Bokklubb for japanere?

Av Cecilie Winger, leder for Norsk Oversetterforening

Litteraturklubben reklamerer heftig for Haruki Murakamis mursteinsroman 1Q84. ”Japans største boksuksess noensinne!” står det over helsider. Men er det den japanske utgaven de selger? Ingenting tyder på annet.

Dessverre er de ikke alene om å glemme å nevne oversetteren. Det skjer hele tiden og skyldes nok heller forglemmelse enn bevisst fortielse. Men § 3 i Åndsverklovens slår fast at "Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier". Det gjelder også annonser. 1Q84 er oversatt av Ika Kaminka.

Oversettere er språknerder som syns det er stas å sitte ved tastaturet og snirkle med ordvalg og syntaks. Det er et ensomt yrke som gir liten uttelling på kontoen og statussiden. Vanlige lesere, ja, litteraturkritikere også, tenker sjelden over at noen i hver eneste setning har foretatt valg som bestemmer hvordan teksten i boka de sitter fordypet i er blitt. Mange mener oversetterne gjør best jobb når de ikke selv er synlige i teksten, altså når leseren ikke stusser over at Anna Gavalda er så dreven i nynorsk eller at Goethes Faust snakker ramsalt riksmål.

Oversetterne bringer verdenslitteraturen til norsk, og skal ha respekt og kred for innsatsen.

(Denne replikken sto i Aftenposten 20. juni 2011.)