Færøysk kultforfattar byr på hovudbry

Av oversetter Lars Moa

Om det nitide arbeidet med omsettinga av Carl Jóhan Jensens U-. Historier om djevelskap, 909 sider, Det Norske Samlaget, 2010.

Det tok meg eitt år nesten utan fritid å omsette denne boka, ei bok som Søren Vinterberg i den danske avisa Politiken kalla ”En prismelysekrone af en kriminalroman” i samband med at ho var nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007. Tidlegare hadde eg prøvd å gjendikte noe av lyrikken til CJJ, men det var så vanskeleg at eg måtte gi opp.

Carl Jóhan Jensen er ei løve i den færøyske offentlegheita. Han er kompromisslaus i forhold til litterær kvalitet, sjølvbevisst, fritalande og omsynslaus som forfattar, bokmeldar og skribent. Men i det private rommet opplever eg han meir som eit lam; ein mann som det går an å sitte saman med i timevis i roleg samtale om tema som han som løve har vori så bastant om i det offentlege rommet.

Om denne boka sa han offentleg da ho kom ut i 2005 at ho var den viktigaste boka som noen gong har kommi ut på færøysk. Da hadde han brukt åtte år på å skrive henne. Boka er selt i godt og vel 1000 eksemplarr. Færøyane har eit folketal på 48 000. Så viss vi samanliknar med Noreg, vil det seie det same som eit sal på 100 000. Eg har gjort det til vane når eg snakkar med folk i Færøyane å spørje dei om dei har lesi Ó-. Søgur um djevulskap, og ut ifrå svara må eg nok seie at mange av dei 1000 bøkene ligg i bokhyllene ulesne etter at folk har slutta å lese etter mellom 50 og 100 sider.

Dette veit CJJ, og eg trur det er sårt for han å vite det. Grunnen til at folk legg bort boka, er at språket er så ”vanskeleg”. Eg vart nysgjerrig på dette, og bad CJJ skrive ned noe om språksynet sitt for om muleg å finne ei forklaring der. Det første eg fekk var ei lang utgreiing om mangelen på ein skriftleg litterær tradisjon i Færøyane, og om striden mellom forskjellige liner i spørsmålet om korleis eit litterært færøysk språk skulle vere. Ein færøysk forfattar er i ein situasjon der han skaper litterær tradisjon med kvar ei setning han festar på papiret. CJJ bestemte seg tidleg for å skape seg ein språkstil på færøysk folkemåls grunn minst muleg open for påverknad utanfrå, særleg frå dansk.

Men dette var ikkje konkret nok for meg, så eg bad han om noe spesielt om språket i Ó-. Søgur um djevulskap. Da fekk eg dette brevet med overskrifta ”Om U-språk og anna uspråk”: ”Korleis er boka tenkt språkleg? For ein stor del med grunnlag i dei synspunkt eg prøvde å legge fram i det førre brevet. Mi språklege stemnelei er å skape meg eit litteraturspråk på færøysk grunn som kan bere eit diktverk med alle sine mange lag av mangetydig meining. Eg vil med ein gong halde fram at språkrøkt i seg sjølv er ikkje det eg har som siktemål. Det er ikkje nødvendig å fortelje deg som har omsett boka, at ho skiftar mellom ulike stilartar og ulike forteljeteknikkar ut igjennom, og det er ikkje for mye sagt at nesten alle litterære straumdrag eller litterære retningar som har vori til sidan oldemora til Joyce fekk si første eggløysing, er representerte mellom permane – minimalismen unntatt. Dette sett sjølvsagt sitt preg på teksten og språkuttrykket i han. Det mest samansette (eller innfløkte) språket er utan tvil i dei første delane eller dei første hundre sidene. Det kjem først og fremst av det at i desse delane er emne og tenking frå filosofi og psykologi tatt opp, som lite har vori behandla i færøysk skriving før, t.d. refleksjonar om tida osv. Dette kravde sjølvsagt eit språk som tøyer språktoleransen og den allmenne språkforståinga til lesaren av litteraturspråket, ja, rett og slett sett til side kravet om at litteraturspråk først og fremst skal vere lett tilgjengeleg og ei enkel gjenspegling av enkel tenking om ei enkel verkelegheit. Etter mitt skjønn er verkelegheita langt ifrå enkel, og enda mindre er tenkinga om henne enkel og lett tilgjengeleg, og er ho det, er ho falskt narrespel. No seier eg ikkje at innfløkt verkelegheit slett ikkje kan beskrivas i eit kortfatta eller minimalistisk språk, men eg har aldri vori noen minimalist som såleis, tvert imot har eg alltid halla meir imot ein barokkstil som flommar over av bilde og språklydar, og liker best tekst der språket reiser seg som eit kvitveltande bølgjebrott mot lesaren. Denne haldninga vises sjølvsagt også igjen i korleis boka som heilskap er bygd opp, ikkje etter vanlege reglar om einskap og samanheng i forteljinga, men meir liksom bitar i eit puslespel, som menneskeauget ikkje greier å sjå i sin heilskap. Som nemnt er mange litterære straumdrag representerte i boka, og teksten er skriven opp imot ymse tekstslag, t.d. nittenhundretals romantradisjon (m.a. Adalbertus von Chamisso, Charles Dickens, Thackeray og fleire), og det har sjølvsagt også påverknad på språket og ordtilfanget.”

Ja vel, ja. Kanskje er det ikkje berre språket, men også det nokså lærde innhaldet som gjer at såpass mange ikkje orkar å lese lenger enn 60 sider? Professor Malan Marnersdottir ved Universitet i Tórshavn skriv i ein e-post til meg: ”U-. Historier om djevelskap er språkleg spesiell, sjølv om boka ikkje er så uforståeleg som Carl Jóhan Jensen har ord på seg for å vere. Karakteristisk er at ordlegginga svært ofte er kjenneteikna av at dei vanlegaste munnhella og orda er utelatne. I staden er naboordet eller nabomunnhellet valt. Det gjer ikkje at teksten er uforståeleg, men annleis. Det kan ikkje komme overraskande på noen, for CJJ har slått fast at han vil dikte seg unna det språkleg sjølvsagte, legge til og utvide livsbevisstheita til seg og dei lesarane ’som har mot til å gi seg i kast med han’.”

Carl Jóhan Jensen bruker i denne boka ein stor del av det færøyske ordtilfanget, han lagar nye ord, han finn på gåter eller kenningar som vikingskaldane var så flinke til, og han låner ord frå islandsk (som han påstår er like mye færøyske som islandske). Etter min omsettaretikk er det viktig å vere så trufast mot forfattaren sin tekst som muleg. Derfor har eg brukt ein stor del av det norske ordtilfanget, også ord som ikkje er i dagleg bruk; eg har laga nye ord; og eg har prøvd å få til kenningar som skal gå an å skjønne.

Mange av dei nye orda er samansette ord, f. eks. med forstavingane u- eller mis-. (Ukjensle, ukommen, ublygskap, uledig, umåtehalden, uhjerteleg, uung, den ugiftaste, ustygg, mistjukk, misgrønt, mislynt, missterk, mislykkesam, misgod, misskapt og mange, mange fleir.) Alle som begynner å lese denne boka, må nok rekne med å måtte slå opp ein del ord i nynorskordboka. Men det er det jo ingen som dør eller tar skade av. Delar av boka har ganske mange slike sjeldne ord, og det var noen ganske harde ordskifte mellom meg og språkvaskar og meg og redaktør med forslag om forenkling, men eg stod i dei fleste høve fast på mine val.

Dette er ei spennande bok, både når det gjeld språk og innhald. På baksida står det om to av hovudpersonane i boka:

”Ingen veit kor kjøpmannen Bænadikt Chonradsen stammar frå eller kven han er. Men djevelskapen spreier seg ut frå han gjennom farne tider, mørk og vilkårleg som ein pest. Der han kjem, fer alt ut av lage. Tru, von og kjærleik mistar si kraft.

          Emissæren Matthias J. Danielsen vier derimot sitt liv til Gud, men trur ikkje på han. Forsøka hans på å tvinge hjertet sitt til tru har ein annleis djevelskap ved seg, ein djevelskap som kjem fram i illgjerningar, valdtekter og mord.”

Etter som eg skriv dette til ein omsettarblogg, tar eg med ein del dei mange gullkorna som ymse bokmeldarar har skrivi om omsettingsarbeidet mitt. Først Odd W. Surén i Dag og Tid: « … det mest originale med denne boka, og det er språket. Her er så å seie kvar einaste setning uvanleg, med gamle og gode ord, og nokre heilt nye, slik at ein etter kvart les mest for den språklege opplevinga, som er einaståande og likevel i utvikling, det vert berre betre og betre, kanskje det kjem av at lesaren veks inn i stilen, eller at forfattaren gjer det, eller omsetjaren, Lars Moa, som burde få St. Olavs orden med gulleple og tredobbelt snøsokkeband for denne bragda».

May Grethe Lerum i VG: «Korleis ein vanleg dag på jobben har vore for omsetjaren, vågar eg knapt tenkje på. Men summen av dei bitane færøysk eg med min ringe kunnskap (og gamaldialekt frå indre Sogn) har sett nærare på, føder ei einaste meining: For dette arbediet må det finnast ein heiderspris for Lars Moa».

Kjell-Richard Landaasen i Vårt Land: «Med sine 900 sider er det en lovlig dryg murstein å komme gjennom, men verd å lese om så bare for språket, aldeles glitrende gjendiktet til nynorsk av Lars Moa. Nynorsk går bokmål en høy gang når det gjelder poesi og ordrikdom, med sitt store tilfang frå gamle, obskure dialekter, men Moa har tatt det enda et steg videre og skapt nye ord der de trengs. Fabelaktig».

Ja, ja, ein kan jo bli høg på pæra av mindre.

Oversatt aften: Fantasy-spesial

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 30.10., og denne gangen står arrangementet i fantasyens tegn.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 30.10. kl. 20.00.

Med sitt fargerike persongalleri, sine overnaturlige tildragelser og intrikate handlingsforløp har få sjangre vist seg så effektive for å lokke ungdommen inn i litteraturen som fantasy. Mange fortsetter å oppsøke fantasyens verden også som voksne lesere, og på oktober-utgaven av Oversatt aften skal vi få høre fra to av høstens tilskudd til sjangeren:

Morten Hansen: Patrick Rothfuss’ Vindens navn
 

Vindens navn er første bind i Kongedreperkrøniken, en episk fantasyfortelling i tre deler som selv om den inneholder mange av sjangerens elementer, fikk norske Jon Ewo til å sammenligne forfatteren med Goethe, Dickens og Hesse. Serien er en slags dannelsesroman der den aldrende, tilbaketrukne vertshuseieren Kvothe forteller om sitt innholdsrike og dramatiske liv. Kvothe opplevde å få foreldrene drept av de gåtefulle chandrierne, og etter en barndom og ungdom som tigger og gategutt, musiker og senere magikerstudent, blir han en legendarisk kriger som kjemper for å finne sannheten om chandrierne, selv om han muligens ikke er helt pålitelig som forteller selv. Boka føk rett til topps på New York Times’ bestselgerliste, og blant flere andre utmerkelser har Rothfuss mottatt Quill Award for beste fantasyroman.

Cecilie Winger: Clive Barkers Abarat. Absolutt midnatt

Bøkene i Clive "Hellraiser" Barkers Abarat-serie tar oss med til et parallelt univers der tid og rom er organisert etter helt andre lover enn i vår verden, og der grensene mellom liv, ting og fenomener stadig overskrides. I øyriket Abarat er hver time en øy i et evig døgn, og vi følger seksten år gamle Candy Qvakkenholt, som forlater den nitriste hjembyen i Minnesota og legger ut på en problemfylt reise gjennom denne uforutsigbare verdenen, i selskap med jøsrotta Malingo, Jon Rakker og en rekke andre fargerike skikkelser. Absolutt midnatt er tredje av fem planlagte bind i denne serien, som med sine besynderlige hendelser, bisarre humor og viltre språklige påfunn vinner stadig nye tilhengere.

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi." (Del 2)

Følgende artikkel av forfatter, kritiker og oversetter Anne Karin Torheim sto på trykk i Syn og segn nr. 3/08. Her på bloggen er teksten delt i to; første del finner du HER. 

”NÅR ALT KJEM TIL ALT, VAR DET LETT Å DREPE MOR MI.” Om Alice Sebolds romanar. (Del 2)

RETT PÅ

Om eg kunne gitt eit vitskapeleg sett presist svar på kvifor ei bok blir bestseljar, ville eg kanskje vore verdas best betalte forlagskonsulent, og det er eg faktisk ikkje. Verken forlag eller andre kan på førehand vere heilt sikre på om ei bok blir bestseljar - i alle fall så lenge det ikkje handlar om den totalt spekulative litteraturen. Men det er ei god hjelp om forfattaren har skrive ein bestseljar før, og det hadde altså Sebold; nemleg den tidlegare nemnde debutromanen Alle mine kjære.

              Både Alle mine kjære og Nesten evig har sterke eg-forteljarar. Og begge bøkene opnar med mord. Rett på tragiske saker med alvorlege konsekvensar med andre ord. Sebold kommenterer dette sjølv i eit intervju:

              ”I believe the story should invite a reader in immediately, so my books begins directly. Neither Susie nor Helen has a lot of time to waste, and they let you know right off who they are and how they got there. Maybe this reflects my own hatred of small talk. (….) This allows us to get to the heart of the matter, which is what human communication is about. In the book Helen says she hates the phrase ’no worries,’ and every time I find myself using it, I think of how Helen would detest me for it! Who has no worries? It is such a lie!”

I den første romanen heiter altså eg-forteljaren Susie. Ho er berre 14 år når ho blir valdteken og myrda. Men forfattaren gjer det fantasifulle litterære grepet at ho plasserer henne i ein slags fabel-himmel der ho kan sjå ned på jorda og følgje med i kva som skjer ettersom åra går - både med familien sin og mordaren - medan ho sjølv forblir 14 år. Det er både ein grotesk, rørande og ikkje minst sjarmerande roman som med sitt himmelske eventyrunivers har tiltala mange, trass i det tragiske utgangspunktet. (Og dette fabeluniverset forklarer kanskje kvifor Peter Jackson og Steven Spielberg blei sett på saka med å lage film av romanen.) Boka fekk gode kritikkar og også prisar då den kom for seks år sidan. Og når snøballen først begynner å rulle kan det verke som om berre publikum er flokkdyr nok og boka får god marknadsføring , så er det gjort. Men når sant skal seiast er det heller ikkje vanskeleg å føle sympati med eg-forteljaren Susie som døyr så ung og på så grufullt vis. Og forfatteren er god på ”showing not telling” slik at vi får meir enn ein 14-årings perspektiv på det heile.

              I Nesten evig er altså eg-forteljaren Helen på 49, og ho er sjølv mordaren. Då kan det vel bli vanskelegare å vekke sympati overalt… Om dette seier Sebold sjølv:

              ”Helen is a complex character. Though her actions are, on the face of it, hard to understand, the challenge for me was that, if done right, the reader might be able to see how she had gotten to this place and have compassion for her. ”

              No blei ikkje Nesten evig så eintydig omfamna av kritikken som Alle mine kjære, då den kom ut i fjor haust. Slik kan det verke som om ikkje alle kritikarar har forstått seg på Helen. I The New York Times skriv ein kritikar med namnet Lee Siegel følgjande: ”This novel is so morally, emotionally and intellectually incoherent that it's bound to become a bestseller.” Hmm… denne grunngjevinga får stå for hans rekning. Sielgel skriv såpass ironisk og hånleg at han er tydelegvis blitt kraftig provosert. Og ein blir berre provosert av det ein ikkje forstår, har eg høyrt. I iveren etter å ta bestseljeriet ser han ikkje skogen for berre tre. Dessutan har han tydelegvis verken Ibsen eller Bergman si innsikt i den kvinnelege psyke. Eit eksempel på ein positiv kritikar er Kim Hedges i The San Francisco Chronicle som konkluderer: ”Along with its buoying dark wit, it is this eerily familiar blurred line between sane and insane that makes The Almost Moon simultanesously uncomfortable and absorbing. ”

              Her har vi altså to kritikarar med heilt ulike meiningar om boka. Etter mi erfaring så er det ofte slik at om ei bok verkeleg er interessant nok, så vil den få motstridande kritikk. Ei slik bok er altså Nesten evig, og den er såleis meir ein test for kritikken enn at kritikken er ein test for boka. Ei tvitydig kritikarmottaking kan trylle fram andre lesarar enn dei som las Alle mine kjære som jo var ein meir eintydig kritikarsuksess. Den var også enklare å omsetje og vel også enklare å lese. Eg trur altså Sebold har fått nye lesarar med Nesten evig og at mange av dei gamle også har følgt med på lasset.

              Så langt har eg nemnd mest ytre omstende rundt denne bestseljaren. Når det gjeld sjølve boka, så vil eg først seie at der er ingen ting i vegen for at ei god bok kan bli ein bestseljar. Dernest at eg trur gjenkjenningseffekten er stor her. Ikkje det at det er spesielt vanleg at ei dotter myrdar mor si, men denne ugjerninga problematiserer ganske grunding det klassisk vanskelege mor/dotter forholdet, og når det blir fortalt om gjennom dottera på 49 så treff forfattaren dei heime som les bøker – for det har vi høyrt helst er middelaldrande kvinner. Og då kan ein vel gå utifrå at marknadsføringsfolka har vendt seg mot denne målgruppa eller segmentet eller kva det no er dei kallar det.

              Men neimen om eg er heilt sikker på at Nesten evig ville blitt ein bestseljar om ikkje Sebold først hadde skrive Alle mine kjære, som har det eg kunne kalle ein lysare sjarm. Med det meiner eg at Nesten evig pløyer djupare i våre eksistensielle vilkår – noko ein strengt tatt også kan forlange frå ein eg-forteljar på 49 i forhold til ein på 14. Slik sett verkar boka også truverdig. Verda vil bedradd, men ikkje alltid. Heldigvis.

VALD LETTARE I FIKSJONEN

Noko som er temmeleg opplagt er krim-elementet i begge romanane. I Nesten evig får vi ikkje berre mordermord, men også, for eksempel ei skildringa der ein liten gut på sykkel blir brutalt påkøyrd av ein bil som berre køyrer vidare. Guten døyr kort etter påkøyringa som utspelar seg utanfor huset der hovudpersonen Helen bur. Fiksjonaliserte valdshandlingar ser jo alltid ut til å nå eit stort publikum, kor det no heng i hop. Det kan ha noko med å gjere at den slags har eit ganske så stort omfang også i vår verkeleg verd, men at det er lettare å møte det i fiksjonen. I så måte har faktisk Sebold sjølv grufulle erfaringar frå den verkelege verda. No er ikkje eg den som likar å blande inn forfattarens biografi i lesinga av bøker fordi det oftast berre forstyrrar det romanuniverset forfattaren har bygd opp, og som burde vere nok i seg sjølv. Men eg nemner det sidan Sebold sjølv offentleg ikkje har lagt skjul på det - 18 år gammal blei ho nemleg brutalt valdteken. Ein sein kveld i 1981 blei ho angripen bakfrå, slått ned og dradd til ein nærliggjande tunnel ved universitetet i Syracuse nord for New York, der ho på den tida var førsteårs student. Ho klarte å rømme og nokre månader seinare kjente ho igjen gjerningsmannen på gata og fekk han arrestert. Eg kan legge til at då eg las skildringa av valdtekta i Alle mine kjære, tenkte eg at dette må forfattaren ha erfart sjølv - så livaktig var denne fryktelege ugjerninga skildra - frå offerets synsvinkel - det sjølvbiografiske som eit slags litterært verkemiddel, kunne eg seie, men eit svært dyrkjøpt verkemiddel og ei erfaring forfattaren brukte mange år på å bearbeide, blant anna gjennom å skrive memoarboka Lucky (1999). Sebold skal ha sagt at ho med den boka fekk rydda opp i sitt eige rot – noko som måtte til før ho fekk fart på den skjønnlitterære skrivinga si.

              I eit intervju med Dagbladets Magnus A. Rønningen på Café Prague i San Francisco frå februar i år, seier Sebold blant anna ”Hvis folk ser rart på meg, er det vanskelig å vite om det er fordi jeg har solgt millioner av bøker eller fordi de vet at jeg har blitt voldtatt, og,” skriv Rønningen, ”ler av sin egen rolle i en underlig verden.” Ho seier også: ”Fordi jeg har blitt voldtatt selv, føler jeg at jeg kan skrive om vold med en viss autoritet, (…).” Den som har vore i krigen veit meir om kva krig i praksis er, enn den som ikkje har vore der. Slik er det berre.

              Og sidan denne artikkelen ikkje hadde sett dagens lys utan forfattarens Alice Sebold sine bøker, gir eg gladeleg siste ordet til henne. Sitatet er henta frå eit intervju gjort av Ann Darby i Publisher Weekly om Nesten evig: ” I was motivated to write about violence because I believe it's not unusual. I see it as just a part of life, and I think we get in trouble when we separate people who've experienced it from those who haven't. Though it's a horrible experience , it's not as if violence hasn't affected many of us.”

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi."

Følgende artikkel av forfatter, kritiker og oversetter Anne Karin Torheim sto på trykk i Syn og segn nr. 3/08. Her på bloggen er teksten delt i to; del 2 finner du HER.

”NÅR ALT KJEM TIL ALT, VAR DET LETT Å DREPE MOR MI.” Om Alice Sebolds romanar. (Del 1)

Setninga overfor blei ikkje kviskra til meg ein sein kveld av ei god venninne i krise. Heldigvis. Derimot er det opningssetninga i romanen Nesten evig av den amerikanske forfattaren Alice Sebold (1963-).

Boka kom ut på Samlaget i 2008 – omsett av underteikna. Slik sett kan eg ikkje heilt fråskrive meg ansvaret for overskrifta her som i original går slik: When all is said and done, killing my mother came easily. 

The Almost Moon er originaltittelen, og dette er Sebolds andre roman som, då den kom i 2007, straks blei ein bestseljar både i England og USA . Også den første romanen hennar, The Lovely Bones (2002), blei ein bestseljar og kom på norsk i 2004 med tittelen Alle mine kjære og med same omsetjar. Alle mine kjære er også filma. Regien er ved ingen ringare enn Peter Jackson og produsent er Steven Spielberg. Og Susan Sarandon har ei av hovudrollene. 

            No er ikkje eg med mitt skeptiske sinnelag den som trur at bøker som blir filma alltid er skrivne av gode forfattarar. Når sant skal seiast er eg heller ikkje ein hund etter bestseljarar. Og la det vere sagt med ein gong: Det er ingen samanheng mellom bestseljarar og litterær kvalitet – verken på den eine eller andre måten. Og med omsyn til litterær kvalitet har eg vel heller oppsøkt den slags i den europeiske litteraturen enn i den nordamerikanske, for å seie det slik.

Når eg no likevel slår i bordet og hevdar at den amerikanske forfattaren Alice Sebold er ein god forfattar som skriv gode bøker, så bør det vel også seiast eitt og anna om kvifor eg meiner dette.

Ettersom eg har omsett bøkene hennar til norsk og såleis har vore i nærkontakt med dei over tid, har eg sjølvsagt hatt godt høve til å sjå forfattaren etter i saumane og bør kunne seie noko om kva eg har sett. Eg skal derfor forsøksvis svare på følgjande to spørsmål:

1. Kvifor er Nesten evig ein god roman? 

2. Kvifor er Nesten evig blitt ein bestseljar?

No kunne eg skrive om form som svar på det første spørsmålet og om innhald som svar på det andre spørsmålet. Men det ville bli feil, ettersom form og innhald i praksis er så avhengig av kvarandre, så innfiltra i kvarandre at det ikkje går an å skilje mellom omgrepa utan å abstrahere grassat, og det har eg ikkje lyst til fordi det kan verka direkte misvisande. I alle fall er det slik når det er snakk om Nesten evig fordi romanen er likeså mykje språkstyrt som handlingsstyrt. Dette er med på å skape det eg vil kalle eit organisk romanunivers – noko som krev at forfattaren også brukar språket som eit materiale og ikkje berre som eit instrument.

ORGANISK ROMANUNIVERS

              Men kva tyder eit organisk romanunivers? I praksis? Det tyder blant anna at når ein roman startar ut med opningssetninga: Når alt kjem til alt var det lett å drepe mor mi, slepp ikkje forfattaren unna denne dramatiske opplysinga utan, på ein eller annan måte, å legitimere den. Og framhaldet går slik:

Etter kvart som demens får utvikle seg, kjem kjernen i den ramma personen meir og meir til syne. Kjernen i mor mi var ròten som ei vekes gammalt brakkvatn på botnen av ein vase med blomstrar.

Ikkje mykje small talk her, men rett på sak. Ei slik opning forpliktar med andre ord, og Sebold tar forpliktinga på strak arm i og med at eg-forteljaren og hovudpersonen hennar, Helen Knightly, som på notidsplanet er 49 år, skilt med to vaksne døtrer fortel med stort litterært truverde om korleis det kunne gå til at ho blei modermordar. På slutten av første kapittel, får vi også vite i detalj korleis ho gjorde det.  Når ein forfattarar maktar å sannsynleggjere motivasjonen for eit slikt brotsverk og også vekke sympati for moderaren, så vil eg påstå at ho har gått ut av den beskyttande kokongen der livsløgna ofte heldt oss innestengde og inn i den verkelege verda. Såleis har Nesten evig heile tida ei forankring i realistiske situasjonar. Ja, det er i botn og grunn ein realistisk roman.

På aristotelisk vis går handlinga føre seg i løpet av eit døgn og er lagt til eit forstadsområde i Philadelphia, Pennsylvania, der Helen no bur, og der ho også voks opp. Det kan opplysast om at Sebold sjølv voks opp i ein forstad utanfor nettopp Philadelphia, og såleis har forfattaren god kjennskap til området der handlinga utspelar seg.

I løpet av boka får vi vite kva Helen gjer i den dramatiske unntakstilstanden etter den definitive ugjerninga. Men vi får også mange tilbakeblikk på barndom og oppvekst, ekteskapet og yrkeslivet hennar. Her er altså ei spennande handling på notidsplanet som i eit skodespel av Ibsen, og som i eit skodespel av Ibsen får vi informasjon om fortida til dei agerande - først og fremst hovudpersonen Helen og mor hennar. Ja, det er ikkje til å stikke under stolen at mor/dotter-temaet står heilt sentralt i romanen slik opninga signaliserer. Men far til Helen spelar også ei viktig rolle. Og familiesituasjonen til einebarnet Helen pregar også det vaksne livet hennar slik den slags også gjer utanfor fiksjonen, i det verkelege liv. Dette blir for eksempel demonstrert gjennom forholdet til eksmannen hennar, og dei to døtrene dei har saman og i forholdet til bestevenninna Natalie. Mor til Helen var fotomodell i sin ungdom og hennar fokus på utsjånad som ein ganske altoverskyggande livsverdi får sine negative konsekvenser, som også kan lesast i eit visst samfunnskritisk perspektiv. Sjølv jobbar Helen som aktmodell på eit kunstakademi.

Om familien som tema seier Sebold sjølv i eit intervju like etter at romanen kom ut: ”They define us even if we work against what they give us or tell us or how they behave. It is a brutal reality: there is no escape.”

DET EINE TEK DET ANDRE

Heile tida er det altså opplysinga i opningssetninga som ligg til grunn for det som blir fortald - anten det gjeld notid eller fortid. Slik sett er det klart at Sebold ikkje er ein forfattaren som peikar på dramatiske hendingar utan å ta konsekvensen av det og berre fjasar vidare slik ein svakare forfattar gladeleg ville ha gjort, og som det finst mange og gode eksempel på i samtidslitteraturen. Og alle har vi vel sett filmar med action for actions eige skuld – som ein slags parallell til kunsten for kunstens eiga skuld. Men det er ikkje berre forfattarens innsikt i eksistensielle labyrintar som ligg til grunn for at Sebold følgjer ”den ideale fordring”. (Ibsens sitt uttrykk frå Vilanden brukar eg her i tydinga å følgje visste etiske spelereglar når det handlar om det estetiske.) Minst like viktig er språkhaldninga som syner seg i det praktiske språkarbeidet hennar, det vil seie i korleis ho skriv fram scenene, tilbakeblikka og dialogane.

Nesten umerkeleg vekslar Sebold mellom notid og fortid fordi ho gjer det på eit så smidig og elegant vis. Og desse skifta mellom notid og fortid er blant anna ein demonstrasjon av det språkstyrte arbeidet hennar. Eg kunne også kalle det den skjønnlitterære stilen hennar. Og skjønnlitterær stil er ikkje noko som oppstår sånn utan vidare. Det er meir snakk om arbeidsprosessar som tar si tid og krefter. I så måte er det verdt å merke seg at Nesten evig kom ut 5 år etter debutromanen.

Som eksempel på veksling frå notid til fortid kjem her eit lite utdrag frå første kapittel av i alt femten kapittel. Eg-forteljaren Helen finn mor si på følgjande vis denne dagen:

Mor mi sat som ein totempåle i den stoppa raude og kvite øyrelappstolen. Der hadde ho sete dei siste tjue åra, det vil seie sidan far min dødde. Ho blei sakte gammal i den stolen, slutta først med å lese bøker og med stramei-broderiga si. Og då synet hennar begynte å svikte, såg ho på tv frå morgonen til ho sovna framfor skjermen etter kveldsmaten. I fanget hadde ho ofte dei tvinna garndokkene som den eldste dotter mi, Emily, enno sendte kvar jul og ho kjælte med dei slik somme gamle kvinner kjæler med kattar.

Det høyrest enkelt og tilforlateleg ut slik teksten flyt avgarde som ei form for ”det eine ordet tar det andre.” Men samtidig som det er effektivt med omsyn til informasjon, for eksempel om når faren dødde, så følgjer informasjonen ei slags språkleg assosiasjonsløype som har si sanselege forankring i ordet ”øyrelappstolen ”. Det er ved hjelp av fokuset på denne stolen at lesaren kan danne seg bilder av moras degenerering gjennom mange år. Stolen bind notid og fortid saman. Det verkar opplagt og enkelt på papiret, men slikt er språkstyrt skildring med tydeleg forankring i tid og rom – noko som syner at vi har med ein svært så realistisk roman og gjere.

Eit utdrag til frå litt lenger ute i same kapittel:

Eg gjekk bort til vindauget og begynte å dra opp metallpersiennene med det meir og meir slitne tøybandet som enno heldt dei saman. Utanfor var min barndoms hage så overgrodd at det var vanskeleg å sjå føre seg dei opprinnelege formene på busker og tre, og plassane der eg hadde leika med andre barn, før det begynte å gå rykte i nabolaget om oppførselen til mor mi.

”Ho stel,” sa mor mi.

Eg stod med ryggen til henne. Eg såg på ein slyngplante som hadde klatra inn i det store nåletreet i hjørnet av hagen og gøymde skuret, der far min ein gong hadde styrt med trearbeid. Han likte seg alltid best inne i det skuret. På mine mørkaste dagar hadde eg begynt å sjå han føre meg der inne medan han pussa dei runde trekulene med sandpapir, noko som hadde erstatta alle dei andre prosjekta hans.

”Kven stel?”

”Den hurpa.”

Eg visste at ho snakka om fru Castle, som dagleg passa på at mor mi kom seg opp av senga.

Vi ser igjen denne effektive språkbruken som skjærer igjennom og kjem tett på tinga, på det konkrete dvs materialiteten, for å bruke eit fint ord.

Metaforbruken blir sjølvsagt også eit utrykk for denne effektive, litterære stilen hennar. Den skjer også igjennom – avslører i staden for å dekke til. Eg minner for eksempel om den tidlegare siterte opninga: Kjernen i mor mi var ròten som ei vekes gammalt brakkvatn på botnen av ein vase med blomstrar. Og for å halde fram med skildring av mora: - mor mi var ein oppbrukt sekk med knoklar som stinka av drit.

           Mor til Helen brukte også å ynke seg utan grunn. Om dette skriv Sebold: Notane til denne ynkinga blei orkestrert for å vekke sympati. Sjølv synest eg dette var ei god forklaring, men språkvaskaren på omsetjinga bad meg omformulere det - truleg fordi han synest det blei for rart. Det ville eg ikkje. Og originalen går slik: It was a moan the notes of which were orchestrated to elicit pity. 

           For meg var kanskje det viktigaste ved omsetjingsarbeidet å ikkje miste forfattarens stemme på vegen, dvs særpreget, den litterære stilen hennar. I iveren etter å få alt klart og tydeleg for norske lesarar må ein passa på så ein ikkje kjem i skade for å rasjonalisere vekk nettopp det som pregar litterær kvalitet - som langt på veg er det same som litterær stil.

Bastianprisen til Ika Kaminka!

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Årets pris gikk til Ika Kaminka for 1Q84, bok 1 & 2 av Haruki Murakami, utgitt på Pax i 2011.

Juryen uttaler: Japansk er et språk fullt av utelatelser, der oversetterne blir nødt til å ”fylle ut”. Selve språkstrukturen og kulturen er også fremmedartet; derfor innebærer en oversettelse fra japansk til norsk en ekstra utfordring. Ika Kaminka greier imidlertid å gjengi Murakamis spesielle stil på en naturlig måte, med et humoristisk og kreativt språk. Oversettelsen virker kongenial og inspirerende; den skaper en egen norsk tekst, samtidig som den gir leseren et godt inntrykk av Murakamis måte å skrive på.

I 1Q84 møter vi svært ulike personer, som oversetteren må beskrive på ulike måter. Redaktøren Komatsus teatralske oppførsel og uavbrutte talestrøm gjengis svært livaktig på norsk, forfatterspiren Tumarus nøkterne personlighet og den ufordragelige og udannede Ushikawas utseende og måte å snakke på er løst på en oppfinnsom måte. Ikke minst den kvinnelige hovedpersonen Fukaeris måte å snakke på er en utfordring for oversetteren; i den japanske originalen er Fukaeris replikker hovedsakelig skrevet med lydtegn, noe som er påfallende for japanske lesere. Ika Kaminka har valgt å gjengi dette ved å la Fukaeri snakke kun med små bokstaver og uten tegnsetting, noe som gjør den norske teksten like påfallende, og fremhever Fukaeris spesielle personlighet

Særlige utfordringer er oversettelsen av passasjer fra verket Øya Sakhalin av den russiske forfatteren Anton Tsjekov, som ikke er oversatt til norsk tidligere, og passasjen fra det klassiske japanske verket Heike Monogatari, som heller ikke er oversatt til norsk.

Dagfinn Foldøy har oversatt den russiske teksten, siden Ika Kaminka ikke selv kan russisk, en løsning som er lagt å foretrekke fremfor en sekundæroversettelse fra japansk, og som gir den samme følelsen av annerledeshet som i den japanske originalen.

Når det gjelder Heike Monogatari har Ika Kaminka selv oversatt den. Det er blitt en rytmisk gjendiktning av det japanske krigskvadet, slik at det blir leselig for nåtidens lesere.

Ika Kaminkas oversettelse av 1Q84 gir norske lesere en god og spennende opplevelse av en tekst som i utgangspunktet ligger langt fra norsk syntaks og språklige virkemidler.

Juryen har bestått av Einar Blomgren, Bente Christensen og Johann Grip.

Oversetterbloggen gratulerer!

Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur blir ikke utdelt i 2012.

Ja til en snarlig Lex Hadia

Dette innlegget av Norsk Oversetterforenings leder Cecilie Winger står på trykk i Klassekampen i dag:

Ja til en snarlig Lex Hadia

Fredag 21. september ble det klart at Hadia Tajik er nasjonens nye kulturminister. I samme stund som nyheten slapp ut, suste det et forventningsfullt sukk gjennom leiren der vi oppholder oss, alle vi som i ulik forstand jobber med språk og bøker her til lands. Sukket skulle uttrykke nytt håp om en snarlig vedtatt boklov med innbakt fastpris.

I Norge ønsker en hel bokbransje, fra oversettere, illustratører, forskere, forfattere, forlag, kritikere til kresne lesere at det snart vedtas en slik boklov. Det tar lang tid å bygge opp eminent språkkompetanse, og en slik lov vil sikre oss arbeidsro videre og fortsatt ivareta kvalitetskontrollen i alle ledd. Det eneste som taler imot fastpris, er vel Konkurransetilsynets argumentasjon om at både kyllingfilet og pocketbøker er mye billigere i Sverige enn her til lands. Sant nok. Men vi må innse at det finnes nesten dobbelt så mange svensker, og store opplag = lav pris. Deretter må vi vedta om vi i det lange løp er ute etter kvantitet eller kvalitet.

Som leder for de skjønnlitterære oversetterne blir jeg stadig spurt om hvorfor vi ivrer etter en slik lov med fastpris og det hele, vi som – i motsetning til forfatterne – er lønnsmottagere og ikke får betalt i royalty. Nei, oversetterne vil ikke i første omgang ha noen inntektsmessig interesse, men norsk bokbransje er gjennomregulert og velfungerende, og vi sitter på samme gren og holder hverandre i ørene. Blir grenen saget over, ramler vi en etter en.

For få dager siden så jeg en Oscar-nominert film på dvd. Det eneste som dro den ned, var den norske tekstingen, som gikk stokk over stein. Jeg iler til med å si at jeg ikke nå gjør narr av en nær beslektet yrkesgruppe, bare påpeker den store forskjellen mellom bokbransjen og film- og tv-tekstebransjen. Sistnevnte spiller med cowboy-regler og er ikke pålagt forpliktelser om å holde en viss språklig kvalitet, slik at de stadig kniper ned på honorarer og ikke engang vurderer å bruke ressurser på korrektur og etterarbeid. Og det til tross for at dette er den type tekst barn og ungdom leser mest av, og at det derfor burde settes inn ekstra mye ressurser på godt språk nettopp her. Hadde et norsk forlag prøvd å gi en Nobelpris-kandidat tilsvarende stemoderlig behandling, ville ikke boka bli kjøpt inn av bibliotek eller bokhandel, den ville få hard medfart av kritikeren, og deretter lide en tidlig død i makuleringsovnene. Det er det jeg mente med å holde hverandre i ørene. Og det er noe av det jeg frykter kan forsvinne hvis reguleringene oppheves.

Kjære Hadia Tajik, lykke til med ny jobb og med snarlig å vedta Den norske bokloven. Vi gleder oss til å gi den navnet Lex Hadia.

En smak av India -- men bare en smak

Av oversetter Heidi Grinde
 

Jeg har kost meg med bøkene om Damenes Detektivbyrå nr. 1 i Botswana, om Mma. Ramotswe – den kvinnelige privatdetektiven som ikke bare er ”traditionally built”, men også opprettholder tradisjonelle, afrikanske verdier og løser store og små mysterier med hjertevarme og sunn fornuft.

           Så det var med stor glede jeg sa ja til å oversette en bok om Mma. Ramotswes indiske motstykke: Vish Puri, som er punjabi, bor i utkanten av Delhi, elsker fet og krydret mat (som han helst skal holde seg unna på grunn av et blodtrykk som er en god del for høyt) og driver Ytterst privat etterforskning Ltd. – et detektivbyrå som etter hans eget utsagn er ”Indias beste”. I motsetning til Mma. Ramotswe er ikke Vish Puri av den beskjedne sorten.

           Og jeg ble ikke skuffet. Forfatteren forteller med varme og underfundig humor – og ikke uten snert og satire – om hvordan Vish Puri løser store og små saker. I denne boken er den største saken en forsvinningssak – en hushjelp hos advokaten Ajay Kasliwal er sporløst forsvunnet, og advokaten blir arrestert, mistenkt for å ha gjort piken gravid og deretter drept henne. Politiet mener de har en solid sak, men advokaten bedyrer sin uskyld og tilkaller Vish Puri, som til syvende og sist oppklarer saken, hvordan skal ikke røpes her ... I tillegg blir Vish Puri engasjert av en berømt general for å etterforske bakgrunnen til mannen som er forlovet med hans barnebarn – generalen mener det er noe helt galt ved ham, og vil sette en stopper for ekteskapet. Dessuten blir Vish Puri utsatt for et drapsforsøk, men han er så opptatt med andre ting at han ikke har tid til å prøve å finne ut hvem som står bak. Han har sin fulle hyre med å forsøke å hindre sin mor – Mamma med stor M – i å etterforske drapsforsøket på egen hånd (”detektivarbeid er ikke noe for kvinner”), men Mamma er en formidabel dame, og greier å ordne opp, i all diskresjon, uten at sønnen aner noe som helst.

Det slår meg hvor velegnet denne typen bøker er til å gi oss et bilde av et samfunn som er så totalt forskjellig fra vårt eget. Vish Puri tilhører Indias nye middelklasse, og beveger seg blant dem. Samtidig er han – i likhet med Mma. Ramotswe – en ærlig sjel, opptatt av å bevare tradisjonelle verdier og slett ikke begeistret for alle sider ved den rivende utviklingen India er inne i. Sitt eget hus bygde han i sin tid langt ute på landsbygda, nå er området innhentet av storbyen som vokser uhemmet, med all den trafikken og forurensingen som følger med. I tidligere tider fant foreldre ektefeller til sine barn blant barna til venner og slektninger, og det var alltid noen som kunne gå god for kandidatene – nå averterer de i avisen og har problemer med å sjekke mulige ekteskapskandidaters referanser. Det betyr selvfølgelig flere oppdrag for Vish Puris firma, men likevel ...

           I løpet av Vish Puris etterforskninger er vi også innom kastevesenet, det hierarkiske systemet som fremdeles lever i beste velgående og styrer omgangstonen mellom folk. Advokaten aner ikke hva hans forsvunnede tjenestepike heter til etternavn, ”hun var bare en hushjelp, hun kommer fra en jungelstamme”; Vish Puri beveger seg på sokkelesten når han i embets medfør blir nødt til å besøke den fornemme golfklubben i et av Delhis finere strøk – for øvrig kostelig beskrevet.

           Forfatteren tegner også et bilde av indisk rettsvesen, av korrupsjon og økonomisk kriminalitet, av politiets etterforskningsarbeid, av tv-journalistenes arbeidsmetoder, av kvinnenes stilling i dagens India (mye skjult makt der!) og jammen er han ikke også innom Indias urangruver og får sagt noe om hvordan avfallet derfra blir lagret. Ikke et eksempel til etterfølgelse.

           Forfatteren – Tarquin Hall – er engelsk, gift med en indisk dame og bosatt i India. Gjør det boken noe mindre ”sann” at den ikke er skrevet av en inder? Nører den snarere opp under våre fordommer om det indiske samfunnet? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg tror ikke det. Det er klart at det blir et overfladisk bilde vi får, kanskje man kunne sammenligne det med en fotoreportasje, men ikke mindre verdifullt for det. Forfatterens har et skarpt, vesteuropeisk blikk for det som er annerledes, det vi – i egenskap av vesteuropeiske lesere – finner interessant – ting som kanskje for en inder er så selvfølgelige at de ikke er verdt å understreke.

           Det forfatteren til syvende og sist sier, er at slik opplever han det indiske samfunnet, og slik ville vi, sett gjennom våre vesteuropeiske øyne, filtrert gjennom vårt vesteuropeiske verdisyn, også oppleve det. Og jeg tror ham.

           Men under overflaten ligger det lag på lag med skjulte dybder som vi sannsynligvis aldri kommer til å begripe oss på, utenforstående som vi er.

Tarquin Hall: Tjenestepiken som forsvant. Perleblekk forlag 2012.

Og neste bok om privatdetektiven Vish Puri kommer våren 2013.

Anders Jahres kulturpris til Kari og Kjell Risvik

Den 6. september ble Anders Jahres kulturpris tildelt oversetterekteparet Kari og Kjell Risvik. Oversetterbloggen gjengir i dag takketalen deres:

 -- Mine damer og herrer,

Ja, her står vi. Selvforskyldt eller ikke. Fortjent eller ikke. La meg aller først takke Anders Jahres humanitære stiftelse. Det er ytterst prisverdig at de denne gangen har valgt å fokusere på oversetterne og deres virke. Og slik ser vi altså ut. Det hender noen vil skryte av oss og sier at de ikke et sekund tenkte over at en bok var oversatt. Oversetteren var usynlig. Akkurat nå skulle jeg nesten ønske at jeg var det. Jeg vil passe på å sitere en av mine yndlingsforfattere, nobelprisvinneren José Saramago: ”Forfatterne skriver sitt lands nasjonalliteratur. Oversetterne er de som skaper verdenslitteraturen.” Skal jeg være høytidelig, og det bør jeg vel ved en slik anledning, kan jeg si: Jorden er bare ett land, og menneskeheten er dets beboere. Men Babels forvirring har rammet oss, det var guds vilje. Måtte det bare ikke være blasfemisk at oversetterne strever med å råde bot på skaden.

Alle de som kjenner oss i restaurantverdenen, vet at våre gastronomiske interesser er store. Likevel, vår hovedbeskjeftigelse er og blir å tygge på ordene. Slik har det vært så lenge noen av oss kan huske. Vi leste og leste, men forsto trolig ikke noe særlig, det var ordene som fascinerte, de bildene vi dannet oss, ble nok mangelfulle. Forståelsen av ordenes dybde og rekkevidde har kommet etter hvert, og for den som måtte lure på hva som kreves for å bli oversetter, så er det nettopp slik innsikt, ikke evnen til å turnere språklige snurrepiperier. Om enn språkmektigheten er aldri så stor.

Tenk, så er det blitt den 6. september. Det er den dagen da de siste svalene klokelig flyr til Syden. Vi er på vei inn i vinternatten. Snart må vi famle oss frem i mørket, med ordene som ledetråd. Det er en risikosport, faren for å trå feil er stor. Og vi jobber uten sikkerhetsnett. Det er som sagt ikke bare å pugge titusener av gloser og så peise på. Ord vekker jo gjenklang i oss mennesker. Og ord i sammenheng. Setninger, avsnitt, bøker. Det er det som redder oss fra å bli åndsamøber.

Mange er opptatt av at språket skal være korrekt. Leserinnlegg i avisene vitner om det. De tror de har skjønt hvordan det funker, og man må for all del holde seg til reglene. Aldri utfordre dem. Vi vet at store forfattere, og dermed også oversettere, må kjenne til en ekstra dimensjon ved språket. Den fryd vi opplever når vi bryter reglene. Vi har i mange år vært så heldige -- takket være forlagene og deres medarbeidere -- at vi har kunnet leve av slik lek med ord. Ofte godt hjulpet av manusvaskere. De skal også ha sin takk. Resultatet er blitt mange hundre oversettelser fra et dusin språk og vel så det. Det er det norske folk som har gitt oss ordene. Vi er så takknemlige for at vi har fått anledning til å bevise at norsk aldeles ikke er et fattig språk. Takk. Tusen takk.

 

For all del. Det er ikke sånn at vi mener kvinner skal tie i forsamlingen. Men nå er det vel ingen som tviler på at Kari er en talefør person. Hun har bare overlatt ordet til meg for anledningen.

Først må jeg passe på å si litt mer om oversettelser, det umuliges kunst, skapt av ofte usynlige oversettere. Vi kan ikke besvære oss, slik mange med rette gjør, og si at vi er blitt ignorert fra første stund. Noen sa faktisk en gang at vi burde skifte navn fra Risvik til Rosvik. Alle de prisene oversettere kan få, har drysset ned over oss. Vi har vært påskjønnet, nesten bortskjemt, men å bli rost i så høye toner som i dag har likevel ikke vært hverdagskost. Måtte bare denne prisen føre til at flere får øynene opp for den jobben som gjøres av våre mange fortjenstfulle kolleger, slik at noe av rampelysets gjenskjær faller på dem. Også de fortjener takk.

Vi er ikke lenger grønne nybegynnere, vi har vel snarere fått alderens patina. Mange ville vel ha pensjonert seg nå. Men det er ingen fremtid for oss på golfbanene i Spania, så vi lever gjerne opp til Aschehougs ønskemål da de gratulerte med prisen: De ser frem til videre samarbeid med oss. Vi skal ikke skuffe dem. Eller andre. Og rundt oss har vi alltid hatt mennesker vi ikke kunne ha klart oss uten. De nærmeste sitter her i dag som våre inviterte gjester. Takk. Det var en vanskelig utvelgelse. Vi kunne jo også ha begynt, f.eks. med Gordon Hølmebakk, en av dem som hjalp oss i gang i de nå så fjerne 60-årene. Og mange, mange flere enn det blir plass til her.

Den peruanske nobelprisvinneren, Mario Vargas Llosa, er på sine gamle dager blitt bekymret. Han frykter at klassisk kultur er blitt borte for alltid. Det varmer oss derfor om hjertet at Stenersenmuseet i disse dager har en utstilling der kunstnerne har tatt utgangspunkt i bøker av to av våre store litterære helter, Italo Calvino og Mario Vargas Llosa. Sistnevnte har til og med spesialskrevet en introduksjon til utstillingen. Det er likevel håp. Og dermed kommer jeg endelig til det jeg ville ha frem, nemlig en takk til Jan Erik Vold, som har vært en følgesvenn på ferden hele veien, og en hyllest til dem som har fått Anders Jahres pris for yngre kunstnere, Kaja Scherven Mollerin og Cristina Gómez Baggethun. Det er slike som dem som skal gjøre Vargas Llosas mistrøstige synspunkter til skamme. En siste takk til dem.