tirsdag 27. september 2011

Om å oversette et sukk

Av oversetter Éva Dobos, som oversetter fra norsk til ungarsk
 
Det sies at en oversetter skal være et usynlig vesen som sitter helt lydløst bak forfatterens rygg og er lutter øre. Hun skal nærmest krype inn i forfatterens hode for å fange opp det han har i tankene, men late som om hun ikke fins, eller er av luft. En avansert usynlighetsøvelse. Dessuten skal oversetteren være kompetent i to språk, helst på flere nivåer – sosioloekter, barnespråk, gatespråk, sjargong, banning, høflighetsformer m.m. En oversetter skal altså være et usynlig og uhørlig lite språkgeni, villig til å leve i skyggen av forfatteren. Men selv en utmerket lytter og en ordsjonglør kan komme til kort – finne at noen uttrykk, begreper eller ord lar seg bare ikke oversette. Jeg skal nå vise noen av dilemmaene jeg har møtt som oversetter av  norsk litteratur.

GEOGRAFI OG FØLELSER
Den aller første boka jeg oversatte fra norsk til ungarsk, var en skuespillerbiografi. Den handlet om barndomsminner, roller, kritikker, venner, kjærester. Greit nok. Setningene falt stort sett på plass, det enkle budskapet ble formidlet på en grei måte, og utfordringene lå mest i å finne oversettelser av filmtitler og sitater. En rose var en rose, en spade var en spade.
             Bok nummer to var i samme sjanger, med noe mer avansert tekst ispedd naturbilder. Holme. Våg. Bryggekant. Fjærestein. Utfordringen lå i å oversette norske ord som beskriver femonener som ikke fins på ungarsk! Så klart, Ungarn ligger jo innerst i flatlandet, og språket mangler begrep om norske naturformasjoner og norske værforhold. Begreper som opphold, sludd, yr, føre, steinur og sammensatte ord typen skiløype, fjellvett, silkeføre m.m. ga en del hodebry, men det lot seg gjøre. Våg ble oversatt til "en smal bukt som strekker seg innover i landet", steinur til "noe som ligner på et månelandskap". De sammensatte ordene ble ofte "forklart" i innskutte bisetninger, som f.eks.: "Skiløypene i Valdresmarka  er mer enn 100 km" = "Skisporene som er laget for langrennsløpere i skogen i Valdres er mer enn 100 km".
             Mitt første møte med ”umulighetens kunst” – som oversetterkunsten ofte kalles – var da jeg begynte å oversette norske samtidsromaner. Her trengtes det usynlighetsakrobatikk og sjonglørferdigheter! Utfordringen har vært å oversette det særnorske: det usagte og det fortiede som ligger bak ordene i dagligdagse dialoger. For det er i dialoger vi møter følelsene.  Følelsesregisteret hos en norsk og en ungarsk protagonist er ikke ulikt, men måten å uttrykke følelsene på er forskjellig. Og oversetteren skal finne broen mellom det norske minimalistiske og det ungarske melodramatiske. To ikke kompatible verdener.

OVERSETTEREN SOM DETEKTIV
I dagligtale fyller vi setningene med små ord, noen ganger bevisst, andre ganger mekanisk. Slike ord er varianter av ja, nei, da, så og huff – bare for å nevne noen.
             Tenk bare på hva vi mener når vi sier jaja, jada, javel, jasså, jammen. Eller neiånei, neida, neimen, neivel. Eller huff og huffameg, huffoghuff, huffja. Og den slags. De er ganske lure, fordi de er ikke helt det de gir seg ut for …
             Det er ikke slik at det er disse ordene som skaper stor litteratur, men de står i teksten, ergo har de en funksjon. Ungarsk språk har en helt annen dynamikk, er mer direkte, ordrikt og er fattigere på skjulte meninger enn norsk.
             La oss se på noen setninger tatt fra en roman av Carl Frode Tiller:

                - Nei, nei, seier Eskil, smiler mot meg.
                - Huff, seier mamma, snufsar og tørkar tårene, snur seg mot Hilde.
                - Jaja, seier Eskil rolig, seier det som om han vil vi skal glømme dette no.
                - Nei … seier ho, stønnar lavt og legg handa bak ryggen.

En direkte oversettelse ville slett ikke passe. Utelate de små luringene …? Hm. Nei. Hva tenkte forfatteren da han valgte å begynne setningene med de små ordene? Understreke noe? Farliggjøre? Avdramatisere? Gi dobbel bunn til setningen?  La personene si noen intetsigende fraser? For å antyde at det er mye som er usagt? Etter noe nøling og prøving søkte jeg råd hos en oversetterkollega. Les høyt, og ordene vil komme av seg sjøl, sa hun.

OVERSETTEREN SOM LYTTER
Det er selvsagt urettferdig å rive setningene løs fra konteksten, de bør stå sammen med noen setninger før og etter. Men likevel. Hva mener Eskil når han sier nei, nei og smiler? Ettersom han dobler ordet ”nei”, konkluderte jeg med at setningen har et snev av arroganse og overlegenhet. Det samme gjelder det doble ”jaja” – en svak nedlatenhet. Når mor huffer, så er det ikke annet enn et sukk, der hun understreker sin oppgitthet. Og når hun sier nei og legger hånda bak ryggen, er det et regelrett stønn. Det er i hvert fall slik jeg tolker det, rett eller galt. Neste skritt blir å forestille seg den samme situasjonen i et ungarsk miljø. Nedlatenhet, sukking og stønning er ikke ukjente begreper i Ungarn, men hvordan uttrykker de det? Språket strider mot kompakte uttrykk, og det mest naturlige for en ungarer er å bruke rikelig med ord selv der en nordmann ville tie eller bare slippe et lite huff.
             Etter å ha lest setningene høyt et par ganger med ulike tonefall begynte det å løsne. Jeg gjorde noe en oversetter ikke bør gjøre (og nå risikerer utestenging av det gode oversetterselskap): Jeg tolket setningene fra Tiller-boka i oversettelsen, omtrent slik:

                 - Jeg hører hva du sier, lillebror,
                  - Å gud, å gud, sier mamma …
                  - Rolig nå, lillebror …
                  - Au … hvisker hun …

Om min løsning var riktig (hva er riktig?) eller gal (hva er galt?) vet jeg fremdeles ikke. Jeg forsøkte å skape en stemning i den ungarske teksten som tilsvarer den norske, etter min subjektive magefølelse. Er det noe som er blitt borte? Eller noe som kom til? Vel, det er ikke for ingenting at oversettelse er det umuliges kunst …

2 kommentarer:

Kari Bolstad sa...

Dette minner meg om da jeg skulle hjelpe en utenlandsk kollega med noen replikker i et Jon Fosse-stykke. Jeg forteller ikke her hvilket språk hun oversatte til, men det var et av de store europeiske kulturspråkene. Replikkene hun slet med, var av typen ”ja ja”, ”dei seier så”, ”seier du det” osv. Hun stirret uforstående på meg mens jeg prøvde å forklare denne formen for samtalekunst, og til slutt spurte jeg: ”Men har dere ikke denne typen small talk i X (storby), da?” ”Nei,” sa hun. Etterpå har jeg tenkt at Jon Fosse kanskje blir mer absurd, mer Becket-aktig, på fremmede språk, og at noe av åraken til den internasjonale suksessen hans ligger her?

Eva Dobos sa...

For å si det som det er: tekster av Jon Fosse må diktes om, det er ingen annen utvei. Og du er inne på noe der, Kari, hans popularitet i utlandet henger muligens sammen med oversettelser. Den norske - Vestlandske - samtalekunsten er nokså unik, men det fins jo slike samtaler på andre språk også. Kanskje en smule mere krydret...