Jon Fosse på ungarsk

Av Éva Dobos, som oversetter fra norsk til ungarsk

Melancholia er den tredje romanen av Jon Fosse som utkommer på ungarsk. Utgiveren er forlaget Kalligram, som ifølge redaktøren nå venter spent på mottakelsen før de bestemmer seg for å satse videre på Fosses prosa. Det sies at det er den tredje boken som avgjør forfatterens skjebne på markedet for oversatt litteratur … svikter den, så droppes navnet. Hm. Hårde bud. Men slik er det i bokbransjen i et land med dårlig økonomi, tøft bokmarked og en leselysten, men ubemidlet befolkning.

Jeg venter spent, jeg også. Etter å ha oversatt Andvake og Morgon og kveld og nå Melancholia, ble jeg nemlig så begeistret at jeg gjerne vil kaste meg over neste og neste og neste Fosse-roman!! Jeg er blitt dratt inn i et magisk og mystisk univers, blitt fascinert av den særegne fortellerteknikken, av repetisjoner, den lavmælte stilen og ikke minst av den nydelige nynorsken. Jeg må innrømme at jeg leser relativt lite (shame shame), og de bøkene jeg leser, leser jeg ikke helt ut heller, men på siste siden av en Fosse-roman føler jeg at nei, vær så snill, ikke slutt ennå!  Jeg har ofte lurt på om fascinasjonen hadde vært like intens om jeg var en ordinær bokelsker og ikke oversetter, hvem vet? Oversetteren går dypere inn i materien, og i søken etter den ”rette” setningen oppdager hun nye muligheter og ny tvil. Se bare denne åpningen: ”Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min og eg vil ikkje treffe Hans Gude.” Ved første øyekast virker setningen helt kurant, men begynner man å dissekere, dukker det opp en del spørsmål. Altså: Eg ligg på senga – greit, her er det lite å lure på. Kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min – hva mener han med fine fine dressen, mon tro? Er han kledd i lilla dress fordi han kler lilla? Eller var det noen som mente at han burde gå kledd i lilla dress? En fattig bondegutt, vant med å gå i svart vadmel, i lilla fløyelsdress? Litt ironi, litt bitterhet? Ettersom ordrett oversettelse ikke er aktuelt, gir den ”fine fine dressen” rom for å bevege seg i den ene eller den andre retningen. Er den en dress han har fått for å bli fin? Skulle han pyntes opp? Og så videre. Jeg lot det stå åpent – og løsningen kom etter at jeg ble ferdig med hele boken. For det ble klart at den lilla dressen er selve symbolet på ydmykelser som Lars (fortelleren) ble utsatt for både i sin ungdom og senere som pasient på Gaustad asyl.  

Jeg-stemmen i første delen av Melancholia er maleren Lars Hertervig, som var en av de største norske billedkunstnere i det 19. århundre. Han kom fra en kvekerfamilie i Stavanger-traktene og utmerket seg tidlig som flink tegner. Talentet hans ble oppdaget av byens rikmann Hans Gabriel Buchholdt Sundt, som sendte ham til Kunstakademiet i Düsseldorf, der de fleste norske malerstudenter dro for å lære landskapsmaling. Fattiggutten Hertervig er en begavet, litt innesluttet og litt drømmende student. Men male kan han. Han kan male som sin læremester Hans Gude. Han fantaserer om den unge vakre Helene, som kanskje fins, kanskje ikke, og som kanskje er utro, eller kanskje ikke. Malerstudenten er syk av sjalusi. Han lengter etter å bli som de andre norske malerne som møtes på kunstnerkaféen Malkasten og drikker øl, men det er altfor mange rare bilder han ser og stemmer han hører som hindrer ham i det. Han pakker sammen i Düsseldorf og drar hjem til Norge, der sponsorene forventer at han skal forsyne dem med romantiske  landskapsbilder. Og Hertervig gjør det når det passer ham, ellers følger han sin egen rytme og tanker, som ikke er helt som andre folks rytmer og tanker. Han tegner bemerkelsesverdige hester og spisse ryttere under lange trær og amorfe skyer. Velgjørere klarer ikke å forholde seg til hans rare atferd og sender ham på asyl for å få ham frisk. Doktorene bestemmer at han lider av dementia præcox, en slags schizofreni. Hertervig dyppes i kaldt vann, og det settes blodigler på halsen hans for at han skal slutte å være syk, men det er ingen bedring å merke. Etter oppholdet på asyl, tilbake i Stavanger, vet nå alle at Hertervig er gal. Selve Alexander Kielland skriver i Stavanger Aftenblad at folk må passe seg for Hertervig, for han kan være farlig. Han lever av fattigmannsunderstøttelse og av å hugge ved til folk som gir ham litt kaffe og tobakk som lønn. Lars Hertervig ender sine dager på et skittent hospits i Stavanger. Hans kunst ble senere anerkjent, men ble alltid assosiert med hans mentale sykdom, og det var først på 1980-tallet at man fjernet seg fra denne sammenhengen (jeg anbefaler biografien av Holger Koefoed fra 1984).

Fosses roman er en indre monolog av Hertervig i løpet av to dramatiske dager i hans liv. Den ene dagen utspiller seg i Düsseldorf og ender med at han må reise hjem til Norge, og den andre er tre år senere på Gaustad asyl da han bestemmer seg for å rømme. Men for meg handler boka om kjærlighet, om svik, om ydmykelse og ensomhet. Om melankoli.