Et harehopp som tok 29 år

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

I 2004 kom Harens år på norsk, oversatt av Nøste Kendzior. Dette var var Arto Paasilinnas gjennombruddsroman fra 1975. Harehoppet til Norge tok altså 29 år.

Over til Frankrike og Anne Collin du Terrail, utdannet arkitekt med finsk mor og fransk far. Hun hadde ganske lang erfaring som oversetter av alskens tekster, men drømmen var å oversette skjønnlitteratur. Men det var ikke noe finsk skjønnlitteratur som ble oversatt til fransk. I løpet av de siste sytten årene var det oversatt sju finske romaner, hvis man ser bort fra en krimforfatter og Mika Waltari (han med Egypteren Sinuhe), som ingen skjønte at var finsk.

Hun syntes det var litt dumt å ta kontakt med et forlag og si goddag, jeg vil gjerne oversette en roman fra finsk, hva har dere å tilby? Så hun bestemte seg for å finne en passende roman å oversette. Hun hadde sett filmen om Harens år, og oppdaget tredje gang hun så den, at den var basert på en roman. Hun fant ut at den var passe lang, den var morsom, og hun tenkte at den sikkert var lett å oversette. Der tok hun imidlertid feil, det var ikke lett. Så sjekket hun at ingen franske forlag hadde skaffet seg rettighetene til den, og bestemte seg for å ta fatt.  

Da jobben var gjort, sendte hun den til flere forskjellige forlag, men alle svarte at jo, det var en interessant bok, men den passer ikke akkurat inn i vårt program.

Så gikk det et par år.

Hun hadde nesten gitt opp håpet om å få den utgitt, da det skjedde et under. En av forleggerne, som først hadde refusert den, tok kontakt og opplyste at de ville utgi den. Dette var i åtti-årene, og man brukte ennå skrivemaskin. Det var dessuten dyrt å kopiere. Derfor hadde hun vært og hentet manuset hos de enkelte forlagene og drasset det over til neste. Men til slutt hadde hun ikke giddet mer, så et eksemplar var blitt liggende i et skap hos et forlag i Paris.

Så skulle forlaget flytte, manuset kom ut av skapet og øverst i en flyttekasse. En nyansatt leste det, og bestemte seg for å utgi det. Det andre underet var at boka ble en enorm suksess. Hun ble berømt over natten, og siden den gang har hun aldri manglet oversetteroppdrag. Denne suksessen var ikke bare et gjennombrudd for henne, men for finsk litteratur generelt. Det fikk forlagene til å interessere seg for Finland.

Den franske utgaven kom i 1989. Deretter var veien åpen ut i verden. Riktignok hadde boka kommet på ungarsk i 1983, men derfra kom den ikke videre.

I 1992 kom den på svensk. Den svenske forleggeren, Dorothea Bromberg, hadde nemlig lest den på fransk! og skaffet seg rettighetene. Hun ble advart av finske forståsegpåere. Finsk humor går ikke i Sverige, ble det sagt. Men like etterpå hadde et annet forlag vært på banen, så hun var ute i grevens tid.

Også i Sverige ble boken en suksess, og per i dag er 21 av Artos 35 romaner utkommet på svensk.

Deretter kom den på tysk og nederlandsk i 1993, på italiensk i 1994. Den italienske forleggeren hadde hatt en vaklende økonomi, men ble reddet av denne boka.

Så i 1995 kom den på engelsk og estisk, i 1997 på dansk, i 1998 på japansk, spansk og kroatisk,  i 1999 på islandsk, i 2000 på slovensk, litauisk og latvisk, i 2003 på ukrainsk, i 2004 på tsjekkisk, hebraisk og norsk. Deretter er den kommet på bulgarsk, russisk, koreansk, kinesisk og rumensk. Så langt den finske databasen for oversatt skjønnliteratur. Dessuten ble boken filmet for annen gang, i Frankrike i 2006.

Norge er altså ikke det aller siste landet forfatteren har slått gjennom i, bare nesten. Og det er temmelig ironisk med tanke på hans og familiens sterke tilknytning til Norge.