torsdag 27. januar 2011

Catherine O'Flynn: Det som gikk tapt

Av oversetter Kirsti Øvergaard

Britiske Catherine O'Flynn (f. 1970) vant Costa Book Awards i 2008 for sin debutbok, hun ble også utnevnt til årets nykommer og var nominert til enda flere bokpriser enn den hun vant. Boka ble oversatt til flere språk, og kom på norsk i 2009. Til tross for et par gode kritikker har den foreløpig fått få lesere, og er heller ikke lett å finne i bokhandlene. Men den kan kjøpes på nett eller lånes på biblioteket.
     Historien foregår stort sett på Green Oaks, et stort kjøpesenter i utkanten av Birmingham. Den første vi møter er Kate, en ensom, men fantasifull og foretaksom jentunge med eget detektivbyrå og en tøyape som assistent. Hun driver spaning på kjøpesenteret, og en natt får nattevakten Kurt øye på henne i personalgangene. Men merkelig nok har det da gått tjue år. Dette skaper en underliggende stemning av noe truende på stedet, mens vi etter hvert blir kjent med et stort persongalleri av kunder og ansatte. Kjøpesenteret har lagt stedets gamle sentrum øde, noen savner det og andre ønsker den nye tid velkommen. Gamle industriarbeidsplasser har forsvunnet, og ikke alle er like glade for å gå inn i servicenæringen i stedet. Noen burde vel ha gjort helt andre ting enn de gjør, og kan virke både bortkomne og melankolske slik forfatteren skildrer dem med sin underfundige engelske humor, her av det mørke slaget. Trådene i fortellingen fletter seg sammen på fascinerende vis, en gammel mordgåte får sin løsning, utilfredse mennesker finner nytt fotfeste i tilværelsen, andre går til grunne. Som livet selv er boka både sørgelig og komisk. Ulike lesere vil oppleve den på sin egen måte, slik det skal være med en god bok som har noe av varig verdi å gi enhver leser.  

torsdag 20. januar 2011

Alvoret og smilet - en oversettermerknad

Av idéhistoriker, oversetter og kritiker Kristin Gjerpe

Hvor bombastisk, pompøs og selvhøytidelig kan man tillate seg å skrive på norsk, i forhold til italiensk, og fremdeles bli tatt alvorlig? Hva gjør man med det manisk insisterende og repetitive, det svulstige og omstendelige, det profetiske eller deliriske i en italiensk tenkers tekster når de skal overføres til norsk? Det er noe av oversetterens utfordring i møte med Giorgio Agamben, etter at man først har dannet seg et bilde av hva de lange setningene fulle av innskudd, avstikkere, utstikkere, utbrudd og innsirklinger måtte bety. Syntaksen og stemmeleiet peker seg ut som problemfelt, i tillegg til enkeltbegreper. Det virker ikke like kronglete, sært eller overdrevent på italiensk. 
"Alle språk er sjargong," hevder Agamben. Utsagnet er ekstremt i den forstand at ytterpunkter holdes sammen, det vi oppfatter som motsetninger settes på samme nivå. I denne og andre ytterliggående uttalelser tar Agamben på seg narrens rolle, eller komikerens, bare med omvendt fortegn. Det er i hvert fall slik, med italiensk-norskspråklighetens tvisyn, man kan lese ham. Han karikerer, overdriver, for så å la leseren sette latteren i halsen før den har brutt ut. Noen avsnitt røper at han selv forstår sin egen tekst som tilnærmet komisk – han skriver om det å gjenta en sammenlikning "parodisk" for å "kaste lynglimt over" noe annet og viktig, og er tydelig på at ekstreme utsagt ikke må veies på vitenskapens eller logikkens vektskåler; de er der for å være virksomme, produktive, provosere fram ny tenkning, riste leseren ut av vante kategorier: "Her handler det ikke om å vurdere denne tesens eventuelle vitenskapelige riktighet, men om ikke å gå glipp av dens frigjørende potensial," skriver han.
Emnene er gravalvorlige og dystre, tonen likeså, i disse boklærde og frilynte gjenskrivningene av problemstillinger som både er urgamle og hyperaktuelle: Eksilet, flyktningen, språket. Hvem vi er, hvis vi ikke er nasjonen, ikke er vårt virke ("jobben"), ikke er hud- eller hårfargen. Hva politikk er, eller ikke er, kan være. Krigen. Grensene og gråsonene i verden. Gestene, stivnet eller stilisert, mellom Tourettes syndrom og Commedia dell'arte. Som om også språket kunne bli slike gester, veivinger på måfå, ladet av mening. Likevel ender han i smilet, helt på tampen av siste essay i denne samlingen, det eneste som – da samlingen kom på italiensk i 1996 – ikke var blitt publisert tidligere som avis- eller tidsskriftartikkel. Her skriver han skisseaktig og springende om begivenheter i sitt eget land, om det politikkens klovnaktige skuespill som tidlig på nittiallet utfoldet seg rett for nesa på ham. Hvordan videreformidle – oversette – et slikt skjevt smil i skrift? 
Og hvordan, for å ta et av de mest sentrale begrepene, oversette Agambens potenza (Aristoteles' dynamis, skolastikkens og Spinozas potentia)? Agambens begrepsverden trekker på lange tradisjoner i europeisk filosofi, men forfatteren går ofte de etymologiske sporene opp på nytt; omhyggelig ordhistorisk og assosiasjonistisk forfølger Agamben etablerte filosofiske termer inn i stadig nye kontekster. Nyfortolkningene blir brikker i hans eget helt personlige puslespill, og dette gjenbruket, disse omstokkingene, er med på å gi et langt og mangeslungent forfatterskap særpreg og helhet.
*
Dette skrev jeg i et etterord til Giorgio Agamens Midler uten mål. Noter om politikk, utgitt i den akademiske serien Cappelens upopulære på Cappelen Damm i 2008, oversatt av meg. Det er selvsagt ikke å forvente at en slik bok blir populær. Desto hyggeligere, da, at den gir endel intellektuell cred og dermed fortsetter å leve sitt stille liv i engere kretser – både Ingunn Økland i Aftenposten og Espen Søbye for Prosa utropte den til årets viktigste sakprosautgivelse. Og språket gikk ikke upåaktet hen; Freddy Fjellheim i Klassekampen skrev blant annet (29/11/08):

Midler uten mål rommer etter mitt skjønn et språklig frigjøringspotensial, som begynner med selve det å lese mangfoldig. Lesere som søker et radikalt håp vil finne gode ansatser i denne enestående utgivelsen, som bør danne opptakten til en ny giv for Cappelens upopulære.
At han også pirket borti et kanskje uheldig oversettervalg – som fikk meg til å skrive et motinnlegg – er nå nesten glemt. Jeg angrer altså ikke på at jeg tok på meg en så krevende oppgave (det vanket også en måned med NFF prosjektstipend). Likevel hadde jeg ikke råd og tid til å oversette Agambens mer kjente Homo Sacer da jeg et års tid senere ble spurt om det. Ære være hun som gjorde det! Jeg tror heller ikke hun vil begi seg til å oversette Agamben igjen med det første… Men om pengene ikke ynglet, ble det i alle fall fin Morgenbladet-ros til oss begge av det: 

Agamben er jurist, klassisk filolog og litteraturviter med filosofiske ambisjoner. Off-Broadway er han en tenkerhelt blant yngre generasjoner. […] Kristin Gjerpes oversettelse av Midler uten mål (2008) og Birgit Owe Svihus’ oversettelse av Homo sacer. Den suverene makten og det nakne livet (2010) er i sannhet heroiske anstrengelser, for Agambens prosa er affektert, vanskelig og overlesset med tyske, franske og latinske gloser. Det burde finnes premier for oversettere som på den måten frivillig hjelper Sisyfos med stenrullingen.

- skrev Trond Berg Eriksen i sin anmeldelse av Homo Sacer 6. august 2010. Det er jo nesten en premie i seg selv å høre denslags! Dessuten skriver han at Agambens filosofiske prosa er mer for skjønnlitteratur å regne. Og han avslutter: 

Til slutt: Nok en takk til oversetterne som snubler og reiser seg, snubler på nytt og reiser seg igjen. Agambens feiende flotte tekster er utvilsomt verdt denne blodmarsjen. Nå er det lesernes tur.

tirsdag 18. januar 2011

Er du en oversetter?

Finn ut om du i bunn og grunn er en oversetter

Sniklytter du til folk på bussen for å lære deg nye ord? Styrter du stadig fra middagsbordet for å slå opp betydningen av et ord? Synes du kvaliteten på ferien er avhengig av hvor mange bøker du har lest? Da er du kanskje en skapoversetter?

Ta quizen HER!

torsdag 13. januar 2011

Svenske fallgruver og falske venner

Av oversetter Kirsti Øvergaard
 
Å oversette fra svensk må vel være en smal sak. Språkene er jo så like? Eller ...? Kirsti Øvergaard forteller om fallgruver og falske venner. Innlegget er en forkortet utgave av et foredrag som ble holdt under litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007.

Det er vanlig å høre nedsettende bemerkninger om oversettelser fra svensk og dansk. Kan det være nødvendig, da? Det er jo så lett å forstå. Men salget av originalbøker er ikke så imponerende i de bokhandlene som har dem. Selv om de er billigere enn oversettelsene, er det oversettelsene det blir solgt flest av når de kommer ut, akkurat som med engelske bøker. Engelsk kan jo også alle nå, men når det kommer til stykket, liker de fleste av oss best å lese vårt eget språk.

Da jeg vokste opp i 50-årene, var det mer vanlig enn nå å lese nabolandenes litteratur på originalspråket. Det var vel blant annet økonomiske grunner til at ikke like mye ble oversatt. Den første bøygen for meg var tødlene, de første ti sidene iallfall var bildet av boksiden underlig og avskrekkende. Og så var det en masse ord jeg ikke forsto, eller de virket iallfall påfallende i sammenhengen. Svensk har mange ord med andre røtter enn våre norske, ikke minst franske. For eksempel heter et hybelkjøkken en trinett på svensk, og en plakat en affisch, de sier attackera om å angripe, men det skjønner vi jo dersom vi kjenner det engelske ordet attack. Engelsk har også som kjent et stort tilfang av franske ord, og attack var kanskje blant de første som ble innført, etter Wilhelm Erobrerens landgang. Svenskene bruker også ordet nobless som substantiv om fiffen og som adjektiv om å være høysinnet og edel, vi bruker det vel bare i uttrykket noblesse oblige – adelskap forplikter. Kuplett er i vanlig bruk som benevnelse på en revyvise, på norsk er det bare en fagterm på to verselinjer som rimer, noe som iallfall gjør det forståelig at ordet også er opprinnelsen til det engelske couple. Selv om nordmenn i hundrevis av år har beundret storebror over kjølen, og vår første felles konge var fransk av fødsel, har ikke denne påvirkningen virket like sterkt på norsk språk. Men så har vi jo heller aldri hatt felles skriftspråk.

Det er vel en del av grunnen til at mengdevis av ord som er de samme på norsk og svensk, etter hvert har fått ulik betydning. At rolig på svensk er morsomt på norsk, og at rar er søt, er kjent for de fleste, men ikke alle vet at svenske syskonbarn er barna til søsknene dine, altså nieser og nevøer, og at en kusin godt kan være en fetter. Bannar en svenske, så skjenner han, å banne heter svära, som vårt sverge. En hurtig skidåkare er ikke nødvendigvis rask, men heller frisk eller freidig. Fyndig betyr oppfinnsom, artig høflig, en ökänd person er beryktet, mens en beryktad er berømt. Et vidunder er som regel et uhyre, mens et norsk vidunder bare heter et under. Å le er å smile, mens smila er å smiske og smiska er å klaske, en kasse er en pose, glasögon er briller, en kjol er et skjørt, mens kjole heter klänning, glass er is, å snyfte er å hulke, mens snøfte heter vädra, å vissla er å plystre, mens hvisle heter väsa. Sötebrödsdagar betyr bare gode dager, ikke hvetebrødsdager, som kalles smekmåned. En hund som gläfser, glefser ikke, den bjeffer, et møte som er utsatt til klockan två, har aldri vært berammet til noe annet tidspunkt. Vi spjelker et brudd, mens svenskene spjälkar en vedkubbe med yxan. Får man en innbydelse av en svenske, er det temmelig uhøflig å svare at man ikke har anledning til å komme. Anledning betyr jo grunn. Lidelse betyr på svensk lidenskap.

Listen over disse falske vennene, som de gjerne blir kalt, er skremmende lang, og en skal være våken for å unngå feiloversettelser.

Det kalles kontaminasjon når eksempelvis det norske tallordet 9 smitter over på det svenske pronomenet ni – altså dere – og følgende oversettertabbe skjer: Då kom ni barn och besökte mig blir til Da kom 9 barn og besøkte meg. En litt annen kategori er sammensatte ord hvor man kan komme til å legge trykket feil, her er klassikeren at skogen var mørk og full av fasaner – skogen var mörk och fasansfull. Selv lurte jeg en gang for noen år siden veldig på hva koskit i hagen kunne være, et lysthus kanskje? Jeg spurte min svenske svigerdatter, som ba om å få se teksten. Ko-skit sa hun straks. Dessuten er ikke en hage en hage, det heter jo trädgård eller bare gård, mens en hage er en havnehage eller en utmark.

Jeg har også klødd meg i hodet over uttrykk som: hon segade i backen, det ble til at hun gikk sakte opp bakken. Og hva i all verden betyr det å röra en draja? Da blander man en drink. At det är bättre å stämma i bäcken enn i ån har jeg iallfall én gang oversatt med bedre føre var enn etter snar. Men det er ikke alltid det passer i sammenhengen å oversette et idiom med et annet. I en replikkveksling sa en mann for å få slutt på en diskusjon: Tyst min mun så får du socker. Tale er sølv, men taushet er gull, kunne vært en passende oversettelse, men det ble for påfallende i sammenhengen. Jeg nøyde meg med: Kan vi snakke om noe annet, eller helst ikke i det hele tatt?

Når en oversetter av slike grunner har mistet et munnhell eller et fast uttrykk, forsøker vi ofte å smette ett inn et annet sted for å veie det opp, så ikke oversettelsen får et fattigere språk enn originalen. Men det kan også dukke opp begreper som det ikke finnes noen norsk ekvivalent til. For eksempel å sitta i groggbänk, grogg har vi også, og uttrykket dekker ganske riktig samlingen, særlig av herrer, som etter en bedre middag tar seg en pjolter. Står ordet alene, kan det rett og slett bety et fylleslag.

Det hender også at oversetteren kommer i tvil om hvorvidt forfatteren er oppfinnsom eller bare bruker et gjengs uttrykk. Alla blir saliga på sin fason, for eksempel, er det en kreativ vri eller er det ganske enkelt vårt Enhver blir salig i sin tro? Det er faktisk det.

Svesismer er ikke så der videre heftig, men snut har nesten overtatt for purk, vi knarker eller er nyktre og vi takker ja eller nei. Det er neppe oversetterne som er de største synderne, om det er det rette uttrykket, men vi tar jevnt og trutt opp svenske ord og uttrykksmåter i norsk. En oversetter ligger heller i bakkant enn i forkant på dette området, men det gjelder jo å ikke bli helt bakstreversk heller. Dessuten gjør nok dessverre de fleste oversettere seg skyldig i noen ufrivillige svesismer innimellom.

Til gjengjeld er vi også opptatt av den underliggende betydningen av ordene og hvordan den skal ivaretas. Selv om mye kan oversettes omtrent direkte, og for eksempel surströmming kan hete det på norsk også, er det ikke noen selvfølge at leseren er klar over at det er en slags svensk parallell til gammalosten hva angår lukt, og at det ofte er den assosiasjonen en svensk forfatter vil vekke.

Det kan settes spørsmålstegn ved om det var helt heldig at Bergmans film Smultronstället uten videre er blitt hetende Jordbærstedet på norsk. Jeg lurte alltid på hva det var med de jordbærene, men nå vet jeg at ordet også betyr et yndlingssted, et hyggelig sted.

Iallfall i bøker for voksne vil slike meningsbærende ord ofte bli stående uten forklaring, så får heller noen lesere få de rette assosiasjonene og andre ikke. Slik er det også i oversettelser fra fjernere språk, selv om det foregår en løpende diskusjon blant oversettere om man ikke kan gå tilbake til den gamle skikken med fotnoter for å forklare slike ting. Noen ganger blir teksten forsiktig tillempet for å klargjøre begrepene, og jo mer fremmed språket og miljøet er, dess mer nødvendig kjennes det å ta slike grep.

Men selv om svenske forhold ikke er så fjerne, kan man ofte komme i tvil.

En svensk midtsommerfeiring er noe annet og mer enn en norsk sankthansfeiring, og noen synes det er helligbrøde å oversette det første til det siste.

Nordmenn er også stort sett fortrolige med at det svenske vinmonopolet kalles systembolaget, så det kan også få beholde sitt svenske navn. Men hva når det dukker opp en systempåse i teksten, som forlengst er innkjøpt og utsalgsstedet ikke er nevnt? Jeg kalte den en polpose.

Det er også skikk og bruk å beholde svenske navn på mennesker og steder uendret, iallfall i bøker for voksne. Ofte kan det være lurt å gjøre det i barnebøker også, når de er så populære at de blir filmet, slår originalnavnene igjennom. Hvem vet vel at Villa Villekulla en gang het Villa Utsikten i norsk oversettelse, eller at rumpnissene i Ronja Røverdatter også heter huldretusser på norsk?

Svenske gatenavn får stort sett beholde navnet sitt, inkludert gatan. Men jeg har en tendens til å oversette fjärden til fjorden også i sammensetninger, rett og slett fordi jeg synes det er et litt rart ord som kanskje ikke blir forstått – pussig nok – for det er jo ikke egentlig så ulikt det norske ordet.

Det blir som kjent oversatt mye svensk krim, og her må oversetterne se seg for. Et svensk mord er et norsk drap, mens et dråp gjerne er uaktsomt og har lavere strafferamme. Er en i Sverige skäligen mistenkt for brott, kan en nok være siktet på grunnlag av indisier, men blir en regnet for sannsynligvis skyldig, og det altså foreligger skjellig grunn til mistanke, heter det på svensk sannolika skäl-mistenkt. Her gjelder det å ikke oversette direkte. I Sverige brukes også betegnelsen mistenkt om en som sitter i varetekt, mens vi i Norge da sier at vedkommende er siktet, et ord de ikke har på svensk.

tirsdag 11. januar 2011

De ukuelige optimisters klubb

Av oversetter Tom Lotherington

Ukuelige optimister

Hvis jeg sier ”oppvekst i Paris på sekstitallet”, er sannsynligheten stor for at du tenker ”klisjé!” – i hvert fall hvis du er en så blasert leser som jeg antar du må være, siden du har oppsøkt en så bortgjemt, highbrow blogg som denne. Du ser for deg svart-hvittbilder av gammeldagse biler, strenge foreldre (far med hatt og slips, mor i stramme skjørt, oppsatt hår og høy barm), autoritære lærere, håpløs forelskelse langs Seinens bredder, opprør og avmakt og flukt hjemmefra som eneste utvei, og alt dette har du liksom sett før? Trolig forveksler du med filmene til Truffaut og de andre i den nye bølgen. Du har ikke lest De ukuelige optimisters klubb. Sannsynligvis ikke. De aller fleste lesere her i landet har ikke lest den romanen. Det er synd og skam.
          Dessuten er det litt rart. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, den foreligger altså på biblioteket. I hjemlandet ble den belønnet med ungdommens litteraturpris – Prix Goncourt des Lycéens – noe som tyder på at fransk ungdom i 2009 likte å lese om sine gamle foreldre eller unge besteforeldres livsvilkår for femti år siden. Det er en murstein av en roman, skrevet av en ukjent forfatter i voksen alder, og likevel, likevel en bestselger i hjemlandet og oversatt til en lang rekke språk. Til og med norsk.
          Det er ikke årets viktigste roman, ikke engang årets aller største og beste leseopplevelse. Det er bare en god bok, underholdende og lett leselig og på sett og vis interessant. Den har sin sjarm, ja det er kanskje sjarm den har mest av, men den er ikke et must. Det som er synd og skam, er at du ikke har fått høre om den. Ikke før nå:
          Det er en dannelsesroman. Michel vokser opp midt i Paris, ikke langt fra Pantheon og Sorbonne, i en middels velfungerende borgerlig familie. Han går på en av de bedre skolene, er under middels skoleflink, men til gjengjeld oppslukt av romanlesing. Verdenslitteraturen inntas i oppdrevet tempo, sittende, liggende og gående på fortauet. Det er krig i Algerie, uenighet i Paris, kald krig ellers i verden, amerikansk rock erobrer jukeboksene og platespillerne. Skolegutter møtes på nærmeste kneipe til fotballspill og flipper, det er ingen aldersgrense. Man røyker gauloise og drikker gjerne en tynn panachée, som er en vanlig blandings av øl og limonade, ingen blir full av det, men det er nå et trinn på innvielsens trapp til de voksnes verden.
          Michel er voksen for alderen og veslevoksen i tenkesettet. Han blir opptatt som maskot i en krets av forhutlede flyktninger fra østblokklandene – intellektuelle, opposisjonelle, dissidenter, kort sagt avhoppere – som kommer sammen i bakrommet på en av disse kafeene, der de fordriver tiden med å spille sjakk, minnes gamle dager, savne det livet de har tapt og prise seg lykkelig for det livet de tross alt har reddet unna. De er ukuelige optimister, for de vet at det verste ligger foran dem, som det sies i en paradoksal replikk.
          Direkte oversatt har tittelen ”uforbederlige”, ikke ”ukuelige”. Jeg synes fortsatt ukuelige er bedre, men vet jeg har motstandere på dette punkt. Begge parter kan ha respektable argumenter. Jeg synes ”uforbederlige optimister” er en tongue-twister, jeg er redd bokkjøperne vil ha vondt for å artikulere det riktig, og av den grunn avstå for å etterspørre den. Jeg ser altså for meg en klassisk bokhandel der kunden må spørre betjeningen etter den boka han ikke finner i stablene, og når da forfatterens navn både er ukjent og vanskelig å uttale, må i hvert fall tittelen falle lett i munnen. Derfor ukuelige.
          Kommersielle hensyn, altså. Skjønt salgsleddet er oversetteren uvedkommende. Han har fått sin lønn, og får ikke mer om så boken skulle bli en suksess. Det er viselig innrettet. Dermed kan han uten skrupler anbefale den boka han selv har oversatt. Part i saken, riktig nok, men uten pekuniær interesse. Løp og lån! Den er å finne på et bibliotek nær deg.
          Forfatteren heter Guenassia. Jean-Michel. Du kan trygt spørre etter Genassia. Sjansen er stor for at de ikke har hørt om ham før. På tide at de får høre det.

torsdag 6. januar 2011

Oversettelse über alles, over alt

Kronikk om utbredelsen av oversettelser av oversetter Jon Rognlien

Kronikken ble opprinnelig skrevet i forbindelse med arrangementet Oversatte dager på Litteraturhuset i mars 2010. Se også DETTE og DETTE innlegget.

Hva er det første vi tenker på når vi møter ordet oversettelse? Kanskje litteratur, kanskje hørespill på radioen, kanskje tekst på tv og kino. Men oversettelse foregår på så mange steder, på felter vi ofte ikke tenker over, i det små og i det store. Vi oversetter mellom språk, men også mellom andre tegnsystemer. Vi tolker våre medmennesker gjennom kroppsspråk, klesdrakter og andre eiendeler, og alt det som forblir usagt, det man ikke sier. Dette er en form for oversettelse og helt nødvendig i vår daglige kommunikasjon. Vi får øye på disse lagene av oversettelse når vi ser på et tverrkulturelt kjæresteforhold. «Motsetninger tiltrekker hverandre,» tenkte jeg da jeg møtte min italienske ungdomskjæreste, og vi fikk mange fine stunder med kulturell utvekskling, på stadig mindre haltende språk. Alt måtte oversettes, fra den norske alkohollovgivningen (og danseforbudet på Langfredag – noen som husker det?) til den høyeffektive biltrafikken på italienske motorveier. Fiskeslagene som bare fantes i Middelhavet – hva liknet de mest på: flyndre, sei eller uer? Og går det an å snakke om hvalbiff på italiensk? Det blir mange forhandlinger av slikt.

Da jeg noen år senere fikk norsk kjæreste, pustet jeg lettet ut og sa til meg selv: «Like barn leker best.» Det var en lettelse å slippe å forklare hvem Fleksnes var, hvordan utedasser brukes og hvorfor all mat som serveres i nærheten av idrettsanlegg i Norge er av det mest usunne slaget som tenkes kan. Men så var det andre oversettelser ...

Både utsagnet om de tiltrekkende motsetningene og barna som leker best er like sanne som de er tomme, og ved å benytte slike utsagn hadde jeg oversatt mine usikre erfaringer til stående metaforer, gjort dem til en klisjé. Det er alltid en fristelse, og i mange av dagliglivets oversettelser søker vi generaliseringer og forenklinger. Komplekse erfaringer slankes til slående uttrykk, og overfladisk kunnskap triumferer med utsagn som «Men dét er jo ikke annet enn ...». Med støtte i ordbøkenes begrensende horisont tar vi språkene inn over oss.

Vi oversetter maten vi spiser. Italieneren som kommer til Norge og tror fiskebollene som serveres er små mozzarellaer, opplever et kulinarisk oversettelsessjokk. Det sies at det franske kjøkken oppsto som en slags oversettelse da den toskanske prinsessen Caterina de' Medici på 1500-tallet fikk hentet opp noen hjemlige, italienske kokker etter at hun hadde havnet i det kalde og barbariske Frankrike, tvangsgiftet som hun var blitt med den senere franskekongen Henrik II. Kokkene gikk løs på det lokale utbudet av ingredienser og skapte nye retter som kunne døyve prinsessens gastronomiske hjemlengsel. Mat vandrer, forvandler seg og leker med skjulte identiteter. Fårikål er nasjonalrett i mange land: På Balkan kan den lages med syrnet kål og i Sør-Afrika brukes vannliljeblader framfor kål. Og dolmades – gresk/tyrkisk/arabiske, innpakkede godbiter i vinblader – blir til kålruletter her nordpå. I Sverige heter de kåldolmar, visstnok innført av Karl XII som hadde sittet i tyrkisk fangenskap.

Og Spaghetti à la Capri? Hva ville du fått hvis du bestilte det på øya Capri i Napoli-golfen? Sannsynligvis en sommerlig rett med friske, hakkede småtomater, basilikum, fersk bøffelmozzarella og mild olivenolje. Kanskje litt nykvernet svart pepper over. Noe ganske annet enn den oversettelsen vi får på boks i norske supermarkeder, men mat likevel. Nye generasjoner i migrerende familier jobber intenst med å oversette den nye verdenen, tolke den for sine foreldre. «Men sånn er det jo her,» må de si, gang på gang. Samtidig må de jobbe med å fortolke fortellingene om de gamles hjemland – kanskje særlig når de under feriereiser «hjem» møter land som skiller seg fra de idylliserte fortellingene de er oppvokst med. Og der må de igjen oversette, de må fortelle slekt og venner av familien åssen det foregår i det nye landet. Ting og skikker som bare finnes her må forklares med ord. Mye kløkt kreves når det skal skapes begreper som kan fremkalle den rette balansen mellom fordommer, konvensjoner og underholdende overraskelser.

Mange av våre daglige samtaler har sterke innslag av oversettelse. Når vi slenger inn en engelsk frase her og der, kanskje for å brife med transnasjonal kompetanse, har vi dratt det engelske uttrykket ut av sin kontekst og inn i vår egen. Når skolejenter forteller hverandre om festen de var på sist helg, kan de oversette erfaringene sine ved å herme fortellinger om fester i tv-serier fra California.

Avisene er fulle av oversettelse, både på papiret og på nettet. Ofte skjer det så i hui og hast at kildespråket, gjerne engelsk, skjærer gjennom. Når det er buskbrann i Australia, er det ikke Moses og Jahve det handler om, men fyr og flamme i skogen. Journalistene får nyhetene inn fra byråer og skal skrive dem om jo før jo heller. I mange redaksjoner publiseres det nå direkte ut på nett, uten at andre øyne sjekker resultatene. Korrektur og språkvask er passé. Men også tradisjonell journalistikk er full av oversettelse – fra det muntlige til det skriftlige, fra direkte tale til indirekte, fra det injurierende til det antydende og fra det utdaterte til det dagsaktuelle. I agurktider oversettes gamle avisender til å bli friske, flyvende nyheter. Det kan være svigermor i campingvognen, krokodiller i kloakken eller skjørlevnet i adelige kretser. Det kan være rasehat oversatt til islamofobi, kokain på vestkanten og bestialske orgier i bortgjemte landsbyer. Stående fordommer oversettes til ny kunnskap.

Volumet av oversettelse øker dramatisk. Stadig færre norske akademikere skriver på norsk, språket de muligens kan best. Man strever og knoter for å få det til på utenlandsk, og dette går så dårlig at ledende kretser på universitetene bekymrer seg for hvordan det påvirker omdømmet til utdanningsinstitusjonene. Hva betyr det å ha tekster liggende ute på nettet i famlende amatørengelsk? Blir slike tekster tatt alvorlig av målgruppa?

Også innenfor teksting for film og TV har volumet – antall tekster som produseres – eksplodert gjennom alle de nye kanalene i det digitale nettet. TV-tekst er det skriftlige mediumet i vår tid som blir lest aller mest. Og det foregår fra en helt passiv posisjon: Man velger ikke program på grunn av teksten, den er nisse på lasset. Oversettelser utført i halsbrekkende tempo sprøytes inn i de tusen hjem. Pussige formuleringer og halsløse misforståelser normaliseres gjennom ukyndig gjentakelse, og språket forskyves.

Det store volumet oversettelse og de stadig mer standardiserte utsagnene vi omgir oss med, kombinert med raffinert programvare, gjør at maskinoversettelse er på vei inn på områder vi for få år siden trodde var den menneskelige kløktens domene. Men vil maskinoversatt akademisk prosa sikre universitetenes omdømme? Og vil tredjegenerasjons maskinoversatt tv-tekst bedre den språklige kompetansen hos det passive publikum? Eller trengs det kyndige folk – oversettere?

tirsdag 4. januar 2011

Flann O'Brien: På svøm-to-fugler

Den tredje mann

Av oversetter Bjørn Herrman 

Alle kjenner til Joyce og Beckett, altfor få har oppdaget sistemann i den irske litterære treenigheten, Flann O’Brien. Den som har sans for humor og eksperimentell litteratur, vil ha mye å hente her.

En god bok kan ha tre fullstendig forskjellige åpninger, hevder hovedpersonen i Flann O’Briens På Svøm-to-fugler i bokens første avsnitt. Og siden han er en student og forfatter med sine meget bestemte litterære oppfatninger og teorier, følger han umiddelbart opp med nettopp tre fullstendig forskjellige åpninger. Dermed befinner leseren seg midt i et litterært univers det neppe finnes maken til. Studentens roman handler, blant annet, om en forfatter, Trellis, som arbeider med en oppbyggelig bok for å vise hvilke ulykker synd og last uvegerlig fører til. For å spare arbeid ansetter han et par arbeidsledige romanfigurer fra en kollega som skriver cowboybøker. Disse får i oppgave å være svirebrødre for hans hovedperson, Furriskey, og lokke ham ut på skråplanet. Han dikter også opp en pike, Sheila, som skal bli forført og forlatt av Furriskey. Tingene tar brått en kompliserende vending da Trellis selv blir så betatt av Sheila at han forgriper seg på henne, og hun blir med barn. Furriskey, som slett ikke er noen forfører, men tvert imot en snill og trofast natur, har imidlertid forelsket seg i en annen av romanpersonene, Peggy. Etterhvert oppdager romanpersonene at hvis de bare sørger for å skjenke Trellis full, får de være i fred for ham og kan leve livet slik de selv vil; blant annet gifter Furriskey og Peggy seg uten at Trellis får vite om det. I mellomtiden vokser Sheilas sønn opp og arver farens litterære talent. Han blir overtalt av Puken og Den gode fe – Den gode fe er bokstavelig talt i lomma på Puken etter at han ble tatt i å jukse i poker – til å skrive en motbok, der Trellis blir stilt for retten av sine egne romanpersoner. Dette er bare én av handlingstrådene; en annen går gjennom irsk mytologi, og en tredje følger før nevnte Puken. Om dette kan virke forvirrende, vil man flere steder finne “Synopsis i form av sammendrag av det som hittil er skjedd, til glede for nye lesere”. I tillegg til romanen i romanen får vi en rekke gløtt av studentens daglige liv og en mengde versjoner av og parodier på irsk litteratur gjennom tidene.

Om handlingen er leken, er språket det kanskje enda mer. Flann O’Brien, eller Brain Ó Nualláin som han egentlig het, var sønn av en irsk nasjonalist og ble oppdratt med irsk som morsmål i et hjem der ingen snakket engelsk. Engelske bøker fikk han imidlertid lov til å lese etter hvert. Dette utnytter han i På Svøm-to-fugler, der studenten behandler engelsk som om det skulle være et slags utdødd språk han har tilegnet seg utelukkende gjennom boklige studier, feilfritt, men påfallende og stivbent, med stor komisk effekt; og med en overdådig ordglede (“Jeg gjennomsøkte min hjernes fjerneste kroker der jeg pleide å oppbevare ord jeg sjelden brukte.”). Selve tittelen er en bokstavelig oversettelse av et irsk stedsnavn som betyr nettopp Svøm-to-fugler.

På Svøm-to-fugler eller At Swim-Two-Birds som originaltittelen lyder, var O’Briens debutroman. Den utkom første gang i 1939 etter anbefaling av den overbegeistrede unge forlagskonsulenten Graham Green, og solgte i 244 eksemplarer. Resten av førsteopplaget gikk fløyten da forlagets lager ble truffet av en bombe under tyskernes bombetokt mot London. O’Brien skal overfor venner ha utlagt dette som en følge av at Hitler personlig mislikte boken hans. Noen ny utgave av boken kom ikke før i 1961. Den norske utgaven var riktignok uheldig med utgivelsestidspunktet – den kom fire dager før julaften i 1998, og druknet i juleståket – men den finnes fremdeles på lager hos Bokvennen.