Ein vaklande kritikk

Av kritiker og oversetter Margunn Vikingstad

Kritikk av omsett litteratur ser ut til å vakle mellom audmjukheit, nonsjalanse og arroganse. Må det vere slik?

Omsett litteratur kan ofte gje meg den same sitrande kjensla som synet av bar asfalt, eller snøklokker, når våren så vidt har skove vinteren til sides. For bokhausten kan somme gonger verke endelaus, og ein kan som kritikar bli kraftlaus når smått og stort av norske forfattarar skal meldast, mens ei fersk omsetjing av Hélène Cixous eller Magda Szabó lett blir knipsa vekk når bokstoff skal prioriterast i avisene. Og kven kan ikkje då kjenne seg som Ole Jastrau i Tom Kristensens roman Hærverk, der det eine meldareksemplaret etter det andre har bygd seg opp til eit tårn?

Å fornye uskylda

I forordet til Ordet fanger (2002), eit utval kritikkar av Erik Skyum-Nielsen, seier han at det å vere kritikar, i alle fall dersom ein jamt får lese ulike bøker, kan vere ein måte å fornye uskylda si på og få vekt lesegleda si frå nye stader. Det er ein oppløftande tanke om ein skulle gå i hundane i løpet av ein norsk bokhaust. Ein av dei sikrare vegane til ulike bøker, og dermed òg fornya uskyld, er å lese omsett litteratur. Det er litteratur som er handplukka. Forlaga har sjølvsagt ulik politikk på kva dei vel å omsetje, men om ein veit kva redaktørar og forlag ein stolar på, så veit ein òg kor ein bør gå for å finne omsett litteratur som kan pleie lesegleda. For å seie det slik: Solum Forlag har nok gitt meg meir fornya uskyld enn Juritzen Forlag.

Men blir den omsette litteraturen i altfor stor grad møtt med naiv glede av slike kritikarar som eg? Går eg, og mine mulege likesinna, til det omsette verket som om det allereie, per definisjon, var ein plutseleg frigjerande tanke, og har vi heilt kopla frå alt som kan minne om kritiske antenner? Er vi naivt audmjuke overfor litteratur som kjem frå verda der ute, overfor omsetjaren og arbeidet hennar og overfor forlaget som har valt ut bøkene som blir omsette?

Bortanfor nonsjalansen

Kanskje er det heller slik at det finst litt for mykje nonsjalanse blant kritikarar. Ein skriv om omsett litteratur som om det var snakk om ein norsk forfattar. Medvitet om at det finst ein omsetjar mellom originalen og det omsette verket, er ofte sterkt fråverande. Framleis. Bak denne nonsjalansen ligg kanskje eit litt sørgjeleg, men òg menneskeleg faktum: Kritikarar er generelt altfor svake i framandspråk til å kunne seie noko om omsetjinga i kritikk av omsett litteratur. Men må ein kunne fransk for å seie noko om Michel Houellebecq, eller japansk for å seie noko om Haruki Murakami på norsk?

Ein kritikar som har skrive svært mykje om omsett litteratur, er forfattar og kritikar Tor Eystein Øverås. Som han seier i essayet «Om å kritisere oversettelser» (frå I dette landskap): «Jeg tror knapt det er noen andre kritikere som så konsekvent konsentrerer seg om oversatt litteratur, altså den litteraturen dere, medlemmer av Norsk Oversetterforening, skriver.» Essayet blei halde som eit føredrag for omsetjarar på det årlege haustseminaret deira, og Øverås heldt like greitt fram slik: «Men samtidig, og her kommer de dårlige nyhetene: Jeg tror knapt det finnes en norsk kritiker som like konsekvent unngår å mene noe om selve oversettelsen. Hvorfor er jeg så kjip?»

Ja, kvifor er han det? Øverås vil ikkje hekte på setningar som «[...] upåklagelig oversatt av Bjørn Alex Herrman» til slutt i ei melding. Han hevdar at slike vendingar er kron- og skrekkeksempel på klisjéfylt meldarprosa. I staden for formuleringar som «Per Qvales oversettelse er det lite å si på», som rett nok ikkje seier så mykje, har Øverås valt det han òg sjølv kallar minste motstands veg. Han hoppar over omsetjinga. Men er det eigentleg lovleg? Er det lovleg om ein vil vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur? For det er muleg å finne ei formulering som styrer unna flosklar, og som med innsikt kan seie noko om språket og på same tid påpeike at den tyske, franske, japanske forfattaren ikkje har skrive boka på norsk sjølv.

Konkret og syrleg

Men kva skal, eller bør, eigentleg ein kritikar gjere når ho melder omsett litteratur? Må ho til dømes jamføre kvar einaste setning, dei franske med dei norske, for å kunne seie noko om omsetjinga av Stendhals Henry Brulards liv ? Kanskje. Eller, det er i alle høve ein forlokkande veg når ein les Henning Hagerups essay «Som feiere til støvet gå. Gjendiktning – oversettelse – imitasjon – destruksjon». Her dissekerer Hagerup ulike omsetjingar som ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur, kan og vil kaste lange blikk etter.

Hagerup er svært konkret, språkleg kompetent og fint syrleg i kritikken sin. Underhaldande lesing er det òg, her Hagerups innleiande runde til kritikk av den samla norske Shakespeare-utgåva på norsk: «Professor Kristian Smidt har ved flere anledninger (i debattinnlegg og i en egen bok) vært en skånselløs kritiker av andre Shakespeare-gjendikteres tilkortkommenheter, så jeg regner med at han neppe har noen prinsipielle innvendinger mot at også hans egne prestasjoner måles ut fra strenge kvalitetskrav – eller at man feier litt i hans eget støv. Da faller mannens debut som elegiker ganske tungt til jorden, blant annet fordi han ikke later til å ha noen virkelig gjendikterpoetikk utover en bricolage-orientert idé om at man får bruke det man finner, så lenge det rimer. Dermed er det bare å knote i vei, med et høydepunkt i formuleringen ’fryd og kval har du lagt bak’ – som, uansett hva man mener om dikterisk frihet, i det minste burde fått korrekturleseren til å stusse.»

Det er ikkje berre for å gjere narr at Hagerup er så skarp og syrleg. Det finst eit heiderleg motiv bak: Å demonstrere kor vanskeleg det er å gjendikte og omsetje (og slik styrer han mellom anna unna professor i allmenn litteraturvitskap Erik Bjerck Hagens måteleg frimodige og arrogante måte å kritisere omsett litteratur på når han skriv i Morgenbladet). Kva skjer til dømes når ein tenkt norsk lyrikar med gode kunnskapar i tysk vil gjendikte Ungaretti ut frå Paul Celans Ungaretti-omsetjing? Hagerup sjonglerer med ordet «Gran» og uttrykket «Ohne ein Gran» og viser fram dei talrike mulegheitene – og avgrensingane, om det skal bli bra, som finst når ein skal komme fram til eit uanstrengt og melodiøst norsk. Første forslaget hans er den ståande vendinga «ikke det grann» eller «ikke det skapte grann», men dette trugar med å gjere starten både litt keitete og ironisk: «Uten det grann utålmodighet» eller «Uten det skapte grann utålmodighet». Etter nokre fine, illustrerande rundar med alternativ som «Uten det spøtt utålmodighet» kjem Hagerup fram til ei løysing: «Uten et snev av utålmodighet», som tar vare på den vesle reservasjonen som finst i Celan/Ungaretti-diktet. Tabben viser seg når ein ser på den italienske originalen, som i ordrett Hagerup-omsetjing blir «Uten noen tålmodighet skal jeg drømme» («Senza niuna impazienza sognerò»), for dette viser at omsetjaren har rota seg langt vekk frå Ungaretti si beint fram-erklæring. Poenget til Hagerup er at Celan har omsett i tråd med korleis han ville ha skrive dikt sjølv, og problemet for omsetjaren blir at han har basert seg på ei omsetjing/gjendikting som er altfor god, ei celansk omsetjing som er fullt på høgd med originalen, utan å gjengi han direkte.

Mot til å omsetje

Det blir somme gonger hevda at ei god omsetjing er ei omsetjing som ikkje er synleg. Hagerup tviler på dette, særleg når det kjem til poesi: «de beste gjendikterne av poesi markerer seg snarere ved å sette sitt tydelige stempel på det de gjør.» Fordi Celan vågar å ta spranget inn i sin eigen idiolekt når han omset Ungaretti, skaper han eit dikt som blir oppsiktsvekkande godt – fordi det er blitt oppsiktvekkande tysk. Hagerup strekar under at det ikkje er eit krav til gode omsetjingar å ta like ekstreme val som det Celan gjer, men eg trur han har heilt rett i at gode omsetjarar støtt må ta sjansar.

Eit slåande døme på det er Merete Alfsens heilt ferske omsetjing av den skotske forfattaren Ali Smith. Allereie i tittelen støyter ein på det uomsetjelege. Men omsetjaren tyr til kreativitet, språklege forskyvingar, misforståingar og ordspel, sentrale litterære element i Ali Smith-verda, og blir slik tru mot originalen. There but for the er første halvdel av eit uttrykk på engelsk, There but for the Grace of God I go, og uttrykket blir til den språkleg leikande tittelen På stedet mil. For at punsj og poeng ikkje skal bli borte på norsk, tek altså Alfsen svært bestemte, og vågale, steg til sida for originalteksten. Eit døme i teksten på det er då niårige Brooke diskuterer fakta med den nokon og førti år gamle Miles Garth. I ei skotsk folkevise blir «mine kjære» (the dear) til «rådyr» (the deer):

«Though there's one fact in particular I did want to ask about, Mr Garth said. Mr Garth got off the bike and went over to the chest of drawers thing and looked through the pile of The fact is notes and held one up. This one, he said, The fact is, deer know about weddings and about who you will marry. I'm pretty sure it is a fact, Brooke said, it's what it says in that song. What song? Mr Garth asked. The one about knowing where you're going, Brooke said. I don't think I know that song, Mr Garth said. Brooke sang it for him: I know where I'm going. I know who's going with me. I know who my love is. And the deer knows who I'll marry. Mr Garth started laughing. No, no, I'm not laughing at you, he said in the middle of the laughing, you sang it really beautifully. It's just the thought, the thought of a herd of deer standing on a hillside knowing who we'll marry.»

På norsk tar Alfsen vare på den språklege misforståinga og komikken med å byte den skotske folkevisa ut med ein kjend salme, og demonstrerer slik kva for mot, kreativitet og kunnskap ein god omsetjar må ha: «Men det er særlig ett faktum jeg ville spørre deg om, sa mr. Garth. Mr. Garth reiste seg fra sykkelen og gikk bort til kommoden og lette gjennom haugen med Faktum er-lapper og tok opp en av dem. Denne her, sa han. Faktum er at det er godt når liket er borte. Jeg er nokså sikker på at det er et faktum, sier Brooke, det er det som står i den sangen. Hvilken sang, spurte mr. Garth. Den om at man blir glad uten liket, sa Brooke. Jeg tror ikke jeg kan den sangen, sa mr. Garth. Brooke sang den for ham: Å salig stund uten liket. Han lever han lever ennu. Mr. Garth begynte å le. Nei, nei, jeg ler ikke av deg, sa han midt i latteren, du sang den helt nydelig.»

Mot til kritikk

Kva mot, kreativitet og kunnskap bør ein kritikar vise og ha når ho skal melde omsett litteratur? Og må ein altså kunne fransk for å seie noko om Michel Houellebecq eller japansk for å seie noko om Haruki Murakami på norsk? Å lese originalen opp mot den omsette teksten er vel einaste måten å oppdage og skjøne dei sjansane Merete Alfsen tek, og kor språkleg sterk ein må vere for å klare å omskape Smith til norsk. Men kan ein eigentleg krevje at lista for kritikk av omsett litteratur skal ligge på Hagerup-nivå? Og kor interessant er det eigentleg å få ei lang og detaljert utgreiing av arbeidet til omsetjaren i ei melding i ei dags- eller vekesavis? Heilt sikkert interessant for omsetjaren sjølv, omsetjarkollegaer og kanskje forlaget, men truleg mindre relevant for lesaren.

Men lesaren bør bli mint om at boka er omsett. Å peike på at boka ikkje originalt er skriven på norsk, i sjølve oppsettet med forfattarnamn, tittel, forlag og utgjevingsår, er mindre enn eit minimumskrav. Ein kritikar bør i tillegg kunne klare å komme med ei, helst floskelfri, formulering eller to i sjølve teksten om at det finst ein omsetjar bak. Ein naturleg stad å gjere det er til dømes når kritikaren vurderer form og stil i den omsette boka. Ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur kan kome langt med å sjå på språket aleine, altså det norske språket. Er det eit uanstrengt, leseleg norsk? Og sjølv om ein ikkje vil ha mulegheit til å peike på direkte feil i ei omsetjing utan å lese opp mot originalen, så kan ein likevel, om ein er ein god lesar, skjøne og sjå om omsetjinga har funne ein tone, ei form, eit språk som fungerer, på norsk.

Eit godt døme på det er kritikar Anne Merethe K. Prinos si melding av J.M.G. Le Clézios Sultens refreng, som stod på trykk i Aftenposten heilt nyleg. Først diskuterer Prinos korleis ein skal lese utgjevinga, som ein biografi, eller som ein roman, før ho går over til å vurdere personskildring og språk, og dermed òg omsetjinga: «Viktigere enn spørsmålet om sjanger er det likevel at teksten i Tom Lotheringtons oversettelse fremstiller Ethel så klart og presist at det kjennes som om hun står rett ved siden av meg. Over det hele hviler et sterkt og vakkert usentimentalt vemod. Og uten at jeg kjenner hverken det franske språket eller Le Clézios forfatterskap spesielt godt, har oversettelsen en sikker enkelhet som tyder på en fin teft for originalens språk og stil.» Sjølvsagt kan ein kritikar bomme, slik ho òg kan når ho les og vurderer språket hos ein norsk forfattar. Men spørsmålet om korleis det norske språket fungerer, må med i kritikken av omsett litteratur. Er det perspektivet til stades, har ein kanskje fått bukt med litt av nonsjalansen i kritikk av omsett litteratur. Kva så med arrogansen?

I Morgenbladet i fjor sommar leverte Herman Willis ei hardhendt melding av den norske omsetjinga av Thomas Pynchons Against the Day. Han konkluderer slik: «Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget.» Det førte til ordskifte. Omsetjaren sjølv, Fartein Døvle Jonassen, svarte Willis og såg ut til å kunne påvise både feilkoplingar, misforståingar og plagiat i meldinga til Willis.

Willis sjølv valde å tre av skriftleg som kritikar av omsetjingar til norsk: «Fra nå av anmelder jeg utenlandsk litteratur i original, og så kan lesere av eventuelle norske oversettelser gjøre seg opp en egen mening om den norske språkdrakten. Ufiltrert. Om dette er noen egentlig vinning er jeg usikker på, men slik blir det.» Kritikar og omsetjar Jon Rognlien følgde opp med eit svar på det han kalla ein pussig abdikasjon, og knytte spenning til kva språk Willis vel å lese framover.

Ein god litteraturkrangel

«Jeg mener det er bra man krangler om litteratur. Jeg mener man skal krangle om litteratur», skriv Øverås i essayet om å kritisere omsetjingar. Krangel blei det då han heldt føredrag for omsetjarar, og i fjor haust provoserte han på nytt då han i eit intervju i Morgenbladet, i samband med utgjevinga av I dette landskap, hevda at omsetjarar er blitt stormannsgalne. Kanskje finst det ein flik av sanning i utsegna hans om at omsetjarar ikkje lenger er fornøgde med å vere formidlarar, dei vil vere kunstnarar. Om det eigentleg er så frykteleg gale, er eit anna spørsmål, og det finst vel òg nok døme på omsetjingar som må kunne kallast kunst.

Øverås sjølv står fram som ein ganske arrogant kritikar av omsett litteratur og litteraturformidlar. Forfattaren vil noko med tekstane sine, det er sympatisk, for det er tydeleg. Og det inspirerer. Kritikk av omsett litteratur må bli meir tydeleg. Han må våge meir. Slik òg kritikk av norsk samtidslitteratur må våge meir. For kvifor er det slik at det oftast er boka sjølv som får definere kva ho vil, mens oppgåva til kritikaren blir å vurdere om boka oppfyller dei kriteria boka sjølv kjem med. Kvifor har kritikken vore, og ser framleis ut til å vere, så merkeleg samstemt at ein må vurdere boka ut frå sine eigne premissar, som Kristoffer Jul-Larsen spør når han går gjennom kritikkåret 2009 i Norsk Litterær Årbok 2010.

Som Øverås peiker på, må kritikaren løfte blikket opp frå boksidene. Litteratur handlar faktisk om liv. Han blir skriven i ei samtid, og han blir skriven inn i ein samtidslitteratur. Til liks med Jul-Larsen meiner Øverås at kritikken ikkje berre bør svare på boka han kritiserer. Han bør òg våge å utfordre boka, våge å spørje: Er emnet verkeleg interessant nok til å bli litteratur?

Ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av den norske samtidslitteraturen orienterer seg i ein forfattarskap, set den aktuelle boka i ein samanheng – og vågar i tillegg å sjå bortanfor bokas eigne premissar. Slik kan òg ein kritikar med ambisjonar om å vere ein oppegåande kritikar av omsett litteratur begynne å orientere seg i ein omsetjarskap. Til liks med ulike forfattarskapar, er ikkje alle omsetjarskapar like omfangsrike, eller interessante. Men det er til dømes muleg å setje omsetjingane til Mererete Alfsen frå engelsk (Virginia Woolf, A.S. Byatt, Ali Smith), Thomas Lundbo sine omsetjingar frå fransk (Michel Houellebecq, Jacques Roubaud, Raymond Queneau), Tommy Watz sine omsetjingar frå italiensk (Italo Calvino, Dino Buzzati, Luigi Pirandello) eller Per Qvale sine omsetjingar frå tysk og svensk (Thomas Mann, Göran Tunström, Torgny Lindgren) inn i ein samanheng.

Tenk deg ein kritikar som ikkje berre svarer på boka han kritiserer, men løfter blikket opp frå boksidene, slik Øverås krev, og vågar å utfordre omsetjaren (og forlaget): Kvifor omset omsetjaren denne boka nå? Kva bok ser eg, kritikaren, for meg at omsetjaren skal kunne omsetje? Burde omsetjaren ha omsett (og forlaget valt) ei anna bok? Brukar omsetjaren (og forlaget) talentet sitt rett? Om ein kjem dit, vil det kanskje òg vere muleg å rette kritiske og relevante spørsmål til seg sjølv og eigen stand: Burde kritikaren ha meldt denne boka? Og: Har kritikaren brukt talentet sitt rett? Først då kan kanskje kritikaren finne ein ståstad, bortanfor audmjukheit, nonsjalanse og arroganse, som gjer det muleg å skrive relevant og interessant kritikk av omsett litteratur.

KJELDER

Kristoffer Jul-Larsen 2010. Kritikkåret 2009. I Norsk Litterær Årbok 2010

Erik Skyum-Nielsen 2002. Ordet fanger. Gyldendal

Tor Eystein Øverås 2012. I dette landskap. Gyldendal

Tor Eystein Øverås 2009. Livet! Litteraturen! Gyldendal

Henning Hagerup 2005. Som feiere til støvet gå. Gjendiktning – oversettelse – imitasjon – destruksjon. I Vagant 3/2005

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Syn og Segn nr. 2/12.

Jon Fosse på ungarsk

Av Éva Dobos, som oversetter fra norsk til ungarsk

Melancholia er den tredje romanen av Jon Fosse som utkommer på ungarsk. Utgiveren er forlaget Kalligram, som ifølge redaktøren nå venter spent på mottakelsen før de bestemmer seg for å satse videre på Fosses prosa. Det sies at det er den tredje boken som avgjør forfatterens skjebne på markedet for oversatt litteratur … svikter den, så droppes navnet. Hm. Hårde bud. Men slik er det i bokbransjen i et land med dårlig økonomi, tøft bokmarked og en leselysten, men ubemidlet befolkning.

Jeg venter spent, jeg også. Etter å ha oversatt Andvake og Morgon og kveld og nå Melancholia, ble jeg nemlig så begeistret at jeg gjerne vil kaste meg over neste og neste og neste Fosse-roman!! Jeg er blitt dratt inn i et magisk og mystisk univers, blitt fascinert av den særegne fortellerteknikken, av repetisjoner, den lavmælte stilen og ikke minst av den nydelige nynorsken. Jeg må innrømme at jeg leser relativt lite (shame shame), og de bøkene jeg leser, leser jeg ikke helt ut heller, men på siste siden av en Fosse-roman føler jeg at nei, vær så snill, ikke slutt ennå!  Jeg har ofte lurt på om fascinasjonen hadde vært like intens om jeg var en ordinær bokelsker og ikke oversetter, hvem vet? Oversetteren går dypere inn i materien, og i søken etter den ”rette” setningen oppdager hun nye muligheter og ny tvil. Se bare denne åpningen: ”Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min og eg vil ikkje treffe Hans Gude.” Ved første øyekast virker setningen helt kurant, men begynner man å dissekere, dukker det opp en del spørsmål. Altså: Eg ligg på senga – greit, her er det lite å lure på. Kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min – hva mener han med fine fine dressen, mon tro? Er han kledd i lilla dress fordi han kler lilla? Eller var det noen som mente at han burde gå kledd i lilla dress? En fattig bondegutt, vant med å gå i svart vadmel, i lilla fløyelsdress? Litt ironi, litt bitterhet? Ettersom ordrett oversettelse ikke er aktuelt, gir den ”fine fine dressen” rom for å bevege seg i den ene eller den andre retningen. Er den en dress han har fått for å bli fin? Skulle han pyntes opp? Og så videre. Jeg lot det stå åpent – og løsningen kom etter at jeg ble ferdig med hele boken. For det ble klart at den lilla dressen er selve symbolet på ydmykelser som Lars (fortelleren) ble utsatt for både i sin ungdom og senere som pasient på Gaustad asyl.  

Jeg-stemmen i første delen av Melancholia er maleren Lars Hertervig, som var en av de største norske billedkunstnere i det 19. århundre. Han kom fra en kvekerfamilie i Stavanger-traktene og utmerket seg tidlig som flink tegner. Talentet hans ble oppdaget av byens rikmann Hans Gabriel Buchholdt Sundt, som sendte ham til Kunstakademiet i Düsseldorf, der de fleste norske malerstudenter dro for å lære landskapsmaling. Fattiggutten Hertervig er en begavet, litt innesluttet og litt drømmende student. Men male kan han. Han kan male som sin læremester Hans Gude. Han fantaserer om den unge vakre Helene, som kanskje fins, kanskje ikke, og som kanskje er utro, eller kanskje ikke. Malerstudenten er syk av sjalusi. Han lengter etter å bli som de andre norske malerne som møtes på kunstnerkaféen Malkasten og drikker øl, men det er altfor mange rare bilder han ser og stemmer han hører som hindrer ham i det. Han pakker sammen i Düsseldorf og drar hjem til Norge, der sponsorene forventer at han skal forsyne dem med romantiske  landskapsbilder. Og Hertervig gjør det når det passer ham, ellers følger han sin egen rytme og tanker, som ikke er helt som andre folks rytmer og tanker. Han tegner bemerkelsesverdige hester og spisse ryttere under lange trær og amorfe skyer. Velgjørere klarer ikke å forholde seg til hans rare atferd og sender ham på asyl for å få ham frisk. Doktorene bestemmer at han lider av dementia præcox, en slags schizofreni. Hertervig dyppes i kaldt vann, og det settes blodigler på halsen hans for at han skal slutte å være syk, men det er ingen bedring å merke. Etter oppholdet på asyl, tilbake i Stavanger, vet nå alle at Hertervig er gal. Selve Alexander Kielland skriver i Stavanger Aftenblad at folk må passe seg for Hertervig, for han kan være farlig. Han lever av fattigmannsunderstøttelse og av å hugge ved til folk som gir ham litt kaffe og tobakk som lønn. Lars Hertervig ender sine dager på et skittent hospits i Stavanger. Hans kunst ble senere anerkjent, men ble alltid assosiert med hans mentale sykdom, og det var først på 1980-tallet at man fjernet seg fra denne sammenhengen (jeg anbefaler biografien av Holger Koefoed fra 1984).

Fosses roman er en indre monolog av Hertervig i løpet av to dramatiske dager i hans liv. Den ene dagen utspiller seg i Düsseldorf og ender med at han må reise hjem til Norge, og den andre er tre år senere på Gaustad asyl da han bestemmer seg for å rømme. Men for meg handler boka om kjærlighet, om svik, om ydmykelse og ensomhet. Om melankoli.

Et harehopp som tok 29 år

Av oversetter Ellen Holm Stenersen

I 2004 kom Harens år på norsk, oversatt av Nøste Kendzior. Dette var var Arto Paasilinnas gjennombruddsroman fra 1975. Harehoppet til Norge tok altså 29 år.

Over til Frankrike og Anne Collin du Terrail, utdannet arkitekt med finsk mor og fransk far. Hun hadde ganske lang erfaring som oversetter av alskens tekster, men drømmen var å oversette skjønnlitteratur. Men det var ikke noe finsk skjønnlitteratur som ble oversatt til fransk. I løpet av de siste sytten årene var det oversatt sju finske romaner, hvis man ser bort fra en krimforfatter og Mika Waltari (han med Egypteren Sinuhe), som ingen skjønte at var finsk.

Hun syntes det var litt dumt å ta kontakt med et forlag og si goddag, jeg vil gjerne oversette en roman fra finsk, hva har dere å tilby? Så hun bestemte seg for å finne en passende roman å oversette. Hun hadde sett filmen om Harens år, og oppdaget tredje gang hun så den, at den var basert på en roman. Hun fant ut at den var passe lang, den var morsom, og hun tenkte at den sikkert var lett å oversette. Der tok hun imidlertid feil, det var ikke lett. Så sjekket hun at ingen franske forlag hadde skaffet seg rettighetene til den, og bestemte seg for å ta fatt.  

Da jobben var gjort, sendte hun den til flere forskjellige forlag, men alle svarte at jo, det var en interessant bok, men den passer ikke akkurat inn i vårt program.

Så gikk det et par år.

Hun hadde nesten gitt opp håpet om å få den utgitt, da det skjedde et under. En av forleggerne, som først hadde refusert den, tok kontakt og opplyste at de ville utgi den. Dette var i åtti-årene, og man brukte ennå skrivemaskin. Det var dessuten dyrt å kopiere. Derfor hadde hun vært og hentet manuset hos de enkelte forlagene og drasset det over til neste. Men til slutt hadde hun ikke giddet mer, så et eksemplar var blitt liggende i et skap hos et forlag i Paris.

Så skulle forlaget flytte, manuset kom ut av skapet og øverst i en flyttekasse. En nyansatt leste det, og bestemte seg for å utgi det. Det andre underet var at boka ble en enorm suksess. Hun ble berømt over natten, og siden den gang har hun aldri manglet oversetteroppdrag. Denne suksessen var ikke bare et gjennombrudd for henne, men for finsk litteratur generelt. Det fikk forlagene til å interessere seg for Finland.

Den franske utgaven kom i 1989. Deretter var veien åpen ut i verden. Riktignok hadde boka kommet på ungarsk i 1983, men derfra kom den ikke videre.

I 1992 kom den på svensk. Den svenske forleggeren, Dorothea Bromberg, hadde nemlig lest den på fransk! og skaffet seg rettighetene. Hun ble advart av finske forståsegpåere. Finsk humor går ikke i Sverige, ble det sagt. Men like etterpå hadde et annet forlag vært på banen, så hun var ute i grevens tid.

Også i Sverige ble boken en suksess, og per i dag er 21 av Artos 35 romaner utkommet på svensk.

Deretter kom den på tysk og nederlandsk i 1993, på italiensk i 1994. Den italienske forleggeren hadde hatt en vaklende økonomi, men ble reddet av denne boka.

Så i 1995 kom den på engelsk og estisk, i 1997 på dansk, i 1998 på japansk, spansk og kroatisk,  i 1999 på islandsk, i 2000 på slovensk, litauisk og latvisk, i 2003 på ukrainsk, i 2004 på tsjekkisk, hebraisk og norsk. Deretter er den kommet på bulgarsk, russisk, koreansk, kinesisk og rumensk. Så langt den finske databasen for oversatt skjønnliteratur. Dessuten ble boken filmet for annen gang, i Frankrike i 2006.

Norge er altså ikke det aller siste landet forfatteren har slått gjennom i, bare nesten. Og det er temmelig ironisk med tanke på hans og familiens sterke tilknytning til Norge.

I krig og kjærlighet – om ironi og stereotypier i ny kontekst

Av oversetter Dina Roll-Hansen

I 2010 oversatte jeg Skjorta av Jevgenij Grisjkovets. En russisk bestselger, med opplag på langt over 100 000. En sjarmerende roman, syntes jeg under arbeidet, et elegant komponert og slentrende ledig portrett av Moskva anno ca. 2004. Jeg synes teksten var skarp og vittig. Her var gode karakterskildringer, oppfinnsomhet, humor og god spenningskurve.  

Dette var også mitt Moskva – jeg kjente meg igjen i nesten alt som ble nevnt, jeg hadde vært på de samme rockeklubbene da jeg bodde i Moskva fra 1998-2000, kjørt i de samme gatene, møtt de samme taxisjåførene, og jeg bodde et steinkast unna dineren på Oktoberplassen der bokas sluttscene utspiller seg.

Hovedpersonen, den noen-og-30-årige Sanja, har slått seg opp som arkitekt i hovedstaden. Ved bokas begynnelse kommer en ungdomskompis, Maks, fra hjembyen på besøk. Vi følger de to fra Sanja står opp om morgenen og henter Maks på flyplassen, gjennom en hektisk arbeidsdag der mye går galt, og gjennom en fuktig kveld på byen før de to går hver til sitt og Sanja slukner i senga godt utpå morgenkvisten.

Sanjas tilværelse er uforutsigbar og stressende. Hovedstadstrafikken sluker tid og krefter og gjør det umulig å planlegge noe som helst. Alle avtaler er flytende og blir stadig endret på i mobiltelefonen. Svært mye av handlingen foregår inne i taxier, noe som er ganske symptomatisk for livet i Moskva – man tilbringer mer tid på vei TIL steder enn PÅ stedet.

Et ekstra stressmoment er kvinnen som Sanja er forelsket i og svært gjerne vil avtale et møte med, selv om han egentlig ikke har tid midt oppe i besøk og jobb og bilsammenbrudd. Hun spøker i bakgrunnen gjennom hele romanen.

Om morgenen tar Sanja på seg en hvit skjorte. I løpet av dagen blir skjorta stadig mer medtatt, flekket og mindre hvit. Slik blir skjorta et ledemotiv som binder hele boka sammen på en elegant og effektiv måte. Derav tittelen.

Jeg leste boka samfunnskritisk, som en bok om sjelelivets magre kår i en stressende storbytilværelse. Sanjas liv er så hektisk at han aldri rekker å gå ordentlig inn i det som er viktig, alt blir utenpåklistret. At han møter Kvinnen med stor K på åpningen av en kosmetikkforretning var ikke tilfeldig, tenkte jeg. I storbyen blir alt kosmetisk, alt overflatisk.

Jeg hadde løpende korrespondanse med forfatteren undervegs. Jeg stilte spørsmål, og han svarte villig. Men mest av alt var han opptatt av at jeg ordnet et møte mellom ham og Erlend Loe under norgesbesøket hans en tid senere, det var nemlig en forfatter han satte meget høyt, aller helst ville han at jeg skulle fikse en kveld på byen med Erlend Loe. (Noe jeg selvsagt gjorde). Jeg registrerte dessuten at det i russisk presse stadig ble trukket paralleller mellom Loe og Grisjkovets. Loe ble stadig omtalt som ”en norsk Grisjkovets”. Akkurat, tenkte jeg, de har den samme naivistiske ironi. Jeg følte meg på innsiden og trodde jeg hadde tonen i boka under huden.

Så kom Grisjkovets til Oslo, det var sol og sommer enda det bare var april. Jeg skulle intervjue ham på podiet foran publikum på Litteraturhuset i Oslo. Det var fullt av folk, og jeg hadde forberedt meg grundig.

Og jeg fyrte i gang intervjuet. Et av hovedtemaene i boka var stress og fremmedgjorthet i det nye Moskva, var det ikke slik? Plutselig ble Grisjkovets litt mutt. Neida, det dette var først og fremst en kjærlighetsroman. Denne boka handlet om kjærligheten. Dette var en bok om lidenskapen. Om den store kjærligheten.

Jeg ble litt paff. Litt satt ut. For om han så SLIK på det falt jo mye av min planlagte intervjuregi litt sammen.  

OK. Så min lesning av denne teksten var altså grunnleggende annerledes enn forfatteren, sin. Og jeg som jo synes det ironisk-distanserte blikket på hovedpersonen fungerte så bra!

Kvinnen, skyteskiven for Sanjas følelsesstorm, kommer knapt til orde. Hun har ikke navn, vi får vite fint lite om henne. Hun omtales i vage, klisjefylte vendinger som vakker, mild, og litt sky. Alt er sett gjennom Sanjas øyne, hun blir romantisert, men forblir uten karakter. Mens Sanjas følelser fyller side etter side og er skarpt, originalt og godt skildret. Han når aldri forbi den selvopptatte forelskelsen, der hans egne altoppslukende følelser, hans eget kick, skygger for henne.

For meg var det hennes manglende identitet, det at hun så til de grader forble en hvilken-som-helst-kvinne, som var det påfallende. Hun ble dyrket på en så ukebladsaktig måte at jeg leste det som en parodi. En parodi på kjærlighet, tenkte jeg.

Og her er vi kommet frem til mitt poeng, som går på kulturelle koder, og at forholdet mellom kjønnene er annerledes i Norge enn i Russland, og det påvirker hva vi oppfatter som romantikk. Kvinnen med stor K dyrkes ikke i norsk populærkultur på samme måte som i russisk. Eller latinsk, for den saks skyld. Hvilke assosiasjoner sjablongbilder gir, varierer fra land til land. For sjablonger benytter man seg jo av i litteraturen hele tiden, men hvilke signaler sjablongene sender ut, varierer. Og dette gjør at en norsk leser knapt vil lese Skjorta som en utpreget kjærlighetsroman.

Selvsagt er det ikke et enten-eller her. Både for norske og russiske lesere vil både stresset og forelskelsen vær tilstede. Men jeg tror det parodiske ved forelskelsen vil være mer slående for norske lesere. Kanskje russiske lesere vil bli mer grepet av det sentimentale og romantiske i den, ta Sanjas forelskelse mer på alvor? 

Det interessante er at denne kulturkløften i større grad gjelder samtidslitteraturen enn eldre tekster. Tekster skrevet i en annen tid, fungerer annerledes. Da kjøper vi romantikken, lidenskapen. Men kanskje samtidsskildringer blir så like vårt eget samfunn at vi leser inn mer av våre egne koder uten at vi helt merker det.

Det var kjærligheten – nå krigen. For i likhet med sjablongmessige fremstillinger av Kjærligheten gir også sjablongmessige fremstillinger av Krigen grunnleggende forskjellige assosiasjoner for norske og russiske lesere.

Sanja er utmattet av den hektiske tilværelsen, og innimellom finner han små lommer av tid der han kan falle i søvn og drømme seg bort. Han dupper av i frisørstolen, på metroen, i taxien. Han lengter etter ro, enkelhet, klarhet, og hver gang han synker ned i sine drømmerier drar han til steder der alt er enkelt og tydelig, der helter er helter og fiender fiender. Scenene er stort sett hentet fra det militære. Det trekkes opp dramatiske, fæle scenarier egentlig, men de er alle svøpt i et heltemotets mytiske slør.

En scene som dukker opp i flere av disse drømmesekvensene, er satt i et slags tørt ørkenlandskap. Sanja er offiser, hans militæravdeling er beleiret. De bestemmer seg for retrett, men én må bli igjen og ofre seg. Drømmescene-Sanja ofrer seg, og blir sittende i sandstormen lent mot mitraljøsen mens flagget vaier i vinden. Slik møter han undergangen med flagget til topps.

Jeg synes det var et godt  litterært grep å gjennom slike karikerte, romantiske scener kontrastere tilværelsen i den kaotiske storbyen. Den rene og strenge orden i de militære scenene ble satt opp mot storbyen der det var umulig å manøvrere mellom rette og galt, der helte- og skurkeroller ble byttet om fra et minutt til et annet.

Jeg leste disse militære scenene som karikerte og litt humoristiske, som glad-krig. De hadde noe 50-talls over seg, et retrospektivt, naivt tilsnitt. Slike scener er hyppig parodiert i norsk populærkultur, der det florerer av gutta-på-skauen-sketsjer. Igjen leste jeg teksten med en ironisk distanse som bunnet i mine norske referanser.

For krigen var en grunnleggende annen erfaring for det russiske samfunn enn for det norske. Krigen var rett og slett så mye, mye verre, tapene så uendelig mye større. Krigen er i dag til stede i russisk dagligliv med et helt annet og dypere alvor enn i norsk. Også for Grisjkovets er det helt klart en dobbelthet i disse militærscenene, en viss ironi. Jeg tror likevel det lett komiske tilsnittet er mer fremtredende for norske lesere enn for russiske, som kanskje i større grad føler med Sanjas lengsel, i større grad føler alvoret og tyngden i disse scenene. Der den norske leser flirer litt selvironisk, smiler kanskje den russiske med en melodramatisk tåre i øyekroken?

Er dette er oversetterproblem? Kanskje ikke. En mer romantisk lesning ville nok ikke gjort de store utslagene på oversettelsen. Men kanskje blir teksten litt farget likevel? Kanskje velger jeg som oversetter flere klisjépregete ordsammenstillinger når jeg skal gjengi en passasje som jeg tolker som lett ironisk ment? For å understreke det sjablongmessige?

Slik vil det alltid være ved oversettelser. Sentrale ting vil få andre konnotasjoner i nye omgivelser. Og lett ironi er nok det som er vanskeligst av alt å få med seg i riktig styrkegrad fra et språk til et annet.

Men en norsk lesning av Skjorta fungerer utmerket. Den er en elegant, upretensiøs og god liten bok både på norsk og russisk. Kanskje er det slik at enhver bok skifter litt mening når den transporteres til et nytt språk og en ny kulturell kontekst. Kanskje får den et nytt lag for hvert språk.

Oversetterpris til Thomas Lundbo, Trofastprisen til Cecilie Bergh

Under litteraturfestivalen på Lillehammer delte Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond i forrige uke ut Oversetterprisen, som i år gikk til Thomas Lundbo:

"Thomas Lundbo har oversatt romaner, skuespill, tegneserier, ungdomsbøker og en rekke diktutgivelser. Siden debuten som oversetter i 1999 er 33 bøker på 11 forskjellige forlag oversatt fra fransk til bokmål med hans innsats. For sitt samlede virke er han tildelt Oversetterprisen 2011, som er på 50 000 kroner, med blant annet følgende begrunnelse:

Originalutgavene er preget av ulike kulturelle kontekster og vidt forskjellig fransk: her er klassisk litterær fransk både i form av 1800-talls realisme og 1900-talls modernisme, kanadisk-fransk, sør-afrikansk-fransk og drabantby-fransk. Oversetteren behersker det brede stilspekteret til fulle, viser seg som en språkrøkter og en språkvirtuos og har et skjønnlitterært talent. Oversettelsene preges av presisjon, et oppfinnsomt og variert ordforråd og en enkel og muntlig eleganse."

Samme dag ble Trofastprisen delt ut: Trofastprisen er Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfonds pris til heder for en person som har gjort en særlig innsats for å fremme den oversatte skjønnlitteraturen i norsk litterær offentlighet. Prisen består, i tillegg til heder og ære, av en keramisk skulptur av kunstneren Ole Martin Skaug. Prisen gikk denne gangen til bibliotekar Cecilie Bergh, som er en av initiativtakerne og ildsjelene bak “Verden på norsk”, som har vært arrangert siden 2007 i et samarbeid mellom Deichmanske hovedbibliotek i Oslo og Norsk Oversetterforening. Dette er samtidig ment som en hyllest til alle landets bibliotekarer.

Oversetterbloggen gratulerer!

David Vann på norgesbesøk

Av oversetter Hilde Stubhaug

Jeg elsker åpningen av Caribou Island, David Vanns første roman, hans andre bok på norsk, som akkurat er utkommet. Først: «Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt.» Det går ikke mange linjer før man rives hardt ut av denne vakre, rytmiske tonen:

Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren. Så var jeg utenfor på verandaen igjen.

Sa du det? spurte Rhoda. Ba du om unnskyldning?

Ja.

Å, mamma.

Enda så grusomt det er det hun forteller her – en ti år gammel jente finner sin egen mor hengt – er dette et av de aller fineste, et av få øyeblikk i romanen med god kontakt mellom mennesker. Irene forteller faktisk om det, til datteren sin. De holder om hverandre en bitte liten stund, foran peisen. Likevel ruver selvfølgelig denne hendelsen i fortiden over hele romanen, man skjønner fort at det vil gå forferdelig galt, man forventer det verste. Et voldsomt trykk bygges opp. Og det går enda verre enn man kunne ha forestilt seg. Romanen ender rett og slett sjokkerende – først etterpå ser man den uavvendelige logikken, at det måtte gå akkurat slik.

Sånn var det også med novellesamlingen Legender om et selvmord, som kom i fjor, og sånn ser det også ut til å være i Vanns tredje bok, som jeg akkurat har begynt å oversette. Han skriver om mennesker som virkelig kjenner på tomheten, som fortvilt prøver å gi livet mening, og de blir tverre og vanskelige og aggressive. Ikke minst gjelder det dette gamle ekteparet i sentrum av Caribou Island. Irene har altså opplevd å bli forlatt av moren som barn (og før det av faren), og nå føler hun at mannen Gary er den neste som vil forlate henne. Det foregår i Alaska, blant ruvende fjell og isbreer, og Gary drar Irene med seg ut på en øde øy, for å bygge en hytte de to skal bo i året rundt – de forlater et hus som ligger isolert til ved en innsjø til fordel for en øde øy utpå innsjøen – men han har ikke en eneste tegning eller plan, og høststormene er på vei. Gary vil bare tilbake til naturen, til primitive krefter og mening. Den voldsomme naturen rundt dem er noe personene tenker i og gjennom, den speiler livet for dem og synes å romme en større fortelling de kan gå inn i. Men det går selvfølgelig ikke bra med den hytta! Og Irene tror at alt sammen bare er et skritt på veien til å bli kvitt henne, drive henne vekk.

Det er så mørkt det David Vann skriver, det er undergang og elendighet fra start til slutt, men likevel er det en humor i alt. I den sentrale novellen i debuten Legender om et selvmord oppstår en ekstremt svart komikk: En far drar rundt på liket av sin sønn, i en sovepose, og oppfører seg som om gutten bare sover. Og likevel er det vakkert, nydelig, et opprivende sjelelig drama som først og fremst blir beskrevet gjennom det ytre.

I Caribou Island er selve det håpløse prosjektet – denne hytta til Gary – et komisk element. Dette komiske både letter og forsterker det tragiske, trykket som bygges opp hele tiden. Hele veien er det malplasserte replikker og snåle ting – ikke minst i de andre trådene i romanen, med litt lettere historier: Blant annet følger vi datteren Rhoda og hennes overfladiske, idiotiske mann som er utro med en ung turist. Her får jakten på mening en komisk form, som når han plutselig får en åpenbaring:

Jim sto ved vasken og skylte salat, og innså at der hadde han det. Han skulle vie livet sitt til sex. Komme i bedre form og få så mange kvinner som mulig. Han skulle ønske han hadde skjønt alt dette tidligere, ikke nå som han var førtien, for det ville ha vært mye lettere for noen år siden, men det var ennå ikke for sent. Han hadde minst ti gode år foran seg før livet ville løse seg opp til noe han helst ikke ville tenke på.

David Vann er på norgesbesøk akkurat nå, og han skriver ikke bare rystende, beksvarte bøker (med humor), han forteller også både morsomt, klokt og åpenhjertig om romanene og hendelsen i hans eget liv som utvilsomt har preget skrivingen: Da han var tretten år, begikk faren selvmord. Onsdag 30. mai blir han intervjuet på Litteraturhuset av Martin Grüner Larsen under overskriften Vinter i Alaska, lørdag møter han Fredrik Wanderup på Lillehammer. Få med deg det!