"Dylan-konkurransen ingen spøk" eller "Hvem var Lady?"

Av oversetter Birger Huse 

(Innlegget viser til DENNE artikkelen.)

Cecilie Wingers redegjørelse for juryens valg og vurderinger reiser etter min mening enkelte viktige spørsmål. For å ta det sentrale først: Hun sier at vinnerteksten ”flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen”.  Jeg vil hevde at den ikke bare er fri, men for fri, hvis vi legger vanlige oversettermål på det. Flere steder står det noe helt annet enn i originalen, det er lagt til nye elementer og tatt bort utsagn, uten at man skjønner at det kan være nødvendig eller ønskelig. 

Dylan sier ”tvers over min svære messingseng”, noe annet enn ”legg deg hos meg”, og han foreslår ikke ”leik deg med meg” (linje 3), men gjentar tittelordene ”Lay, Lady, lay” fra første linje. Vi får vel tro gjentagelsen er bevisst? Og når han gjentar dette også i slutten av. 1.vers, vil jeg tro at forfatteren virkelig mener det slik, mens oversetteren helt malapropos dikter til noen uforklarlige ”steg etter steg, berrføtt uti blomstereng”. Handlingen foregår innendørs, hvorfor tillegge forfatteren vandring i blomstereng på dette punkt!

          Fri diktning (banalisering?) også i 2. vers: ”du får meg ør og yr, blir du til dagen gryr, skal du sjå ein lystig fyr”. Men hvem snakker om dette? Ikke forfatteren. På den annen side er henstillingen til damen om å få mannen til å smile falt ut.

          I tredje vers tar det helt av: ”Du drøymde om bryllupskaka lenge nok/du kan få ein sleik med krem alt no/Så gløym vesle Askepott sitt trappetråkk/nyss fann prinsen ein mista sko”. Ikke noe av dette står i originalen, og jeg tror ikke det er noe heldig grep å dikte Askepott og prinsen inn i Dylans tekst, som bare henspiller på uttrykket ”You can’t have your cake and eat it too”, altså få i pose og sekk. Poenget med at damen ikke skal lete lenger etter idealmannen når han står rett foran henne, er forsvunnet.

          Når det gjelder avvik uten dekning, spørs det likevel om ikke siste vers tar prisen. Istedenfor Dylans lavmælte ønske om å se damen i morgenlyset og kunne rekke ut hånden og berøre henne, får vi skissert et handlingsforløp og ”en kjole slengt i et lint refreng”, samt en innbilsk poet som lokker damen med at hun skal våkne i hans sang! Det er ingen dekning for denslags fantasier i Dylans tekst.

          Jeg synes ikke en gjendiktning (hvis det var det konkurransen gjaldt) bør endre originalens mening, bilder og uttrykksmåte mer enn strengt nødvendig. Intensjonen må ivaretas, som Cecilie Winger skriver.

          Hun gjennomgår også en del av vanskelighetene i sangen, men ikke denne: Allerede i tittelen har vi problemet med ”Lay” som grammatikalsk ikke er imperativ av ”å ligge”. Jeg har sett hevdet at dette er ordet man bruker til en hund for å få den til å ligge stille. Når forfatteren gjentatte ganger bruker Lay (og Stay), er det liksom hundeordrer. Han lager altså assosiasjoner og ”dobbeltbunn”. At Lady er en hund (også) synes å bekreftes av ”Whatever colors” (1. vers). Hunder er visstnok fargeblinde eller ser farger dårlig, og velger man denne tolkningen, er det en del som faller på plass. Finnes det noen mulighet for at teorien om at Lady (også) er en hund kan ha noe for seg, montro? Dylans tekst ville da bli litt mer ved, synes jeg. Mer enn vanlig gnål av typen: Bli litt til a’!

          Det er visst så at Dylan kommer til Norge snart. Kan noen få spurt om han har hatt eller har diktet en hund som heter Lady og er fargeblind?

Det er ikke noen spøk å oversette Dylan

Eller: Hvor mange varianter finnes det egentlig for ordet "lady" på norsk?

av Cecilie Winger, leder i Norsk Oversetterforening

"Er det noen vanskelig jobb, da?" er et typisk spørsmål vi oversettere får når vi treffer folk der ute i virkeligheten. "Er det ikke bare å oversette det som står der?"  (Dette spørsmålet kommer gjerne etter at de forundret har spurt: "Bruker man ikke maskiner til slikt rutinearbeid nå for tiden?")
            Jo, ja, det kan faktisk ha sine ufordringer. I slike samtaler utfordrer jeg ofte folk til å få fram den doble meningen i den snertne engelske formuleringen "on the other hand, you got fingers". De som får til den, bør vurdere å bli oversetter. Men ... det er ikke for ingenting oversetteri kalles "Det umuliges kunst".

Foranledningen til at jeg igjen kom til å gruble over disse problemstillingene, var at Bob Dylan sannsynligvis fylte 70 år i slutten av mai i år. Dylanologene strides riktignok om hvilket år His Bobness ble født, men Norsk Litteraturfestival, Dagbladet og Norsk Oversetterforening tok likevel sjansen på å feire ham i år, i likhet med flertallet av gratulanter. Det gjorde vi ved å utlyse en konkurranse om hvem som kunne levere den beste gjendiktningen av Dylans klassiker "Lay Lady Lay" fra 1969.

I juryen for denne konkurransen satt kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen, Endre Ruset, Dagbladets litteraturansvarlig, Fredrik Wandrup, og undertegnede. Vi fikk inn en tjukk bunke på 194 bidrag, og i flere uker gikk vi alle tre og nynnet oss gjennom de innsendte forslagene. Og det er ikke ofte man får fråtse i så mange ulike tolkninger av en og samme tekst. Her var det mer enn nok materiale til at vi for evig tid kan pensjonere setningen: "Er det ikke bare å oversette det som står der, da?" For hva er det som står her, og hvordan skal vi vel oversette det?

Enhver tekst byr på oversettermessige utfordringer. Dylans romantiske tekst er ikke noe unntak. Her er det først og fremst refrenget som må sitte. Dessuten må intensjonen ivaretas, det samme må sangbarhet og rytme. I tillegg kommer det noen temmelig vriene metaforer, som til alt overmål er på rim – og alt dette hjalp juryen med å skille klinten fra hveten.

De vanskelige metaforene måtte vi selvsagt kikke ekstra nøye på. De ble tolket på mange forskjellige måter. La oss begynne med: "Whatever colors you have in your mind/I’ll show them to you and you’ll see them shine". Her er noen få forslag til løsninger:

1) Uansett hvilke farger du har inni deg/Jo, de kan skinne, la meg vise deg

2) Og alle fargene i sinnet ditt/Jeg skal vise deg de, la de skinne fritt.

3) Same kva du kjenner i bringa di/Skal eg fargelegge verda di

4) Du syns at verden din er mørk og grå/Kom jeg skal skinne, og få himm'len blå

I et annet vanskelig rim synger Dylan: "His clothes are dirty but his hands are clean/And you’re the best thing that he’s ever seen". Hva konkurransedeltagerne foreslår? Her er noen av forslagene:

1) Han går i skitne klær men sjela hans er ren/Og du har gjort den ny som knopper på en gren

2) Trass skjettåt skjurte har han så rein ei hu’/Og finar finst ikkje for han enn du

3) Hæin er litt slitin, denni karen din/Men du er vakker. Og du ska bli min

4) Hans klede er skitne, men ei hans hud/Og du er hans dronning, du er hans gud

5) Skjorta er skitten, men hendene er rene/og du er den peneste av de pene.

6) Hans klær er rynket, men hans blikk er rett/og du er det nydeligste han har sett.

La oss slenge inn et tredje eksempel på hva denne teksten byr på av utfordringer: Der Dylan ordlegger seg: "You can have your cake and eat it too", svarer noen av hans norske gjendiktere:

1) Du kan smake kaka, du kan også spis den opp

2) Ikke vent mer på livets dans/Smak på den, nyt den nå

3) Hopp ned fra gjerdet, for en ny dag er nær!/Grip den begjærlig selv om hjertet blør!

For juryen var det kanskje vel så interessant å se hvordan innsenderne hadde variert oversettelsen av vanligere begreper, som ”big brass bed” og ”lady”.

For å ta det siste først, var det vanligste ordet for ”lady” rett og slett kjære. Regner vi med kjære deg og kjære min, topper det listen med 36 forekomster. På andreplass kom kvinne med 22 treff, mens jente/jenta (mi) dukket opp 15 ganger, lady 12 ganger. Baby, med ulike stavemåter ble brukt sju ganger. Frøken seks ganger, mens frue bare er brukt av én innsender. Dame/dama/dama mi, derimot, finner vi fem ganger. Varianter av lille var ganske vanlig, så som lille, lille du, lille fe, lille lilje og litle. Donna ble brukt to steder. Det samme ble kjerring, mens ludder bare hadde én røst. Andre oversettelser som bare ble brukt én gang, er: deilige deg, dronning, engel, hulder, kjæraste, kjæsti, min venn, søster, søta, søte du og venus.

Sist, men ikke minst må egennavnene nevnes: Heidi x 5 , Lisa x 2 , Molly Mavi x 2, Eva x 2, Ane, Sara, Wanda, Maria, Mia, Vivi, Linn, Laila, Lena, Lina og, tro det eller ei: Kåre.

Så ulikt er det altså mulig å oversette.

Hvis vi skal se på det andre leddet i sangens første linje, ”my big brass bed”, er ikke variantene færre. Hyppigst forekomst har selvsagt messingseng, men i mange varianter. Med fare for at dette skal lyde som en midtsemesteroppgave i statistikk grunnfag, ramser jeg dem opp: Mega messingsenga mi, den digre messingsenga min, messing senga mi, messingsenga mi x 8, messingsenga, messingsengen min x 13, mi breie messingseng x 2, mi mjuke messingseng, mi store messingseng x 7, min messing seng x 2, min messingseng x 9, MIN messsssing ssssseng, min digre messingseng, min myke messingseng, min seng av messing, min store messing seng x 4, min store messingseng x 3 og min store seng av messing. Det finnes altså totalt 58 messingsenger.

Men det er mange andre typer senger som dukker opp. Les bare selv: deilig, fin seng, den fine senga mi, den store sengen mi x 2, dobbeltsenga mi x 2, himmelsenga mi x 2, king size-senga mi x 2, kveldsengen, min store stålseng, min støpejernsseng, min superseng, min stolte seng, min store himmel seng x 2, min store hvite seng, min store seng, min store seng av gull, min store seng av tre, min store seng x 7, min store smijernsseng.

Det er mer, mye mer: min fyrsteseng, min gyldne seng, min himmelseng av gull, min himmelseng, min king size seng, mi bronseseng, mi deilige svette seng, mi himmelseng x 6, mi mjuke seng x 2, mi seng av bling, mi store gylne seng, mi store seng, mi store staselege seng, min myke brede seng, min myke seng.

Det er brede senger også: breisengje mi, min store brede seng, mi breie seng x 3, min brede seng x 2, min brede, lune seng, min breie blanke seng. Og bare ”seng”, uten forsterkende adjektiver: mi seng x 3, min seng x 7, senga mi x 16, sengen min x 5, sengen din, sænga mi, senga vår, senga x 2. Dertil kommer skuvsenga mi, smijernsenga mi, sprinkelsenga mi, sandsteinssenga mi og min sasse seng.

Av friere tolkninger kan jeg nevne: armen minn og min arm, min myke madrass, mitt brede bryst, min mektige madrass, min digre dype divan, dyna mi, knall kule køy, lappeteppet mitt, min divan, min faste favn, vår sommereng, mitt silkeee pled, mitt store tomme reir, mitt enkle bed, mitt fang, mitt nakne hus, mitt rede, min store favn og omsider: min breie brisk.

Juryen leste selvsagt alle tekstene anonymiserte, og følgelig med uhildet blikk. Vi hadde noen friske diskusjoner, men førsteplassvinneren, Johan Diderik Beichmann, var vi heldigvis helt enige om. Til tross for at vinnerteksten flere steder har en ganske fri tilnærming til originalen, var vi samstemte om at sangbarhet, metaforer og intensjon sitter som det skal. På andre plass utpekte juryen Ragnhild Setsaas, og på tredje kom Odd Goksøyr. I tillegg fikk Stina Vogt hederlig omtale for å ha levert den mest originale tolkningen.

En forbausende stor del av innsenderne hadde, i likhet med vinneren, valgt å skrive på nynorsk, noe som kanskje henger sammen med den utbredte oppfatningen at nynorsk er mer poetisk. Derimot overrasker det sikkert ikke at en stor del av deltagerne var menn. Kun 52 av 194 innsendte bidrag var skrevet av kvinner.

Under årets litteraturfestival på Lillehammer arrangerte vi så en storslagen bursdagsfeiring for Bob Dylan – med musikalske og litterære godbiter. Høydepunktet var da vi tildelte hederstittelen Norges beste Bob Dylan-oversetter til Johan Diderik Beichmann. Deretter fremførte Husbandet, med Tom Roger Aadland i spissen, Beichmanns  norske tekst. Hvordan han hadde løst tekstens utfordringer? Les og nynn selv:

«LEGG DEG HJÅ MEG» Legg deg hjå meg i mi breie messingseng Leik deg med meg i mi breie messingseng Kva helst av fargar løynt i hugen din skal eg få liv i så du ser dei skin Steg etter steg berrføtt uti blomeeng Bli litt hjå meg du får meg ør og yr Blir du til dagen gryr skal du sjå ein lystig fyr Litt tunge støvlar men ei hand så lett ikring det venaste den kar'n har sett Bli litt hjå meg bli her til dagen gryr Du drøymde om bryllaupskaka lenge nok du kan få ein sleik med krem alt no Så gløym vesle Askepott sitt trappetråkk nyss fann prinsen ein mista sko Bli her med meg senga mi, den er'kje trong Leik deg, for eg eg lèt meg kveikje enn ein gong Av soloppgangen i mi messingseng med kjolen slengt i eit lint refreng Legg deg hjå meg så skal du vakne i min song Dj Beichmann

«LAY LADY LAY» Lay, lady, lay, lay across my big brass bed Lay, lady, lay, lay across my big brass bed Whatever colors you have in your mind I’ll show them to you and you’ll see them shine Lay, lady, lay, lay across my big brass bed Stay, lady, stay, stay with your man awhile Until the break of day, let me see you make him smile His clothes are dirty but his hands are clean And you’re the best thing that he’s ever seen Stay, lady, stay, stay with your man awhile Why wait any longer for the world to begin You can have your cake and eat it too Why wait any longer for the one you love When he’s standing in front of you Lay, lady, lay, lay across my big brass bed Stay, lady, stay, stay while the night is still ahead I long to see you in the morning light I long to reach for you in the night Stay, lady, stay, stay while the night is still ahead Bob Dylan

Les mer i Dagbladet og GD.

Pussig abdikasjon

Av oversetter, kritiker og forfatter Jon Rognlien 

(Dette innlegget sto i Morgenbladet 9. juni 2011. Se også NO-leder Cecilie Wingers innlegg HER og oversetter Fartein Døvle Jonassens innlegg HER og HER.)

Morgenbladets Herman Willis trer av som kritiker av oversettelser til norsk, etter en del motbør mot hans unøyaktige praksis. Han varsler at han for framtida bare skal skrive om bøker i original – og da blir det jo spennende å se hvilke språk han velger seg å lese. Men takk for innsatsen så langt, Willis. Såvel oversettere som kritikere har hatt mye å lære av ditt eksempel, om enn kanskje på vrangen.

Mer underlig enn Willis' abdikasjon er Morgenbladets takling av en slik liten krise. Avisa lar sin kulturredaktør få selveste lederartikkelen til disposisjon for å bagatellisere den alvorlige kritikken. Det er altså blitt påvist vesentlige feilslutninger, plagiater og uvederheftigheter i Willis' artikkel om Pynchons Mot dagen 6. mai. En full versjon av oversetteren Fartein Døvle Jonassens gjennomgang ligger på Oversetterbloggen, med enda flere – også nye – ankepunkter enn dem som kom fram i Morgenbladet 20. mai.

Disse påvisningene burde selvfølgelig ført til intern gransking i redaksjonen, en beklagelse og oppreisning overfor den fornærmede part – den norske oversetteren og oversetterstanden generelt. Men neida. Kulturredaktør Gundersen skryter opp sin Willis for dennes frekkhet, sammenlikner ham med C.J. Hambro (!), beklager såvidt den høye frekvensen av «lesefrukter» i Willis' artikkel, insisterer på at en oversetter kan kritiseres for å følge gjeldende bibeloversettelse, og hopper bukk over alle de andre ankepunktene. Gundersen sier at oversetteren den 20. mai «forsøkte seg på et karakterdrap – basert på insinuasjoner». Dette er å snu saken på hodet. Det var Willis som forsøkte seg på drap, men hans insinuasjoner bommet fullstendig.

Lederartikkelen er en fornærmelse mot avisas lesere. Enda en fornærmelse, faktisk, og helt unødvendig. Gundersen trengte ikke å si noe. Slik det nå er blitt, ser det ut som om Morgenbladet mener at det er OK å slakte den enorme arbeidsinnsatsen som ligger bak en oversettelse, over to avissider, uten at det framføres faktiske, relevante argumenter.

Den hodeløse bøddelen (forts.)

Av oversetter Fartein Døvle Jonassen

(Dette er en fortsettelse av DETTE innlegget.)
 

Jeg ser på Anmelderens handlingsreferat, som begynner:

            ”Pynchons antifortellinger har aldri vært mer anti enn her.”

Ja ha, dette må han jo faktisk ha lest både denne boka og alle de tidligere for å kunne si. Jeg begynner å kunne denne leken nå. På et par forsøk får jeg treff på Google med: Pynchon, anti-narrative, og kommer til en anmeldelse av denne boka i The Observer:

«Pynchon's experimental, anti-narrative tendencies appear in his latest novel (…) in full-blown, runaway metastasis.”

Anmelderen har droppet de vanskelig ordene, men meningen er den samme.

Observer fortsetter: «There is a spinal story of sorts: »

Annmelderen: « I den grad det finnes en historie, …»

Observer: «1890s cowboy and anarchist bomber Webb Traverse is killed by hired guns»

Anmelderen: «handler den om en cowboy og gruvearbeider fra 1890-tallets USA, Webb Traverse, som blir drept av leiemordere.»

Observer: «(…) His four children - Frank (…) Reef (…) Lake (…) and Kit (…)

Anmelderen: «Webb Traverse har fire barn: Frank, Reef, Lake og Kit,

Observer: «- take up the question of vengeance with varying degree of dedication.»

Anmelderen: «som alle prøver å ta sin eiendommelige form for hevn.»

Mer? Tja, Anmelderens tekst kryr av vagt engelskklingende vendinger, det er bare å prøve seg fram:

«… forfatteren nekter seg ingenting, og deri ligger hans storhet»

Vi gugler: Pynchon og ”therein lies”, og kommer til en anmeldelse av Pynchons Mason & Dixon, hvor det står:

«Few writers have the gall to ask so much of their readers and offer so few clear answers. But therein lies its greatness.»

Anmelderens sykkel parkert utenfor kjøleskapet?

Når jeg først har sett det, stirrer det på meg fra hele anmeldelsen: Hvor unnvikende og blomstrende Anmelderen blir hver gang han nærmer noe som faktisk skjer i boka, hvor ullen og upresis han blir. Han skriver:

«Her reises det i tiden, og stadig refereres det åpent til H.G. Wells’ Tidsmaskinen fra 1895, mens jeg mener å merke spor også fra den russisk-amerikanske biokjemikeren og science fiction-forfatteren Isaac Asimov og fra René Barjavel, den franske forfatteren som introduserte ‘bestefar-paradokset’. Altså at den tidsreisende kan reise tilbake i tid og drepe sin bestefar, men da ville han ikke blitt født og kunne dermed likevel ikke ha drept bestefaren. Eller som den unge John Connors [sic] sier det i Terminator 2: ‘This is deep!’.»

Ja, det reises i tiden, men ikke et ord om hvem som gjør det eller hvor de drar. Anmelderen mener å merke spor etter Asimov – ja, en tidsmaskin på en skraphaug for slike heter «Asimov transecular», tydeligere blir det vel ikke. René Barjavel vet jeg ikke hva slags spor han finner av, og istedenfor å si noe konkret om hvordan dette eventuelt turneres hos Pynchon, skjærer han ut med «bestefar-paradokset», som ikke er nevnt i boka og er totalt uvedkommende for Pynchons behandling av temaet.
            

Hvorfor krydre med detaljer fra andre bøker enn den han nettopp har lest? Den han har strikost seg med i påskeuka etter å ha krøllet seg opp (sic) til en fantastisk ferd.

This is deep, indeed.

Anmelderen skriver:

«Jeg mener, hvor mye mer beat kan en bok bli når den på omslaget har et stempel fra Tibets trådløse telegraf anno første verdenskrig? Allen Ginsberg henter nok frem urteteen i det hinsidige for den. »

Stempel fra en trådløs telegraf? Høres merkelig ut, og desto merkeligere når man ved å slå opp på den grundige wikien som er laget for denne boka, får opplyst at teksten på stempelet betyr: «Det tibetanske handelskammeret».

Men mye mer interessant er hva dette stempelet er plassert der for å illudere. Det må man ha lest nesten hele boka for å kunne svare på. Kan Anmelderen det? Et … et … poststempel … fra … fra …? Nei, ikke Tibet, godt forsøk, prøv igjen. 

(Se også DETTE innlegget.)

Josef Winkler: Natura morta. En romersk novelle

Av oversetter Alf B. Glad

Josef Winkler (f. 1953) er fra Kärnten i Østerrike. I likhet med sine mer kjente kolleger Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek er han sterkt kritisk til forholdene i sitt hjemland. Hans første tre romaner, utgitt samlet under tittelen Das wilde Kärnten, er en skremmende avsløring av livet i Kamering, den lille katolske landsbyen han vokste opp i. I nesten alle Winklers bøker er det barndomsopplevelsene i Kärnten som står i sentrum. Først i 1990 - med romanen Friedhof der bitteren Orangen - flyttes skueplassen til andre steder, i første rekke til Roma. Mye av det stoffet Winkler har registrert og brukt her, kommer igjen i den lille boken han utgir mange år senere Natura morta. Eine römische Novelle (2001), men nå i en mer konsentrert utgave, en novelle eller kortroman på vel 100 sider. Denne fortellingen har jeg nylig oversatt til norsk, den utkom på Solum tidligere i år, og jeg vil gjerne presentere boken for blogg-leserne.

Som det fremgår av tittelen, er handlingen lagt til Roma, først og fremst til det store markedet Piazza Vittorio Emanuele, men det er også et kapittel fra plassen foran Peterskirken og fra Peterskirkens indre. Egentlig er det vel galt å snakke om handling, for det er ingen ”story” eller ”plot”. Det er sjelden noen fabel i Winklers romaner! ”Ich staple Bilder. Geschichten erzählen kann ich offenbar nicht”, sier han selv i et intervju. ”Natura morta” er et ”nature morte” eller et ”stilleben”, som det heter på godt norsk. Et stilleben er, som kjent, et maleri av livløse ting, oppstilte gjenstander, som blomster, frukt, matvarer, glass. Og slike ”malerier” vrimler det av i teksten, men de er malt med ord. ”Natura morta” har også en annen betydning, nemlig den ordrette, den døde naturen, de døde dyrene som stilles ut på fisk- og kjøttmarkedet, og frukt og grønnsaker og blomster må også anses som døde i og med at de er høstet/plukket. Disse døde gjenstandene står i sterk kontrast til det sydende folkelivet rundt omkring. For novellen er slett ikke stille eller statisk, men tvert imot ekstremt urolig og livlig, slik stemningen er på et romersk marked. Vi følger en travel arbeidsdag for de forskjellige selgerne og kundene deres. Her ropes og skrikes, varer falbys og prutes på. Her tigges og tuskes. Denne fortellingen er et kunstverk som taler til sansene. Vi får beskrevet i detalj alt som skjer på markedet, alle sanser er involvert, lukter, lyder, smaker, farger. I beskrivelsen av kjøtt- og fiskevarer fråtser Winkler i blod, tarmer, innvoller, knoker og dødt kjøtt. Forråtnelse, seksualitet og død. Det blir gitt detaljerte, makabre skildringer av hvordan husdyr, vilt og fisk blir partert og enkeltdeler pyntet og utstilt mest mulig dekorativt. En slags barokk naturalisme. Dette er ikke noe for folk ”mit schwachem Magen und niedriger Ekelschwelle”, som det heter i en anmeldelse.

Det er som om forfatteren holder et videokamera og registrerer alt rundt seg, zoomer inn på de forskjellige menneskene, som oppholder seg på markedet, og alle salgsvarene på diskene. På markedsplassen vrimler det av personer, men det er én som får vår hovedoppmerksomhet, det er én som følges av kamera oftere enn de andre: Den vakre 16-årige unggutten Piccoletto, fikenselgerskens sønn. Han arbeider på hverdagene for fiskehandleren på Vittorio Emanuele, og på søndagene selger han fiken sammen med sin mor på en like travel markedsplass ved Peterskirken. Begge steder – også blant turistene foran katedralen – er det en vulgær og profan atmosfære, preget av sanselighet og erotikk. Når det i forlagsomtalen står at Piccoletto ”hemningsløst hengir seg til sine seksuelle behov og lyster”, er nok dette kanskje å stille forventningene for høyt! Den vakre Piccoletto titter nok på jentene, og både kvinner og menn titter på ham, men det er mest den erotiske undertonen og alle detaljene med erotisk tilsnitt i forfatterens observasjon av folkelivet på markedet og på Petersplassen som virker påfallende.

Kombinasjonen av erotikk og død omtales av en kritiker som ”die Erotik der Verwesung” (forråtnelsens erotikk)! Skildringen av disse to begrepene kulminerer i den intense og gripende beskrivelsen av Piccolettos tragiske død i en trafikkulykke på vei tilbake til markedet med pizzaer han har hentet til kollegene, og videre hans kollega og tilbeder, fiskehandleren Frocios fortvilede reaksjon på den grusomme ulykken, hvordan han bærer den døde, blodige gutten forbi alle dødssymbolene på slaktermarkedet. Deretter følger beskrivelsen av Piccolettos begravelse, og dermed trekkes også den tredje bestanddelen av Winklers litterære verden inn: kirken. Alle Winklers bøker synes å være konsentrert om disse tre temaene: Død – erotikk – katolisisme.

For oversetteren har Winklers lille bok budt på store utfordringer. Det man i første rekke legger merke til når man leser novellen, er det intense, utpenslede språket, de detaljerte, nøyaktige beskrivelsene og den ekstremt innfløkte syntaksen. Uendelig lange ”Bundwurmsätze” (bendelormsetninger), overlesset med partisipp- og gerundiumkonstruksjoner med lange utfyllinger kan virke skremmende på oversetteren når de i den grad dominerer teksten, slik det her er tilfelle. På norsk er man nødt til å erstatte med relativsetninger (eller andre leddsetninger), og det blir fort klossete med for mange som-setninger. Av og til MÅ man rett og slett sette et punktum, hvor det bare er et komma på tysk.

I tillegg til de tunge partisippkonstruksjonene gjør forfatteren utstrakt bruk av innskutte setninger plassert mellom tankestreker. Disse gjør det ekstra vanskelig å få med sammenhengen, særlig hvis man bare hører teksten.

Et stiltrekk som går igjen i de fleste av Winklers verker, er gjentagelser som beskriver en person eller ting, f.eks. blir Piccoletto nesten hver gang omtalt som ”Piccoletto mit den langen, fast seine Wangen berührenden Augenwimpern” (Picoletto med de lange øyenvippene som nesten berører kinnene). Slik har alle personene som vanker på markedet, et eller annet karakteristisk trekk som blir gjentatt når personen dukker opp – et smykke, et kroppslyte, et klesplagg eller lignende.

Noe som også gjør teksten i Natura morta vanskelig å lese (og oversette!), er at i tysken er det innflettet mange italienske ord og uttrykk, og enkelte replikker står kun på italiensk. Hvert kapittel blir innledet med en strofe av den italienske dikter Giuseppe Ungaretti, som i likhet med Winkler er en mester i intensivt billedspråk. Ungarettis følsomme klagesanger over tapet av en 9 år gammel sønn er gjengitt både på italiensk og på tysk, i Ingeborg Bachmanns gjendiktning. Ettersom disse diktene ikke finnes på norsk, måtte jeg gjøre gjendiktningene selv. Dette var krevende nok, men det hjalp naturligvis å ha Bachmann i bakhånd!

Fortellingen Natura morta har fått gode anmeldelser i Tyskland. Her skal bare nevnes tysk litteraturs “grand old man” Marcel Reich-Ranickis uttalelse, som forlaget har utnyttet på vaskeseddelen på pocket-utgaven: “Fabelhaft. Eine grosse poetische Etüde über die Vergänglichkeit des Daseins. Ein sehr sinnliches Buch”. Winkler har fått en rekke litterære priser, blant dem Alfred-Döblin-Preis for Natura morta (2001), Österreichischer Staatspreis i 2007 og den prestisjefylte Georg-Büchner-Preis i 2008. Winkler har hittil skrevet hele 14 bøker og er oversatt til 10 språk, men det er første gang en bok av ham foreligger på norsk. Boken er innkjøpt av Kulturrådet, så du finner den på biblioteket!

Bokklubbenes oversetterpris utdelt og Norges beste Dylan-oversetter kåret!

I dagens Oversettertime under litteraturfestivalen på Lillehammer delte Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond ut Oversetterprisen, som i år gikk til Inger Gjelsvik.

I juryens begrunnelse heter det:

Inger Gjelsvik mottar Bokklubbenes oversetterpris

"Årets mottaker har et langt og rikt oversetterskap med hovedvekt på fransk- og engelskspråklige forfatterskap. Hun har oversatt siden 1970-tallet, både essay, drama, radioteater og romaner, alene og sammen med andre. Den lange og rikholdige listen over verker rommer blant andre navn som Marie Cardinal, Hanif Kureishi, Joseph O'Connor, Ian McEwan, Fay Weldon og Margaret Atwood. Bøkene har kommet ut på flere ulike forlag, og det er Aschehoug som har nominert henne til prisen. En av de siste oversettelsene fra prisvinneren er en usedvanlig kompleks roman der et gåtefullt poetisk og realistisk språk bærer oppe en dystopisk fremtidsvisjon. Om denne heter det hos Dagbladets anmelder (Silje Stavrum Norevik):

'Det er helt på sin plass å kreditere oversetter, og i dette tilfellet kan vi bruke honnørordet gjendikter om (oversetteren)'.

Romanen det dreier seg om er Flommens år av Margaret Atwood, som kom nå i vinter. Det er ikke første gang prisvinneren berømmes for sin kreativitet i å overføre og foredle forfatternes sprelske språkpåfunn. Hun har en lydhørhet og en sikker språk- og stilsans som gjør verkene hun oversetter til store leseopplevelser også i norsk språkdrakt."

Oversetterbloggen gratulerer!

Onsdag ble vinneren av konkurransen om beste gjendiktning av Bob Dylans "Lay Lady Lay" kåret: Tittelen Norges beste Dylan-oversetter gikk til Diderik Beichmann. Se rapport HER. Gratulerer!

Oversettere på Lillehammer

Inger Gjelsvik

Norsk litteraturfestival på Lillehammer er i gang, og dermed også Oversettertimen -- hver dag kl. 12 i Søndre park! Først ut var Inger Gjelsvik, som snakket om Margaret Atwoods dystopiske fremtidsvisjon Flommens år.

Fullstendig program for Oversettertimen finnes HER! I tråd med temaet for årets festival -- "byen" -- kan du de neste dagene høre om forflyttingen av miljøet i tegneserien Rocky fra Stockholm til Oslo, om Elfride Jelinek og litterære tradisjoner i Wien og om St. Petersburg og Andrej Belyj. Fredag deler Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond ut Oversetterprisen og Trofastprisen.

Den hodeløse bøddelen

Historien om en anmeldelse, en forbrytelse og en oppklaring

Av oversetter Fartein Døvle Jonassen

Thomas Pynchons kjempeverk Mot dagen er en uløst gåte – vill, morsom, rar og ugjennomtrengelig. Jeg har brukt en del av livet mitt på å oversette den til norsk. Så det var med spenning jeg fant anmeldelsen i Morgenbladet og ga meg til å lese. Ville det vanke et klapp på skulderen og et vennlig ord?

             Anmelderen er godt kjent med denne sære forfatteren, han uttaler seg med en ledig sikkerhet om forfatterskapet og sammenligner ham med Bob Dylan – begge er tydeligvis litt av noen helter for Anmelderen. Og han har kost seg med boka, viser det seg, han har «benyttet seg av det dårlige skiføret i påsken og krøllet seg opp til en fantastisk ferd».

             Jeg lar meg imponere: Selv drevne lesere sliter med å komme gjennom denne boka på noe under en måned. Han fortsetter med å rose boka i høye toner og utlegge det han finner av visdom og innsikt i teksten.

             Han virker så kjekk, denne Anmelderen, lærd og belest, og likevel frisk i stilen, og han ytrer seg med pondus om store og vanskelige spørsmål.          

Men så kommer det: Det eneste som ikke er bra med denne boka er visst oversettelsen, den må ha vært utført på dårlig narkotika, den er en forbrytelse som burde vært anmeldt til litteraturpolitiet, den er slapp, jålete, bornert og high brow, og minner slett ikke om den «riktig så folkelige språkkunstneren Pynchon». Han fortsetter med å ramse opp en rekke feil som har irritert ham underveis.

             Jeg farer sammen i sjokk. Kan dette stemme? Har virkelig min oversettelse gjort Anmelderen så rasende? Jeg går gjennom listen over påståtte tabber og diskuterer dem med kolleger. Feilene koker ned til uenighet om likeverdige ordvalg, en anglisisme og noen ganske merkverdige feillesninger fra Anmelderens side.  La meg illustrere:

             Barbary-kysten er feil, sier han, og forteller oss at ”Den het i sin tid Berberkysten og har sitt navn etter berberne som bodde langs Middelhavet …”

Jeg slår det opp: Nja, det pinlig korrekte ville i så fall ha vært Barbareskkysten. Men romanens Barbary Coast kan ikke være denne kysten, siden handlingen her foregår i USA, i fjellene i Colorado, og det fremgår av setningen at man kan reise dit med tog. Mystisk. Hvorfor vandrer Anmelderens tanker til berberne og Middelhavet når det han leser foregår på et annet kontinent?

Aller verst, mener Anmelderen, blir det «når 'pyrites', som er ‘svovelkis’ på norsk, oversettes til ‘narregull’ – fordi ‘svovelkis’ ofte kalles ‘fool’s gold’ på engelsk».

Jeg finner det i både Store Norske og på Wikipedia: «Svovelkis danner messing-gule kubiske krystaller. Fargen er nesten gull-skimrende, derav kallenavnet ‘narregull’.»

Jeg har, for å forklare, altså ikke oversatt det med  narregull fordi det kalles fool’s gold på engelsk, men fordi svovelkis kalles narregull på norsk.

Det er forvirrende – en pedant som ikke er pedant. Hvorfor tar han seg ikke tid til å sjekke de flisene han selv spikker? Hvorfor er han så sint? Mitt bilde av Anmelderen begynner å endres.

Anmelderen: ”At oversetter heller ikke forstår poenget med «The Repeal», opphevelsen av den føderale sølvkjøpsloven i 1893, men bare skriver «Opphevelsen» som om det var en svulst eller noe …”

Jeg søker i teksten: Jeg har skrevet det ut et sted som “opphevelsen av sølvloven” ellers bare som Opphevelsen. Anmelderen bommer igjen. At han synes ordet minner om en svulst, vel … vi har alle vårt.

            

Etter en slik rabiat skuddsalve står jeg og min oversettelse merkelig uskadde igjen og børster murpussen av dressen. Men det er noe som skurrer. Jeg leser den begeistrede delen av anmeldelsen på nytt. Jeg leter etter et bevis for at Anmelderen virkelig har lest boka, noe konkret. Ja:

«Det er et typisk Pynchon-grep at De glade gaster og Traverse-barna aldri møtes.»

Dette må han jo faktisk ha lest hele boka for å kunne si. Men jeg blir mistenksom. På et innfall gjør jeg et søk på Google: Pynchon, chums, Traverse, «never meet». Og kommer rett til en artikkel av Michael Harris, hvor jeg finner:

«So it is suggestive that the Chums of Chance and the main characters of the Traverse family narrative never meet.»

Å ja? Et sammenfall av dype tanker? Hos Harris avsluttes avsnittet:

«The Traverses naturally spend much of their time underground in mines or tunnels or underwater in a submarine or, in one case, a torpedo.»

Anmelderen: « … mens traversene har gruveganger som naturlig habitat og foretrekker ellers undervannsbåter.»

Undervannsbåter? Jeg stusser igjen og søker i teksten: Nei. Ingen undervannsbåter som traversene skulle foretrekke i boka. Dette er en feil hos artikkelforfatter Harris, og Anmelderen bringer den videre. Hvorfor?

             Og hvorfor bruker Anmelderen så mange anglisismer i sin egen tekst? « …  i mindre kapable hender …» og «i min bok den eneste …» og « … hos Homer, i Gilgamesh og i guttebøker»?

Hvorfor velger den lærde mannen engelsk:stavemåtenger dennere beholde siste setningen? Jeg tror det vil virke sterkerenologie ål være til glede for de av oss som oppnå stavemåte: «Gilgamesh»? Jeg gugler: Pynchon, Gilgamesh. Og vips er vi tilbake hos Harris: «… every story ever recorded, starting with Gilgamesh.»

             Anmelderens lille fotspor i leverposteien. Og lenger ned på siden hos Harris:

«The novel is filled out by a host of secondary characters who bounce or vibrate from one narrative strand to the other …»

             Anmelderen: «Persongalleriet hopper ut og inn av boksidene og befolker en roman som …»

             Mitt bilde av Anmelderen er dramatisk endret. Nei, ikke endret, det rakner, og et tristere bilde trer fram. Hvorfor han er så sint vet jeg ennå ikke, men jeg begynner å få en anelse.

 Anmelderen, la oss kalle ham det, skriver: «Menneskets største skavank er for Pynchon vår tro på at vi fatter og mestrer alt, når vi samtidig ikke skjønner bæret.»

             Om han har tenkt dette selv, får vi aldri vite, men jeg tror det. Ja, jeg tror faktisk det.

Denne teksten sto på trykk i Morgenbladet 20. mai. Se også DETTE innlegget.

Overlagt drap?

Av Cecilie Winger, leder i Norsk oversetterforening

Herman Willis har en usedvanlig hardhendt anmeldelse av den norske utgaven av Thomas Pynchons enorme bok Mot dagen i Morgenbladet 6. mai. Artikkelen åpner med å si at «oversettelsen prøver hardt å ødelegge leseropplevelsen». Det er litt av en påstand. Willis antyder at det her er snakk om et overlagt, litterært drap på en tekst, og han gjør seg selv til bøddel over forbryteren.

          Men noe overlagt drap er dette naturligvis ikke. En oversettelse vil alltid søke å betjene teksten best mulig, ut fra ulike kriterier, og det er ikke alltid vellykket. Anmeldelser som tar oversetterfaget alvorlig og gir fundert respons til den som har utført verket, er velkomne, men fortsatt altfor sjeldne.

          Willis er derimot en av dem som nøyer seg med å trampe i klaveret og la sin forakt velte ut over oversetterne. Han har gjort det mange ganger. Hans raseri over andres ukyndighet er vanskelig å fatte når man vet at han selv har begått noen oversettelser og dermed må vite at blant de tusener av valg en oversetter tar, finnes det mange muligheter, ingen fasit. Kanskje Willis' egne oversettelser er sublime, men neppe perfekte.

          Willis bygger sin dødsdom på noen eksempler hentet fra teksten, i tillegg til en generell påstand om at Pynchon på engelsk er «riktig så folkelig», mens det i den norske oversettelsen «kryr av ulidelige varianter av ‘guttene på skogen’». Men av oversetteren får vi opplyst at «guttene på skogen» slett ikke finnes i teksten, som er på 1088 sider. Willis har altså ikke funnet ett eneste eksempel underbygge sin påstand med. Han bare finner på noe!

          Så legger han fram noen rene tabber oversetteren skal ha gjort. Men her går det helt galt for Willis. Ingen av tabbene er grove, og flere av dem har han åpenbart selv misforstått. Det heter Galileasjøen, og det finnes narregull på norsk.

          Også tidligere har Willis herjet med oversetteres arbeid ut fra eksempler der det er han selv, og ikke oversetteren som tar feil. I en anmeldelse av Joyce Carol Oates' Svart jente/hvit pike her i Morgenbladet 21.12.2007 var han usedvanlig giftig, men ble korrigert i et innlegg av Peter Næss, bibliotekar ved den amerikanske ambassaden. Willis hadde skrevet, i sin velbrukte, brautende stil: «Forlaget er og blir ansvarlig for utgivelsene, og de bør oppdage at når ‘third floor’ blir til ‘tredje etasje’ er det kanskje grunn til å se på resten av teksten også.»  Næss kunne opplyse: «Men ‘third floor’ er da vitterlig ‘tredje etasje’ i USA, om ikke i England og Danmark.»

Willis gyver løs på oversetteres verdighet, uten å sjekke hva han kaster ut. Slik diskvalifiserer han seg selv som kritiker, og det må være lov. Vi vet hvem han er og hva vi kan vente oss fra hans stygge munn.

Men for en avis som Morgenbladet må dette være et problem. Selv om alle redaksjoner elsker å ha freske fraspark i spaltene, kan det da ikke være holdbart i det lange løp å nære en slik vådeskytter ved sitt bryst?

Denne kommentaren sto på trykk i Morgenbladet 13. mai. Se også DETTE innlegget.

Forfjamret, jeg må bruke "hvi" -- Del 2, om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke "hvi"; hva vil vel konsulenten si?

Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

(Innlegget ble opprinnelig fremført som et foredrag på Norsk oversetterforenings høstseminar i 2002 og har også stått på trykk i Angerthas, tidsskriftet for Arthedain, Norges Tolkienforening. Her på bloggen er teksten delt i to; første del kan du lese HER.)

Del 2

Så var det vitnesbyrdet og de personlige erfaringene.  Nå er det lett å liste opp ideale krav og få alt til å høres fryktelig vanskelig ut, men det blir fort pinlig når man selv kommer ynkelig til kort.  Det får stå til.

Jeg kom inn i Tolkien-oversettelse ikke ut fra noen bred erfaring som oversetter, men ut fra en mangeårig interesse for Tolkiens forfatterskap, og er sant å si overrasket over at Tolkien-engasjementet skulle drive meg inn i oversetter­foreningens favn.

The Sil­maril­lion var den første større over­settelsen jeg tok fatt på.  For dem som ikke kjenner forfatterskapet er dette et slags Gamle Testamente for legendariet, med skapelsesberetning, urhistorie og alt som hører til.  Den over­skyggende vanskeligheten her, slik jeg så det, var stilen.  Boka er skrevet i en arkaiserende stil, et slags ’King James-engelsk’ komplett med ’thees’ og ’thous’ og ’hadsts’ og ’dosts’.  Problemet er at den er bevisst arkaiserende – Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfreds­stillende i nåtidsspråk.  Hadde The Sil­maril­lion faktisk vært skrevet på 1700-tallet en gang, ville det selvsagt ikke vært problematisk å oversette den til samtids­norsk.  Som det er, måtte også over­settelsen være arkai­serende, derom ikke et fullt integrert og tilsiktet karakte­risti­kum rett og slett skulle ignoreres.  Problemet var da selvsagt at norsk rett og slett ikke har noe litterært språk som engang løselig kan tilsvare språket i originalen ved å være knapt, verdig, begripelig og samtidig alder­dommelig.  Litterært norsk har utviklet seg raskere og endret seg langt mer enn litterært engelsk de siste 2-300 år.  Å bruke et tilnærmet ekte 1800- eller 1700-tallsspråk var i utgangs­punktet utelukket.  Det ville være vanskelig forståelig (skoleungene får jo ikke engang lese Ibsen eller Asbjørnsen og Moe i original), og – verre enda – det ville gi helt feil assosia­sjoner: til kanselli­stil og dansketid, slett ikke til middelalder og sagaer.  Den muligens optimale løsningen rent filologisk, å bruke sterkt arkaisk nynorsk, ble en strøtanke.  Mitt forsøk på løsning ble å prøve å konstruere en fiktiv, alder­dommelig høystil, men skjule på alle vis at den var konstruert.  Den måtte for enhver pris ikke virke kunstig.  Dersom den ikke gled inn som ekte og naturlig på leseren, ville alt være tapt.  Og oversettelsen måtte ut fra legen­dariets forutsetninger virke norsk, som om manu­skriptet var gravd opp i hagen til en eller annen landsmann, slett ikke overtatt fra engelsk.  Noen hoved­strategier var:

*     Jeg unngikk med flid å bruke ord som ville bli oppfattet som ’moderne’ eller ’fremmede’, selv om slike ord kanskje var de korrekte tekniske termene.  Dette var vanskeligere enn man kanskje skulle tro, ettersom engelsk tidlig tok opp i seg og naturaliserte mange ord fra gresk, latin m.v., og som Tolkien, men ikke jeg, derfor kunne bruke uten at det skurret.  Han kunne tillate seg ord som ‘lieutenant’ (gammelfransk/latin), ‘captain’ (do.), ‘demon’ (gresk/latin), ‘myriad’ (gresk), ‘phalanx’ (do.) og ‘signal’ (fransk/latin).  Men jeg kunne ikke bruke dem, simpelthen fordi de aldri ville ha forekommet i en norsk tekst som foregav å stamme fra middel­alderen eller før.  Noe av det aller kinkigste var å oversette et lengre stykke, ‘The Music of the Ainur’, uten å kunne bruke det helt sentrale, men gresk­deriverte begrepet ‘theme’…  Når jeg var i tvil, spurte jeg meg selv: ’Hvis en nordmann skulle ha sagt dette i middelalderen, hvordan ville han ut­trykt det – og hvordan ville en nasjonal­svermende dikter ha gjengitt ham på 1800-tallet?’

*     Jeg gjorde stor bruk av ord og uttrykk som enten var 1) gammelmodige eller endog foreldet, men som ville være forståelige fordi de forekom i velkjente bøker, sanger, dikt el.l.; og/eller 2) henspilte på hendelser eller forhold i en mytisk fortid, i oldtiden eller i tidlig middelalder.  Det var om å gjøre å finne uttrykk som på ett eller annet plan virket gammelkjente, om de så var halvveis glemt og bare halvveis forstått.  Jeg utnyttet temmelig hemningsløst Snorre og islandske ættesagaer, men også eventyr, salmer, oversettelser av klassiske epos og historiske romaner.  Bibel­oversettelsen av 1930 og Sigrid Undsets middelalder­romaner var begge uvurderlige, i og med at mange har et forhold til dem.  Jeg var jo her så heldig å kunne spille på et grunn­leggende kulturell og begrepsmessig overensstemmelse mellom saga­universet og kulturene som blir beskrevet i deler av The Sil­maril­lion, som sant å si ofte skal leses som en ættesaga.  Og jeg kunne bruke ord som er fullt forståelige, men som gir saga-assosiasjoner; ord som ’måg’, ’manne­bot’, ’frende’, ’fylking’ m.fl.  Trass i en viss tvil fra forlagets side ble ’snekke’ gjenopplivet som synonym for ’skip’, fra sin tilværelse som betegnelse på 5-9-meters fiskebåt.

*     Jeg valgte moderat konservative ordformer, men rettet meg ellers etter moderne grammatikk og stavemåte.  Diftonger ble normalt unngått, men enkelte diftong-ord var vanskelige, særlig ’øy’ og ’møy’.  ’Mø’ og ’ø’ gir liksom ikke riktige assosiasjoner.

*     Jeg insisterte på å bruke ‘I’ og ‘Eder’ i formell tiltale, siden en rekke stil­nivåer var påkrevd.  ‘De’/’Dem’ vurderte jeg som ubrukelige, de virket småborgerlige og gav slett ikke høviske assosiasjoner. Igjen var det selv­sagt en fordel at Undset bruker ’I’/’Eder’ i sine middel­alder­romaner.  De mange stilnivåene utgjorde forresten et spesielt problem.  Noen avsnitt med direkte tale har en ekstrem høystil.  Tolkien har ikke desto mindre kommen­tert at hans engelske gjengivelse reduserte spennvidden i (den fiktive) originalen.  Da er det selvsagt om å gjøre for hans oversettere å ikke gjøre tapet enda større.  Det var i disse sjeldne tilfellene at former som ’hvi’ og ’ti’ kom inn.

Av andre særlige utfordringer skal jeg bare nevne to: Tolkiens envise bruk av for lengst foreldede engelske uttrykksmåter og problemene med å bruke, på norsk, ord som inneholder ’mann’.  Det første er noe mange oversettere dess­verre har brent seg på, men som egentlig ikke krever mer enn dyp mistenksom­het og flittig bruk av Oxford English Dictionary (ett av mine favoritteksempler er hvordan han bruker et vanlig ord som ’hardly’ i en betydning som ifølge OED senest er belagt i 1818).  Det andre var mer kinkig, siden ’mann’ forekommer i så mange sammensetninger hvor gode synonymer ikke finnes.  Vanskeligheten var alvorligere enn de ’kan en kvinne være formann’-debattene vi kjenner, for kvinner og menn tilhører tross alt samme biologiske art.  Men mange av aktør­ene hos Tolkien er jo ikke mennesker.  Å skrive at for eksempel alveskip er ’bemannet’ eller har ’mannskap’ eller ’styrmann’ kunne lett bli feil.  Det var litt bittert å måtte avstå fra å gjengi ’captain’ med ’høvedsmann’, siden det ville passet utmerket både etymologisk og fordi det har middel­alder­klang.  Men noen ’mann’-ord kunne bare ikke unngås, så løsningen måtte bli å bruke dem så ubemerket som råd.

Begge de to andre større Tolkien­prosjektene, den mangfoldige Uful­lendte for­tel­linger og barneboka Hobbiten, har vært lette i sammenlikning – ikke når det gjaldt arbeids­mengde og tidspress, men fordi så mange strategiske valg alt var truffet.  Uful­lendte for­tel­linger var først og fremst kompleks, med digre note- og kommentar­apparater, og behov for utallige referanser og sitater på kryss og tvers.  Den bød også på mye mer høvisk høystil og sagastil.  Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å bruke verbet ’fortredige’ noen gang.  Noen av de verste nøttene m.h.t. å finne til­strekkelig gammelt­lydende norske betegnel­ser kom her.  Som for eksempel hvordan ’seven storeys’ skulle gjengis, når det franske ’etasje’ måtte unngås, ’stokkverk’ var utelukket, og landets fremste middelalder­ekspertise forsikret meg om at de gamle nordboerne ikke hadde noe ord for dette. I Hobbiten var utfordringen særlig å treffe stemning­en, og å bevare kon­trast­en mellom det besteborgerlige (bl.a. i form av rundt-grøten-gående for­ret­nings­sjargong) og det heroisk-arkaiske.  Det var likeledes en utfordring å for­søke å gjøre rett og skjel mot de mange diktene, som forfatteren selv var tem­me­lig stolt av og mente anmeldere og oversettere la for lite merke til.  Her må jeg innrømme at jeg syntes striden mellom form og innhold ble lovlig hard, særlig når verse­linjene var korte og innrimene brukt før.  Da gjaldt det å ha blyant og papir liggende klar ved sengekanten, hvis inspirasjonen kom klokka tre.

Også i Hobbiten var det om å gjøre å være påpasselig med enkeltord.  Tolkien hadde selv byttet ut ’tomatoes’ med ’pickles’ bare for å unngå en referanse til noe amerikansk, og dermed skurrende.  Og så var det disse ordene ’not in the dictionaries’ som Tolkien hadde advart mot.  ’Bebother’ og ’bewuther’ var i grenseland, og kunne uten alt for mye grubling bli ’forgremme’ og ’forvirvle’.  Men ’confusticate’?  Det var helt utenfor ordbøkenes rekke­vidde.  At det henspiller på ’confuse’, muligens også ’confound’, er greit nok, men hva så?  Nå er ’fustigate’, ’pryle’, et kjent ord, dannet av latinsk fustis, stokk, kølle.  Fusti­culus er så diminutiv.  Jeg var egentlig ganske fornøyd med ’forfjamre’, dannet av ’forfjamse’ og ’hamre’, og med en svak jamrende overtone!  I andre tilfeller var det snakk om å finne fram til riktig type oppslags­bok.  Det var en del botaniske og zoologiske nøtter, og det tok en del leting i engelske dialekt­leksika før jeg kom til at ’Skankerud’ kunne være en akseptabel oversettelse av etter­navnet ’Huggins’.  Det var mye lettere å konkludere at det ærverdige sakfører­firma ’Grubb, Grubb, and Burrowes’ – merk hvordan Tolkien omhygge­lig unngår det latinske ’&’ – kunne bli til ’Grevle, Grevle og Mulden­smæt’.

Hobbiten er preget av sterke norrøne overtoner, noe som selvsagt måtte prege oversettelsen.  Både de tretten dvergene, Gandalf (med f), Myrkskog og Tåke­fjellene stammer fra edda­diktningen.  Jeg vet at en oversettelse som har vært kontroversiell hos leserne, er gjengivelsen av ’goblins’ med ’tusser’.  Det er ikke noe leksikalsk problem her; problemet er at vesnene det er snakk om er kalt ’orker’ i Ringenes herre, og der framtrer som atskillig mer skremmende.  Mange lesere (som ikke kjenner den engelske The Hobbit) synes derfor at ’tusser’ blir for søtt og eventyr­aktig, og ønsker visst ’orker’ i Hobbiten også.  Men her fantes det ikke tvil.  ’Tusse’ kommer nemlig av norrønt ’þurs’, mens Tolkien hentet sine orker bl.a. fra gammelengelsk ’orcþyrs’.  Valget gav seg dermed selv, eller rettere sagt, det ville ha vært uansvarlig å velge noe annet enn ’tusse’.

Flere eksempler enn dette trodde jeg ikke at jeg ville rekke.  Jeg er også blitt utfordret til å si noe om hvorfor man gir seg i kast med Tolkien – jeg antar bortsett fra om man er oversetter på leting etter nye utfordringer.  Vel, han byr på et ytterst fascinerende forfatterskap med en særegen appell som ikke lar seg redusere til lesernes ønske om å bli underholdt eller deres ønske om å kunne fortape seg i virkelighetsfjerne strukturer som et slags spill.  Det dreier seg mer om gjenkjennelse og om å se virkeligheten med friske øyne.  Tolkien ville formidle verdier av denne verden.  Men det er en atskillig lengre historie.

(Nils Ivar Agøy fikk i 1994 Bastianprisen, Norsk oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk, for sin oversettelse av Tolkiens Silmarillion.)

Forfjamret, jeg må bruke "hvi" -- Om å oversette Tolkien

Forfjamret, jeg må bruke "hvi"; hva vil vel konsulenten si?

Utfordringer til oversettere i J.R.R. Tolkiens forfatterskap

Av forfatter, oversetter, historiker og teolog Nils Ivar Agøy

(Innlegget ble opprinnelig fremført som et foredrag på Norsk oversetterforenings høstseminar i 2002 og har også stått på trykk i Angerthas, tidsskriftet for Arthedain, Norges Tolkienforening. Her på bloggen er teksten delt i to.)

Del 1

Filologen John Ronald Reuel Tolkien, gjennom en mannsalder professor i gammel­engelsk ved universitetet i Oxford, er i dag best kjent som skjønn­litterær forfatter, da særlig av barneboka Hobbiten og den episke romanen Ringenes herre, som i disse dager blir (re)filmatisert med meget stor kommersiell suksess, men også av beslektede verker som Silmarillion og Ufullendte fortellinger.  Hans helt særpregede forfatterskap byr på en rekke nokså spesielle utfordringer for dem som skal forsøke å oversette det, og dette er da emnet for dette lille foredraget.

Den største og mest grunnleggende utfordringen springer ut av selve strukturen i forfatterskapet.  Alle de fire nevnte verkene er deler av en større helhet – et ’legendarium’, som forfatterens kalte det – som omfatter en lang rekke arbeider av høyst forskjellig karakter; korte og lange, ferdige og uferdige, dikt og prosa.  Vi må gå litt nærmere inn på dette.  Som ung og ny­utdannet gav han seg under første verdenskrig i kast med et klassisk og over­modig romantisk prosjekt.  På grunnlag av halvglemte brokker og kryptiske, men lokkende antydninger i historieskrivning og middelalder­diktning ville han skrive ’en mytologi for England’, eller rettere sagt gjenskape den mytologiske tradisjonen han mente måtte ha vært der før vikinger og normannere kom.  Idé­historisk var prosjektet omtrent på linje med Lönnrots sammentråkling av karelske runoer til det finske nasjonaleposet Kalevala, eller med Grundtvigs gigantforetagende på tidlig 1800-tall med å støpe den norrøne mytologien sammen til en helhet; og det var sterkt beslektet med sen­roman­tikkens identitetskonstituerende tradisjons­innsamlings­prosjekter som brødrene Grimms i Tysk­land og Asbjørnsen og Moes her hjemme.  Men Tolkien var altså minst to-tre generasjoner forsinket.  Uansett, inspirert av to obskure linjer i den northumb­riske åttehundretalls­dikteren Cyne­wulfs dikt Crist begynte han å skrive på det som seksti år og utallige om­skriv­ning­er senere kom til å ende opp som Silmaril­lion.  Prosjektet støtte snart på store problemer.  Kildene viste seg altfor spar­somme, tiden skulle helst brukes til å ivareta familie og akademisk karriere, den fromme katolikken Tolkien ble anfektet av å skrive om og på sett og vis legiti­mere en hedensk fortid.  Men prosjektet stanset aldri helt opp.  Vi kan ikke gå i detaljer, men det stadig vok­sen­de og alltid mer kompliserte legendariet, ’myto­lo­gien for Eng­land’, ble på sett og vis Tolkiens livs­prosjekt.  Det ble aldri fullført, men det skjøt ut uforut­sette sideskudd som The Hobbit i 1937 og The Lord of the Rings i 1954-55.

For den som skal oversette fra legendariet byr dette på flere typer av vanskelig­heter.

For det første må oversetteren ta stilling til hvilken plass verket som skal over­settes, har i den større helheten, slik at oversettelsen får samme grad av overens­stemmelse med resten som originalen har.  Det finnes massevis av direkte og indirekte krysshenvisninger i legendariet, og svært mange tekster som kan belyse andre.  På steder der flere tolkninger er mulige, kan lesning av parallell­tekster ikke bare være til nytte, men t.o.m. helt nødvendige for å treffe rett.  Det var ikke godt for dem som oversatte The Lord of the Rings før 1977 å vite at ’the Sundering Seas’ ikke er en metafor for døden, slik konteksten tyder på.  For å vite slikt, må hun kjenne The Silmaril­lion.  Ulempen er at oversetteren ideelt sett må kjenne til alt Tolkien noensinne skrev, og i så stor detalj at hun kan vurdere sannsynligheten for at den eller den lesemåten eller oppfatningen ble forkastet eller opprettholdt o.s.v.

For det andre er legendariet altså ikke et lukket system.  Det har røtter i og henviser til et stort og mangslungent kildemateriale, særlig fra Nordvest-Europa: krøniker, historier, sagaer, eventyr, sagn, dikt, steds­navn og folke­tradisjoner.  Tolkien lot seg ikke bare inspirere av tradisjonene, som han brukte et langt forskerliv til å fordype seg i, men ønsket også å forklare og fylle hullene i dem, slik at leseren skulle få små aha-opplevelser, ’er det altså slik det henger sammen’.  De er m.a.o. ikke bare brukt som bakgrunn og kulisser, men inngår i et slags dynamisk utvekslings­forhold med Tolkiens tekster.  Det gjelder dermed å være oppmerksom på allusjonene og parallellene og speile dem av i over­settel­sen.  Den ideelle Tolkien­oversetter bør m.a.o. være bredt orientert i nord­vest­europeisk historie, kulturhistorie, språkhistorie, mytologi og folketro, samt naturligvis ha inn­gående kjennskap til verker som den eldre og den yngre Edda, Volsungesaga, det angelsaksiske Beowulf og den finske Kalevala.

Hun bør også være bevandret i Bibelen og i romersk-katolsk teologi og kirke­historie.  Som nevnt opplevde Tolkien en smerte­full konflikt mellom sin kristne tro og legendariet, satt til en tid riktignok før Kristus, men likevel til vår verden, skapt, som han mente, av Gud Fader.  Løsningen han vant fram til mot slutten av 1920-årene, skal ikke oppta oss her, men det er et poeng av interesse for hans over­settere at han tilstrebet at det ikke skulle finnes mot­setninger mellom legendariet og Kirkens lære, og slipte sine tekster nennsomt for å få det til.  De må oversettes slik at det også i oversettelsen er plass til syndefall, inkarnasjon og forsoning – i katolsk tapning.

Jeg tror det kan være like greit å få slått fast allerede nå at den ideelle Tolkien­oversetter trolig er en mytisk skikkelse, et fabeldyr.

Det er mulig at det i salen finnes tilhengere av den post­strukturalistiske troen på forfatterens død; at bare teksten vedkommer oss som oversetter og/eller kriti­ser­er den.  I så fall skal jeg presisere at alt som er sagt hittil prinsipielt ikke inne­bærer noen under­kastelse av forfatterens egen tolkning av sitt verk, men handler om å etablere hvordan det tekstlige universet i seg selv er bygd opp.  Men de av oss som vil la forfatteren være menings­berettiget, får et ekstra sett utfordringer i og med at Tolkien var en forfatter med sterke og klare synspunkter på over­settelse.  Han var også en mann som visste utmerket godt hva han snakket om.  Han var jo en kollega, en mann som brukte en stor del av sitt yrkesliv til å oversette, og til å forske og tenke omkring over­settelser.  Han visste det meste om forvanskninger og menings­forskyv­ninger, forenklinger og utbroderinger og fallgruver.  Kinkige oversettelses­problemer var nettopp noe som utløste hans kreativitet og fantasi – flere av de mest spennende fag­artiklene hans handler om å utforske hvilke forestillinger som kunne ligge bak kryptiske enkeltord.  Og han gav ut egne oversettelser av en rekke verker, bl.a. i bunden form av slike djevelsk kompliserte middel­alderdikt som Sir Gawain and the Green Knight og Pearl, med rimmønstre som kan få den mest rutinerte til å rive seg i håret.[1]  Han oversatte på fritiden også, som da han sammen med kolleger overførte kjente barnerim som ’Who killed Cock Robin’ og ’I Love Sixpence’ til angel­saksisk, eller da han tok initiativ til Kólbitar­klubben, som kom sammen i all gemyttlighet for å spontanoversette samtlige norrøne sagaer.

Spennende nok er oversettelses­erfaringene innvevd på flere måter i bøkene hans.  Ja, de delene av legendariet som han selv gav ut, ble presentert for leseren som nettopp en oversettelse fra et eldre verk, slik middel­alderske forfattere kunne vise til mer og mindre fiktive forelegg for å gi sitt eget verk større autoritet og selvsagt også skjerme det mot kritikk.  Tolkien drøfter i rollen som oversetter og redaktør en rekke av problemene han støtte på.  Bl.a. forklarer han hvordan ulike språk i verdenen som skildres, er gjengitt slik at de skulle gjenkjennes av nå­tidige lesere samtidig som det innbyrdes forhold mellom dem ble bevart.  Derfor er språket til rohirrim, et halv­sivilisert hestefolk, gjengitt med gammel­engelsk, mens språket som tales av deres fjerne frender i Dal, klinger norrønt.  Det lingua franca som oversettes med engelsk, stod i noen­lunde samme forhold til rohirrisk og Dal-språk som gammelengelsk og norrønt gjør til moderne engelsk.  Dette er selvsagt et forhold som utdyper kontrasten mellom de hverdagslige hobbitene, som leseren identifiserer seg med, og den eksotiske/arkaiske/heroiske verden de møter – og det er et forhold som sannelig kan være vanskelig å oversette!

Vi kjenner noen av Tolkiens kommentarer til oversettelser av The Lord of the Rings på 1950-tallet.  Han nevnte selv de mange ’special difficulties’, bl.a. at teksten inneholdt ’a number of words not to be found in the dictio­naries, or which require a knowledge of older English’, og framholdt at han ville våke over den med største nidkjær­het og ikke godta endringer av noe slag.  Den arme oversetteren til nederlandsk fikk gjennomgå for det Tolkien mente var hans overlagte forsøk på å ødelegge lokal­koloritten (‘deliberately attempt to destroy the local colour’), og anklaget ham for med klossete fingre å rive i filler en vev han knapt har forsøkt å forstå (‘pulling to bits with very clumsy fingers a web that he has made only a very slight attempt to understand’).  Hva han ytret om over­settel­sen til svensk, skal her forbigås i stillhet.

Mitt budskap så langt er altså at Tolkien-oversetteren for det første møter utfordringer i og med kompleksiteten og kravene til indre konsekvens i det tekstlige univers, og dernest i forfatterens strenge tilleggskrav.  Som en tredje hemmen­de faktor bør kanskje også nevnes den intense leserinteressen, som nærmest garanterer at selv den aller minste feil og misforståelse vil bli funnet, og hvis press har utløst re-oversettelser i mange land, vårt eget inkludert.  Man hverken slurver eller kimser ustraffet med verker så mange setter så høyt.

Dette ble mye om begrensninger.  Spørsmålet melder seg uunngåelig: Hvor blir det av oversetterens kreativitet, spille­rom og lekenhet hvis man er til de grader svine­bundet?  Og hvor blir det av teksten som kunstverk, heller enn akademisk kilde­skrift?  – Jeg tror personlig ikke at noen av dem forsvinner.  Men jeg tror også det er av avgjørende betydning at oversetterne ser at det kunst­ferdige ikke bare består av ord og stil i den enkelte del­tekst, men også av disses plass og funk­sjon i en større helhet, bygd opp, videre­utviklet og pusset på gjennom mange årtier. 

(I del 2 forteller Nils Ivar om sine personlige erfaringer som Tolkien-oversetter og kommer med flere eksempler, deriblant resonnementet bak ordet "forfjamret". Følg med neste uke. Teksten finner du HER.)

---

[1]       Som han skrev om nettopp disse to var det delvis en læringsprosess: ’A translation may be a useful form of commentary […] I have certainly learned more about them than I knew when I first presumed to translate them.’

                  Den eneste norske oversettelsen av Gawain…, i Thorleif Dahls kultur­bibliotek 1988, droppet både allitterasjon og enderim.

Dårlig bok?

av oversetter Heidi Grinde

Siden midt i januar har jeg sittet med skylapper og oversatt en bok som var større enn jeg hadde regnet med, så fristen ble plutselig mye kortere enn jeg hadde trodd. Da er det bare å rydde vekk alt annet og oversette på harde livet. Det er ikke første gang. Dessuten likte jeg ikke boken. Det er heller ikke første gang – det kan skyldes at man stoler på en redaktør eller en konsulentuttalelse, eller at man rett og slett ikke har råd til å si nei takk. Da jeg var helt fersk som oversetter, satt jeg en hel høst og oversatte kjærlighetsromaner for Bladkompaniet, og da jeg kom til den tredje, var jeg så møkklei åndsforlatt tøys at jeg ikke orket å lese igjennom det jeg hadde skrevet, ikke underveis, ikke da jeg var ferdig. Og da fikk jeg en tilbakemelding jeg aldri har glemt: ”Det var interessant å se hvordan du jobber når du ikke liker en bok, for dette var ikke så bra som det pleier å være.” Jeg ble flau. Slik jeg så det da – og fremdeles ser det – har jeg ikke råd til å levere og signere dårlig arbeid. Man blir bedømt etter det man gjør, og uansett hvor elendig boken er, skal iallfall oversettelsen være god. Ikke bedre enn originalen, det tilkommer ikke oversetteren å ”forbedre” forfatteren, men iallfall å gi den en så bra norsk språkdrakt som mulig. Selv om jeg ikke liker en bok, kan man ikke se bort fra at andre kan ha glede av den ...

          Det er også noe jeg tenker på når jeg leser manus for forlag og skal avgi konsulentuttalelser. En gang gjaldt det en krim som jeg uttalte meg om i positive ordelag – nå husker jeg dessverre verken tittel eller forfatter, men vi kan jo kalle den Kamp mot klokken. Den dreide seg om en advokat med en dødsdømt klient, som et døgn før henrettelsen skulle skje, hadde funnet bevis for at klienten hans var uskyldig. For det første var historien spennende, det ble et kappløp med klokken, for det andre kunne man ikke la være å lure på hvordan det gikk med de mange andre som ikke hadde noen advokat som kjempet så innbitt for dem. Selv om forfatteren sverget på at boken ikke var noe innlegg i debatten for og imot dødsstraff, så ble den nå det likevel.

          Forlaget tok boken, og det ble Per Malde som skulle oversette den. Per Malde døde for noen år siden, og alle som har vært medlemmer av Norsk oversetterforening en stund, husker ham, han var ikke en type som lar seg overse. Svær og diger med en halv meter lang sølvgrå hestehale nedover ryggen. Han gikk med stokk og var dårlig til bens, så på forlagsfester eller foreningsmiddager fant han seg en stol der han satt hele kvelden. Og ruvet. Alltid omgitt av folk.

          ”Så fint at du skal oversette den Kamp mot klokken,” sa jeg til Per Malde, og da fikk jeg høre i utvetydige ordelag at det var den verste drittboka han hadde sagt ja til, og hvor i all verden hadde jeg vært da jeg ga positiv konsulentuttalelse på den. Etter det var det liksom ikke mer å si, så jeg trakk meg tilbake i såret verdighet.

          Men det er ikke hele historien. Noen måneder etter var jeg på en forlagsfest der Per Malde hadde plassert seg strategisk med utsikt til døren, og jeg hadde ikke før satt foten innenfor, før han vinket meg bort til høysetet. ”Jeg skylder deg en unnskyldning,” sa han, ”jeg har nettopp fått frieksemplarene av Kamp mot klokken, og så leste jeg den, og den var faktisk veldig god! Jeg tok helt feil, og er veldig lei for det.” Det var også Per Malde, like storsinnet som han var stor av omfang. Jeg ble selvfølgelig glad, men trodde nå helst forklaringen var at han hadde vært sur første gang han snakket med meg og var i bedre humør nå, og dermed så med blidere øyne på alt. For hvordan kunne han hate en bok mens han oversatte den, men like det ferdige produktet?

          Men nå har jeg selv tatt en Per Malde, når det gjelder den boken jeg nettopp har sendt fra meg – en australsk roman om annen generasjon greske innvandrere samt deres hustruer og elskerinner. Plump og brutal, syntes jeg – også da jeg leste den kjapt igjennom før jeg begynte. Kunne det være nødvendig med fullt så vulgært språk, og likte forfatteren overhodet sine egne personer? Mennene var bøller, kvinnene så usedvanlig teite at hadde det noen gang i verdenshistorien ... osv. Hvor har konsulenten vært hen?

          Men så leste jeg gjennom manus sammenhengende før jeg leverte, og du verden, boken var ikke dårlig likevel. Selvfølgelig likte forfatteren personene sine, plutselig oppdaget jeg en røff varme som jeg ikke hadde registrert før. Og den vulgære dialogen – den var jo mye mer nyansert enn jeg hadde trodd.

          Det ble altså en opptur, men fremdeles skjønner jeg ikke helt hvilke mekanismer det er som virker. Kanskje noe med at man må se helheten og sammenhengen i historien før man kan like den? Kanskje jeg bare syntes boken var dårlig fordi jeg syntes den var vanskelig å oversette? Kanskje det skyldtes mangel på gjenkjennelse av personer og situasjoner underveis? Men nå vet jeg iallfall at det er fullt mulig at man i løpet av oversettelsesprosessen tenker at fy søren, dette blir dårlig – og tar feil.