onsdag 12. desember 2012

Om å oversette Hobbiten

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

Undertegnede har i andre sammenhenger, men delvis også på denne bloggen -- se HER og HER -- skrevet noe om hvilke utfordringer som møter den som vil oversette J.R.R. Tolkiens skrifter. Jeg skal ikke gjenta alt dette her, men bare nevne kort at stor tematisk og stilistisk spredning er én; forfatterens vanligvis uhyre gjennomtenkte ordvalg (ikke minst hans hang til å ville gjenopplive ord og uttrykk i eldre, dels helt utdødde betydninger) en annen; og det faktum at nesten alle hans skjønnlitterære tekster henger sammen i ett overordnet forfatterprosjekt en tredje. Dette siste fører bl.a. til at oversettelsesløsninger som kan virke naturlige og ønskelige for den enkelte teksten, kan vise seg ytterst problematiske hvis teksten sees i sammenheng med andre deler av helheten. Svært få av Tolkiens arbeider kan betraktes som frittstående, og de forholder seg ikke bare til hverandre, men også til et sant villnis av historiske, mytologiske, filologiske, folkloristiske og litterære kilder.

For den som vil oversette Tolkiens tekster satt til Midgard (Middle-earth), slik de berømte bøkene Hobbiten og Ringenes herre er, står strategiske valg i kø. Ikke bare det vanlige, at man må velge hvordan og i hvilken grad man vil la oversettelsen speile originalenes (ofte vekslende og stundom arkaiske) stil, men også i hvilken grad man vil ta hensyn til en lang rekke andre tolkienske tekster (og kanskje oversettelser av dem) og til kilder Tolkien brukte. Man må også bestemme seg for hva man vil gjøre med det spesielle forholdet at forfatteren valgte å late som om mange av midgardstekstene i realiteten var oversettelser av eldgamle bøker skrevet på helt andre språk enn moderne europeiske, den såkalte pesudoover­settelses­teknikken. Denne teknikken innebar at Tolkien, i sin fiktive rolle som oversetter, hadde latt en del historiske og språklige forhold i Midgard bli representert gjennom allusjoner eller direkte referanser til europeiske historiske og språklige forhold som fungerte i hans, Tolkiens, kulturelle kontekst, nemlig England på 1900-tallet – og så kunne man tenke seg at oversetteren til f.eks. norsk burde la de midgardske forholdene speiles i allusjoner og referanser som fungerer best i den norske konteksten. Her melder så enda en utfordring seg, nemlig at Tolkien nokså tydelig ønsket å la midgardsverkene være spesifikt engelske, vokst ut, som de delvis var, av et forsøk på å gjenskape en tapt engelsk nasjonalmytologi.[1]

Men det var altså Hobbiten, Tolkiens barnebok fra 1937 som er høyst kinoaktuell. Hobbiten er ikke blant de vanskeligste av Tolkiens tekster for oversetteren, og den er også blitt oversatt til mange språk, senest til latin (2012, Hobbitus ille). Den er slik plassert i forfatterskapet at den gav premisser heller enn hvilte på dem. Som kjent ble den påbegynt nokså tilfeldig, som en fortelling Tolkien fortalte barna sine og fant på underveis. Den var ikke skrevet for å passe sammen med noe annet, og derfor kunne den få et lekent og uforpliktende preg. Men for å gi historisk dybde til fortellingen, brukte Tolkien noen navn og motiver fra sitt legendarium, som var hans navn for skriftene i nasjonal­mytologi­projektet han hadde arbeidet med siden 1910-tallet. Gradvis ble det til at han mentalt plasserte handlingen i Hobbiten inn i samme univers som de langt mer seriøse og strenge mytologiske tekstene. Tolkiens måte å si det på var at hovedpersonen, Bilbo, mot hans vilje ble trukket inn i legendariet. Dermed ble f.eks. den eldgamle tapte alvebyen Gondolin nevnt, og Tolkien tok med noen setninger om ulike typer av alver og om eldgamle tvister mellom alver og dverger.Men det skjedde først etter at det meste allerede var fortalt, og Tolkien hadde plukket fritt og uhemmet fra eventyr, norrøn mytologi og sagaer, andre barnebøker og mye annet, og tillatt seg spøker og rare ting han aldri ville ha sluppet inn i Ringenes herre eller Silmarillion, som at golfspillet ble oppfunnet ved at en hobbit slo hodet av tussekongen Golfimbul så det seilte gjennom lufta og havnet i et kaninhull.

Og likevel er det ikke helt fritt. Da Tolkien først hadde «oppdaget» at Bilbo levde i legendariets verden, var det noen ting som skurret for mye og som ble byttet ut, som referanser til Kina og politimenn. Senere, da Tolkien var blitt overtalt til å skrive mer om hobbiter og etter mange år hadde produsert Ringenes herre, hvor flere av personene i Hobbiten også opptrer, startet en større revisjon for å få den tidligere boka til å passe bedre sammen med den senere. Oversettere bør ideelt sett være klar over begge disse prosessene; helst også det lange oppholdet i skrivingen av Hobbiten som innebærer at sluttkapitlene har en mer episk og høytidelig stil enn hoveddelen av boka. Noen få innslag av arkaisk høystil finnes spredt ut over boka. Men ut over dette, og enkelte smaksprøver på forretningsspråk og politikertale, er stilvariasjonen nokså liten, og svært mye mindre enn i Ringenes herre.

Jeg har oversatt Hobbiten til norsk og har skrevet noe om dette før, bl.a. om betydningen av å styre unna altfor moderne ord, om viktigheten av å (prøve å) fange originalens sjarmerende stemning, og om hvorfor «goblins» ubetinget oversettes med «tusser» på norsk. (Se slutten av DETTE innlegget.) Jeg nevnte også at de ganske tallrike diktene var en utfordring. Jeg hadde ambisjonen om å endre så lite som overhodet mulig i meningsinnholdet i dem, samtidig som de skulle oversettes i bunden form (mange av dem er sanger). Selv om man ikke alltid skulle tro det, er nemlig diktene nøye integrert i handlingen, og har alltid en betydning. Dette er et poeng som på frapperende vis er dokumentert av Corey Olsen i hans ferske bok Exploring J.R.R. Tolkien’s The Hobbit (2012). Olsen viser overbevisende at selv alvesangene i Kløvendal, ofte kritisert som rent sludder og elendig poesi, uttrykker viktige poenger om alvenes egenart i forhold til mennesker.

En liten nøtt som ikke ble kommentert i den tidligere bloggartikkelen, er denne gåten i gjettekonkurransen mellom Bilbo og det slimete vesenet Gollum:

      An eye in a blue face
      Saw an eye in a green face.
      «That eye is like to this eye»
      Said the first eye,
      «But in low place
      Not in high place.»

Mange av de andre gåtene klinger poetisk svært mye bedre enn dette, og svaret på den, «Sun on the daisies» («Solskinn på tusenfrydene»), var nok ikke opplagt for de fleste leserne hverken i 1937 eller i dag. Men gåten er etymologisk, for blomsternavnet daisy kommer av gammelengelsk dæges éage, d.v.s. «dagens øye». – Her syntes jeg at jeg som oversetter måtte la botanisk nøyaktighet vike for den filologiske, og la svaret i stedet bli «Solskinn på soleiene», for på norsk kommer jo «soleie» av «sol-øye», som passer nesten enda bedre.

I forhold til Ringenes herre er pseudooversettelsesproblematikken mye mindre i Hobbiten. Det vil si, den er mye mindre hvis man ikke skulle falle på at det sterke nordiske preget, som virker mer eksotisk på engelskmenn enn på nordmenn, burde erstattes med noe som virker tilsvarende eksotisk på nordmennene. Men Hobbiten er Tolkiens mest nordiske bok, og å skulle endre på dette ville etter min mening være dypt forfeilet. Jeg lot med andre ord det norrøne stå. Imidlertid er det slik at noen viktige navn i The Hobbit stammer fra gammelengelsk og walisisk. Den store edelsteinen som på engelsk heter the Arkenstone, kommer f.eks. av gammelengelsk eorcanstan, som betyr «dyrebar stein»; og stedsnavnet Carrock kommer trolig av gammelengelsk carr, «klippe» og/eller gammelwalisisk carrec, som også betyr «klippe». Hva burde gjøres med dette? Tolkien trodde antakelig at ordene ville vekke assosiasjoner, om aldri så svake og ubevisste, hos i alle fall noen av hans engelskspråklige lesere. Men eorcan får absolutt ingen klokker til å ringe i norske ører (selv om iarknasteina faktisk forekommer i den norrøne teksten til Den eldre Edda, som et lånord fra gammelengelsk), og det gjør ikke carr heller, mens rock selvsagt bare ser ut som et vanlig engelsk ord. I disse tilfellene valgte jeg å bruke et navn basert på et gammelnorsk ord for «kostbar, verdifull» og stedsnavnselementersom stod for klipper og steinete åser, men som ikke var umiddelbart identifiserbare. Resultatet ble Dyrdesteinen og Drangsnyken. (Takk til salig Oluf Rygh bl.a. for drangr, «spids, opragende Klippe», og  knjúkr, «brat, rundagtigt Fjeld».) Jeg gjorde dette litt motstrebende, både fordi jeg selv var så vant til navnene i originalen, men mest fordi den norske Ringenes herre-oversettelsen hadde andre navn for steinen og stedet. Imidlertid kom jeg til at det måtte være avgjørende at de to navnene spiller en svært mye viktigere rolle i Hobbiten enn i Ringenes herre. For øvrig brukte jeg så å si alltid samme navn som i Ringenes herre-oversettelsen for, av hensyn til leseren, å skape størst mulig konsekvens i tekstverdenen. (Det viktigste unntaket er at sakførerne «Grubb, Grubb, and Burrowes» ble til «Grevle, Grevle og Mulden­smæt» av hovedsakelig stilistiske grunner.)

Alle som bearbeider Hobbiten på noen måte vil lett fristes til å supplere den fra Ringenes herre, hvor mange forhold og flere av personene er mye fyldigere beskrevet. Oversettere kan fristes til å gå lenger enn forfatteren selv gjorde (men som han altså som nevnt gjorde et stykke på vei) i å harmonisere de to. F.eks. kunne man tenke seg at man på norsk skrev om «pipeurt» i stedet for «tobakk», eller gjorde det helt utvetydig at de fæle orkene, som det er så mange av i Ringenes herre, er samme skapninger som tussene i Hobbiten. Dette er en fristelse som skaperne av de tre nye Hobbiten-filmene ettertrykkelig har falt for, av lett forståelige grunner. Som bokoversetter ønsket imidlertid ikke jeg å gå lenger enn Tolkien selv, ikke minst siden han hadde så god tid til å gjøre de revisjonene han ønsket, og også foretok mange små endringer.

Hva mer? Vel, jeg husker Hobbiten som en bok det var morsomt å oversette, tross korte frister, visse leksikalske frustrasjoner og ikke så liten vånde over vanskelige dikt. Den er ærlig, og den har denne helt spesielle lunheten som gjør den til en bok å vende tilbake til mange ganger.

(Nils Ivar Agøy fikk i 1994 Bastianprisen, Norsk oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for sin oversettelse av Tolkiens Silmarillion.)


[1]      De som måtte være interessert i å gå videre inn i de mer prinsipielle utfordringene ved tolkien­oversettelse, vises til min artikkel «Things to remember when translating Tolkien», s. 42-50 i Dorine Ratulangie (red.): Lembas Extra. Proceedings of the 5th Unquendor Lustrum, Barloo, 9-11 June 2006 (Wapenveld 2008); og til Thomas Honegger (red.): Tolkien in Translation (Zürich og Bern: Walking Tree Publications 2003).

4 kommentarer:

Martin Haugen sa...

Interessant lesning! Hva med noen betraktninger om valget av Lommelun-navnet? De første gangen jeg leste Hobbiten het hovedpresonen Sekker til etternavn.

Morten sa...

Bloggredaktøren tar seg den frihet å svare. ;) Tolkien skrev på slutten av 60-tallet en veiledning til oversettere om navn i The Lord of the Rings hvor han forklarte mange sentrale navn og kom med forslag til hvordan de burde oversettes. Om "Baggins" sier han bl.a.:

"Intended to recall bag [...] and meant to be associated (by hobbits) with Bag End [...], the local name for Bilbo's house. The [language of translation] should contain an element meaning 'sack, bag'."

I den første norske utgaven av Hobbiten, oversatt av Finn Aasen og Odrun Grønvik (1972), ble navnet oversatt med Sekker. (Jeg tror også at denne løsningen ble brukt av Nils Werenskiold i den første norske oversettelsen av The Lord of the Rings (1973-75).) Da Torstein Bugge Høverstad (ny)oversatte The Lord of the Rings tidlig på 80-tallet, valgte han imidlertid å oversette Baggins med Lommelun, og denne løsningen benyttet også Nils Ivar Agøy i sin nyoversettelse av Hobbiten, omtalt i dette blogginnlegget, fra 1998. I Eilev Groven Myhrens nynorske oversettelse fra 2008 er Bilbos etternavn Skrepping.

Som med så mye annet i oversettlse finnes det ingen klar fasit; oversetteren må velge. Så kan man selvsagt diskutere fordeler og ulemper med en gitt løsning, men Lommelun er i hvert fall ikke tatt rett ut av løse luften, som enkelte lesere synes å tro. Navnet inneholder elementet "lomme", som viser til Lommekroken, den norske oversettelsen av Bag End. Så er "-lun" antakelig lagt til for å få det til å klinge som et hobbitnavn.

Ragna Håland sa...

Veldig interessant å lese! Men jeg lurer på en ting: I boka jeg har står det at Finn Aasen oversatte side 7-196 mens Oddrun Grønvik side 197-305. Vet du grunnen til at det ble sånn?

Morten sa...

Du kan jo prøve å spørre Oddrun Grønvik direkte:

http://www.hf.uio.no/iln/personer/vit/oddrung/