Niall Ferguson: Finansplaneten

Av oversetter Bertil Knudsen

Niall Ferguson: Finansplaneten (The Ascent of Money), Forlaget Historie og Kultur, 2009.

I 2008 oversatte jeg Finansplaneten av Niall Ferguson, professor i økonomisk historie ved Harvard. Boken forteller pengenes historie, fra leirbiter over finanssystemenes fremvekst, frem til dagens globale økonomiske problemer. Utgivelsestidspunktet var jo optimalt med tanke på det siste, men såvidt jeg vet, forsvant boken i mengden av andre bøker, også dem som omhandlet dette temaet.

   Jeg fikk med meg bare én anmeldelse, som var betinget positiv. Anmelderen mente boken kunne være litt for komplisert for en vanlig leser, hva nå det er. Dessuten syntes han det var for mange anglisismer. Jeg spurte om han kunne komme med eksempler (som han ikke gjorde i anmeldelsen), men jeg hørte ikke noe mer.

   Med demokratiet følger rettighetstyranniet, som gir seg utslag for eksempel i at hvis noe ikke kan forklares i en kort avisartikkel i et språk som alle kan forstå, er det – for eksempel – forfatteren av en bok som har et problem, ikke leseren. Medienes nedvurdering av leserne/lytterne/seerne smitter over på disse gruppene slik at de nedvurderer seg selv, og så er den onde sirkelen i gang.

   Men Finansplaneten er ingen spesielt vanskelig bok. Ja, det vrimler av økonomiske termer og faguttrykk, men disse blir forklart – i den grad man kan forklare noe som det i ettertid viste seg at nesten ingen skjønte, for eksempel noen eksotiske former for derivater.

    

For en moderne leser vil kanskje det mest interessante i boken være en beskrivelse av utviklingen av eiendom som verdi de siste 100 årene, og med det troen på at dette treet kan vokse inn i himmelen. Det var denne troen som lå bak praksisen med “subprime-lån” til folk som alle visste ikke kom til å kunne betjene lånet sitt. Man kan diskutere i det vide og det brede hvor langt tilbake man skal plassere ansvaret for krisen som ble utløst av disse lånene. I dagens politisk korrekte medier i Norge – og resten av Europa for den saks skyld – er det naturlig å gi den forhatte George W. Bush skylden, som for alt annet som har gått galt siden han ble president. Men Bush videreførte bare en praksis som Clinton før ham hadde strødd sand på, en praksis som man kan spore i hvert fall tilbake til Carter.

   Men et poeng i boken – slik jeg oppfatter det – er at “det som skjer, det skjer”. Det er fånyttes å legge all skyld på én eller noen få personer, for historien forløper en dag av gangen, og det som virker opplagt i dag, var kanskje ikke så opplagt for 30 år siden. Etterpåklokskap er billig og ikke særlig imponerende. Fergusons poeng er at bak hele denne historien ligger troen på eiendom som en verdi som ikke kan forringes, og denne troen hadde – og har? – alle.

   Dette leder over til et annet interessant tema i boken, nemlig den “evolusjonistiske” skolen innen makroøkonomi. Denne hevder såvidt jeg oppfatter det at det er begrenset hvilken innflytelse lover og reguleringer – for ikke å snakke om folks mer eller mindre berettigede moralske harme – har på utviklingen av finanssektoren. Grunnen til dette er at finanssektoren består av mennesker, og alle mennesker føler i større eller mindre grad både frykt og grådighet. Det er vel liten grunn til å anta at dette skal endre seg vesentlig i overskuelig fremtid.

   Derfor vil denne boken være nyttig for dem som tror det var grådighet som utløste finanskrisen. Eller, rettere sagt, dem som tror at man kan vedta lover som hindrer folk i å være grådige.

   Ferguson omtaler også den utskjelte Milton Friedmans rolle i forbindelse med kuppet i Chile i 1973, og utviklingen i landet etterpå. Nyttig for den som liker litt nyanser i dekningen av utenrikspolitikk.

   Finanskunnskap er først de senere tiårene blitt noe almenheten har særlig greie på. (Man kan selvsagt diskutere om folk som jobber i finanssektoren erfaringsmessig sett har noe særlig greie på finans.) Det er positivt, særlig med tanke på det av mange varslede nær forestående sammenbruddet i trygdesystemene i Vesten (som Ferguson for øvrig også skriver interessant om). Vi kan de fleste av oss ha bruk for en viss oversikt her. Fergusons bok er et ypperlig sted å starte.

Om oversetterarbeidet:

Det var en grei bok å jobbe med, med mange tilsynelatende ugjennomtrengelige faguttrykk. (Hva gjorde man egentlig som oversetter før Google? Og hvor mange feiloversettelser ble begått før vi fikk tilgang til dette? Hm ... enda et argument for nyoversettelser.) Finansmiljøet har da også i stor grad gitt opp å oversette slike uttrykk, og det gir liten mening å finne “gode” norske ekvivalenter når ingen bruker eller skjønner dem likevel.