Den hodeløse bøddelen (forts.)

Av oversetter Fartein Døvle Jonassen

(Dette er en fortsettelse av DETTE innlegget.)
 

Jeg ser på Anmelderens handlingsreferat, som begynner:

            ”Pynchons antifortellinger har aldri vært mer anti enn her.”

Ja ha, dette må han jo faktisk ha lest både denne boka og alle de tidligere for å kunne si. Jeg begynner å kunne denne leken nå. På et par forsøk får jeg treff på Google med: Pynchon, anti-narrative, og kommer til en anmeldelse av denne boka i The Observer:

«Pynchon's experimental, anti-narrative tendencies appear in his latest novel (…) in full-blown, runaway metastasis.”

Anmelderen har droppet de vanskelig ordene, men meningen er den samme.

Observer fortsetter: «There is a spinal story of sorts: »

Annmelderen: « I den grad det finnes en historie, …»

Observer: «1890s cowboy and anarchist bomber Webb Traverse is killed by hired guns»

Anmelderen: «handler den om en cowboy og gruvearbeider fra 1890-tallets USA, Webb Traverse, som blir drept av leiemordere.»

Observer: «(…) His four children - Frank (…) Reef (…) Lake (…) and Kit (…)

Anmelderen: «Webb Traverse har fire barn: Frank, Reef, Lake og Kit,

Observer: «- take up the question of vengeance with varying degree of dedication.»

Anmelderen: «som alle prøver å ta sin eiendommelige form for hevn.»

Mer? Tja, Anmelderens tekst kryr av vagt engelskklingende vendinger, det er bare å prøve seg fram:

«… forfatteren nekter seg ingenting, og deri ligger hans storhet»

Vi gugler: Pynchon og ”therein lies”, og kommer til en anmeldelse av Pynchons Mason & Dixon, hvor det står:

«Few writers have the gall to ask so much of their readers and offer so few clear answers. But therein lies its greatness.»

Anmelderens sykkel parkert utenfor kjøleskapet?

Når jeg først har sett det, stirrer det på meg fra hele anmeldelsen: Hvor unnvikende og blomstrende Anmelderen blir hver gang han nærmer noe som faktisk skjer i boka, hvor ullen og upresis han blir. Han skriver:

«Her reises det i tiden, og stadig refereres det åpent til H.G. Wells’ Tidsmaskinen fra 1895, mens jeg mener å merke spor også fra den russisk-amerikanske biokjemikeren og science fiction-forfatteren Isaac Asimov og fra René Barjavel, den franske forfatteren som introduserte ‘bestefar-paradokset’. Altså at den tidsreisende kan reise tilbake i tid og drepe sin bestefar, men da ville han ikke blitt født og kunne dermed likevel ikke ha drept bestefaren. Eller som den unge John Connors [sic] sier det i Terminator 2: ‘This is deep!’.»

Ja, det reises i tiden, men ikke et ord om hvem som gjør det eller hvor de drar. Anmelderen mener å merke spor etter Asimov – ja, en tidsmaskin på en skraphaug for slike heter «Asimov transecular», tydeligere blir det vel ikke. René Barjavel vet jeg ikke hva slags spor han finner av, og istedenfor å si noe konkret om hvordan dette eventuelt turneres hos Pynchon, skjærer han ut med «bestefar-paradokset», som ikke er nevnt i boka og er totalt uvedkommende for Pynchons behandling av temaet.
            

Hvorfor krydre med detaljer fra andre bøker enn den han nettopp har lest? Den han har strikost seg med i påskeuka etter å ha krøllet seg opp (sic) til en fantastisk ferd.

This is deep, indeed.

Anmelderen skriver:

«Jeg mener, hvor mye mer beat kan en bok bli når den på omslaget har et stempel fra Tibets trådløse telegraf anno første verdenskrig? Allen Ginsberg henter nok frem urteteen i det hinsidige for den. »

Stempel fra en trådløs telegraf? Høres merkelig ut, og desto merkeligere når man ved å slå opp på den grundige wikien som er laget for denne boka, får opplyst at teksten på stempelet betyr: «Det tibetanske handelskammeret».

Men mye mer interessant er hva dette stempelet er plassert der for å illudere. Det må man ha lest nesten hele boka for å kunne svare på. Kan Anmelderen det? Et … et … poststempel … fra … fra …? Nei, ikke Tibet, godt forsøk, prøv igjen. 

(Se også DETTE innlegget.)