Kinesiske esker -- om sekundæroversettelse

Kinesiske esker, tekst over tekst

Av oversetter Tom Lotherington

Den kinesiske forfatteren Yan Liankes roman Lenins kyss er en stor dikters verk, et mesterverk. Den hører naturlig hjemme i verdenslitteraturen, et sted mellom Don Quijote og Hundre års ensomhet. Så er det sagt. Dette er ikke en påstand jeg her har tenkt å begrunne eller bevise. The proof of the pudding is in the eating. Boken må leses. Da vil leseren umiddelbart skjønne hva jeg mener. Og hvorfor.

          Lenins kyss er skrevet på mandarin eller han-kinesisk, et språk som tales av rundt én milliard mennesker og som potensielt leses av nesten like mange. Problemet er bare, på den ene side, at det blant denne ene milliarden kinesere er relativt få som benytter fritiden til å slappe av med en god bok, og på den annen side at akkurat denne boka ikke er så lett å oppdrive i landet der han-kinesisk tales.

          En annen ting er at språket i romanen er spekket med dialektale ord og uttrykk, hentet fra et mer eller mindre fiktivt talemål i fjellområdet der handlingen utspiller seg. Dette er visstnok hovedgrunnen til at boken ikke ble oversatt direkte til norsk fra originalspråket. Det er vanskelig nok (tenker jeg meg) å oversette normalprosa fra det ene språksystemet til det andre, fra tegnspråk til bokstavbaserte ord – om man ikke også skal måtte gruble på betydningen av nye, uforståelige tegn og pønske ut norske ekvivalenter til ord man aldri har sett maken til.

          Til alt hell viste det seg at romanen forelå på fransk, i en kongenial og kreativ versjon utført av den rutinerte og prisbelønnede oversetteren Sylvie Gentil.

          Det er hennes tekst jeg har oversatt til norsk.

          Og det er dette som er de kinesiske eskene. Man åpner en norsk tekst; inni den ligger den franske teksten til Sylvie Gentil, og inni den franske igjen ligger originalen, som er skrevet på kinesisk av Yan Lianke. Den norske boka er altså ikke bare en oversettelse, den er en sekundær-oversettelse, en annenhånds, for ikke å si en annengrads oversettelse.

Sekundæroversettelse er en risikosport. Jeg skal likevel ikke overdrive faremomentet, det er ikke stort farligere enn hviskeleken. Det er en viss risiko for å dumme seg ut og gjøre feil, men faren for å bli oppdaget er ikke så stor. Det er ikke så mange som både behersker fjerne fremmedspråk og tar seg tid til å gå oversatte bøker etter i sømmene. Verre er det at man risikerer å skjemme ut det litterære verket. Eventuelle skjevheter i primæroversettelsen kan tenkes å bli multiplisert med seg selv og komme ut i annen potens i sekundærversjonen. Det er som når banken regner renter av rentene, da begynner det fort å balle på seg. I sekundære oversettelser kan det fort bli regnet litterære (eller lingvistiske, eller semantiske) rentesrenter.

          Det er en gammel vits som gjerne fortelles minst én gang hver kveld når oversettere møtes; det handler om å oversette et bestemt bibelsted fra engelsk til russisk og tilbake igjen: The spirit is indeed willing, but the flesh is weak. Det står både hos Markus og Matteus. På norsk heter det gjerne: Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Men da dette sitatet kom tilbake fra russisk, ble det til: Vodkaen flyter fritt, men biffen er elendig.

Den jevne leser tenker ikke ofte nok over i hvilken grad en oversettelse er en egen versjon. Én av mange mulige. Det samme gjelder forresten den jevne bokanmelder. Om man hadde satt ti oversettere til å oversette samme bok, ville man fått ti litt forskjellige bøker. En oversettelse er en tolkning. Og en sekundæroversettelse er en tolkning av en tolkning. Resultatet er ikke nødvendigvis feil, men det kan ofte være litt på siden av originalen. Nyanser kan gå tapt. Spirit kan bli til spirituosa som forstås som vodka, og kjødets lyst kan etter et par omganger bli til en saftig biff.

          Hvorfor det? sier kanskje den jevne leser. Hvorfor kan man ikke bare oversette det som står?

          En dåre kan, som kjent, spørre mer enn ti vise kan svare. Dette naive spørsmålet ligger til grunn for hele den vitenskapen vi kaller oversettelsesteori. Det korte svaret går ut på å minne om at språket i en litterær tekst er mer poesi enn matematikk, ordene har ingen faste tallverdier. Og det gjelder enten vi snakker om kinesisk, fransk eller norsk bokmål. Ordene er mangetydige, stilen er i seg selv meningsbærende, setningsrytmen kan formidle en stemning, kort sagt: Teksten er et partitur. Notene må tolkes av en interpret, en utøver med gehør, det vil si en leser. Og oversetteren er en leser.

Når det nå gjelder Lenins kyss, så heter ikke boka Lenins kyss. Akkurat som et adoptivbarn fra Kina har romanen fått et mer vestlig-klingende navn. På engelsk skal den visstnok hete Lenin’s Kiss. Det skal først ha vært på tale å kalle den The Joy of Living. Det var i hvert fall arbeidstittelen på fransk, La joie de vivre (altså omtrent: ”Det gode liv” eller ”Livsgleden”) før den fikk sin endelige tittel: Bons baisers de Lénine (”Kjærlig hilsen Lenin”). Akkurat den tittelen ser ut til å være kalkert på en av de første James Bond-filmene, From Russia with Love, som på fransk ble hetende Bons baisers de Moscou.

          Opprinnelig er bokens tittel identisk med navnet på landsbyen som står i sentrum for handlingen. Det er et konstruert navn, som jeg selvfølgelig ikke er i stand til å uttale, enn si oversette fra kinesisk. På fransk ble det ”Benaise”. Det er et nylaget ord som oversetteren Sylvie Gentil antagelig har æren for. Dette ordet er et lykketreff, det er umiddelbart forståelig selv om man aldri har sett det før. I tillegg kan det også brukes som adjektiv og til og med som verb. Man kan altså bo i Benaise, være benaise, ha det benaise og gjøre benaise eller ”benaisere”. Alle voksne skjønner umiddelbart hva det betyr. Ordet minner om både baise, baiser og bien-aise – alså noe i det vide feltet mellom alminnelig velvære og seksuell utfoldelse. Samtidig forklares det i fotnoter at ordet er et dialektord fra Baloufjellene, og at det har mange betydninger.

          En neologisme kan ikke oversettes. Den er nyskapt, og må nyskapes, eller ”gjendiktes” som det heter på norsk. Hva skulle Benaise bli på norsk? Et ord med positiv valør som kunne gå for å være et dialektuttrykk, som kunne godtas som navn på en landsby, og ellers kunne bøyes og brukes som adjektiv og verb? Velvær? Triveli? Behagelia? Golaga? Gladby? Lysteli?

          Her fins det ingen fasit, men et ord må man bestemme seg for. Slike valg er oversetteren stadig nødt til å ta, men det er ikke alltid valgene er like synlige som her. Her ble det Gosseli.

          Det kan alltid diskuteres. Det er ikke noe sted i Norge som heter det samme, men ordet virker ikke helt fremmed, det kan kanskje være barnespråk. Meg gir det i alle fall assosiasjoner om noe koselig, trygt og hyggelig. Kanskje også noe nusselig. I alle fall skal det være navnet på en liten landsby i fjellene et sted i Kina, mens det også gir seg ut for å være et dialektuttrykk som skal bety noe i retning av å ha det ikke så verst, fryde seg over livet, eventuelt også godte seg over andres ulykke. Som sagt, ord er ofte mangetydige.

          Man bor i Gosseli, man har det gosselig, man gosser med hverandre av og til og blir helt gossete, osv. Det kan selvsagt fort bli for mye av det gosselige. Å kalle boken Gosseli ville antagelig blitt for mye.

          Men dette tittelvalget på fransk, engelsk og norsk illustrerer i grunnen poenget. Sekundæroversettelse er risikabelt, især når utgangspunktet er som galest. Man kan forstå at forleggerne – både den franske, den engelske og den norske – har valgt bort muligheten av å bruke det ukjente landsbynavnet i tittelen. ”Gosseli” er ikke et stikkord som egger til bokkjøp. Det er intetsigende så lenge ingen har lest boka. Så har altså en fransk oversetter eller forlagsredaktør fått det innfall å spille på en kjent, klassisk spionfilm, From Russia with Love, Bons baisers de Moscou, Bons baisers de Lénine. Direkte oversatt blir det ”Kyss og klem fra Lenin”. Sekundæroversatt, med betydelig slingringsmonn, blir det ”Lenins kyss”. (Om man fortsatte langs denne linjen, fra språk til språk, ser jeg for meg at man snart ville havne på ”Råklining med Lenin” – og før eller siden bli sittende med ”Nekrofili i Mausoleet”. Det ene ordet tar det annet, som det heter.)

Denne romanen er en saga og en bred episk fortelling, den handler om nesten hele Kinas moderne historie. Den er så sterk og rik at jeg tror den tåler noen feilskjær i oversettelsen. Samtidig som jeg håper det ikke er for mange av dem.

En liten, morsom og utfordrende del av jobben har bestått i å gjendikte de såkalt dialektale uttrykkene. Altså ord og talemåter som sies å være særegne for folk i Baloufjellene. Jeg må innrømme at jeg aldri sjekket om dette opprinnelig var faktiske dialektuttrykk, eller om det var språklige påfunn og nyskapninger fra forfatterens hånd. I den franske boken så det avgjort ut som påfunn, ofte med humoristisk vri. Og uansett måtte de finnes opp på nytt. Jeg kunne av helt åpenlyse grunner ikke gå og hente ordforrådet i norske fjellbygder.

          Den franske oversetteren har løst problemet ved å skape ord som ser helt ut som de kunne være franske, de ligner på kjente ord, men fins ikke i noen ordbok, heller ikke i noe dokument på internett. Jeg har forsøkt å bruke samme metode. Dermed får vi et ord som ”manglinger” – det betyr ”barn i flerfødsler” (altså trillinger, firlinger… manglinger). Eller ”stuttunger” – barn som ikke vokser. ”Varmesnø” er selvfølgelig snø som faller når det er varmt. ”Komplettmennesker” er folk uten handikapp. Å ”gakke av”, eller ”avgakke”, betyr å dø på en verdig måte, osv. –

Her tror jeg det er lett å se, også for den såkalt jevne leser, at det i hvert tilfelle dreier seg om oversetterens valg. Ordene finnes ikke, de må oppfinnes. Og jeg ser for meg at det er opp til hver enkelt leser å godta eller ikke godta, like eller mislike disse valgene. Varmesnø kunne jo også vært sommersnø eller hetesnø. Manglinger kunne kanskje vært multikullbarn? Mangelinger? Eller skulle man brukt det saklige ordet flerfødselsbarn? Jeg synes ikke det. Jeg synes fortsatt manglinger er et godt ord til sitt bruk. Ikke at jeg tror det kommer til å få fotfeste i dagligspråket, dertil er fenomenet for lite frekvent, men ordet fungerer etter min mening godt i denne bokens kontekst.

Men hva manglinger heter på kinesisk, eller hvordan tegnet for manglinger ser ut, det vil jeg antagelig aldri få vite.