Ei japansk soge um synd og elsk

Av oversetter Magne Tørring

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål.

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller).

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå.

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet:

 

 1ste bolken

Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten

 

I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 

Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 

I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 

I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

 
Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter).

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen?

Innlegget ble opprinnelig publisert på Magnes egen blogg.

Parinoush Saniee: Det som ventet meg

Av oversetter Nina Zandjani

"Jeg ble alltid forundret over det Parvaneh gjorde. Hun tenkte overhodet ikke på sin fars ære. Hun snakket høyt ute på gaten, kikket inn i butikkvinduene, og noen ganger kunne hun stanse opp for å vise meg noe. Selv om jeg gjentok for henne aldri så mye at dette ikke sømmet seg og at vi burde gå videre, brydde hun seg ikke noe om det. Og en gang ropte hun på meg fra den andre siden av gaten, og det med fornavnet mitt. Jeg var nær ved å synke ned i bakken av skam. Gudskjelov at ingen av brødrene mine var i nærheten, ellers måtte Gud vite hva som kunne ha skjedd."

Slik begynner debutromanen til den iranske psykologen og pedagogen Parinoush Saniee. Dermed settes rammen for hele boken, med sine mange moralske læresetninger, tabuer, ære- og skamfølelser. Sannsynligvis er dette nokså fjernt fra de fleste vanlige norske ungdommers liv, men kanskje ikke helt ukjent for mange jenter med innvandrerbakgrunn. "Jeg" er tenåringsjenta Masoumeh, som flytter sammen med familien fra et liv i den religiøse byen Qom til landets pulserende hovedstad Teheran en gang på 1960-tallet. Møtet med den nokså fritt oppdratte skolevenninnen Parvaneh, som gjør alt det Masoumeh vet at ikke sømmer seg, utvikler seg til et varig vennskap, der de deler sorger, gleder og hemmeligheter. På vei til skolen møter Masoumeh sitt livs første kjærlighet, og hun vet at brødrene hennes – både de to som er eldre og den ene yngre – overvåker familiens ære og verdighet. De begrenser dermed søsterens sosiale frihet. Ifølge forfatteren viser forskning at 45 % av kvinnene i Iran mener at brødrene har hatt en negativ innflytelse på livet deres, og at deres første kjærlighetsopplevelse skjer nettopp på vei til skolen. Sterke følelser fra jentas side møter samfunnets og familiens krav om anstendighet, ære og verdighet. Parinoush Saniee har valgt å formidle rystende resultater fra egen forskning i romans form, her peker hun på de kulturelle problemene kvinnene i Iran har og har hatt, og hvordan politiske og sosiale tabuer påvirker dem og deres veivalg. I følge forfatteren tar det tid å oppnå kulturelle endringer i et samfunn, og hun forsøker å gjøre det gjennom skjønnlitteratur. Men det faktum at romanen, som på persisk heter Sahm-e man (Min skjebne), har solgt i enorme opplag i Iran, kan vel ikke tolkes som annet enn at forfatteren må ha lykkes i å bane vei for en oppvåkning, og kanskje også en gryende forandring i dagens iranske samfunn

Oversatt aften: Diktatur og undertrykkelse

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 28.08., og denne gangen er kvelden viet temaet diktatur og undertrykkelse.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 28.08. kl. 20.00. 

Oversatt aften innleder bokhøsten med opplesninger fra to bøker som på hver sin måte beskriver livet under et diktatorisk regime. Den ene er en erindringsbok fra et tidligere diktatur, den andre bringer oss rett inn i det nyhetsaktuelle og dagens storpolitiske virkelighet. Men begge viser hvordan litteraturen kan brukes til å fortelle om de systematiske overgrepene og den institusjonaliserte volden mennesker utsetter hverandre for.

Kristina Solum: Patricio Prons Mine foreldres ånd stiger i regnet

Prons bok fra 2011 handler om en tyskboende argentinsk forfatter som når han gjennomgår sin fars papirer, trekkes inn i en forsvinningssak med forgreininger tilbake til militærdiktaturet på 1970-tallet, og til forfatterens eget liv. Slik gjenoppvekkes fortrengte barndomsminner om en oppvekst i en periode fylt av terror og frykt. «Pron er på høyde med det beste av Sebald, han er dus med Bernhard og har overgått Jelinek,» skrev El País om romanen. Den norske oversettelsen av dette storverket ble med få unntak sørgelig oversett i den litterære offentligheten; på Oversatt aften håper vi å bøte ørlite på det.

Geir Juell Skogseth: Khaled Khalifas Hatets lovsang

Denne romanen er en av de få skjønnlitterære framstillingene fra det moderne Syria som har kommet ut på norsk. Romanen viser hvordan landets brutale regime terroriserer egen befolkning og skaper grobunn for religiøs ekstremisme. Beskrivelsene av kampene mellom myndighetene og muslimske opprørere på 1980-tallet gjorde at boka umiddelbart ble forbudt i Syria da den kom ut i 2006, men i 2008 ble den kortlistet til den nyopprettede International Prize for Arabic Fiction. «Oversettelsen løfter romanens myldrende univers, mildt fremmedartede og metaforrike stil inn i det norske språket på en imponerende omsorgsfull måte,» het det i juryens begrunnelse da Geir Juell Skogseth nominert til Kritikerprisen for beste oversettelse 2011.

Den perfekte strandlektyren?

Av oversetter Nina Aspen

"... den perfekte strandlektyren for alle som ikke engang liker tanken på strandlektyre," har Nick Hornby sagt om En dag av David Nicholls. Denne uttalelsen ble satt på omslaget av romanen da den kom på norsk sommeren 2010, i min oversettelse. Det kan godt hende at det er noen som har tatt En dag med seg på stranda, og at det har vært den perfekte strandlektyren for dem, selv om de i utgangspunktet ikke liker tanken på at det er det de har lest, den perfekte strandlektyren, altså.

Jeg personlig har ikke fått dette bekreftet. Det jeg har hørt fra flere, er at de synes boka var veldig morsom, og veldig trist. Og veldig engelsk. At de gråt og lo om hverandre. Det samme gjorde jeg mens jeg oversatte den. Jeg tror det er en av de morsomste oversetterjobbene jeg har påtatt meg.

Men midt oppi det morsomme og lattervekkende er det jo ingen hemmelighet lenger nå når også filmen En dag har rullet over norske kinolerreter, at Emma, en av to hovedpersoner, dør, uventet og urettferdig, akkurat da idyllen er opprettet ad utallige strabasiøse omveier og det ser ut til at de to elskende (Emma og Dexter, Em og Dex, Dex og Em) endelig skal få hverandre og kan leve lykkelig sammen alle sine dager, akkurat som i eventyrene. Det er nok mange som har ment at det var her boken (og filmen) burde sluttet. Men nei, David Nicholls er ikke en amerikansk bestselgerforfatter med hang til happy endings. Han er engelskmann på sin hals og elsker det lette og morsomme, og triste – en god latter, men ikke uten at leseren må svelge en real dose med bitre piller, samtidig eller etterpå.

Noen av oss husker TV-serien Kalde føtter som gikk på NRK på 1990-tallet, og som går i reprise på samme kanal i disse dager. Nicholls var en av manusforfatterne bak denne serien. Og i En dag – og også i Første spørsmål, som jeg oversatte året etter (2011) – kjenner vi igjen både personene, humoren og tristheten fra serien. Og lettheten, som gjør Nicholls' bøker så underholdende og likandes. For det er ikke tung litteratur, dette. Nicholls lodder ikke kjempedypt inn i menneskets sjelsliv, men han er en god forteller av morsomme historier og kostelige scener, og han er innmari god til å skrive dialoger, som her fra en gresk nudiststrand:

 "Er det bare meg, eller ..."

              "Hva da?"

              "Er alle helt nakne her?"

              Emma så opp. "Å ja." Hun vendte tilbake til boka. "Ikke glan, Dexter."

              "Jeg glaner ikke, jeg observerer. Jeg har jo studert antropologi, har du glemt det?"

              "Fikk vel 3 og noe, du, gjorde du ikke?"

              "God laud. Se, der er vennene våre."

              "Hvilke venner?"

              "De fra ferja. Der borte. De griller." Tjue meter unna bøyde mannen seg blek og naken over en rykende aluminiumsgrill som om han varmet seg, mens kvinnen sto på tærne og vinket, to hvite trekanter, en svart. Dexter vinket muntert tilbake. "Du har jo ingen klæææææær på deg!"

              "Emma så bort. "Vet du hva, det der kunne jeg aldri gjort."

              "Hva da?"

              "Grillet naken."

              "Em, du er så konvensjonell."

              "Det er ikke konvensjonelt, det har med helse og sikkerhet å gjøre. Mathygiene."

              "Jeg kunne grillet naken."

              "Det er det som er forskjellen mellom oss to, Dex, du er så mørk, så komplisert."

              "Kanskje vi burde gå bort og hilse på."

              "Nei!"

              "Ta en brat, bare."

              "Med et kyllinglår i den ene hånden og pikken hans i den andre. Nei takk. Forresten, er ikke det brudd på nudistestetikken eller hva det heter?"

              "Hva da?"

              "Å snakke med noen som er nakne når man ikke er det selv?"

              "Jeg vet ikke. Er det det?"

Straks jeg gjøv løs på oversettelsen av En dag, følte jeg meg hjemme. Ikke bare fordi vi i hovedsak befant oss i London, der jeg tilbrakte et par viktige barndomsår, men også fordi det var min generasjon som ble skildret, vi som var i begynnelsen av tjueårene og studenter på midten/slutten av 1980-tallet. En dag begynner i 1988, nærmere bestemt 15. juli, på selveste Sankt Svithuns dag, som tilfeldigvis er dagen etter Emma og Dexter har hatt avslutningsfest etter endt utdannelse ved universitetet i Edinburgh. De havner i samme seng, men drar hver til sitt etterpå. Siden får vi følge Em og Dex hver Sankt Svithuns dag i tjue år fram i tid. Det må sies å være et elegant fortellergrep.

En tredje grunn til at jeg følte meg hjemme i En dag, var at jeg bestandig har hatt stor sans for den lune, saftige, kjappe, underfundige, og noen ganger såre, humoren engelskmenn er så kjent for, den som er så vanskelig å sette fingeren på. Dialogene fløy av gårde mens jeg tastet og humret:

              "Så hva mener du?"

              "Om hva da?"

              "Skal vi gjøre det?"

              "Hva da?"

              "Kle av oss?"

              "Nei, vi skal ikke kle av oss!"

              "Alle andre har gjort det!"

              "Det er vel ingen grunn! Og hva med Regel nr. 4?"

              "Er ikke noen regel, er en retningslinje."

              "Nei, en regel."

              "Hva så? Den kan tøyes."

              "Hvis du tøyer den, er det ikke en regel."

              Han slengte seg grettent ned på sanden igjen. "Virker bare litt frekt, synes jeg."

Men det er heldigvis ikke like lett og lekent og morsomt hele tiden, for det går snart i utforbakke med den rastløse og ambisiøse Dexter, og desperasjonen han føler, får en helt annen form enn den kjappe, luftige, morsomme dialogen:

"Misunnelse, det er det det er, den britiske syken, tenker han. Oppnår man et snev av suksess får de lyst til å sette deg ordentlig på plass ja ja jeg bryr meg døyten jeg liker jobben min og jeg er jævla god også faktisk og det er mye mye vanskeligere enn folk tror skikkelige baller det er det man må ha for å være programleder på TV og et hode som ja en som må være rask i oppfattelsen i hvert fall og dessuten må man ikke ta det personlig kritikere hvem trenger kritikere ingen har noen gang våknet og bestemt seg for at det er kritiker de vil bli nemlig jeg vil heller være der ute og gjøre det og stå der i skuddlinja i stedet for å være en eller annen ja en eller annen evnukk og være frekk i kjeften for tolv tusen pund i året nei ingen har noen gang satt opp en statue av en kritiker og jeg skal vise dem jeg skal vise dem alle sammen."

Det sies at å oversette er å skrive en allerede nedskrevet tekst på nytt, på et annet språk. Det innebærer at man må gå ordentlig inn i teksten, uansett hvilken type bok det er man skal sette over til norsk, og ikke bare gli på overflaten og gjengi ordene. Man må gå inn i personene og i språket og overføre både stemning, stil og fortelling slik at den norske leseren kan få en tilnærmet lik opplevelse av å lese En dag som den engelske leseren fikk av å lese One Day. Det er nok en illusjon at dette er mulig, for det kan umulig settes et entydig og stort likhetstegn mellom original og oversettelse. Men skal vi lese bøker fra andre land enn vårt eget, må vi ta til takke med den illusjonen.

Men tilbake til Nick Hornby og den perfekte strandlektyren: Jeg skjønner hva han mener med uttalelsen, for i En dag blir du servert lette, morsomme, kjappe dialoger ispedd desperate monologer og ikke fullt så lystige scener. Og for alt jeg vet er det akkurat det man er ute etter en vakker sommerdag?

Fortsatt god sommer i hvert fall!

Ein vaklande kritikk

Av kritiker og oversetter Margunn Vikingstad

Kritikk av omsett litteratur ser ut til å vakle mellom audmjukheit, nonsjalanse og arroganse. Må det vere slik?

Omsett litteratur kan ofte gje meg den same sitrande kjensla som synet av bar asfalt, eller snøklokker, når våren så vidt har skove vinteren til sides. For bokhausten kan somme gonger verke endelaus, og ein kan som kritikar bli kraftlaus når smått og stort av norske forfattarar skal meldast, mens ei fersk omsetjing av Hélène Cixous eller Magda Szabó lett blir knipsa vekk når bokstoff skal prioriterast i avisene. Og kven kan ikkje då kjenne seg som Ole Jastrau i Tom Kristensens roman Hærverk, der det eine meldareksemplaret etter det andre har bygd seg opp til eit tårn?

Å fornye uskylda

I forordet til Ordet fanger (2002), eit utval kritikkar av Erik Skyum-Nielsen, seier han at det å vere kritikar, i alle fall dersom ein jamt får lese ulike bøker, kan vere ein måte å fornye uskylda si på og få vekt lesegleda si frå nye stader. Det er ein oppløftande tanke om ein skulle gå i hundane i løpet av ein norsk bokhaust. Ein av dei sikrare vegane til ulike bøker, og dermed òg fornya uskyld, er å lese omsett litteratur. Det er litteratur som er handplukka. Forlaga har sjølvsagt ulik politikk på kva dei vel å omsetje, men om ein veit kva redaktørar og forlag ein stolar på, så veit ein òg kor ein bør gå for å finne omsett litteratur som kan pleie lesegleda. For å seie det slik: Solum Forlag har nok gitt meg meir fornya uskyld enn Juritzen Forlag.

Men blir den omsette litteraturen i altfor stor grad møtt med naiv glede av slike kritikarar som eg? Går eg, og mine mulege likesinna, til det omsette verket som om det allereie, per definisjon, var ein plutseleg frigjerande tanke, og har vi heilt kopla frå alt som kan minne om kritiske antenner? Er vi naivt audmjuke overfor litteratur som kjem frå verda der ute, overfor omsetjaren og arbeidet hennar og overfor forlaget som har valt ut bøkene som blir omsette?

Bortanfor nonsjalansen

Kanskje er det heller slik at det finst litt for mykje nonsjalanse blant kritikarar. Ein skriv om omsett litteratur som om det var snakk om ein norsk forfattar. Medvitet om at det finst ein omsetjar mellom originalen og det omsette verket, er ofte sterkt fråverande. Framleis. Bak denne nonsjalansen ligg kanskje eit litt sørgjeleg, men òg menneskeleg faktum: Kritikarar er generelt altfor svake i framandspråk til å kunne seie noko om omsetjinga i kritikk av omsett litteratur. Men må ein kunne fransk for å seie noko om Michel Houellebecq, eller japansk for å seie noko om Haruki Murakami på norsk?

Ein kritikar som har skrive svært mykje om omsett litteratur, er forfattar og kritikar Tor Eystein Øverås. Som han seier i essayet «Om å kritisere oversettelser» (frå I dette landskap): «Jeg tror knapt det er noen andre kritikere som så konsekvent konsentrerer seg om oversatt litteratur, altså den litteraturen dere, medlemmer av Norsk Oversetterforening, skriver.» Essayet blei halde som eit føredrag for omsetjarar på det årlege haustseminaret deira, og Øverås heldt like greitt fram slik: «Men samtidig, og her kommer de dårlige nyhetene: Jeg tror knapt det finnes en norsk kritiker som like konsekvent unngår å mene noe om selve oversettelsen. Hvorfor er jeg så kjip?»

Ja, kvifor er han det? Øverås vil ikkje hekte på setningar som «[...] upåklagelig oversatt av Bjørn Alex Herrman» til slutt i ei melding. Han hevdar at slike vendingar er kron- og skrekkeksempel på klisjéfylt meldarprosa. I staden for formuleringar som «Per Qvales oversettelse er det lite å si på», som rett nok ikkje seier så mykje, har Øverås valt det han òg sjølv kallar minste motstands veg. Han hoppar over omsetjinga. Men er det eigentleg lovleg? Er det lovleg om ein vil vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur? For det er muleg å finne ei formulering som styrer unna flosklar, og som med innsikt kan seie noko om språket og på same tid påpeike at den tyske, franske, japanske forfattaren ikkje har skrive boka på norsk sjølv.

Konkret og syrleg

Men kva skal, eller bør, eigentleg ein kritikar gjere når ho melder omsett litteratur? Må ho til dømes jamføre kvar einaste setning, dei franske med dei norske, for å kunne seie noko om omsetjinga av Stendhals Henry Brulards liv ? Kanskje. Eller, det er i alle høve ein forlokkande veg når ein les Henning Hagerups essay «Som feiere til støvet gå. Gjendiktning – oversettelse – imitasjon – destruksjon». Her dissekerer Hagerup ulike omsetjingar som ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur, kan og vil kaste lange blikk etter.

Hagerup er svært konkret, språkleg kompetent og fint syrleg i kritikken sin. Underhaldande lesing er det òg, her Hagerups innleiande runde til kritikk av den samla norske Shakespeare-utgåva på norsk: «Professor Kristian Smidt har ved flere anledninger (i debattinnlegg og i en egen bok) vært en skånselløs kritiker av andre Shakespeare-gjendikteres tilkortkommenheter, så jeg regner med at han neppe har noen prinsipielle innvendinger mot at også hans egne prestasjoner måles ut fra strenge kvalitetskrav – eller at man feier litt i hans eget støv. Da faller mannens debut som elegiker ganske tungt til jorden, blant annet fordi han ikke later til å ha noen virkelig gjendikterpoetikk utover en bricolage-orientert idé om at man får bruke det man finner, så lenge det rimer. Dermed er det bare å knote i vei, med et høydepunkt i formuleringen ’fryd og kval har du lagt bak’ – som, uansett hva man mener om dikterisk frihet, i det minste burde fått korrekturleseren til å stusse.»

Det er ikkje berre for å gjere narr at Hagerup er så skarp og syrleg. Det finst eit heiderleg motiv bak: Å demonstrere kor vanskeleg det er å gjendikte og omsetje (og slik styrer han mellom anna unna professor i allmenn litteraturvitskap Erik Bjerck Hagens måteleg frimodige og arrogante måte å kritisere omsett litteratur på når han skriv i Morgenbladet). Kva skjer til dømes når ein tenkt norsk lyrikar med gode kunnskapar i tysk vil gjendikte Ungaretti ut frå Paul Celans Ungaretti-omsetjing? Hagerup sjonglerer med ordet «Gran» og uttrykket «Ohne ein Gran» og viser fram dei talrike mulegheitene – og avgrensingane, om det skal bli bra, som finst når ein skal komme fram til eit uanstrengt og melodiøst norsk. Første forslaget hans er den ståande vendinga «ikke det grann» eller «ikke det skapte grann», men dette trugar med å gjere starten både litt keitete og ironisk: «Uten det grann utålmodighet» eller «Uten det skapte grann utålmodighet». Etter nokre fine, illustrerande rundar med alternativ som «Uten det spøtt utålmodighet» kjem Hagerup fram til ei løysing: «Uten et snev av utålmodighet», som tar vare på den vesle reservasjonen som finst i Celan/Ungaretti-diktet. Tabben viser seg når ein ser på den italienske originalen, som i ordrett Hagerup-omsetjing blir «Uten noen tålmodighet skal jeg drømme» («Senza niuna impazienza sognerò»), for dette viser at omsetjaren har rota seg langt vekk frå Ungaretti si beint fram-erklæring. Poenget til Hagerup er at Celan har omsett i tråd med korleis han ville ha skrive dikt sjølv, og problemet for omsetjaren blir at han har basert seg på ei omsetjing/gjendikting som er altfor god, ei celansk omsetjing som er fullt på høgd med originalen, utan å gjengi han direkte.

Mot til å omsetje

Det blir somme gonger hevda at ei god omsetjing er ei omsetjing som ikkje er synleg. Hagerup tviler på dette, særleg når det kjem til poesi: «de beste gjendikterne av poesi markerer seg snarere ved å sette sitt tydelige stempel på det de gjør.» Fordi Celan vågar å ta spranget inn i sin eigen idiolekt når han omset Ungaretti, skaper han eit dikt som blir oppsiktsvekkande godt – fordi det er blitt oppsiktvekkande tysk. Hagerup strekar under at det ikkje er eit krav til gode omsetjingar å ta like ekstreme val som det Celan gjer, men eg trur han har heilt rett i at gode omsetjarar støtt må ta sjansar.

Eit slåande døme på det er Merete Alfsens heilt ferske omsetjing av den skotske forfattaren Ali Smith. Allereie i tittelen støyter ein på det uomsetjelege. Men omsetjaren tyr til kreativitet, språklege forskyvingar, misforståingar og ordspel, sentrale litterære element i Ali Smith-verda, og blir slik tru mot originalen. There but for the er første halvdel av eit uttrykk på engelsk, There but for the Grace of God I go, og uttrykket blir til den språkleg leikande tittelen På stedet mil. For at punsj og poeng ikkje skal bli borte på norsk, tek altså Alfsen svært bestemte, og vågale, steg til sida for originalteksten. Eit døme i teksten på det er då niårige Brooke diskuterer fakta med den nokon og førti år gamle Miles Garth. I ei skotsk folkevise blir «mine kjære» (the dear) til «rådyr» (the deer):

«Though there's one fact in particular I did want to ask about, Mr Garth said. Mr Garth got off the bike and went over to the chest of drawers thing and looked through the pile of The fact is notes and held one up. This one, he said, The fact is, deer know about weddings and about who you will marry. I'm pretty sure it is a fact, Brooke said, it's what it says in that song. What song? Mr Garth asked. The one about knowing where you're going, Brooke said. I don't think I know that song, Mr Garth said. Brooke sang it for him: I know where I'm going. I know who's going with me. I know who my love is. And the deer knows who I'll marry. Mr Garth started laughing. No, no, I'm not laughing at you, he said in the middle of the laughing, you sang it really beautifully. It's just the thought, the thought of a herd of deer standing on a hillside knowing who we'll marry.»

På norsk tar Alfsen vare på den språklege misforståinga og komikken med å byte den skotske folkevisa ut med ein kjend salme, og demonstrerer slik kva for mot, kreativitet og kunnskap ein god omsetjar må ha: «Men det er særlig ett faktum jeg ville spørre deg om, sa mr. Garth. Mr. Garth reiste seg fra sykkelen og gikk bort til kommoden og lette gjennom haugen med Faktum er-lapper og tok opp en av dem. Denne her, sa han. Faktum er at det er godt når liket er borte. Jeg er nokså sikker på at det er et faktum, sier Brooke, det er det som står i den sangen. Hvilken sang, spurte mr. Garth. Den om at man blir glad uten liket, sa Brooke. Jeg tror ikke jeg kan den sangen, sa mr. Garth. Brooke sang den for ham: Å salig stund uten liket. Han lever han lever ennu. Mr. Garth begynte å le. Nei, nei, jeg ler ikke av deg, sa han midt i latteren, du sang den helt nydelig.»

Mot til kritikk

Kva mot, kreativitet og kunnskap bør ein kritikar vise og ha når ho skal melde omsett litteratur? Og må ein altså kunne fransk for å seie noko om Michel Houellebecq eller japansk for å seie noko om Haruki Murakami på norsk? Å lese originalen opp mot den omsette teksten er vel einaste måten å oppdage og skjøne dei sjansane Merete Alfsen tek, og kor språkleg sterk ein må vere for å klare å omskape Smith til norsk. Men kan ein eigentleg krevje at lista for kritikk av omsett litteratur skal ligge på Hagerup-nivå? Og kor interessant er det eigentleg å få ei lang og detaljert utgreiing av arbeidet til omsetjaren i ei melding i ei dags- eller vekesavis? Heilt sikkert interessant for omsetjaren sjølv, omsetjarkollegaer og kanskje forlaget, men truleg mindre relevant for lesaren.

Men lesaren bør bli mint om at boka er omsett. Å peike på at boka ikkje originalt er skriven på norsk, i sjølve oppsettet med forfattarnamn, tittel, forlag og utgjevingsår, er mindre enn eit minimumskrav. Ein kritikar bør i tillegg kunne klare å komme med ei, helst floskelfri, formulering eller to i sjølve teksten om at det finst ein omsetjar bak. Ein naturleg stad å gjere det er til dømes når kritikaren vurderer form og stil i den omsette boka. Ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur kan kome langt med å sjå på språket aleine, altså det norske språket. Er det eit uanstrengt, leseleg norsk? Og sjølv om ein ikkje vil ha mulegheit til å peike på direkte feil i ei omsetjing utan å lese opp mot originalen, så kan ein likevel, om ein er ein god lesar, skjøne og sjå om omsetjinga har funne ein tone, ei form, eit språk som fungerer, på norsk.

Eit godt døme på det er kritikar Anne Merethe K. Prinos si melding av J.M.G. Le Clézios Sultens refreng, som stod på trykk i Aftenposten heilt nyleg. Først diskuterer Prinos korleis ein skal lese utgjevinga, som ein biografi, eller som ein roman, før ho går over til å vurdere personskildring og språk, og dermed òg omsetjinga: «Viktigere enn spørsmålet om sjanger er det likevel at teksten i Tom Lotheringtons oversettelse fremstiller Ethel så klart og presist at det kjennes som om hun står rett ved siden av meg. Over det hele hviler et sterkt og vakkert usentimentalt vemod. Og uten at jeg kjenner hverken det franske språket eller Le Clézios forfatterskap spesielt godt, har oversettelsen en sikker enkelhet som tyder på en fin teft for originalens språk og stil.» Sjølvsagt kan ein kritikar bomme, slik ho òg kan når ho les og vurderer språket hos ein norsk forfattar. Men spørsmålet om korleis det norske språket fungerer, må med i kritikken av omsett litteratur. Er det perspektivet til stades, har ein kanskje fått bukt med litt av nonsjalansen i kritikk av omsett litteratur. Kva så med arrogansen?

I Morgenbladet i fjor sommar leverte Herman Willis ei hardhendt melding av den norske omsetjinga av Thomas Pynchons Against the Day. Han konkluderer slik: «Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget.» Det førte til ordskifte. Omsetjaren sjølv, Fartein Døvle Jonassen, svarte Willis og såg ut til å kunne påvise både feilkoplingar, misforståingar og plagiat i meldinga til Willis.

Willis sjølv valde å tre av skriftleg som kritikar av omsetjingar til norsk: «Fra nå av anmelder jeg utenlandsk litteratur i original, og så kan lesere av eventuelle norske oversettelser gjøre seg opp en egen mening om den norske språkdrakten. Ufiltrert. Om dette er noen egentlig vinning er jeg usikker på, men slik blir det.» Kritikar og omsetjar Jon Rognlien følgde opp med eit svar på det han kalla ein pussig abdikasjon, og knytte spenning til kva språk Willis vel å lese framover.

Ein god litteraturkrangel

«Jeg mener det er bra man krangler om litteratur. Jeg mener man skal krangle om litteratur», skriv Øverås i essayet om å kritisere omsetjingar. Krangel blei det då han heldt føredrag for omsetjarar, og i fjor haust provoserte han på nytt då han i eit intervju i Morgenbladet, i samband med utgjevinga av I dette landskap, hevda at omsetjarar er blitt stormannsgalne. Kanskje finst det ein flik av sanning i utsegna hans om at omsetjarar ikkje lenger er fornøgde med å vere formidlarar, dei vil vere kunstnarar. Om det eigentleg er så frykteleg gale, er eit anna spørsmål, og det finst vel òg nok døme på omsetjingar som må kunne kallast kunst.

Øverås sjølv står fram som ein ganske arrogant kritikar av omsett litteratur og litteraturformidlar. Forfattaren vil noko med tekstane sine, det er sympatisk, for det er tydeleg. Og det inspirerer. Kritikk av omsett litteratur må bli meir tydeleg. Han må våge meir. Slik òg kritikk av norsk samtidslitteratur må våge meir. For kvifor er det slik at det oftast er boka sjølv som får definere kva ho vil, mens oppgåva til kritikaren blir å vurdere om boka oppfyller dei kriteria boka sjølv kjem med. Kvifor har kritikken vore, og ser framleis ut til å vere, så merkeleg samstemt at ein må vurdere boka ut frå sine eigne premissar, som Kristoffer Jul-Larsen spør når han går gjennom kritikkåret 2009 i Norsk Litterær Årbok 2010.

Som Øverås peiker på, må kritikaren løfte blikket opp frå boksidene. Litteratur handlar faktisk om liv. Han blir skriven i ei samtid, og han blir skriven inn i ein samtidslitteratur. Til liks med Jul-Larsen meiner Øverås at kritikken ikkje berre bør svare på boka han kritiserer. Han bør òg våge å utfordre boka, våge å spørje: Er emnet verkeleg interessant nok til å bli litteratur?

Ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av den norske samtidslitteraturen orienterer seg i ein forfattarskap, set den aktuelle boka i ein samanheng – og vågar i tillegg å sjå bortanfor bokas eigne premissar. Slik kan òg ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur begynne å orientere seg i ein omsetjarskap. Til liks med ulike forfattarskapar, er ikkje alle omsetjarskapar like omfangsrike, eller interessante. Men det er til dømes muleg å setje omsetjingane til Mererete Alfsen frå engelsk (Virginia Woolf, A.S. Byatt, Ali Smith), Thomas Lundbo sine omsetjingar frå fransk (Michel Houellebecq, Jacques Roubaud, Raymond Queneau), Tommy Watz sine omsetjingar frå italiensk (Italo Calvino, Dino Buzzati, Luigi Pirandello) eller Per Qvale sine omsetjingar frå tysk og svensk (Thomas Mann, Göran Tunström, Torgny Lindgren) inn i ein samanheng.

Tenk deg ein kritikar som ikkje berre svarer på boka han kritiserer, men løfter blikket opp frå boksidene, slik Øverås krev, og vågar å utfordre omsetjaren (og forlaget): Kvifor omset omsetjaren denne boka nå? Kva bok ser eg, kritikaren, for meg at omsetjaren skal kunne omsetje? Burde omsetjaren ha omsett (og forlaget valt) ei anna bok? Brukar omsetjaren (og forlaget) talentet sitt rett? Om ein kjem dit, vil det kanskje òg vere muleg å rette kritiske og relevante spørsmål til seg sjølv og eigen stand: Burde kritikaren ha meldt denne boka? Og: Har kritikaren brukt talentet sitt rett? Først då kan kanskje kritikaren finne ein ståstad, bortanfor audmjukheit, nonsjalanse og arroganse, som gjer det muleg å skrive relevant og interessant kritikk av omsett litteratur.

KJELDER

Kristoffer Jul-Larsen 2010. Kritikkåret 2009. I Norsk Litterær Årbok 2010

Erik Skyum-Nielsen 2002. Ordet fanger. Gyldendal

Tor Eystein Øverås 2012. I dette landskap. Gyldendal

Tor Eystein Øverås 2009. Livet! Litteraturen! Gyldendal

Henning Hagerup 2005. Som feiere til støvet gå. Gjendiktning – oversettelse – imitasjon – destruksjon. I Vagant 3/2005

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Syn og Segn nr. 2/12.