torsdag 31. oktober 2013

Pris for beste nordiske oversettelse?

I går delte Nordisk råd for første gang ut en pris for barne- og ungdomsbøker, 50 år etter at Nordisk råds litteraturpris ble opprettet i 1962. I et brev til kulturminister Thorhild Widwey tar leder i Norsk Oversetterforening, Cecilie Winger, og direktør i NORLA, Margit Walsø, initiativ til at det innstiftes en Nordisk råds oversetterpris for årets beste oversettelse mellom nordiske språk. Kulturministrene i Sverige, Danmark, Finland og på Island mottar det samme brevet, undertegnet Norsk Oversetterforenings søsterorganisasjon i hvert enkelt land samt andre tilhengere av en slik pris. I anledning dette utspillet hadde NO-leder Cecilie Winger følgende innlegg i Aftenposten i går:

Dette er en merkedag for alle litteraturvenner! I dag deler nemlig Nordisk råd for første gang ut pris for beste barne- og ungdomsbok, en seier for nordisk litteratur og for språksamarbeid. Det siste har den nye regjeringen heldigvis som eget programpunkt. La oss derfor feire dagen med å jobbe fram enda en pris fra Nordisk råd, nemlig prisen for beste nordiske oversettelse. Nordens oversetterforeninger har drøftet kriteriene alt. Vi er rede.

Men trengs det? Forstår ikke vi her i nord hverandre? Tja – nordmenn forstår vel svensker, og de oss, nå som en halv generasjon av dem bor her. Men mange nordmenn strever med å lese svensk. Dansk er motsatt, det muntlige er vrient, det skriftlige lett.

 

På restaurant i København nylig utbrøt kelneren oppgitt: "Jeg forstår s'gu ikke svensk" – og la om til engelsk. Han merket ikke at jeg stadig snakket norsk, bare langsomt. Slik fortsatte vi, riktignok ikke mer avansert enn "dessertmenyen, takk". Nå tror jeg dessverre ikke alle i Norden forstår hverandre bare vi snakker langsomt. Kan vi særlig mye færøysk? Eller finsk? Noen få kan vel "ei saa peitää" – men deretter er samtalen over på yksi, kaksi, kolme.

Nordisk Råds litteraturpris ble innstiftet for at vi skulle bli kjent med nabolandenes kultur. Vi må innse at det finnes nordiske språk få kan lese uten oversettelse. Ønsker vi språksamarbeid, må vi satse på oversetterne, brobyggerne i kulturutvekslingen. Oversetterne bidrar til at vi alle blir bedre kjent. Derfor fortjener vi en egen pris.


Cecilie Winger, leder, Norsk Oversetterforening

tirsdag 29. oktober 2013

Tom Egeland: Om havknøler, waangefisk, panchella og banchifrukt

Av forfatter Tom Egeland

Forfatter Tom Egeland er oversatt til 23 språk
Da russiskfødte Vladimir Nabokov en gang skulle beskrive hvordan det føltes å skrive en roman på engelsk, svarte han at det var som bare å kunne spille på et pianos svarte tangenter.

Å bli oversatt er en ære. Åtte av romanene mine er blitt oversatt. Til sammen er det blitt 23 språk og enda flere land. Tanken på at det sitter folk i Sør-Korea, Japan eller for den saks skyld Danmark og leser noe jeg har skrevet, er svimlende i sin absurditet. Jeg tilhører den gruppen forfattere som gjerne vil bli lest; jeg er en historieforteller, og uten lesere eksisterer heller ikke historien.

Noen oversettere hører jeg aldri fra. Andre melder seg med morsomme – eller dypsindige – spørsmål. Jeg elsker dem som tar kontakt. Å bli oversatt er nesten som å gi fra seg sitt barn til adopsjon – du håper det beste og unner barnet ditt all mulig lykke og hell på ferden. Da vil du jo gjerne følge opp og vite hvordan det går.

Jeg kan sitte lenge og gnikke og gnu på en formulering. Jeg kan tråle ordbøker og glemte hjerneceller på jakt etter det rette ord – ordet som presist fanger opp den mening, den atmosfære og den nyanse som jeg ønsker å formidle. Da er jeg prisgitt oversetterens nidkjærhet og talent slik at ingenting blir borte på ferden.

(Foto: Mette Børja)
På arrangementet Oversatte dager i mars hadde jeg gleden av å delta i et panel sammen med fire av mine oversettere: Sotiris Souliotis (gresk), Cristina Gómez Baggethun (spansk), Sara Koch (dansk) og Kari Dickson (engelsk). De er alle den type oversettere som tar kontakt. Det setter jeg – og de aller fleste forfattere jeg kjenner – stor pris på.

Sotiris – som har oversatt en rekke av mine bøker til gresk – var den første oversetter jeg i sin tid hørte fra. Han var i gang med "Sirkelens ende" og kom (takket være et stipend) ens ærend til Oslo med to A4-ark fulle av spørsmål. Jeg husker: "Hva er et krafsebrett?" "Hva er et vindskjevt kjerr?" Jeg tok Sotiris med til Theatercafeen – i et forsøk på å vise ham et mondent Oslo – og besvarte spørsmål for spørsmål.

Noen ganger kniper oversetterne meg i pinlige feil. Det måtte en spansk oversetter, Cristina Gómez Baggethun, til for å lære meg forskjellen på skjønnskrift og løkkeskrift. Med Sara Koch endte jeg opp i en festlig semantisk og teologisk diskusjon om min formulering "småfete kjeruber og flaksende barneengler" (Lucifers evangelium).

For tiden har jeg en riktig så underholdende kommunikasjon med Natalya Ivanychuk, som oversetter Fedrenes løgner til ukrainsk. Stakkars dame!

Fra Natalya får jeg spørsmål som: "Hva har du ment med 'rev' i setningen 'Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin.' Fox? Hvorfor 'fox'?" Eller: "Hva er småbrisen?" "Hva er Gullfisken?" (Svar: Sjargong for en gammel Oslo-trikk). "Hva er Nissen?" (Svar: Hartvig Nissen skole i Oslo). "Hva er 'stusselige, snusspyttende havknøler'?" (Svar: "Havknøl" er et ord jeg har funnet på). "Hva er waangefisk, panchella og banchifrukt – ingen biologer kan hjelpe meg?" (Svar: Eh. Jeg har diktet opp alt sammen, sorry!). Og slik går no dagan …

Noen forfattere er opptatt av at oversettelsene følger originalen så å si ord for ord. For meg er det viktigere å bli gjendiktet, for å bruke et pretensiøst ord. Hvis min oversetter fullt ut forstår hvor jeg vil hen med teksten, er det bedre om h*n bruker sitt eget språk og sine kunstneriske evner til å gjenskape den atmosfære jeg forsøker å formidle enn slavisk å følge forelegget.

I en egen bokhylle i mitt hjemlige bibliotek har jeg samlet noen av bøkene mine som er oversatt. Hver og en av dem er som en liten verden – på sitt eget språk. Jeg vet jeg har skapt dem. Men oversetterne har gjenskapt dem. Gitt dem nytt liv – på et språk jeg bare unntaksvis forstår.  

---

Blogg: http://tomegeland.blogspot.no
Hjemmeside: http://www.tomegeland.no
Twitter: @tomegeland

fredag 25. oktober 2013

Istedenfor kryssord og Wordfeud

Av oversetter Birger Huse

Under Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo våren 2013 hadde jeg gleden av å delta i en programpost som het Duett. To oversettere hadde fått i oppdrag å oversette en sangtekst av Charles Aznavour, og så skulle publikum få anskueliggjort at ting kan løses på flere måter som kan være vidt forskjellige. Dette viste seg å være en fornøyelig, men tidkrevende øvelse, godt egnet for oss pensjonister som vil ta ut restarbeidsevnen på en hyggelig måte. Det er utrolig hvilket antall kombinasjonsmuligheter selv den enkleste verslinje kan by på, og det er meg en stadig kilde til forundring hvilke krumspring og omveier man etter hvert synes det er akseptabelt å ty til for å få med en banal mening over i norsk, når man samtidig vil forsøke å opprettholde rytmen og stilen fra den franske teksten og sikre et minimum av sangbarhet.
            Under arbeidets gang dukket det opp en del spørsmål det kunne være interessant å høre andres mening om, og jeg lurer på om Oversetterbloggen kunne være et forum for en drøfting av noen av de valgene jeg måtte foreta, selv om nedenstående, ifølge sakens natur, vel først og fremst kan ha interesse for lesere som er franskkyndige. Jeg legger hodet på blokken og gjengir sangen på fransk og norsk slik at spesielt interesserte lesere kan sammenlikne og eventuelt prøve seg på alternative løsninger. Til slutt noen forklaringer, samt kritikk av de svakeste punktene i oversettelsen.


HIER ENCORE

Hier encore
J'avais vingt ans
Je caressais le temps
Et jouais de la vie
Comme on joue de l'amour
Et je vivais la nuit
Sans compter sur mes jours
Qui fuyaient dans le temps

J'ai fait tant de projets
Qui sont restés en l'air
J'ai fondé tant d'espoirs
Qui se sont envolés
Que je reste perdu
Ne sachant où aller
Les yeux cherchant le ciel
Mais le cœur mis en terre

Hier encore
J'avais vingt ans
Je gaspillais le temps
En croyant l'arrêter
Et pour le retenir
Même le devancer
Je n'ai fait que courir
Et me suis essoufflé

Ignorant le passé
Conjuguant au futur
Je précédais de moi
Toute conversation
Et donnais mon avis
Que je voulais le bon
Pour critiquer le monde
Avec désinvolture

Hier encore
J'avais vingt ans
Mais j'ai perdu mon temps
A faire des folies
Qui ne me laissent au fond
Rien de vraiment précis
Que quelques rides au front
Et la peur de l'ennui

Car mes amours sont mortes
Avant que d'exister
Mes amis sont partis
Et ne reviendront pas
Par ma faute j'ai fait
Le vide autour de moi
Et j'ai gâché ma vie
Et mes jeunes années

Du meilleur et du pire
En jetant le meilleur
J'ai figé mes sourires
Et j'ai glacé mes pleurs
Où sont-ils à présent
A présent mes vingt ans?

SOM I GÅR

Som i går,
at jeg var tyve år!
Jeg nøt min ungdoms vår
og lekte med mitt liv
som elskovs tidsfordriv
og levde kun ved natt
mens mine dager rant             
ut i sand og forsvant.

Jeg myldret luftslott i det blå
og håpet allting ville gå
men planene fløy bort
og håpets bue brast
jeg kjørte meg bom fast
og sto der som forgjort.
Jeg hadde stilt for høyt
og måtte ta min støyt.

Som i går,
at jeg var tyve år!
Jeg kastet bort min tid,
på å holde den igjen
og komme først til mål,
men først i mål var den.
Jeg kjaste som en trell,
gikk på en kjempesmell.

Med slunken kunnskapssekk
og erfaring nærmest null
jeg konjugerte kjekk
hvert verb i fremtids form.
”Jeg for min del”, sa jeg kry,
og refset suffisant
all verden, som tok feil.
Det var jeg som hadde peil!

Som i går,
at jeg var tyve år!
Jeg sløste tiden bort
på tåpelige ting
som ikke hjalp meg stort,
men bare førte til
bekymringsrynket grin
og frykt for kullsvart spleen.

Min kjærlighet var død,
før den fikk springe ut.
Forsvunnet er hver venn,
de kommer ikke igjen.
Det er min egen skyld              
at ensomheten rår.
Jeg skuslet bort mitt liv
og mine unge år.

På godt, nei mest vondt i grunn
tok jeg livet som det falt,
med størknet smil om munn
og frosne tårers salt.
Hvor er de blitt av nå?
Hvor nå, de tyve år?

1. vers: De to første linjene voldte store vanskeligheter. Det hjalp da jeg husket på at forfatteren ikke egentlig mener at han var tyve år i går! Det han mener, er at det føles som om det var ganske nylig at han var tyve år. Etter at jeg til familiens irritasjon hadde latt Aznavour synge disse linjene 10-20 ganger, slo en tilnærmet løsning med ”som om” og ”at” ned i meg med stor kraft, og så gjensto det bare å forkorte ”som om” til ”som” for å få linjen like kort som ”Hier encore”.

2. vers: Kan ”myldre” som transitivt verb oppfattes som en anakronisme eller innføring av brainstorming-teknikk på et uvedkommende område? Jeg kom til at jeg i så fall ikke ville akseptere innvendingen, fordi jeg syntes ”å myldre luftslott” var langt bedre (mer malende) enn Aznavours nøkterne ”j’ai fait tant de projets”, og jeg mente å ha fått med ”tant” = massevis ved hjelp av ordet ”myldre”.

3. vers: Kjempesmell i siste linje er nok sterkt påvirket av tidspunktet for gjendiktningen, midt under verdensmesterskapet, der enkelte gikk på en smell. Men jeg avstod fra hugskotet Golbergsmell, det får være måte med alt!

Ellers synes jeg det er dekning for å oppfatte dette som løpekonkurranse med Tiden, som jeg-personen forsøker å holde igjen og endog slenge seg foran. Men oversetteren er ikke særlig hensynsfull mot den trellen, hvem sier at treller kjaser mer enn andre? Kanskje han bare strevde?

4. vers: Her blir det vanskelig. ”Ignorant le passé” betyr neppe bare at hovedpersonen manglet rent historiske kunnskaper, men også perspektiv og erfaring. Jeg syntes det var forsvarlig med eksport til fransk av vår norske ”kunnskapssekk”, men i 2. linje, der jeg lenge var kry av ”erfaringshemsko”, syntes jeg etter hvert at denne nydannelsen, også lest ”erfarings hemsko”, krevde for stor leserinnsats, og jeg puttet med tungt hjerte inn det litt matte ”erfaring nærmest null”. Når jeg beholdt den franske vendingen ”bøye verbene i futurum” som bilde på utopisme, var det fordi jeg mente det kunne bli et fint tilskudd i norsk.

Setningen ”Je précédais de moi toute conversation” voldte mye besvær, i flere dager lød den ”Jeg ble aldri ved min lest”, men det viste seg at Aznavour bare hadde glemt anførselstegn på ”moi”! Jeg-personen innledet altså enhver samtale med ordet ”jeg” (Moi, je pense etc.).

I femte linje hadde jeg lenge: ”Jeg for min del”, sa jeg frekk. Her hadde nok innholdet latt seg bestemme av rimhensyn, han burde vel ha sagt ”freidig” eller ”overlegent”? Et eksempel på at det formelle lett tar innersvingen på det innholdmessige i denne typen gjendiktning! Men jeg erstattet til slutt ”kjekk” med ”kry” og håper å slippe unna med det, fordi rimene uansett kommer med varierende tetthet!

6. vers: Her hadde oversetteren først oppfattet ”amours” som kjærester e.l. (pendant til ”amis” i neste linje), og for å unngå at forfatteren sa noe så absurd som at disse damene døde før de eksisterte, hadde han diktet en åpenbar uklarhet med mystifiserende prikker for å dekke forfatteren: For de jeg elsket døde, de nådde aldri hen. ”Hen” til hva? må jeg spørre.

Jeg tør ikke tenke på hva som kunne hendt hvis jeg ikke hadde funnet denne siste feilen før publisering! Tilbakekalling? Diplomatiske forviklinger? Men det er hyggelig å konstatere at man tar oversettelser på alvor!

tirsdag 22. oktober 2013

Oversatt aften: Witold Gombrovicz på norsk

 «Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 29.10., og denne gangen er temaet Witold Gombrovicz på norsk
.

Merk nytt klokkeslett og sted: Eldorado bokhandel (Torggata 9A, Oslo), tirsdag 29.10. kl. 18.00.

I disse dager foreligger annet bind av den polske forfatteren Witold Gombrowicz’ (1904–1969) dagbøker på norsk, i Agnes Banachs oversettelse, etter at første bind utkom i fjor til unison jubel fra kritikerne. «Årets tøffeste bok,» skrev Dagbladets anmelder.

Gombrowicz har fått en helt spesiell plass i norsk litteratur. Han regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for Profil-kretsen og Dag Solstad, som imidlertid stort sett leste ham i sekundæroversettelser gjort fra franske oversettelser som forfatteren selv hadde vært delaktig i, uten egentlig å ha de nødvendige språkkunnskapene. I den senere tid er Gombrowicz ofte nevnt, blant annet av Karl Ove Knausgård, som foregangsmann for den bølgen av selvframstillingslitteratur og selvbiografiske sjangerhybrider som har slått inn over Norge, – uten at noen hittil har hatt muligheten til å lese Dagboken hans i norsk oversettelse.


Dagboken ble skrevet under forfatterens 24 år lange eksil i Buenos Aires, og dekker en periode på seksten år fra 1953, da han var 49 år. Den ble opprinnelig utgitt som månedlige bidrag til det Paris-baserte emigranttidsskriftet Kultura, og framstår som en mer eller mindre sammenhengende eksistensiell og kunstfilosofisk undersøkelse der forfatteren diskuterer med seg selv, og om seg selv. På Oversatt aften møter vi oversetteren Agnes Banach i samtale med Joanna Rzadkowska om arbeidet med dette enorme verket, om Gombrowicz’ plass i den norske litteraturen sett med polske øyne, om hvordan forfattere og forfatterskap forandrer seg når de flytter seg mellom forskjellige land og kontinenter, om Gombrowicz’ iscenesettelse av seg selv, og om oppdagelsen av den «forbudte» dagboken Kronos, som nylig er utkommet i Frankrike.

Agnes Banach er tilknyttet Universitetet i Oslo og underviser i polsk. I tillegg har hun oversatt flere bøker fra polsk. For oversettelsen av det første bindet av Dagboken ble hun tildelt Kritikerprisen 2012.

Joanna Rzadkowska har skrevet flere artikler om polsk film og litteratur for tidsskrifter som Vagant, Bokvennen Magasin og Nordahls eftf. I 2012 debuterte hun skjønnlitterært med diktsamlingen Gjentagelsestvang (Bokvennen Forlag, 2012).

torsdag 17. oktober 2013

Berte og andre ord for person av hunkjønn

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

– Berte passer ikke, mente forlagsredaktøren. Jeg hadde nettopp levert en oversettelse av en finsk roman. Kanskje ikke, men hva var originalen her?

Jo, 'lyyli'. I den store, gamle ordboka, Nykysuomen sanakirja, er ordet med. Det er et sjeldent ord som kan bety kult eller hell. Dessuten er det et ikke uvanlig pikenavn.

I de vanlige, moderne ordbøkene som Suomen kielen perussanakirja og Finsk-svensk ordbok er ikke lyyli med. Men i slangordbøkene! Jeg har tre slangordbøker, en jeg har kjøpt, en jeg har fått og en som er et tillegg i en annen ordbok. 'Lyyli' er oppslagsord i alle tre, men de er ikke enige om hva det betyr. Da er det ikke annet å gjøre enn å se på konteksten. Kontekst er konge, som kjent.

I denne sammenhengen handler det om en voksen dame som ikke lar seg pille på nesa. Så hva skal en stakkars oversetter gjøre som får jernteppe og bare kommer på kjerring og hurpe, og ingen av delene passer?

Men heldigvis er det hjelp å få. På et nettsted for oversettere er det en rekke ordbøker å lete i, og hvis man ikke er fornøyd med det man finner der, har oversetterne laget sine egne, iblant litt elleville lister, som må brukes med kritisk sans. Der er det blant annet en liste over ord for "Kvinner – synonymer og nøytrale, smigrende og fornærmende betegnelser". 223 ord! Så er det en liste på 50 ord for "Tykke kvinnfolk". Stikkord: Nedlatende om fedme.

'Damemenneske' kunne kanskje ha passet, men det er litt for mye Torbjørn Egner. Til slutt endte jeg på 'fruentimmer'. For håpe forlagsredaktøren blir fornøyd med det, for jeg er helt enig i at 'berte' ikke passet og glad for at han påpekte det.