selvforsyningsproblematikk på månehoteller og romstasjoner - og dessuten om det aller viktigste: utvinningen av isotopen helium 3 – selve årsaken til at Orley har invitert med seg potensielle investorer på månetur. Helium 3 kan brukes som råstoff i fusjonskraftverk og vil kunne løse Jordens energiproblemer i tusen år. Og joda, et nytt nettsøk bekrefter at helium 3 finnes i store mengder på Månen, og at russere og amerikanere klør seg i hodet og lurer på hvordan de skal få tak i godsakene. Problemet er at vinningen går opp i spinningen så lenge vi er avhengige av energikrevende rakettransport for å komme ut av jordatmosfæren. Men Orleys romheis har altså løst dette problemet - og senest i dag leser jeg i Aftenposten at japanerne vil sette en slik heis i drift innen 2050!

Så langt bygger altså fiksjonen sånn noenlunde på faktiske forhold. Men selvfølgelig kan ikke Schätzing sende jordboere til Månen uten å skape dramatikk! Snart kommer det melding fra Jorden om at selskapet muligens har en sabotør i sin midte, og ting tyder på at vedkommende har plassert en tidsinnstilt atombombe på hotellet.

På Jorden blir kyberdetektiven Owen Jericho satt på saken, etter at han ytterst heltemodig har reddet den kinesiske dissidenten og datanerden Yoyo unna gåtefulle  forfølgere. Hun har kommet i skade for å snappe opp en bit av et hemmelig budskap på nettet, og befinner seg i livsfare. Sammen med den fargerike og svært ukonvensjonelle datagründeren Tu Tian begynner de to å nøste i tråder som snor seg over hele verden – og vel så det.

Vi føres til Shanghai og Berlin og sågar til Canada, der en direktør i den fallerende oljebransjen blir skadet i et attentat, og en miljøengasjert journalist utfordrer farlige krefter. Og sannelig får vi også lest oss opp på oljelandet Ekvatorial-Guineas politiske historie. Det viser seg jo at en av landets diktatorer spiller en liten rolle i det enorme og vidstrakte dramaet Schätzing bygger opp.

For denne forfatteren nekter seg ingenting. Kunnskapene hans er omfattende og imponerende. Han er naturviter og teknologifreak, historiker, filosof og dramatiker, ja, enkelte av de mest forrykende scenene virker nesten tilrettelagt for Hollywood, akkurat som i Svermen. Filmrettighetene til sistnevnte ble forresten solgt til Hollywood (Uma Thurman) for noen år siden. Selv sier Schätzing: ”Folk tror jeg skriver mine bøker slik at de kan filmes. Det er omvendt – jeg skriver mine indre filmer.”

Tekstutdraget under gir et lite inntrykk av euforien etter månelandingen og reiseselskapets første møtet med tyngdekraften etter flere dager i vektløs tilstand ...

Grensen har jeg oversatt sammen med mannen min, Erling Langleite. Og jammen var det godt å være to. Jeg glemte visst å nevne at det dreier seg om en nett liten sak på 1320 sider. 

De var på Månen.

           De hadde faktisk landet på den jævla, runde Månen, og drabantens sjettedels gravitasjon trakk O’Keefe ned til seg med en elskende kvinnes varsomhet, lemmene hans, hodet, de indre organene og kroppsvæskene, å ja, væskene, trakk og trakk og trakk noe ut av ham, og det var ute før han rakk å knipe sammen rumpeballene. Varmt og lystig rant det ned i den dertil beregnede posen, en gledesfontene, et hurra for tyngdekraften, en vertsgave til den grå, arrete gubben, hvis overflate de nå fikk bebo i en uke. Han kastet et stjålent blikk på Momoka Omura, som om det var fare for at hun ville snu seg, stirre ham inn i øynene og se det på ham, ville vite det.

           Så trakk han på skuldrene. Hvem andre hadde ikke pisset i buksene utenfor Jorden? Man kunne ha vært i dårligere selskap.