Leieboeren av Roland Topor

Leieboeren av Roland Topor (1938--1997)

Av oversetter Hanne Herrman 

Allerede tittelen er en utfordring. Topors roman, som på norsk, svensk og engelsk har fått tittelen Leieboeren, Hyresgästen, The Tenant, heter på fransk Le Locataire Chimérique.

        En mulig oversettelse ville være Den gjenferdsaktige leieboeren, og i utgangspunktet ville jeg beholde hele den franske tittelen. Ulempen er tredelt: Tittelen er tung, og den bryter med en etablert tittel i oversatte versjoner av Topors roman. En tredje årsak er Polanskis film fra 1970-tallet, som også kort og godt heter The Tenant; det er også Polanskis film som har gjort romanen om Trelkovsky berømt. Dermed bøyde jeg meg for hevdvunnen tradisjon og brøt med originalens tittel.

Roland Topor var av polsk-jødisk opprinnelse, han vokste opp i Frankrike, Paris. Topor var en mann med mange egenskaper, en hang til det surrealistiske og utstyrt med et sterkt selvbilde:

Roland Topor er en av de største og mest mangesidige kunstnere vi har i dag; han stiller ut i gallerier og museer verden over,… R.T. er også en stor forfatter og skriver romaner, dikt, dramatikk og viser som allerede er blitt sunget, spilt, filmatisert eller lest på alle kjente språk. Svenske lesere har endelig anledning til å kunne stifte bekjentskap med Rolands litterære produksjon. Roland Topor, 1983

Slik beskrev Topor seg selv i forordet til Moderna Museets katalog til utstillingen Piccolo Blitz i 1984, en katalog der også enkelte av hans tekster var gjengitt. Likevel gikk det femogtyve år før hans debutroman ble oversatt til svensk i 2008 på Sphinx forlag i Elias Wraaks utmerkede oversettelse, og enda tre år før den forelå på norsk hos Bokvennen forlag, oversatt av undertegnede og med etterord av Stig Sæterbakken.

Under et arrangement i regi av Norsk Oversetterforenig nylig leste jeg fra boken. Det lar seg vanskelig gjøre i en skreven tekst. I visshet om at mange har sett Polanskis film uten å kjenne Topors roman, skal jeg trekke opp et kortfattet riss av romanens tema.

Trelkovsky er en ung, sjenert mann, en kontorist med faste rutiner, som skyr bråk. Han leter etter leilighet i Paris. Boligmangelen er stor, og hans glede likeså da en venn forteller om en ledig leilighet. Han flytter inn i en toromsleilighet med toalett i nabooppgangen – fra sitt ene vindu ser han rett inn på toalettet. Som Trelkovsky forteller husverten Monsieur Zy, er han en stillfarende mann, ingen damebesøk, ikke ville fester eller høy musikk. Han er i korte trekk den ideelle leieboeren.

Med dette som utgangspunkt utvikler Topor romanen til å bli et skrekkscenario der den stillfarende Trelkovsky i tiltagende grad utvikler et paranoid forhold til naboer og omverdenen generelt. Naboene klager på at han bråker selv om han lister seg rundt, legger seg tidlig, setter ting forsiktig fra seg.
        Leieboeren, som bodde der før ham, dør på sykehus etter å ha kastet seg ut av vinduet i leiligheten. Trelkovsky arver hennes etterlatenskaper, og i takt med at hans paranoia tiltar i styrke, annammer han hennes livsstil og spisevaner. I Polanskis filmatisering av romanen går det klart frem at det er Trelkovsky det rakner for, det er han som sporer av, for å si det slik. Ikke så i Topors roman. Like til slutten forblir leseren i tvil om hva som er hva, hvem som innbiller seg hva: Er det slik at naboene vil ha ham til å begå selvmord? Er han virkelig dødsdømt? Prøver naboene å forvandle ham til Simone Choule, den forrige leieboeren? Det er utvilsomt Trelkovskys tanker, men de har en slags rot i den litterære virkeligheten Topor spinner ham inn i. Da Trelkovsky ”skjønner hva sammensvergelsen går ut på”, bestemmer han seg for å gå til motangrep ved å slå dem på deres egen banehalvdel: Han vil selv kle seg ut som kvinne, og dermed få naboene til å tro at nå har de ham. Han går til innkjøp av damerekvisitter i stor stil, og forlater forretningen iført en langhåret parykk. Forbløffet oppdager han at ingen ser ut til å legge merke til hans snodige fremtoning. Vel hjemme kler han seg ut og sminker seg. Han imiterer kvinnestemmer og stryker seg over sin endrede og feminine kropp. Med det resultat at naboene klager og han selv blir opphisset av sine egne kvinnelige former.

        Paranoiaen åpenbarer flere infantile trekk hos Trelkovsky, bl.a. hans uforløste forhold til kvinner. Det kommer til uttrykk i forholdet til Stella, en venninne av Simone Choule han treffer ved Simones sykeseng. Fra han ser Stella første gang blir hun et speil på hans egne seksuelle fantasier; han klandrer henne stumt for å tenke på sex hele tiden, for være utstudert, vulgær; han saumfarer hennes påkledning med øynene og overfører ubevisst sine egne fantasier til henne. Hjemme hos henne ligger han med henne – hun er så villig og gir tilkjenne alle mulige, uekte tegn på lyst, mens han fullfører nærmest pliktoppfyllende sin oppgave som mann. Vel overstått og da hun har sovnet, kommer han seg ut på badet og kaster opp. Der ute tennes en lyst i ham og han ”må tømme seg”. Så forlater han leiligheten.
        Trelkovsky overfører all egen lyst til omgivelsene; menn er kåte råner, idioter, kvinner fulle av ekkel lyst. Selv morer han seg med å gå gatelangs og prompe, men blir flau da en eldre herre ser strengt på ham. Han har overdrevne fantasier av seksuell karakter og av egen styrke.

Men det er på hjemmebane det strammer seg til. Presset fra hans egne forestillinger, redselen og overbevisningen om at hans siste time nærmer seg, får ham til å bryte all kontakt med tidligere venner i frykt for at de skal gjøre alvor ut av den fleipende trusselen å komme hjem til ham og bråke. Før livet hans bryter sammen, er han blitt helt alene. Livet er blitt et kaos. Alt er blitt fremmed, fryktelig og farlig.

Det er en logisk, og befriende, konsekvens i at han kaster seg ut av det samme vinduet som Simone Choule; ikke en gang, men to ganger. Til de fremmøtte naboenes forbløffelse karer han seg på bena, og kledd i kvinneklær kryper han opp alle etasjene til sin egen leilighet mens han på trappeavsatsene smører naboenes dører inn med blodet som strømmer fra sårene etter fallet gjennom glasstaket.
        Her snus perspektivet igjen, og leseren er vitne til naboene som trenger seg rundt Trelkovsky mens de stikker ham med blanke våpen, før han for andre gang faller ut av vinduet.

        Identitetsforskyvningen og paranoiaen fullføres til fullkommenhet på sykehuset der Trelkovsky kommer til seg selv noen timer senere. Bandasjert og med ett stirrende øye får han øye på seg selv ved sengekanten sammen med Stella. Sammen snakker de om henne, dvs. om ham. Han åpner munnen og skriker.

Slik slutter romanen. Med en Trelkovsky som befinner seg i eksakt samme situasjon som Simone Choule da han avlegger henne et besøk for å se hvordan det står til, i bokens begynnelse.

        Leseren sitter igjen med en vond følelse av ikke å vite hva som er hva; kunne han ha unngått katastrofen, burde han ha flyktet og ikke tenkt på sparepengene, hadde han en latent psykopatalogi som ville slått ut før eller senere? Umulig å vite, for sett fra Trelkovskys perspektiv er alt såre logisk – og skremmende.

Leieboeren var Roland Topors debutroman.