Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; del to kommer senere i uka.

På vei fra Barcelona til Oslo satt jeg på flyet med den spanske oversettelsen av romanen Les Soleils des indépendances av ivorianeren Ahmadou Kourouma (1927–2003) i hendene. Endelig fått tak i den. Og nå var jeg nysgjerrig på oversettelsen. Jeg hadde gjentatte ganger etterlyst den i Barcelonas største bokhandler og enkelte andre steder. Under studietiden, da jeg blant annet skulle analysere frankofone afrikanske forfattere (og deres, etter min mening, litterære perler), nevnte jeg blant flere andre bøker og andre afrikanske forfattere denne boken og forfatteren for en venn. Han ble interessert, og siden han bodde i Sverige, fikk han tak i den svenske utgaven, oversatt under tittelen Den siste Doumbouya. Han—som i sin tur ga meg tips om andre bøker og holdt øye med alt det som skjedde rundt afrikansk litteratur i svensk presse, bokmesser, osv.—ble imponert over romanens kvalitet og takket for tipset. Derimot var oversettelsen etter hans mening ikke like imponerende, og han klaget over hvor tungt språket lød. Senere skal jeg ifølge ham ha oversatt den aller første siden av boken fra fransk til spansk, hans og mitt morsmål, og sendt det til ham. Saken er at han ble mer og mer interessert i Kouroumas forfatterskap, og jeg begynte å lete etter spanske oversettelser.

En ryddig innholdsfortegnelse innleder den spanske versjonen Los Soles de las Independencias. En slik innholdsfortegnelse finner vi også i originalen, bare at denne står aller sist i boken, noe som er vanlig i franske bøker. Det så lovende ut. (Jeg hadde ikke originalen med, og kunne dermed ikke sammenligne oversettelsen med den). Så begynte jeg over på første kapittel. Det skulle senere vise seg være en riktig bra oversettelse i sin helhet, men på den aller første linjen stusset jeg litt: Oversetteren hadde her ikke vært helt trofast mot originalen. Det som hadde blitt fremstilt i overført betydning, ble oversatt bokstavelig, og noe av poenget hadde blitt borte. Til tross for at jeg ikke hadde originalen med, husket jeg spesielt denne første linjen, hvor romanen fra starten av viser sin originalitet, nemlig Kouroumas intensjon om å «brekke», ’casser’, som han selv sier, det franske språk. Ved å overføre uttrykk fra sitt eget morsmål til fransk skaper han en ny stil, og dette bidrar til at Les Soleils des indépendances har blitt betraktet som den mest afrikanske av alle romaner.              

Hjemme i Oslo sjekket jeg den norske utgaven. Jeg fant ut at oversettelsen av det samme uttrykket til norsk derimot var vellykket. Dette gjorde meg nysgjerrig på ulikheter i forskjellige oversettelser til andre språk. Etter en tid hadde jeg, i tillegg til originalen, samlet følgende tilgjengelige versjoner: The Suns of Independence, engelsk utgave 1981, Adrian Adamss oversettelse; Uafhængighedens sole, dansk utgave 1989, Benedicte Werns oversettelse; Den siste Doumbouya, svensk utgave 2003, Gunnel von Friesens oversettelse; Uavhengighetens soler, norsk utgave 2005, Ingse Skattums oversettelse; Los Soles de las Independencias, spansk utgave 2005, Mireia Porta i Arnaus oversettelse. Så langt jeg vet, finnes det også en italiensk oversettelse, I soli delle indipendenze (1996)—oversatt av Monica Amari; en ungarsk, A Függetlenség fényes napjai (2001)—av Júlia Lángh; og en tysk, Der letzte Fürst (2004)—av Horst Lothar Teweleit. (Det er interessant å merke seg at de fleste oversetterne er kvinner, eller for å være mer presis, tre fjerdedeler av dem). Av den tyske utgaven kan man lese noen fragmenter på nettet, og man får således et innblikk i denne også.

            Likesom andre tospråklige og tokulturelle forfattere tenker Kourouma på ett språk og skriver på et annet. Dette er tilfellet med den peruvianske forfatter José M. Argüedas (1911–1969), som bestemte seg for å skrive på spansk, maktens språk, for å nå et bredere publikum. Argüedas stil omfatter to språk: På et grammatikalsk korrekt spansk gjenspeiler han indiansk skikk og tro gjennom syntaktiske variasjoner og stilistiske trekk, og tilføyer ord og vendinger fra morsmålet quechua (Vidal 2007), Inkarikets språk. Hos en tospråklig forfatter er det alltid et ubevisst islett fra vedkommendes morsmål, men i Ahmadou Kouroumas tilfelle bruker han denne interferensen på en bevisst måte (Gyasi 1999).

            De innledende ord, «Det var en uke siden Koné Ibrahima [...] var ferdig i hovedstaden», har den opprinnelige betydning på malinké, forfatterens morsmål, at mannen var død. «Var ferdig», ’avait fini’ i originalen, er til de øvrige språk oversatt med ’had met his end’ (eng), ’havde opgivet ånden’ (dk), ’slutade sina dagar’ (sv).  På spansk hadde jeg forventet noe slikt som for eksempel ’había terminado’ eller ’(se) había acabado’, et uttrykk som forøvrig er i bruk ihvertfall i søramerikansk spansk. («El hombre se acabó temprano», ville min mor ha sagt, ’mannen ble tidlig ferdig’ (levde et kort liv), i lav tone, som for seg selv, i forsøk på å unngå ord som ’død’, og dermed å holde onde ånder unna.) Men oversetteren har valgt ’había fallecido’, ’var død’, altså en bokstavelig oversettelse. Like før slutten av romanen kommer uttrykket igjen: en malinké ’avait fini, était fini’, ’ hadde gjort seg ferdig, var ferdig’, ’had finished, was finished’, ’havde gjort sig færdig, vær færdig’, ’hade slutat, det var slut med’[honom]. Og her lyder den spanske utgaven, denne gangen, ’había terminado, estaba terminado’, i samsvar med originalen.

Utgaven jeg her vil belyse, er den norske. Denne har elementer ingen av de andre utgaver har. Den har for eksempel, og dette vil jeg understreke som spesielt relevant etter min mening, en omfattende liste med ordforklaringer bakerst i boken. I tillegg er utgaven utstyrt med etterord.

            Det er ikke sjelden at jeg, når jeg sitter med et litterært verk av en frankofon afrikansk forfatter, får lyst til å dele boken med familie og venner. Da prøver jeg å få tak i en oversettelse. Lite finnes oversatt til spansk fra frankofon afrikansk litteratur, og det lille som oversettes, blir som regel utsolgt på kort tid. Finner jeg den spanske versjonen av et verk jeg ønsker, vil jeg forsikre meg om at den jeg deler boken med, skal lese det jeg leste. Så tar jeg frem den originale versjonen og sammenligner de to. Rett så ofte finner jeg at det er noe vesentlig som savnes i disse oversettelsene, og det er ordforklaringer. Deler av verket kan nemlig neppe forstås uten hjelp av ordforklaringer og noe informasjon om kulturen. Man kan ikke forvente å finne slike kulturell bakgrunnsinformasjon i alle oversatte verk, men, som lingvisten Göran Malmqvist (2009: 44) påpekte under et foredrag, må man «være klar over det faktum at oversettelsen av en tekst samtidig [er] oversettelsen av en kultur». Han tilføyde at «slike kulturelle elementer som kan virke merkelige på leserne av oversettelsen, må belyses for dem, ikke i fotnoter, men fortrinnsvis i en innledning til oversettelsen» (idem). De kulturelle elementer blir i den norske utgaven—Uavhengighetens soler—godt belyst. Det kommer bakerst i boken, noe jeg personlig opplever som behagelig, ettersom det ikke forstyrrer leseren. Det er ikke et eneste tegn i teksten som sier at her er det noe man bør vite.

Følger man Kwaku Gyasis (1999: 81) betegnelse, ville denne norske oversettelsen utgjøre en «tykk oversettelse»: «A consideration of [sociocultural] factors in African literature will produce what Kwame Appiah has called ‘thick translation’ and which he defines as ‘a translation that seeks with its annotations and its accompanying glosses to locate the text in a rich cultural and linguistic context’».

  

Les del 2 om et par dager. Essayet er tidligere publisert i det nordiske litteraturtidsskriftet Kritiker i juni 2012.