Anders Jahres kulturpris til Kari og Kjell Risvik

Den 6. september ble Anders Jahres kulturpris tildelt oversetterekteparet Kari og Kjell Risvik. Oversetterbloggen gjengir i dag takketalen deres:

 -- Mine damer og herrer,

Ja, her står vi. Selvforskyldt eller ikke. Fortjent eller ikke. La meg aller først takke Anders Jahres humanitære stiftelse. Det er ytterst prisverdig at de denne gangen har valgt å fokusere på oversetterne og deres virke. Og slik ser vi altså ut. Det hender noen vil skryte av oss og sier at de ikke et sekund tenkte over at en bok var oversatt. Oversetteren var usynlig. Akkurat nå skulle jeg nesten ønske at jeg var det. Jeg vil passe på å sitere en av mine yndlingsforfattere, nobelprisvinneren José Saramago: ”Forfatterne skriver sitt lands nasjonalliteratur. Oversetterne er de som skaper verdenslitteraturen.” Skal jeg være høytidelig, og det bør jeg vel ved en slik anledning, kan jeg si: Jorden er bare ett land, og menneskeheten er dets beboere. Men Babels forvirring har rammet oss, det var guds vilje. Måtte det bare ikke være blasfemisk at oversetterne strever med å råde bot på skaden.

Alle de som kjenner oss i restaurantverdenen, vet at våre gastronomiske interesser er store. Likevel, vår hovedbeskjeftigelse er og blir å tygge på ordene. Slik har det vært så lenge noen av oss kan huske. Vi leste og leste, men forsto trolig ikke noe særlig, det var ordene som fascinerte, de bildene vi dannet oss, ble nok mangelfulle. Forståelsen av ordenes dybde og rekkevidde har kommet etter hvert, og for den som måtte lure på hva som kreves for å bli oversetter, så er det nettopp slik innsikt, ikke evnen til å turnere språklige snurrepiperier. Om enn språkmektigheten er aldri så stor.

Tenk, så er det blitt den 6. september. Det er den dagen da de siste svalene klokelig flyr til Syden. Vi er på vei inn i vinternatten. Snart må vi famle oss frem i mørket, med ordene som ledetråd. Det er en risikosport, faren for å trå feil er stor. Og vi jobber uten sikkerhetsnett. Det er som sagt ikke bare å pugge titusener av gloser og så peise på. Ord vekker jo gjenklang i oss mennesker. Og ord i sammenheng. Setninger, avsnitt, bøker. Det er det som redder oss fra å bli åndsamøber.

Mange er opptatt av at språket skal være korrekt. Leserinnlegg i avisene vitner om det. De tror de har skjønt hvordan det funker, og man må for all del holde seg til reglene. Aldri utfordre dem. Vi vet at store forfattere, og dermed også oversettere, må kjenne til en ekstra dimensjon ved språket. Den fryd vi opplever når vi bryter reglene. Vi har i mange år vært så heldige -- takket være forlagene og deres medarbeidere -- at vi har kunnet leve av slik lek med ord. Ofte godt hjulpet av manusvaskere. De skal også ha sin takk. Resultatet er blitt mange hundre oversettelser fra et dusin språk og vel så det. Det er det norske folk som har gitt oss ordene. Vi er så takknemlige for at vi har fått anledning til å bevise at norsk aldeles ikke er et fattig språk. Takk. Tusen takk.

 

For all del. Det er ikke sånn at vi mener kvinner skal tie i forsamlingen. Men nå er det vel ingen som tviler på at Kari er en talefør person. Hun har bare overlatt ordet til meg for anledningen.

Først må jeg passe på å si litt mer om oversettelser, det umuliges kunst, skapt av ofte usynlige oversettere. Vi kan ikke besvære oss, slik mange med rette gjør, og si at vi er blitt ignorert fra første stund. Noen sa faktisk en gang at vi burde skifte navn fra Risvik til Rosvik. Alle de prisene oversettere kan få, har drysset ned over oss. Vi har vært påskjønnet, nesten bortskjemt, men å bli rost i så høye toner som i dag har likevel ikke vært hverdagskost. Måtte bare denne prisen føre til at flere får øynene opp for den jobben som gjøres av våre mange fortjenstfulle kolleger, slik at noe av rampelysets gjenskjær faller på dem. Også de fortjener takk.

Vi er ikke lenger grønne nybegynnere, vi har vel snarere fått alderens patina. Mange ville vel ha pensjonert seg nå. Men det er ingen fremtid for oss på golfbanene i Spania, så vi lever gjerne opp til Aschehougs ønskemål da de gratulerte med prisen: De ser frem til videre samarbeid med oss. Vi skal ikke skuffe dem. Eller andre. Og rundt oss har vi alltid hatt mennesker vi ikke kunne ha klart oss uten. De nærmeste sitter her i dag som våre inviterte gjester. Takk. Det var en vanskelig utvelgelse. Vi kunne jo også ha begynt, f.eks. med Gordon Hølmebakk, en av dem som hjalp oss i gang i de nå så fjerne 60-årene. Og mange, mange flere enn det blir plass til her.

Den peruanske nobelprisvinneren, Mario Vargas Llosa, er på sine gamle dager blitt bekymret. Han frykter at klassisk kultur er blitt borte for alltid. Det varmer oss derfor om hjertet at Stenersenmuseet i disse dager har en utstilling der kunstnerne har tatt utgangspunkt i bøker av to av våre store litterære helter, Italo Calvino og Mario Vargas Llosa. Sistnevnte har til og med spesialskrevet en introduksjon til utstillingen. Det er likevel håp. Og dermed kommer jeg endelig til det jeg ville ha frem, nemlig en takk til Jan Erik Vold, som har vært en følgesvenn på ferden hele veien, og en hyllest til dem som har fått Anders Jahres pris for yngre kunstnere, Kaja Scherven Mollerin og Cristina Gómez Baggethun. Det er slike som dem som skal gjøre Vargas Llosas mistrøstige synspunkter til skamme. En siste takk til dem.