Av Cecilie Winger, leder for Norsk Oversetterforening
Det murres! Det diskuteres! Overalt hvor oversettere samles og diskuterer, nå siste døgn på Facebook-gruppa Norsk oversetterforum, har det i det siste kommet til uttrykk et sterkt ønske om at vi trenger én forening for oss alle sammen, for alle tolker, translatører, næringslivoversettere, filmtekstere og fag- og skjønnlitterære oversettere. Og videre, at den foreningen bør være Norsk Oversetterforening. Jeg mente det samme for noen år siden, men nå er jeg sterkt uenig. Jeg vil gjerne forklare hvorfor, punkt for punkt.
Ofte stilte spørsmål:
A) Hvorfor er det så strengt å bli medlem i NO? For å bli medlem må søkeren ha to utgitte skjønnlitterære titler. Disse blir nærlest av foreningens faglige råd. Ca. 1/3 av søkerne blir ikke innstilt til medlemskap. Men alle disse blir oppmuntret til å søke igjen når de har nye ting å vise til, og de får tilbud om gratis kollegahjelp til sin neste oversettelse. Foreningen betaler altså for at en erfaren oversetter kan lese de første hundre sidene, komme med praktiske råd, og luke ut pronomensyke og andre nybegynnerfeil. Vi har ikke tall for hvor mange som prøver igjen uten å komme inn, men mange søker både tre og fire ganger, og får etter hvert medlemskap. Noen vil eller tør ikke prøve seg igjen, andre oversetter kanskje ikke flere bøker. Selv kom jeg ikke inn med de to kioskromanene jeg prøvde meg med første gang, og det er ikke det minste rart, med tanke på min manglende erfaring samt forlagets noe stemoderlige korrekturinnsats.
For øvrig gir Norsk Oversetterforening råd og bistand også til ikke-organiserte skjønnlitterære oversettere, og de kan søke stipender på lik linje med medlemmene.
Men NO er et laug, og vi har bestemt at det skal være et kvalitetsstempel å kunne sette MNO etter navnet sitt. Forlagene skal stole på at de får det de betaler for.
B) Hvorfor er det bare de skjønnlitterære oversetterne som kan bli medlem i NO? De faglitterære oversetterne er organisert sammen med de faglitterære forfatterne i NFF. NO er medlemmer av et skjønnlitterært fond bestående av forfatterforeningen, barne- og ungdomsbokforfatterne, dramatikerforbundet og oss. Vår felles viktigste inntektskilde er biblioteksvederlaget, som tildeles oss kollektivt. Fondet fordeler denne potten til de ulike medlemsorganisasjonene etter en nøkkel basert på antall medlemmer. Alle de nevnte foreningene har opptakskrav basert på tilsvarende kvalitetskriterier. Hvis NO plutselig slapp inn alle søkere, ville det være et brudd på vår felles intensjonsavtale.
Dette med kollektiv tildeling er for øvrig viktig. I andre land, for eksempel Danmark, er vederlagsmidlene øremerket opphavsmann. Hvert eneste bibliotekutlån blir telt og utbetalt direkte til opphavsmannen. Dette medfører at noen få håver inn små formuer, mens de fleste får småpenger. I Norge har vi alltid avsatt en sum til foreningene, og utnevnt et råd til å fordele resten av potten. Slik har vi fått sterke foreninger som medlemmene føler at de har eierskap i. Istedenfor å gå og skule på hverandre, får faglig råd ta støyten hvis noen mener de får for lite av stipendpotten, for å si det sånn. Og med sterke foreninger og solidariske medlemmer har vi kunnet forhandle fram mer i potten, normalkontrakter og andre goder. En vinn/vinn-situasjon kan vi si, men dette er en digresjon …
C) Hvorfor kan ikke alle oversettere bli medlem i NO? Slik det kulturelle kretsløpet er i dag, er det ikke hensiktsmessig. Selvsagt kan alle kretsløp legges om, men jeg tror at vi er sterkest når hver enkelt særinteresse har sin egen forening. I Finland er alle oversetterne organiserte i én stor gjeng, med mye innbyrdes kiving. I Sverige og Danmark er oversetterne underavdelinger av forfatterforeningene, noe som etter sigende ikke alltid er friksjonsfritt når diskusjonen om fordeling av goder kommer på bane.
Jeg er altså for at vi beholder en mengde foreninger, som i dag, men selvsagt også for at vi fortsetter vårt gode samarbeid i Kunstnernettverket, Oversetterforum og andre steder. Motsi meg! Kjør debatt!
PS: Jo, navnet vårt er kanskje litt sært. Men vi fikk det i 1948, før det fantes tv-tekstere etc, og det lyder da mer schnæppy enn Norsk Skjønnlitterær Oversetterforening?
Innlegg
8 kommentarer:
Takk for glimrende redegjørelse, Winger. Ingen grunn til å motsi deg, og heller ingen grunn til å "kjøre" denne med ujevne mellomrom oppdukkende debatten. Du har selv furnert argumentene for at status quo bør opprettholdes. Noen får av og til et anfall politisk korrekt "alle skal med"-tankegang. Sikkert en vakker tanke, men finn noe annet å være opptatt av.
Hvis argumentet er at de som oversetter "kiosklitteratur", ikke slipper inn i NO, er påstanden rett og slett gal. NO har medlemmer som har kommet inn på grunnlag av chick-lit/kiosklitteratur/underlødig litteratur/litteratur for massemarkedet, stryk det som ikke passer.
If it ain't broke, don't fix it.
Det er mange gode grunner til at de forskjellige foreningene har egne opptakskriterier. Jeg synes også det er helt greit at vi har flere foreninger. Det vi imidlertid mangler, er en forening som kan inkludere så mange som mulig av oversetterne som ikke kommer inn andre steder. På lang sikt bør vi vurdere å etablere en paraplyorganisasjon som kan jobbe for alle oversettere.
Selv om de forskjellige "oversettersegmentene" har forskjellige opptakskriterier, forskjellige tekster de jobber med osv, er det ingen grunn til at vi i et lite land som Norge har et halvt dusin foreninger med relativt få medlemmer i hver (noen er vel sikkert med i flere også, f.eks. både foreningen for de statsautoriserte og fagoversetterne).
Selv er jeg ekskludert fra samtlige foreninger fordi jeg ikke oversetter skjønnlitteratur, ikke oversetter faglitteratur som er åndsverk, ikke er translatør, ikke tekster tv/film og ikke tolker. Jeg driver med noe så nedrig som bruksanvisninger, programvare og dets like, og har altså ikke noe sted å henvende meg til. Det er ganske mange av oss, er mitt inntrykk.
Istedenfor å lage enda en forening for oss også, kunne jeg godt tenke meg et system som amerikanske ATA. Der har de én stor paraplyorganisasjon med flere "divisjoner" under, for skjønnlitteratur, tolker osv osv. Det vil gjøre det hele mer oversiktlig uten å hindre den enkelte divisjonen i å ha sine opptakskrav og systemer, og det vil forhåpentlig gjøre det enklere, selv for slike som meg, å komme i kontakt med kollegaer.
Det har ikke med kvalitetsvurderinger å gjøre nødvendigvis, man kan diskutere i det vide og det brede hva som er "vanskeligst" å oversette av den siste Twilight-romanen, James Joyce eller en 200-siders håndbok til en bil eller et gasskraftverk, men alle disse tingene har sine egne utfordringer, sin egen terminologi osv osv. Det er vel derfor yrket er såpass fragmentert også, de fleste som oversetter "min" type tekster er frilansere og sitter for seg selv uten noe forum eller forening å henvende seg til om noe språkteknisk eller praktisk skulle dukke opp. Dette ville vært en praktisk ordning, og har etter min mening ingenting med en "politisk korrekt 'alle skal med'-tankegang" å gjøre, som det hevdes over her. Vi står utvilsomt sterkere som yrkesgruppe om vi ikke sitter på hver vår tue og holder på med vårt.
Så igjen: 5-6 foreninger for oversettere i Norge? Trenger vi virkelig det? Hva med "Norsk oversetterforening" med underavdelinger for tolker, fagoversettere, translatører skjønnlitterære oversettere og tekstere? Hvorfor er dette slik en uhyrlig tanke?
Hvis vi kunne ha startet 'på nytt' i dag, ville det trolig ha vært mest fornuftig å være samlet. Men siden situasjonen er slik den er, tror jeg det er enklest å ta et første skritt som gjør at alle 'foreningsløse' oversettere får en forening. Så kan vi begynne å tenke på et større fellesskap. Det største problemet akkurat nå, er at vi ikke klarer å nå frem til alle oversettere.
Jeg er enig med Stein i at det er viktig at de foreningsløse søker sammen og organiserer seg, men det initiativet bør da komme fra deres egne rekker. NO stiller i så fall med råd og annen praktisk støtte. Innkall til et møte, da vel?
Deretter bør vi jobbe fram et sterkere Oversetterforum. Det kan være kimen til en slik paraply/overbygning.
PS: Takk for dem orda, Anonym, men hvorfor ikke skrive under fullt navn?
Jeg vil gjerne gjenta Cecilies oppfordring: Bruk fullt navn i kommentarfeltene! Det gir et mer seriøst inntrykk.
Morten,
bloggredaktør
Lurer på om ikke dette er i strengeste laget. De fleste linker jo til egen blogg eller mailadresse, og dermed er de ikke helt anonyme. Kommentarer er inspirerende for de som skriver innlegg, selv om kommentatorene ikke bruker fullt navn:-)
Joda, lenke eller mailadresse er også fint, men Anonym øverst her var 100 % ... Anonym. ;)
Legg inn en kommentar