Amy Bloom: Lillian Leybs utrolige reise

Aschehoug, 2008

Oversatt av Bente Klinge

Da jeg ble spurt om jeg kunne ha tid til å oversette Amy Blooms Away, som den heter i original, ante jeg ikke hva som ventet meg. La oss se: 235 små sider, en rask titt på de første sidene, fin stil, jeg har jo tid til dette, ja da, jeg tar den, jeg! Og det er jeg fryktelig glad for, for så morsomt som jeg hadde det sammen med Amy Bloom, og så intenst beveget som jeg var, har jeg ikke hatt det eller vært på lenge!

Kort fortalt er dette en fortelling om Lillian Leyb som kommer til New York i 1924 som flyktning fra pogromene i Hviterussland. Man kunne kalle det en røverroman eller en pikaresk, i hvert fall er det en handlingsmettet historie. Lillians ektemann og foreldre ble massakrert, datteren hennes på fire år forsvant, men selv greide hun å berge seg, og hun er klar for å starte et nytt liv. Hun får jobb som syerske på et teater, og så er vi i gang med en forrykende fortelling så full av minneverdige personer at det er bare å kaste seg ut i det! Etter starten i New York får Lillian vite at datteren hennes sannsynligvis overlevde og ble tatt med til Sibir av et ektepar fra landsbyen, og Lillian legger ut på en reise tvers over USA og opp gjennom Alaska for å prøve å komme seg til Russland den veien.

Jeg nevnte stilen, og det er helt avgjørende i denne boken. Amy Bloom har en usentimental, direkte fortellerstil som lar både det tragiske, det dype alvoret og de utrolige vendingene i fortellingen bli stående og dirre. Det går i en forrykende fart, så man nesten må tvinge seg til å sette ned lesefarten, og jeg har aldri sett noen oppsummere et livsløp så effektivt som denne forfatteren. For hver gang Lillian er klar til å reise videre og vi ergo må forlate de menneskene hun har kjent der, får vi servert de personenes historie i konsentrert form. Jeg vil avslutte med et utdrag som demonstrerer nettopp det, og så håper jeg noen vil synes dette lyder interessant nok til at de vil gi denne boken en sjanse. Det er den verdt.

”Reuben går skjødesløst gjennom kostymerommet på Goldfadn da han kommer tilbake. Han gir frøken Morris en kompliment. Han plukker opp en blå knapp ved siden av Lillians symaskin som om han rydder, og han flørter med den lubne, pene jenta som alltid satt bak Lillian. Det har ikke falt Lillian eller Reuben inn hva hennes avreise vil føre til for ham, og at han vil miste nesten alt synet før et år er omme, og når han ikke lenger orker å ta seg fram med stokk og en hjelper, vil han trekke seg tilbake til huset i Brooklyn, spise uten appetitt hele vinteren og dø når våren kommer, ved siden av Esther i den store himmelsengen. De setter kisten hans på en roseprydet vogn med hvite fjær i alle hjørnene, og tjue menn, alle kledd i svart, gråtende og med røde ansikter, vil trekke vognen gjennom Lower East Side, og folk vil stå i kø i timevis for å vise ham en siste ære, og de elleve jiddische teatrene vil ligge i mørke den kvelden.”

Bente Klinge