fredag 4. januar 2013

Fra en oversetters hjemmekontor, del 4

Av oversetter Cecilie Winger

I forrige utgave av "Fra en oversetters hjemmekontor" tok vi for oss julehøytiden. Nå er januar kommet med smalhans og havrelefse, så i likhet med veldig mange andre – blant annet bransjetidsskriftet Bok & samfunn – har jeg i det siste gått og grublet over temaet "Hva tjener egentlig en oversetter?". Dette vet jeg jo litt om, så derfor iler jeg til med et fjerde dagboksnotat til allmuen i vår svært populære serie: "Fra en oversetters hjemmekontor".

Eller i første eksempel her, heller: Fra en oversetters bilturer. For noen år siden satt jeg i et passasjersete. Bilen hadde stanset foran en fotgjengerovergang, og en dame som oste tungsinn, krysset langsomt og møysommelig gaten. Ett ord dalte ned i meg, og før jeg hadde tenkt meg om, hadde jeg sagt det høyt. "Se, en hverdagssliter." Guttungen i baksetet ville straks vite hva en hverdagssliter var, og da jeg diplomatisk avsluttet forklaringen med at jeg personlig ikke ville bli glad hvis det sto om meg i nekrologen min at jeg var en hverdagssliter, tenkte poden seg om noen sekunder. Så smalt neste replikk pubertetshovmodig: "Ingen fare. Du sliter jo aldri. Du som alltid sitter i pysjen og spiller data – hele dagen."

Han er litt på linje med en annen, fjernere slektning av meg. Hun som ved flere anledninger har påpekt hvor bra det er at jeg er så godt gift, slik at jeg kan "fortsette å pusle med de oversettergreiene mine".

Dovenskap, dårlig arbeidsantrekk og enda lusnere lønn, altså? Man kan bli aktiv-aggressiv av færre anklager! Men når det gjelder sannhetsgehalten i det første eksempelet, så ligger altså produksjonslisten min ute til åpen beskuelse på Oversetterforeningens hjemmeside. Når det gjelder det påståtte antrekket, har jeg tidligere behandlet temaet her på bloggen. Jeg tenker det holder. Men jeg har altså fått slått fast at det er mange myter knyttet til oversettere. Vår svært aktive oversetterkollega i flere årtier, nå for lengst henvandrede Einar Schøning, beskrev mot slutten av 1970-årene en oversetters gjerning slik: "Den gode oversetter er den som lik en makk kan krype med velbehag rundt i forfatterens hjernegrøt og ta veien ut gjennom tungen for å få bekreftet sine smaksinntrykk og deretter avsette velformede spor på linje etter linje, ark etter ark, til siste side er ferdig – og han igjen blir seg selv og som medlem av den minste og minst påaktede lavtlønnsgruppe melder seg til ny, glad innsats for Guds stedfortredere på jorden, forleggerne."

I alle disse tre eksemplene er det dette p-ordet som mer enn antydes. P-ordet skal altså her leses som penger, eller snarere mangel på penger. Oversettere er for det meste en høyt utdannet/grovt underbetalt gruppe, men det har nok ikke alltid vært slik. Som eksempel på det motsatte kan jeg trekke fram den hellige Hieronymus, oversetternes egen skytshelgen, som oversatte Bibelen til latin i år 405. Med seg til å oversette én bok, riktignok bøkenes bok, hadde han hele førti assistenter. Slik luksus har vi neimen ikke råd til å holde oss med i dag. Han hadde til og med en løve som kjæledyr; den nærmeste ekvivalenten vi moderne oversettere har til dette, er CAT – også kjent som computer assisted translation.

St. Hieronymus, kanskje litt sliten etter å ha oversatt dag og natt, hviler seg mot løven sin.

Mitt inntrykk er at oversettere er flittige mennesker som sitter helt alene ved tastaturet, de fleste jobber altfor mye, har ingen assistenter, men derimot bedrøvelig lav lønn i forhold til andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanning og livserfaring. Bok & samfunn hadde i fjor høst et temanummer om lønningene i bokbransjen. De skrev at "en helt vanlig bokhandleransatt" pr. høsten 2012 tjener 333 000 i året, mens en gjennomsnittlig forlagsredaktørlønn er 500 000. Hva tjener så en skjønnlitterær oversetter nå til dags? Vi har regnet på det og funnet ut at et normalt årsverk er 1056 sider à 1652 tegn. Gitt at oversetteren ikke jobber natt og dag, og helger og ferier med, er da en årslønn på norske kroner 304 155. Dette tallet er det ingen grunn til å rope hurra for. Og det står i sterk kontrast til at vi oversetterne allerede under den store oversetteraksjonen i 2006 brukte slagord  som "Nyere forskning viser at oversettere trenger mer penger nå!" og "Nå må forleggerne snart røpe pinkoden sin!".

Mens at oversetteri i tillegg kan være snirklete og langtekkelig arbeid, har vi visst helt siden Nordahl Grieg skrev et brev til broren Harald, Gyldendals direktør. Nordahl satt nemlig  i Frankrike, der han så langt hadde tilbrakt en uke med å oversette Joseph Conrads Taifun: "Conrad kan jeg glæde dig med går raskt fremover; hele den første sætning kan nu betraktes som færdig, tilbake står kun finpusningen." 

Se også "Fra en oversetters hjemmekontor" del 1, del 2 og del 3.

1 kommentar:

Geir Isaxen sa...

Tjener virkelig "en helt vanlig bokhandleransatt" 333 000 ? Da må det ha skjedd ting, siden jeg selv hadde en gjesteopptreden i den bransjen.