Om å oversette og gi ut bøker på eget forlag

Av oversetter og forfatter Jon Vegard Lunde

Da sitter jeg her etter å ha sendt sjuende og siste bok i serien I morgen, da krigen kom til trykkeriet. Dermed er et stort prosjekt for meg som forlegger og et viktig lærestykke for meg som oversetter brakt til en foreløpig avslutning. Samtidig kommer filmen basert på den første boka på norske kinoer i april, altså en måned etter at den siste boka vil være i handelen.

          Jeg var i Australia høsten 2002 for å delta i veteran-VM i orientering. I flyet på vei hjem grep jeg dagens aviser, og fant der to interessante artikler: En om den nylig avdøde spenningsforfatteren Patricia Carlon, og en om ungdomsforfatteren John Marsden, som ble presentert som Australias mest leste forfatter av ungdomsbøker. Vel hjemme fant jeg ut at det var utgitt én bok av Marsden, Så mye å si deg, som Merete Alfsen i sin tid fikk oversetterpris for, men ingen av Patricia Carlon.

          Jeg opprettet Jevelforlaget, som selvfølgelig bare er en annen måte å skrive JVL-forlaget på, hva trodde du? Så prøvde jeg først med Patricia Carlon, men å slå gjennom med en ukjent krimforfatter ble for vanskelig.

          Jeg hadde betydelig mer tro på John Marsden, men bokhandlere advarte meg: Ungdomsbøker selger ikke mye. Jeg fikk noen ungdommer til å lese den første boka på engelsk, og tilbakemeldingene var gode. Agentene til John Marsden holdt meg på armlengdes avstand en stund, kanskje de gikk en ny runde med etablerte, norske forlag. Bøkene var tross alt en kjempesuksess i Sverige på Bonnier Carlsen. Men til slutt var avtalen i boks.

          I morgen-serien består av sju bøker, utgitt i Australia fra 1993 til 1999. Der har de solgt i over tre millioner, og høsten 2008 var de fremdeles å finne i alle landets bokhandler. Den handler om sju ungdommer som er på telttur i en utilgjengelig fjellkløft når landet blir invadert av en fremmed makt. De kommer hjem og finner ut at nesten alle andre i småbyen og bygda omkring er tatt til fange, fordi fienden slo til den dagen alle var på marten, og omringet martensplassen. Ikke uten etiske betenkeligheter velger de motstand med utgangspunkt i det gode gjemmestedet i kløfta som kalles ”Hell”.

          Selv var jeg akkurat da – i 2005 – ferdig med en serie på tre bøker om hjemmefronten i Hedmark, og var AFP-pensjonist. Jeg hadde en sikker ekstrainntekt som teknisk oversetter. Jeg hadde vært journalist av yrke, og engelskkunnskapene stammer fra ett år i USA og fire år i The Associated Press i yngre år. Jeg hadde oversatt noen fagbøker og noen underbetalte, men slett ikke enkle westernbøker for å lære.

          Den første boka fikk en del pepper for oversettelsen, men mest fordi jeg gjorde noen uortodokse grep. Jeg syntes – og synes – at de «hake-anførselstegnene» vi bruker på norsk ikke er noe pene. Selv svenskene bruker de ”vanlige”. Så jeg tenkte jeg skulle revolusjonere norsk bokbransje. Det skulle anmelderne ikke ha noe av.

          Videre la jeg inn ordforklaringer i parentes i teksten. Ikke populært.

          Så allerede i andre opplag av bok nr. 1 flyttet jeg disse forklaringene til en egen ordliste, og gikk over til tradisjonelle anførselstegn.

          For ja: Etter at 2000 var solgt og 1000 gitt bort i øst og vest som markedsføring, måtte I morgen, da krigen kom trykkes i nytt opplag. Det kan jeg takke Kulturrådet, landets bibliotekarer og Foreningen !Les for. Mange bibliotekarer kjente serien på engelsk. Andre kjente Så mye å si deg. Ungdomsavdelingen på Deichman var fyr og flamme. Kulturrådet kjøpte inn ikke bare den første, men også den tredje og sjette boka. Og fortsatt står bibliotekene for bortimot halvparten av det totale innkjøpet.

          Foreningen !Les tok et kapittel av boka med i den tekstsamlingen de årlig sender ut til nesten alle ungdomsskolene, og kapitlet ble stemt fram som det mest interessante innslaget i det årets hefte.

         

Lett har det ikke vært å få bøkene omtalt og anmeldt. Det kom en veldig positiv omtale på Deichmans interne nettside, og på barnebokkritikk.no skrev Morten Haugen en lang og grundig omtale. Han har siden omtalt noen av bøkene i Adresseavisen og Morgenbladet, og bidro til at den sjette boka, Nattjakt, kom med i en oversikt i Aftenposten over aktuelle krigsbøker for ungdom. Der skrev Mette Hofsødegaard, i følge John Marsden selv, den mest rosende omtalen bøkene har fått i noe land, sitat:

          ”Jeg kan ikke minnes å ha vært borti en annen krigsbok for ungdom med så mange kvaliteter på et så høyt nivå: En realistisk og intens fortelling, et rikt persongalleri anført av en fascinerende hovedperson, moralske problemstillinger som er naturlig flettet inn i bokens univers, et språk som håndterer alle elementer i fortellingen lett og kraftfullt.”

          Cathrine Krøger i Dagbladet var først ut med avisanmeldelse, og etter tredje lanseringstreff hadde Vårt Land en dobbeltside med omtale og anmeldelse som riktignok slaktet oversettelsen.

          Det er klart at jeg som oversetter har lært mye underveis. I den første boka brukte jeg en gammel tante, pensjonert biblioteksjef og rutinert bokanmelder som vasker. Det ble nok for mange trykkfeil, og en som oppdaget det var en annen oversetter, Vibeke J. Reenskaug. Hun tilbød seg å lese korrektur på den neste gratis, og ble etter hvert min faste vasker på relativt normal vaskelønn. Vibeke har vært til stor hjelp, og det har vært lærerikt å ha en god vasker.

          En utfordrende detalj som følger med å gi ut egne bøker, er omslaget. Men omslag fra mange land lå ute på John Marsdens egen hjemmeside. Jeg festet meg ved de franske, laget av en engelskmann, og oppdaget så at svenskene hadde brukt de samme da de trykte hele serien opp igjen i 2005. Det ble dermed en rimelig utgift.

          Ombrekking i Pagemaker var jeg godt kjent med fra de layoutmessig langt mer kompliserte hjemmefrontbøkene. Å brekke om en roman uten illustrasjoner er gjort på en ettermiddag. Deretter eksporteres det til en PDF-fil i Adobe Acrobat.

          Hva har jeg så hatt igjen for dette? En rask summering viser en salgsinntekt til meg på seks bøker på kr. 743.000. Trekker jeg fra utgifter til trykking og distribusjon gjennom Forlagsentralen, sitter jeg igjen med et ”konsernbidrag” på ca. kr. 270.000, altså 45.000 per bok. Eller noe mindre enn jeg ville fått om jeg hadde oversatt dem for et annet forlag. Men da skal en være klar over at salget slett ikke er avsluttet. Det går nye bøker ut til bokhandlene hver eneste dag.

          Problemet ligger i å overbevise bokhandlerne om at dette kan gi dem inntekter. Å få kjedene til å ta bøkene med i sin markedsføring, har vist seg håpløst. De forlagseide kjedene selger færre av mine bøker enn de normalt skulle. Libris og de kjedeløse bokhandlene selger mest. ARK har tatt seg opp, Norli har gått tilbake, og Tanum kjøper åpenbart inn bare en og en bok når kundene bestiller.

          På den annen side har noen bokhandler ”skjønt det”. Førde Libris har solgt 280 bøker. Og hvorfor? Fordi noen der er begeistret for bøkene og anbefaler dem.

          Filmen brukte 14 dager på å bli årets mest besøkte i hjemlandet. Hvilken effekt den får på salget i Norge, gjenstår å se, men jeg har opprettet et samarbeid med filmimportøren.
 

Litteraturfestivalen på Lillehammer inviterte faktisk John Marsden til å komme i 2010. Han hadde lyst, men fikk det ikke til rent praktisk. Han har nemlig gjort det travelt for seg. Ikke bare startet han sin egen, fulldelte barne- og ungdomsskole i 2006, men i sin egen lærerstab fant han en sjarmerende kone med seks sønner. Jeg besøkte ham høsten 2008, og han erklærte da at han ikke regnet med å skrive flere bøker. Skolen og familien tok alt han hadde av tid og kreativitet.

          Dette betyr ikke at det blir slutt på den norske utgivelsene. Fortellingen om hovedpersonen Ellie fortsetter i de tre bøkene Ellie’s Chronicle. Andre bøker kan også være aktuelle. Men nå skal jeg en stund konsentrere meg om et helt annet produkt: antologien Fra Heming unge til Hemingway – litterær skiløping fra hele verden.

          Vil du vite mer om John Marsden og meg og lese utdrag fra bøkene, kan du besøke www.johnmarsden.com.au, www.jevelforlaget.no eller Facebook-siden ”John Marsden i Norge”.