En smak av India -- men bare en smak

Av oversetter Heidi Grinde
 

Jeg har kost meg med bøkene om Damenes Detektivbyrå nr. 1 i Botswana, om Mma. Ramotswe – den kvinnelige privatdetektiven som ikke bare er ”traditionally built”, men også opprettholder tradisjonelle, afrikanske verdier og løser store og små mysterier med hjertevarme og sunn fornuft.

           Så det var med stor glede jeg sa ja til å oversette en bok om Mma. Ramotswes indiske motstykke: Vish Puri, som er punjabi, bor i utkanten av Delhi, elsker fet og krydret mat (som han helst skal holde seg unna på grunn av et blodtrykk som er en god del for høyt) og driver Ytterst privat etterforskning Ltd. – et detektivbyrå som etter hans eget utsagn er ”Indias beste”. I motsetning til Mma. Ramotswe er ikke Vish Puri av den beskjedne sorten.

           Og jeg ble ikke skuffet. Forfatteren forteller med varme og underfundig humor – og ikke uten snert og satire – om hvordan Vish Puri løser store og små saker. I denne boken er den største saken en forsvinningssak – en hushjelp hos advokaten Ajay Kasliwal er sporløst forsvunnet, og advokaten blir arrestert, mistenkt for å ha gjort piken gravid og deretter drept henne. Politiet mener de har en solid sak, men advokaten bedyrer sin uskyld og tilkaller Vish Puri, som til syvende og sist oppklarer saken, hvordan skal ikke røpes her ... I tillegg blir Vish Puri engasjert av en berømt general for å etterforske bakgrunnen til mannen som er forlovet med hans barnebarn – generalen mener det er noe helt galt ved ham, og vil sette en stopper for ekteskapet. Dessuten blir Vish Puri utsatt for et drapsforsøk, men han er så opptatt med andre ting at han ikke har tid til å prøve å finne ut hvem som står bak. Han har sin fulle hyre med å forsøke å hindre sin mor – Mamma med stor M – i å etterforske drapsforsøket på egen hånd (”detektivarbeid er ikke noe for kvinner”), men Mamma er en formidabel dame, og greier å ordne opp, i all diskresjon, uten at sønnen aner noe som helst.

Det slår meg hvor velegnet denne typen bøker er til å gi oss et bilde av et samfunn som er så totalt forskjellig fra vårt eget. Vish Puri tilhører Indias nye middelklasse, og beveger seg blant dem. Samtidig er han – i likhet med Mma. Ramotswe – en ærlig sjel, opptatt av å bevare tradisjonelle verdier og slett ikke begeistret for alle sider ved den rivende utviklingen India er inne i. Sitt eget hus bygde han i sin tid langt ute på landsbygda, nå er området innhentet av storbyen som vokser uhemmet, med all den trafikken og forurensingen som følger med. I tidligere tider fant foreldre ektefeller til sine barn blant barna til venner og slektninger, og det var alltid noen som kunne gå god for kandidatene – nå averterer de i avisen og har problemer med å sjekke mulige ekteskapskandidaters referanser. Det betyr selvfølgelig flere oppdrag for Vish Puris firma, men likevel ...

           I løpet av Vish Puris etterforskninger er vi også innom kastevesenet, det hierarkiske systemet som fremdeles lever i beste velgående og styrer omgangstonen mellom folk. Advokaten aner ikke hva hans forsvunnede tjenestepike heter til etternavn, ”hun var bare en hushjelp, hun kommer fra en jungelstamme”; Vish Puri beveger seg på sokkelesten når han i embets medfør blir nødt til å besøke den fornemme golfklubben i et av Delhis finere strøk – for øvrig kostelig beskrevet.

           Forfatteren tegner også et bilde av indisk rettsvesen, av korrupsjon og økonomisk kriminalitet, av politiets etterforskningsarbeid, av tv-journalistenes arbeidsmetoder, av kvinnenes stilling i dagens India (mye skjult makt der!) og jammen er han ikke også innom Indias urangruver og får sagt noe om hvordan avfallet derfra blir lagret. Ikke et eksempel til etterfølgelse.

           Forfatteren – Tarquin Hall – er engelsk, gift med en indisk dame og bosatt i India. Gjør det boken noe mindre ”sann” at den ikke er skrevet av en inder? Nører den snarere opp under våre fordommer om det indiske samfunnet? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg tror ikke det. Det er klart at det blir et overfladisk bilde vi får, kanskje man kunne sammenligne det med en fotoreportasje, men ikke mindre verdifullt for det. Forfatterens har et skarpt, vesteuropeisk blikk for det som er annerledes, det vi – i egenskap av vesteuropeiske lesere – finner interessant – ting som kanskje for en inder er så selvfølgelige at de ikke er verdt å understreke.

           Det forfatteren til syvende og sist sier, er at slik opplever han det indiske samfunnet, og slik ville vi, sett gjennom våre vesteuropeiske øyne, filtrert gjennom vårt vesteuropeiske verdisyn, også oppleve det. Og jeg tror ham.

           Men under overflaten ligger det lag på lag med skjulte dybder som vi sannsynligvis aldri kommer til å begripe oss på, utenforstående som vi er.

Tarquin Hall: Tjenestepiken som forsvant. Perleblekk forlag 2012.

Og neste bok om privatdetektiven Vish Puri kommer våren 2013.