De ukuelige optimisters klubb

Av oversetter Tom Lotherington

Ukuelige optimister

Hvis jeg sier ”oppvekst i Paris på sekstitallet”, er sannsynligheten stor for at du tenker ”klisjé!” – i hvert fall hvis du er en så blasert leser som jeg antar du må være, siden du har oppsøkt en så bortgjemt, highbrow blogg som denne. Du ser for deg svart-hvittbilder av gammeldagse biler, strenge foreldre (far med hatt og slips, mor i stramme skjørt, oppsatt hår og høy barm), autoritære lærere, håpløs forelskelse langs Seinens bredder, opprør og avmakt og flukt hjemmefra som eneste utvei, og alt dette har du liksom sett før? Trolig forveksler du med filmene til Truffaut og de andre i den nye bølgen. Du har ikke lest De ukuelige optimisters klubb. Sannsynligvis ikke. De aller fleste lesere her i landet har ikke lest den romanen. Det er synd og skam.

          Dessuten er det litt rart. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, den foreligger altså på biblioteket. I hjemlandet ble den belønnet med ungdommens litteraturpris – Prix Goncourt des Lycéens – noe som tyder på at fransk ungdom i 2009 likte å lese om sine gamle foreldre eller unge besteforeldres livsvilkår for femti år siden. Det er en murstein av en roman, skrevet av en ukjent forfatter i voksen alder, og likevel, likevel en bestselger i hjemlandet og oversatt til en lang rekke språk. Til og med norsk.

          Det er ikke årets viktigste roman, ikke engang årets aller største og beste leseopplevelse. Det er bare en god bok, underholdende og lett leselig og på sett og vis interessant. Den har sin sjarm, ja det er kanskje sjarm den har mest av, men den er ikke et must. Det som er synd og skam, er at du ikke har fått høre om den. Ikke før nå:

          Det er en dannelsesroman. Michel vokser opp midt i Paris, ikke langt fra Pantheon og Sorbonne, i en middels velfungerende borgerlig familie. Han går på en av de bedre skolene, er under middels skoleflink, men til gjengjeld oppslukt av romanlesing. Verdenslitteraturen inntas i oppdrevet tempo, sittende, liggende og gående på fortauet. Det er krig i Algerie, uenighet i Paris, kald krig ellers i verden, amerikansk rock erobrer jukeboksene og platespillerne. Skolegutter møtes på nærmeste kneipe til fotballspill og flipper, det er ingen aldersgrense. Man røyker gauloise og drikker gjerne en tynn panachée, som er en vanlig blandings av øl og limonade, ingen blir full av det, men det er nå et trinn på innvielsens trapp til de voksnes verden.

          Michel er voksen for alderen og veslevoksen i tenkesettet. Han blir opptatt som maskot i en krets av forhutlede flyktninger fra østblokklandene – intellektuelle, opposisjonelle, dissidenter, kort sagt avhoppere – som kommer sammen i bakrommet på en av disse kafeene, der de fordriver tiden med å spille sjakk, minnes gamle dager, savne det livet de har tapt og prise seg lykkelig for det livet de tross alt har reddet unna. De er ukuelige optimister, for de vet at det verste ligger foran dem, som det sies i en paradoksal replikk.

          Direkte oversatt har tittelen ”uforbederlige”, ikke ”ukuelige”. Jeg synes fortsatt ukuelige er bedre, men vet jeg har motstandere på dette punkt. Begge parter kan ha respektable argumenter. Jeg synes ”uforbederlige optimister” er en tongue-twister, jeg er redd bokkjøperne vil ha vondt for å artikulere det riktig, og av den grunn avstå for å etterspørre den. Jeg ser altså for meg en klassisk bokhandel der kunden må spørre betjeningen etter den boka han ikke finner i stablene, og når da forfatterens navn både er ukjent og vanskelig å uttale, må i hvert fall tittelen falle lett i munnen. Derfor ukuelige.

          Kommersielle hensyn, altså. Skjønt salgsleddet er oversetteren uvedkommende. Han har fått sin lønn, og får ikke mer om så boken skulle bli en suksess. Det er viselig innrettet. Dermed kan han uten skrupler anbefale den boka han selv har oversatt. Part i saken, riktig nok, men uten pekuniær interesse. Løp og lån! Den er å finne på et bibliotek nær deg.

          Forfatteren heter Guenassia. Jean-Michel. Du kan trygt spørre etter Genassia. Sjansen er stor for at de ikke har hørt om ham før. På tide at de får høre det.

Oversettelse über alles, over alt

Kronikk om utbredelsen av oversettelser av oversetter Jon Rognlien

Kronikken ble opprinnelig skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.

Hva er det første vi tenker på når vi møter ordet oversettelse? Kanskje litteratur, kanskje hørespill på radioen, kanskje tekst på tv og kino. Men oversettelse foregår på så mange steder, på felter vi ofte ikke tenker over, i det små og i det store. Vi oversetter mellom språk, men også mellom andre tegnsystemer. Vi tolker våre medmennesker gjennom kroppsspråk, klesdrakter og andre eiendeler, og alt det som forblir usagt, det man ikke sier. Dette er en form for oversettelse og helt nødvendig i vår daglige kommunikasjon. Vi får øye på disse lagene av oversettelse når vi ser på et tverrkulturelt kjæresteforhold. «Motsetninger tiltrekker hverandre,» tenkte jeg da jeg møtte min italienske ungdomskjæreste, og vi fikk mange fine stunder med kulturell utvekskling, på stadig mindre haltende språk. Alt måtte oversettes, fra den norske alkohollovgivningen (og danseforbudet på Langfredag – noen som husker det?) til den høyeffektive biltrafikken på italienske motorveier. Fiskeslagene som bare fantes i Middelhavet – hva liknet de mest på: flyndre, sei eller uer? Og går det an å snakke om hvalbiff på italiensk? Det blir mange forhandlinger av slikt.

Da jeg noen år senere fikk norsk kjæreste, pustet jeg lettet ut og sa til meg selv: «Like barn leker best.» Det var en lettelse å slippe å forklare hvem Fleksnes var, hvordan utedasser brukes og hvorfor all mat som serveres i nærheten av idrettsanlegg i Norge er av det mest usunne slaget som tenkes kan. Men så var det andre oversettelser ...

Både utsagnet om de tiltrekkende motsetningene og barna som leker best er like sanne som de er tomme, og ved å benytte slike utsagn hadde jeg oversatt mine usikre erfaringer til stående metaforer, gjort dem til en klisjé. Det er alltid en fristelse, og i mange av dagliglivets oversettelser søker vi generaliseringer og forenklinger. Komplekse erfaringer slankes til slående uttrykk, og overfladisk kunnskap triumferer med utsagn som «Men dét er jo ikke annet enn ...». Med støtte i ordbøkenes begrensende horisont tar vi språkene inn over oss.

Vi oversetter maten vi spiser. Italieneren som kommer til Norge og tror fiskebollene som serveres er små mozzarellaer, opplever et kulinarisk oversettelsessjokk. Det sies at det franske kjøkken oppsto som en slags oversettelse da den toskanske prinsessen Caterina de' Medici på 1500-tallet fikk hentet opp noen hjemlige, italienske kokker etter at hun hadde havnet i det kalde og barbariske Frankrike, tvangsgiftet som hun var blitt med den senere franskekongen Henrik II. Kokkene gikk løs på det lokale utbudet av ingredienser og skapte nye retter som kunne døyve prinsessens gastronomiske hjemlengsel. Mat vandrer, forvandler seg og leker med skjulte identiteter. Fårikål er nasjonalrett i mange land: På Balkan kan den lages med syrnet kål og i Sør-Afrika brukes vannliljeblader framfor kål. Og dolmades – gresk/tyrkisk/arabiske, innpakkede godbiter i vinblader – blir til kålruletter her nordpå. I Sverige heter de kåldolmar, visstnok innført av Karl XII som hadde sittet i tyrkisk fangenskap.

Og Spaghetti à la Capri? Hva ville du fått hvis du bestilte det på øya Capri i Napoli-golfen? Sannsynligvis en sommerlig rett med friske, hakkede småtomater, basilikum, fersk bøffelmozzarella og mild olivenolje. Kanskje litt nykvernet svart pepper over. Noe ganske annet enn den oversettelsen vi får på boks i norske supermarkeder, men mat likevel. Nye generasjoner i migrerende familier jobber intenst med å oversette den nye verdenen, tolke den for sine foreldre. «Men sånn er det jo her,» må de si, gang på gang. Samtidig må de jobbe med å fortolke fortellingene om de gamles hjemland – kanskje særlig når de under feriereiser «hjem» møter land som skiller seg fra de idylliserte fortellingene de er oppvokst med. Og der må de igjen oversette, de må fortelle slekt og venner av familien åssen det foregår i det nye landet. Ting og skikker som bare finnes her må forklares med ord. Mye kløkt kreves når det skal skapes begreper som kan fremkalle den rette balansen mellom fordommer, konvensjoner og underholdende overraskelser.

Mange av våre daglige samtaler har sterke innslag av oversettelse. Når vi slenger inn en engelsk frase her og der, kanskje for å brife med transnasjonal kompetanse, har vi dratt det engelske uttrykket ut av sin kontekst og inn i vår egen. Når skolejenter forteller hverandre om festen de var på sist helg, kan de oversette erfaringene sine ved å herme fortellinger om fester i tv-serier fra California.

Avisene er fulle av oversettelse, både på papiret og på nettet. Ofte skjer det så i hui og hast at kildespråket, gjerne engelsk, skjærer gjennom. Når det er buskbrann i Australia, er det ikke Moses og Jahve det handler om, men fyr og flamme i skogen. Journalistene får nyhetene inn fra byråer og skal skrive dem om jo før jo heller. I mange redaksjoner publiseres det nå direkte ut på nett, uten at andre øyne sjekker resultatene. Korrektur og språkvask er passé. Men også tradisjonell journalistikk er full av oversettelse – fra det muntlige til det skriftlige, fra direkte tale til indirekte, fra det injurierende til det antydende og fra det utdaterte til det dagsaktuelle. I agurktider oversettes gamle avisender til å bli friske, flyvende nyheter. Det kan være svigermor i campingvognen, krokodiller i kloakken eller skjørlevnet i adelige kretser. Det kan være rasehat oversatt til islamofobi, kokain på vestkanten og bestialske orgier i bortgjemte landsbyer. Stående fordommer oversettes til ny kunnskap.

Volumet av oversettelse øker dramatisk. Stadig færre norske akademikere skriver på norsk, språket de muligens kan best. Man strever og knoter for å få det til på utenlandsk, og dette går så dårlig at ledende kretser på universitetene bekymrer seg for hvordan det påvirker omdømmet til utdanningsinstitusjonene. Hva betyr det å ha tekster liggende ute på nettet i famlende amatørengelsk? Blir slike tekster tatt alvorlig av målgruppa?

Også innenfor teksting for film og TV har volumet – antall tekster som produseres – eksplodert gjennom alle de nye kanalene i det digitale nettet. TV-tekst er det skriftlige mediumet i vår tid som blir lest aller mest. Og det foregår fra en helt passiv posisjon: Man velger ikke program på grunn av teksten, den er nisse på lasset. Oversettelser utført i halsbrekkende tempo sprøytes inn i de tusen hjem. Pussige formuleringer og halsløse misforståelser normaliseres gjennom ukyndig gjentakelse, og språket forskyves.

Det store volumet oversettelse og de stadig mer standardiserte utsagnene vi omgir oss med, kombinert med raffinert programvare, gjør at maskinoversettelse er på vei inn på områder vi for få år siden trodde var den menneskelige kløktens domene. Men vil maskinoversatt akademisk prosa sikre universitetenes omdømme? Og vil tredjegenerasjons maskinoversatt tv-tekst bedre den språklige kompetansen hos det passive publikum? Eller trengs det kyndige folk – oversettere?

Flann O'Brien: På svøm-to-fugler

Den tredje mann

Av oversetter Bjørn Herrman 

Alle kjenner til Joyce og Beckett, altfor få har oppdaget sistemann i den irske litterære treenigheten, Flann O’Brien. Den som har sans for humor og eksperimentell litteratur, vil ha mye å hente her.

En god bok kan ha tre fullstendig forskjellige åpninger, hevder hovedpersonen i Flann O’Briens På Svøm-to-fugler i bokens første avsnitt. Og siden han er en student og forfatter med sine meget bestemte litterære oppfatninger og teorier, følger han umiddelbart opp med nettopp tre fullstendig forskjellige åpninger. Dermed befinner leseren seg midt i et litterært univers det neppe finnes maken til. Studentens roman handler, blant annet, om en forfatter, Trellis, som arbeider med en oppbyggelig bok for å vise hvilke ulykker synd og last uvegerlig fører til. For å spare arbeid ansetter han et par arbeidsledige romanfigurer fra en kollega som skriver cowboybøker. Disse får i oppgave å være svirebrødre for hans hovedperson, Furriskey, og lokke ham ut på skråplanet. Han dikter også opp en pike, Sheila, som skal bli forført og forlatt av Furriskey. Tingene tar brått en kompliserende vending da Trellis selv blir så betatt av Sheila at han forgriper seg på henne, og hun blir med barn. Furriskey, som slett ikke er noen forfører, men tvert imot en snill og trofast natur, har imidlertid forelsket seg i en annen av romanpersonene, Peggy. Etterhvert oppdager romanpersonene at hvis de bare sørger for å skjenke Trellis full, får de være i fred for ham og kan leve livet slik de selv vil; blant annet gifter Furriskey og Peggy seg uten at Trellis får vite om det. I mellomtiden vokser Sheilas sønn opp og arver farens litterære talent. Han blir overtalt av Puken og Den gode fe – Den gode fe er bokstavelig talt i lomma på Puken etter at han ble tatt i å jukse i poker – til å skrive en motbok, der Trellis blir stilt for retten av sine egne romanpersoner. Dette er bare én av handlingstrådene; en annen går gjennom irsk mytologi, og en tredje følger før nevnte Puken. Om dette kan virke forvirrende, vil man flere steder finne “Synopsis i form av sammendrag av det som hittil er skjedd, til glede for nye lesere”. I tillegg til romanen i romanen får vi en rekke gløtt av studentens daglige liv og en mengde versjoner av og parodier på irsk litteratur gjennom tidene.

Om handlingen er leken, er språket det kanskje enda mer. Flann O’Brien, eller Brain Ó Nualláin som han egentlig het, var sønn av en irsk nasjonalist og ble oppdratt med irsk som morsmål i et hjem der ingen snakket engelsk. Engelske bøker fikk han imidlertid lov til å lese etter hvert. Dette utnytter han i På Svøm-to-fugler, der studenten behandler engelsk som om det skulle være et slags utdødd språk han har tilegnet seg utelukkende gjennom boklige studier, feilfritt, men påfallende og stivbent, med stor komisk effekt; og med en overdådig ordglede (“Jeg gjennomsøkte min hjernes fjerneste kroker der jeg pleide å oppbevare ord jeg sjelden brukte.”). Selve tittelen er en bokstavelig oversettelse av et irsk stedsnavn som betyr nettopp Svøm-to-fugler.

På Svøm-to-fugler eller At Swim-Two-Birds som originaltittelen lyder, var O’Briens debutroman. Den utkom første gang i 1939 etter anbefaling av den overbegeistrede unge forlagskonsulenten Graham Green, og solgte i 244 eksemplarer. Resten av førsteopplaget gikk fløyten da forlagets lager ble truffet av en bombe under tyskernes bombetokt mot London. O’Brien skal overfor venner ha utlagt dette som en følge av at Hitler personlig mislikte boken hans. Noen ny utgave av boken kom ikke før i 1961. Den norske utgaven var riktignok uheldig med utgivelsestidspunktet – den kom fire dager før julaften i 1998, og druknet i juleståket – men den finnes fremdeles på lager hos Bokvennen.

Krabbeskipet

Av oversetter Magne Tørring 

(Innlegget ble opprinnelig publisert på Magne Tørrings egen blogg.)

Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.

Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.

Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av "årets ord". En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.
 

Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre?

Jeg har skrevet litt på bloggen min om de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.

Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

Om å gjendikte en wagnersk pakkeløsning

Av oversetter Eve-Marie Lund

Min affære med Richard Wagner begynte i 1987, da daværende operasjef i Nice, Pierre Médecin, ga meg i oppdrag å lage franske overtekster til oppsetningen av Ringen ved L’Opéra de Nice i 1988. Dette ble en ubetinget suksess, og da syklusen i løpet av 1990-tallet ble satt opp ved Den Norske Opera, lagde jeg overtekster også til denne. I tillegg arbeidet jeg som sufflør på den norske produksjonen, og fulgte hele prøve- og forestillingsperioden tett. Dermed kom jeg stoffet enda nærmere. Denne tospråklige tilnærmingen til den tyske teksten åpnet øynene mine for nye sider ved dette store verket. Fra å være fascinert ble jeg nå dypt interessert i å arbeide videre med tetralogien. Wagner hadde slått kloa i meg, på godt og vondt.

     Da noen av scenene ble så vellykket i overtekstutgave at de kunne synges, ble det foreslått at jeg skulle gjendikte originallibrettoen som helhet, komplett med sceneanvisninger, til en metrisk-musikalsk norsk tekst som ville kunne fremføres. Dette var noe som aldri hadde vært gjort tidligere. I samråd med Den Norske Operas dramaturg valgte jeg tidlig å beholde de germanske navnene, selv om det finnes paralleller i den nordiske Edda. At Wotan er Odin, Fricka Frigg, Brünnhilde Brynhild osv. tør være tydelig, men her er det Wagners tekst det er snakk om, og det er den som gjendiktes. Inspirert av tidligere svenske og danske utgaver, satte jeg i tillegg inn ledemotiver der de forekommer, slik at det skal gå an å finne vei gjennom musikk og syklus ved hjelp av teksten. Dette arbeidet ble påbegynt i 1994, og teksten har i årenes løp gjennomgått flere revisjoner. Det har vært en møysommelig og tung prosess, der jeg flere ganger var på nippet til å gi opp. Men på en eller annen måte ble jeg alltid hentet tilbake og ansporet til å fortsette. Det endelige resultatet har nå foreligget mellom to permer siden høsten 2009.

SAGAEN OM NIBELUNGENS RING

Nibelungsagaen stammer ikke opprinnelig fra norden, kildene må spores lenger sør, i beslektede myter hos alle folkeslag og i alle verdensdeler.

     Det finnes mange teorier om den tyske Nibelungensangens (Nibelungenlied) historiske opprinnelse. De eldste kildene stammer fra folkevandringstiden på 400- og 500-tallet, da burgunderne grunnla et rike langs Rhinen. I løpet av vikingtiden vandret det populære ridder- og helteeposet nordover, og endret totalt karakter. Nordiske skalder og diktere fabulerte fritt rundt temaet, og begynte å blande gude- og heltverdenen med hverandre. Det eventyrlige og magiske fikk større plass, og glemselsdrikker, tryllehjelmer og forvandlinger var med på å skape den mytiske verdenen som Wagner ble så fascinert av. Nibelungens Ring er en helt egen blanding, inspirert av den nordiske Edda-diktningen og tolket i typisk 1800-tallsånd til en lukket, mytologisk verden der alt dreier seg om Rhingullet og forbannelsen som hefter ved det. 

     Wagner brukte flere tiår på å bearbeide teksten til tetralogien. «Mine studier førte meg gjennom middelalderens diktning og helt til de gamle urtyske mytene [...]» skrev han i en «meddelelse» til sine venner i 1851, der han gjør rede for hvordan han arbeider med verkets tekst og innhold. Den nordiske Edda, nærmere bestemt Vølsungesagaen og sagaen om Sigurd Dragedreper (Fåvnesbane) fikk Wagner til å velge det norrøne stavrimet for å gi historien en autentisk språkdrakt, kombinert med middelalderens knittelvers, om enn svært fritt. På den måten skapte han sitt eget kunstspråk, på tvers av tidsaldre, men likevel i pakt med sin egen samtid. Selv mente han at dette var måten å gjøre det folkelig tilgjengelig på. I samme meddelelse skrev han: «... stavrimte vers, som folket selv en gang diktet på, da det ennå fantes diktere og myteskapere.»

     Det er altså teksten som står i fokus her. Wagner selv hadde ikke tenkt at den skulle stå alene, men være en integrert del av hans store tanke: «allkunstverket» (Gesamtkunstwerk), der alle elementer var likeverdige, både tekst, musikk, scenografi og teater. Han stilte store krav til sangerne, ikke bare sangteknisk, og forlangte absolutt lydighet mot sine prinsipper. Diksjon og tekstuttale måtte være uklanderlig.

     Men for å kunne formidle teksten, må man også forstå den. Og mer enn hos de fleste komponister er det hos Wagner viktig å forstå hva som synges. Han overlot ingenting til tilfeldighetene, ei eller til andre, og gjorde alt selv. Både musikk og tekst er ubestridelig hans, akkurat som meningene som ligger bak. Det er Wagners politiske agenda, og den er fremdeles problematisk i vår tid.

     Det diskuteres ennå hvorvidt Wagner nå egentlig kan anses som revolusjonær eller reaksjonær. Det som begynte med opprør, utartet til den styggeste antisemittisme og nasjonalisme, noe Hitler visste å utnytte til sin fordel da han kom til makten i 1932, og ikke minst under annen verdenskrig. Det faktum at komponisten delvis ble opphøyd til nasjonalsosialismens ideolog, hefter ved ham den dag i dag, som søle på en vegg.

     Både utøver og lytter/publikum må forholde seg til innholdet i Wagners verk. En regissør har mange og ofte uante tilnærmingsmuligheter, ved å ta det bokstavelig (noe de færreste gjør i dag), gå på tvers av anvisningene og teksten, vrenge eller speilvende bildet. Uansett er man nødt til å ta innover seg Wagners ideer om ære, renhet, rase, bruk av vold, nasjonalisme, kvinner og menn, grådighet, lojalitet og nedarvede egenskaper. I tillegg behandler han betente temaer som innavl og incest som om det var den naturligste sak av verden. Så lenge det er guder involvert, kan alt legitimeres, og så lenge det er snakk om overført betydning kan han tillate seg hva som helst.

     Enhver som iscenesetter, fremfører eller opplever verket, bør være klar over implikasjonene i Wagners symbolikk. Ikke minst derfor er det viktig å kunne sette seg inn i teksten.

LEDEMOTIVER

Wagner ønsket selv å gjøre sitt verk forståelig og tilgjengelig for «folket». For å oppnå dette, skapte han den såkalte «ledemotivteknikken». Ledemotiver er musikalske fraser, temaer, vendinger eller til og med et sett akkorder som beskriver og tildels også følger personer, gjenstander, situasjoner og følelser hele syklusen igjennom. De inntreffer regelmessig som musikalske «henvisninger» når noen av de ovenstående spøker i bakgrunnen eller opptrer direkte i handlingen. De kan også virke foregripende: F.eks. forekommer Siegfried-motivet allerede i Valkyrien, i møtet mellom Siegmund og Sieglinde. Siegfried selv opptrer først i neste opera. Motivene virker klargjørende for tilskuere og lyttere, selv ved førstegangsopplevelsen, da man etter hvert, bevisst eller ubevisst, gjenkjenner musikken. Wagner var en mester også når det gjaldt å tale til underbevisstheten, og samtidig en superintellektuell som forlangte å bli tatt på alvor. Det ble han av sin egen tid, fordi han henvendte seg til den på et språk den forsto. Det direkte språket er teksten, det indirekte musikken, og kombinert blir det et psykologisk kraftbrygg uten sidestykke i operalitteraturen.

EN SAGA FOR VÅR TID

Hvordan kan så Nibelungsagaen gjøres forståelig for vår tid? Hver generasjon ser ut til å finne sin egen vei gjennom verket. Det har blitt gjort flere ganger, hvorav de mest kjente er Star Wars-filmene og J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre. Siden dagens mennesker, spesielt de unge, nå har noe å sammenligne med, bør de ha ekstra glede og nytte av å lese teksten på norsk, for deretter å kunne tre helt inn i «allkunstverket». Ved å lese, lytte og gjenkjenne ledemotiver, for så å oppleve verket på scene eller dvd med alle bestanddeler på plass, skulle forutsetningen være til stede for en ny forståelse og kanskje nok en tolkning av Wagners bidrag til vår verdensarv.

Innlegget er en bearbeidet utgave av forordet til Eve-Maries oversettelse av Nibelungens ring. For denne oversettelsen ble hun nominert til Bastianprisen i 2010.

En klar og betydelig oversettelse

Av oversetter Ola Bjønness Karlsen

Når jeg leser en bok, har jeg bare på meg en eneste hatt. Hatten til han enkle fyren jeg er, som leser en bok og gleder meg over den. Eller legger boka til side hvis den kjeder meg.

Jeg har ikke på meg manusvaskerhatten og henger meg opp i inkonsekvenser og syntaks. Jeg har heller ikke oversetterhatten og sitter og tenker at her skulle jeg gjerne visst hva det sto på originalspråket.

Men så dukker det opp en bok som gjør deg så bevisst på at den er oversatt at du virkelig blir nysgjerrig på originalen. Ikke for å finne feil, men for å ta et selvpålagt kurs i å finne kreative og finurlige løsninger på finurlige språkfloker.

Jeg snakker om Ika Kaminkas oversettelse av Jonathan Safran Foers Everything is Illuminated – Alt blir klart og betydelig.

Jeg har lest flere av Kaminkas oversettelser (og har hatt den udelte gleden av å møte henne), og vet at hun er en glitrende oversetter. Det som får Alt blir klart og betydelig til å stikke seg ut, er at man som leser ikke kan la være å lure på hva det står i originalen. Selve innholdet i boka lar jeg ligge her, men det er kort sagt historien om en amerikaner som er på jakt etter røttene sine i Ukraina, og de som forteller den er amerikaneren selv og tolken Aleks. Og det er den sistnevnte som må ha gitt Ika Kaminka søvnløse netter.

Aleks har et ikke helt sikkert grep om det engelske språket, men han har en synonymordbok som han bruker begeistret og ukritisk. Det er denne keitete engelsken Ika har gjort like keitete på norsk, og det på en forbilledlig måte. Les bare Aleks’ beskrivelse av broren sin: «Jeg har en minibror som titulerer meg Alli. Jeg digger ikke det navnet noe særlig, men fordi jeg digger ham meget mye, tillater jeg ham å titulere meg Alli. Hva angår hans navn, det er Lille-Igor, men far titulerer ham Klodrian fordi han alltid promenerer borti ting. Det var bare ti dager forhenværende at han ervervet seg et blått øye fordi han praktiserte feilbehandling av en murvegg.»

Man forstår jo at dette er fabelaktig løst, men blir nysgjerrig på nøyaktig hva som er fabelaktig løst.

Men om jeg blir nysgjerrig, føler jeg ikke noe stort behov for å få nysgjerrigheten stillet. Uten å ha lest originalen er jeg overbevist om at Ika har funnet forfatterens tone, og at hun ikke bare korer klokkerent, men overtar sangen og gjør den til sin egen.

Så originalen skal få være i fred for meg (inntil jeg bestemmer meg for å ta nevnte kurs i kreativitet). Oversettelsen står fjellstøtt i kraft av seg selv, og er en av de bøkene som tas ut av hylla med jevne mellomrom, den er like god hver gang.

Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille

Av oversetter Hedda Vormeland

Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er direkte dårlig (vet jeg, for jeg leser korrektur). Det er ikke alltid de gode bøkene som vinner et stort publikum, men det er heller ikke slik at bare lettleste og flyktige romaner blir kjøpt og lest. I bokbransjen, som ellers, er det vanskelig å spå, og især om framtida. Av og til (for eksempel i julesalget) er det plutselig en overraskende kandidat som klatrer til topps på salgslistene. Det er som regel en roman, gjerne oversatt, og ofte er noen mennesker mindre overrasket enn oss andre, nemlig de som leste den først. Det er det som er nøkkelen til salgsliste-spranget: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Samme hvor mange buss-skur et forlag tapetserer med bokforsider: Det som virkelig selger ei bok, er at noen andre har lest den og anbefaler den fordi den var en fest å lese, eller fordi den fikk verden til å se annerledes ut. Ovenpå er det stille av den nederlandske forfatteren Gerbrand Bakker er ei sånn bok. Den gjør noe med leseren, hun eller han blir grepet av misjonsiver, det virker plutselig viktig å få andre til å lese denne boka. Selv fikk jeg den nederlandske originalen i gave av en begeistret leser, og jeg gir den gjerne bort selv, den skaper et fellesskap, vi som har lest den, sier til andre: "Denne har jeg lest, den må du lese, den er så ..."

Min misjonsiver førte meg til diverse norske forlag. Det ville være feil å si at jeg fikk overbevist noen om at boka var verdt å oversette. Mer korrekt: Jeg fikk til slutt overtalt noen til å lese den, og da var jobben gjort. Boka snakker for seg selv. Altså: Les den! Men er du ennå ikke overbevist, må du gjerne lese ferdig denne bloggposten før du løper til bokhandel/bibliotek/nettbokhandel.

Ovenpå er det stille er ei stillferdig bok, og det skjer ikke så mye i den, ytre sett. Men den reiser viktige spørsmål om det å ta valg, og den utfordrer kanskje noen av de populære forestillingene om "det gode liv". Da jeg misjonerte på det ivrigste, omtalte jeg den som en slags krysning mellom Neshov-trilogien og Ut og stjæle hester. Og det er faktisk ikke noen dum sammenlikning.

På samme måte som Per Pettersons romanfigur postulerte at "du bestemmer selv om det skal gjøre vondt", forholder denne bokas hovedperson, Henk, seg til sin skjebne uten aggresjon eller selvmedlidenhet – samtidig som han etter hvert faktisk tar egne valg og endrer sin skjebne. Og noe av det som gjorde at Ragdes lesere ble så engasjert (og anbefalte bøkene hennes videre), er måten Berlinerpoplene på samme tid omfavner og avviser familiehistoriens determinerende kraft i hvert enkelt menneskes liv på (røtter kontra vinger, kan man vel si).

Stilistisk har Bakkers bok kanskje mest til felles med Pettersons, Ovenpå er det stille er lavmælt og "underdrivende". Men en av Ragdes sterkeste sider er beskrivelsen av fysiske omgivelser som også bærer mening – og her kan Bakker konkurrere på internasjonalt nivå (apropos internasjonalt nivå: forfatteren fikk IMPAC-prisen for nettopp denne tittelen, så jeg er i hvert fall ikke helt på jordet).

Samtidig er Ovenpå er det stille en svært hollandsk bok, handlingen utspiller seg i dette vasstrukne landskapet litt nord for Amsterdam, og menneskene i romanen bærer på foregående generasjoners situasjonsbetingede valg. Lokalt, ja visst – men nettopp en solid forankring i et (kanskje fremmed) lokalmiljø er med på å gjøre ei bok leseverdig også på andre steder i verden. Hvis vi skal være riktig svulstige, kan vi jo trekke inn Sigrid Undsets utsagn om at menneskenes hjerter ikke forandres – jeg tror ikke det er sant (selv om det er et catchy sitat), men oversatt litteratur kan for eksempel ses som en utprøving av om den påstanden holder vann. Og Ovenpå er det stille viser i hvert fall fram sider/fasetter/områder i menneskesinnet som er like aktuelle for oss norskinger å undersøke som de er for ur-hollandske melkebønder. Og den plasserer det i et landskap som er en lesefest.

Barbara Kingsolver: Lakunen

Av oversetter Bente Klinge

Store deler av året 2010 tilbrakte jeg i Mexico. Ikke rent fysisk, dvs. ikke mer enn et par dager, men absolutt mentalt. Jeg blandet gips for Diego Rivera, jeg besteg pyramidene i Teotihuacan, jeg tilberedte mat på Leo Trotskijs primitive kjøkken. Jeg arbeidet med årets store roman av Barbara Kingsolver, en vakker, storslagen, levende og politisk bok som spenner over flere tiår (overveiende 30- og 40-tallet) og to til tider ekstremt motstridende kulturer. Det handler om mat og kunst, om revolusjon og frykt, men kanskje aller mest om å skape seg en identitet.

Det er den litt unnvikende, kun halvt tilstedeværende Harrison Shepherd handlingen utfolder seg rundt. Han er halvt meksikaner, halvt amerikaner, oppvokst med ett ben i hver av de kulturene. Som en slags Forrest Gump-skikkelse havner han mer eller mindre tilfeldig oppi noen av tidens store begivenheter. Han er den ytterste observatør: Samtidig som han strever med å finne seg selv og kreve sin plass i verden (rent oversetterteknisk ga dette meg store utfordringer, for han er heller ikke i stand til å referere til seg selv som et ”jeg”!), blir han medhjelperen og forløseren som får ting til å skje. Som ung tilbringer han et skoleår i Washington, hvor han blir vitne til McArthurs væpnede angrep på Bonusarmeen, som besto av krigsveteraner som ikke fikk utbetalt tjenestebonusen de var utlovd. Senere returnerer han til Mexico, hvor han som nevnt blir Diego Riveras gipsblander – og Frida Kahlos venn og fortrolige. Han blir sekretær for Trotskij, som vi følger fra han ankommer fra Norge og frem til han blir myrdet av en av Stalins fotsoldater. Etter det må han flykte fra Mexico, og han slår seg ned i Asheville, NC, hvor han etter hvert finner sin stemme som forfatter og utgir et par populære historiske underholdningsromaner med handling fra aztekernes og mayaenes Mexico. Men han blir trukket inn i tidens politiske spill og blir til slutt offer for McCarthys kommunistjakt.

Det er en handlingsmettet roman, og alt kan ikke gjenfortelles her. Det som kanskje er mer interessant å fokusere på, er det kunstneriske. Hele fortellingen trer frem via dagboknotater, avisartikler, brev – alt ”redigert” av den pertentlige og tilbakeholdne Violet Brown, som ble Shepherds sekretær i Asheville, og som fattet en viss personlig interesse for ham (han har imidlertid ingen interesse for kvinner). En slik fremstillingsform blir nødvendigvis full av lakuner, altså teksthull, åpninger, gap. Den gir også en forfatter et visst spillerom i å variere stil og virkemidler, og Kingsolver unnslår seg ikke her. Fra fjortenåringens spede forsøk på å skrive dagbok til temmelig ubehjelpelige oppslag i lokalpressen, fra rettsprotokoller til brev fra alminnelige lesere: Her er det et stort spenn, og det har vært en gedigen utfordring og en stor fryd å forsøke å overføre alt dette til norsk. Et av Kingsolvers stadig tilbakevendende temaer er folket i Appalachene og det helt særegne språket de snakker der – det er et engelsk som har forandret seg lite fra Chaucers tid, da fjellfolket der kom fra England og slo seg ned der, ”in the hells”. Det er sekretæren Violet Brown som kommer derfra, og noen av bokens mest kostelige episoder kommer i denne delen. Det er også gefundenes fressen for en som er interessert i språk. Akkurat dette gir selvsagt en oversetter noen temmelig harde nøtter å knekke, og jeg hadde mange runder frem og tilbake med forlaget før vi ble enige om at de passasjene skulle oversettes, og ikke minst hva som var en god strategi der.

Og så er det lagene av fiksjon og virkelighet; blandingen av oppdiktede og virkelige personer og oppdiktede og virkelige hendelser. De fleste – om ikke alle? – romaner har en slik blanding, men det blir noe ekstra frapperende ved det når de virkelige personene er så kjente og myteomspunne som Frida Kahlo, Diego Rivera og Leo Trotskij. Og man kommer tett innpå huden av disse tre i denne teksten; de fremstilles med varme og humor og antar en dyp menneskelighet. Frida som beskrives som en begrepsforvirring. Diego: ”Gleden hans, hvordan han fullstendig gir seg over. Som han sa, en sjel smurt ut over veggene.” Og den arbeidsomme, utrettelige, milde Trotskij, med sin store sorg og varme hjerte, som legger seg til å sove i pen pyjamas fordi han aldri vet om han vil bli myrdet mens han sover, og derfor vil bevare verdigheten for ettertiden om han blir avbildet.

Det er så vanvittig mye som kunne sies om denne boken, men jeg må nok begrense meg litt. Utrolig nok har ingen aviser ennå funnet plass til å anmelde den, trass i at den oversettes til atten språk (foreløpig), og i år vant the Orange Prize, en prestisjetung pris som deles til årets beste kvinnelige forfatter utgitt i Storbritannia (en pris som ble innstiftet som et motstykke til Booker-prisen, som komiteen mente var for mannsdominert). For den som måtte være interessert: http://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Prize_for_Fiction

Men Norsk Kulturråd har kjøpt inn boken, så den skal i hvert fall finnes på bibliotekene!

Som en appetittvekker vil jeg gjerne sette inn et lite utdrag til slutt. Dette er fra begynnelsen av boken, der den unge Harrison Shepherd har lært seg å dykke og har funnet en grotte under vann. Og her får vi også inn en forklaring på tittelen, som – selvsagt – har flere betydninger enn den litteraturvitenskapelige ”teksthull".

”I dag var grotten borte. Sist lørdag var den der. Søk gjennom hele steingrunnen nedenfor klippen var nytteløse. Så kom tidevannet inn, og bølgene slo for hardt til at det gikk an å lete. Hvordan kunne en tunnel åpne seg i klippen og så lukke seg igjen? Tidevannet må ha vært mye høyere i dag, slik at den havnet for langt under overflaten til at det var mulig å finne den. Leonardo sier tidevannet er komplisert og at steinene på den andre siden er farlige, at man må holde seg her borte på grunnen ved revet. Han var ikke glad for å høre om grotten. Han visste om den allerede, den har alt et navn, la lacuna. Så det er ikke en ordentlig oppdagelse.

          Laguna? Lagunen?
          Nei, lakuna. Han sa det betyr noe annet enn lagune. Ikke akkurat en grotte, men en åpning, som en munn, som svelger ting. Han åpnet munnen for å vise hva han mente. Den fører til verdens innvoller. Han sier Isla Pixol er full av dem. I forhistorisk tid fikk Gud steinen til å smelte og renne som vann.
          Det var ikke Gud, det var vulkaner. Don Enrique har en bok om dem.
          Leandro sa at noen av hullene er så dype at de går til jordens sentrum og at du vil se djevelen på bunnen. Men noen går bare gjennom steinen til motsatt side av øya.
          Hvordan kan man vite hva som er hva?”

--- 

Under arbeidet med boken reiste jeg til Mexico i et par dager for selv å se noen av de stedene jeg beskrev i teksten. Her er noen av bildene mine derfra: 

Huset Rivera bygde til Frida Kahlo. (Tenk deg å klatre opp den trappen med et ødelagt ben!)

 Solens pyramide i Teotihuacan

Parti fra trapperommet i Palacio Nacional; Riveras freske.

Bra 7kt!

Av oversetter Cecilie Winger

BRA 7KE GREIER! - C. J. SKUSE

Se opp: Ved skolestart utkommer årets såreste, morsomste, tøffeste, mest Tarantino for kidsa- og Catcher in the rye-aktige ungdomsroman. Hvordan jeg vet det? Jo, jeg har oversatt den. Romanen jeg snakker om er Bra 7ke greier (Originaltittel: Pretty Bad Things) av debutanten C.J. Skuse.

Paisley og Beau er tvillinger, eks-kjendiser, 16 år, utvist fra skolen, utfrosset fra alle sosiale sammenhenger, og blakke. Mor er død, far i fengsel – eller kanskje han er blitt uteligger? Det de har, er en alkoholisert bestemor som har håvet inn store penger på barnebarnas deltagelse i reklame og talk show; penger hun bruker til å forsyne sine unge elskere med luksus. Ergo: Ingen grunn til sentimentalitet. Tiden er overmoden for å gå videre i livet. Ut på landeveien for å rane kafeer og godtesjapper, for å skape nye overskrifter, for å finne pappa – eller snarere for at pappa skal finne dem.

Ulike tekster byr på ulike utfordringer for en oversetter. Det jeg virkelig nøt/strevde mest med her var Paisleys språk. Hun ordlegger seg genuint, la oss kalle det a) innovativt og B) rått gatespråk ispedd C) akademiske termer. Nær sagt hver eneste av replikkene hennes måtte jeg google for å sjekke om de skjuler en sangtekst, et bandnavn, et sitat eller en annen kulturell referanse, om uttrykkene er å finne i urban dictionary eller om det er noe hun har funnet på selv.

Anbefales herved som bra 7k lesning også for folk over 16.

Mer av Paisley og Beau her: http://www.youtube.com/watch?v=xsL9rgR50c4

Innlegget ble opprinnelig publisert i august i forbindelse med Deichmanske biblioteks "365 lesere".

Norsk er et klønete språk ... eller?

Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk audiovisuell oversetterforening utlyste nylig en konkurranse for å profilere oversetteryrket. Her er det utmerkede vinnerbidraget, skrevet og lest av Erik Skuggevik.

Men bloggen var ikke død ...

Kjære lesere,

Denne bloggen er ikke død, den bare hviler en liten stund! Snart er dvalen over.