Gjør som Batman!

En god ting kan ikke sies for ofte:

I Aftenposten 3.11.11 tok leder av Norsk Oversetterforening Cecilie Winger til orde for bedre trygderettigheter, skatt og pensjon for kunstnere. Det er kostbart å bli syk som oversetter. En stor del av NOs medlemmer får inntekter både som selvstendig næringsdrivende (med oppdrag gjennom enkeltpersonforetak) og som frilansere (lønnsarbeid, for eksempel i forlag). Frilansere med lønnsinntekt har rett til full sykepengedekning, men næringsdrivende har langt dårligere vilkår: Sykefravær gir ingen rettigheter de første 16 dagene, deretter beregnes sykepenger kun ut fra 65 % av gjennomsnittsinntekten. Blandingsarbeidere som både mottar lønn og honorar som næringsdrivende, plasseres automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende. "Det er skrikende urettferdig," mener Winger og påpeker at forlag betaler arbeidsgiveravgift for sine oversettere, uten at godene følger med. "Ingen sykepenger, ingen feriepenger, ingen AFP."

Artikkelen finner du HER, underskriftskampanje HER.

Nye Oversatte dager 28.2. til 2.3. neste år!

I 2010 ble Oversatte dager arrangert for første gang på Litteraturhuset i Oslo. Neste år er det på tide å gjenta suksessen: Sett av datoene 28. februar til 2. mars!

Oversettelsen er overalt, vi tenker bare ikke over det. I tre dager til ende settes søkelyset på oversettelse i alle dens former. Litteraturhuset vil fylles fra kjeller til loft med oversettelse, oversettere og oversettelser.

Oversatte dager vil bestå av presentasjoner og samtaler, seminarer og foredrag, debatter og dialoger, kåringer og konkurranser, konserter og utstillinger – stort og smått, smalt og bredt.

Selv om litterær oversettelse står i sentrum for arrangementet – sakprosa og skjønnlitteratur, fagbøker, dramatikk og lyrikk – vil vi også møte oversettelse i en rekke andre former.

Eget program og egen hjemmeside kommer snart.

 

Arrangører: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Oversetterforening

Kokiller, engrapp, stigerør og fotråte: kuriosa og gode hjelpere

Av oversetter Aase Gjerdrum 

Hvordan tjorer man en kamel i India? (Hari Kunzru) Hvordan fortøyer man en line 110 etasjer over bakken når man har til hensikt å balansere fra tårn til tårn i World Trade Center? (Colum McCann).

Mye rart man kan lure på!

Da jeg oversatte Alice Munro, ringte jeg en dag til Kristiania Kunst- og Metallstøberi (det eneste støperiet jeg fant) for å høre fagterminologi fra 1930-årene. Jeg innledet med det vanlige: «Unnskyld atte men, jeg er oversetter, og så …» «Er du oversetter? Så hyggelig,» svarte mannen. «Det er vi som støper Bastian.» Så noterte jeg kokiller, slyngrenser, kupol, etc. Hos en garvekyndig, en pelsdyroppdretter, en våpenkyndig, en geolog, en bibelkyndig og hos Frelsesarmeen fikk jeg forklaring på andre ord og begreper.

Da jeg jobbet med en bok av Owen Sheers, kontaktet jeg sauebønder i Vinje for å lære om fôrbete, hefted ewes og lambing ewes, wether, flushing, deergrass, høystakker, engrapp og gimmer, for ikke å snakke om foot rot. En veterinær hjalp til med tupping og liver fluke, og en hesteoppdretter plasserte cob mare, foal, tupping og tupping pad, larder, stud card og welsh cob der ordene hører hjemme. Calf nuts: Betyr det kraftfôr til kalv eller kalvetestikler? Sheers' roman foregår i Wales under annen verdenskrig, og metoder i sauehold og fagtermer fra krigshandlinger er ikke alltid de samme som nå. Og grammofonen – surret den med elektrisitet 1940-årene? Fra oversetternes e-postnettverk O-ringen strømmet det ekspertkunnskap om grammofonens historie gjennom alle tiår!

Akkurat nå vet jeg, takket være Jeffrey Eugenides, hva hacky sack er, og jeg har lært at Oreo-kjeksen fylte 100 år i mars i år. Dessuten norsk navn på swamp rabbit: bomullshalekanin! Og jeg vet helt sikkert at Sex on the Beach ikke er det jeg først trodde!

Men skal man snarest mulig rydde hodet for alle disse kuriøse engangskunnskapene? Eller imponere med en slengbemerkning om paringsklare sauer og fotråte i egnet selskap? Eller i mer biologiorientert sammenheng varte opp med haploide og diploide celler? Får man bruk for dem i senere tekster? Husker jeg hva mullein, columbine, sumac og redwinged blackbird heter på norsk neste gang jeg støter på dem? Eller de engelske ordene for panserkanon, stigerør og hyll?

Ordet mind forekommer fire ganger på en halv side i en Munro-novelle. Alle steder i vagt sprikende betydning: hode, sinn, oppmerksomhet, hensikt, tankekraft, hukommelse.

Språkvaskerens forslag om «tenkningskraft» må i alle fall oppfattes som en absolutt kuriositet!

Oversatt aften: Sorg og glede

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.11., og denne gangen er temaet "sorg og glede".

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.11. kl. 20.00.

Så lenge mennesket har skrevet litteratur, er litteraturen blitt brukt til behandle sorgen som følger når noen man er glad i dør. På årets siste Oversatte aften skal vi få presentasjoner av og opplesninger fra to bøker som to bøker som handler om å være den etterlatte. Begge er skrevet som direkte reaksjoner på tap av forfatterens aller nærmeste, men beskriver også gleden over tiden de fikk sammen.

Tone Formo: En enkes fortelling av Joyce Carol Oates

I En enkes fortelling skildrer Joyce Carol Oates’ med et enkelt å direkte språk hvordan hun opplevde plutselig å bli enke etter et førtisju år langt ekteskap. Mannen Ray døde av en hissig infeksjon han pådro seg mens han lå på sykehus til behandling for lungebetennelse. Så brått kom døden at Joyce Carol Oates aldri rakk å ta farvel. I tillegg til å være et ømt portrett av ektemannen, er En enkes fortelling en historie om skyldfølelse, ensomhet, kjærlighet, samliv vennskap og overlevelse. Oates er ofte nevnt som Nobelpris-kandidat, og En enkes fortelling er en av grunnene til det.

 

Gøril Eldøen: Sønnen av Michel Rostain

Den franske musikeren og operaregissøren Michel Rostain opplevde det verste en far kan oppleve: Da sønnen Lion var 21 år gammel, fikk han plutselig hjernehinnebetennelse og døde. Fortellingen i denne selvbiografiske romanen er lagt i munnen på sønnen, som med sin kretsing om de trivielle detaljene i det livet som går videre, gir en lun, nesten humoristisk framstilling av farens opplevelser og tanker etter tapet. Sønnen er en varm og nær fortelling om farskjærlighet og sorgbearbeidelse som ble hedret med Goncourt-prisen for beste debutroman i 2011.

Borte best -- av og til

Av oversetter Hedda Vormeland 

Av og til er oversetterlivet en dans på roser. For øyeblikket oppholder jeg meg i Amsterdam, i oversetterhuset som finnes her. Det er et hus i en av byens vakreste gater, like ved Vondelpark og Museumplein. Huset har fem rom, og hit kan oversettere fra alle verdens land få komme og bo en periode aldeles gratis og få sjansen til å kople seg på det nederlandske livet igjen. Ekstra bonus er det jo at vi kan bli kjent med hverandre – jeg kan for eksempel spise frokost med en kollega som har oversatt Ovenpå er det stille til tyrkisk, og gå på kino med en kollega fra Aruba som brenner for barnelitteratur på papiamento.

For ti år siden bodde jeg et år i Amsterdam, men de siste årene har jeg knapt vært her. Jeg merket det da jeg syklet av sted i tett fredagsettermiddagstrafikk – i stedet for å føle meg som en maur blant andre maur, følte jeg meg som akkurat det jeg var: en temmelig klønete syklist som sto i akutt fare for å havne under en trikk eller bli påkjørt bakfra av en skuter. Men det går bedre og bedre dag for dag, nå er det jeg som kommer susende og plinger iltert med ringeklokka når en flokk somlesyklende fjortiser sperrer hele sykkelfeltet.

Jeg sykler ikke hele tiden. På loftsrommet mitt i oversetterhuset er det skrivebord og datamaskin, her sitter jeg og jobber med en nederlandsk roman. Akkurat som vanlig sitter jeg alene med teksten, det kan kanskje se ut som om det kunne være det samme om jeg satt i Norge eller her eller et helt annet sted. Likevel virker det som om ordene kommer lettere til meg her. I går kveld spiste jeg middag hos en venninne i nabolaget der Vero, hovedpersonen i romanen “min”, vokste opp. På vei til en kafé krysser jeg ruten Vero sykler til teaterskolen, på en løpetur en tidlig morgen passerer jeg hennes første hybel. Når jeg setter meg ned med teksten, har jeg alle disse stedene med meg. Det gjør det lettere å leve seg inn i teksten, lettere å vurdere klang og ordvalg og sjargong. Og når dagsverket er unnagjort, spiser jeg den maten Vero spiser og går på en kafé hun kunne gått på.

Vi lever i en fantastisk tid, med Internett og Google Earth og digitale ressurser i bøtter og spann. Kollegafellesskapet blomstrer via e-post, og utenlandsk litteratur er lett tilgjengelig. Men det kan ikke erstatte det å gå i disse gatene, å høre hva folk snakker om på kafé (og ikke minst hvordan de ordlegger seg!), å se dagligvarekjedenes annonser i avisene, å diskutere ost med en kremmer i Dapperstraat eller politikk med en baker i nabolaget. Jeg er dypt takknemlig for at jeg får være her, og jeg synes alle land burde ha et oversetterhus. Norge neste?

Leieboeren av Roland Topor

Leieboeren av Roland Topor (1938--1997)

Av oversetter Hanne Herrman 

Allerede tittelen er en utfordring. Topors roman, som på norsk, svensk og engelsk har fått tittelen Leieboeren, Hyresgästen, The Tenant, heter på fransk Le Locataire Chimérique.

        En mulig oversettelse ville være Den gjenferdsaktige leieboeren, og i utgangspunktet ville jeg beholde hele den franske tittelen. Ulempen er tredelt: Tittelen er tung, og den bryter med en etablert tittel i oversatte versjoner av Topors roman. En tredje årsak er Polanskis film fra 1970-tallet, som også kort og godt heter The Tenant; det er også Polanskis film som har gjort romanen om Trelkovsky berømt. Dermed bøyde jeg meg for hevdvunnen tradisjon og brøt med originalens tittel.

Roland Topor var av polsk-jødisk opprinnelse, han vokste opp i Frankrike, Paris. Topor var en mann med mange egenskaper, en hang til det surrealistiske og utstyrt med et sterkt selvbilde:

Roland Topor er en av de største og mest mangesidige kunstnere vi har i dag; han stiller ut i gallerier og museer verden over,… R.T. er også en stor forfatter og skriver romaner, dikt, dramatikk og viser som allerede er blitt sunget, spilt, filmatisert eller lest på alle kjente språk. Svenske lesere har endelig anledning til å kunne stifte bekjentskap med Rolands litterære produksjon. Roland Topor, 1983

Slik beskrev Topor seg selv i forordet til Moderna Museets katalog til utstillingen Piccolo Blitz i 1984, en katalog der også enkelte av hans tekster var gjengitt. Likevel gikk det femogtyve år før hans debutroman ble oversatt til svensk i 2008 på Sphinx forlag i Elias Wraaks utmerkede oversettelse, og enda tre år før den forelå på norsk hos Bokvennen forlag, oversatt av undertegnede og med etterord av Stig Sæterbakken.

Under et arrangement i regi av Norsk Oversetterforenig nylig leste jeg fra boken. Det lar seg vanskelig gjøre i en skreven tekst. I visshet om at mange har sett Polanskis film uten å kjenne Topors roman, skal jeg trekke opp et kortfattet riss av romanens tema.

Trelkovsky er en ung, sjenert mann, en kontorist med faste rutiner, som skyr bråk. Han leter etter leilighet i Paris. Boligmangelen er stor, og hans glede likeså da en venn forteller om en ledig leilighet. Han flytter inn i en toromsleilighet med toalett i nabooppgangen – fra sitt ene vindu ser han rett inn på toalettet. Som Trelkovsky forteller husverten Monsieur Zy, er han en stillfarende mann, ingen damebesøk, ikke ville fester eller høy musikk. Han er i korte trekk den ideelle leieboeren.

Med dette som utgangspunkt utvikler Topor romanen til å bli et skrekkscenario der den stillfarende Trelkovsky i tiltagende grad utvikler et paranoid forhold til naboer og omverdenen generelt. Naboene klager på at han bråker selv om han lister seg rundt, legger seg tidlig, setter ting forsiktig fra seg.
        Leieboeren, som bodde der før ham, dør på sykehus etter å ha kastet seg ut av vinduet i leiligheten. Trelkovsky arver hennes etterlatenskaper, og i takt med at hans paranoia tiltar i styrke, annammer han hennes livsstil og spisevaner. I Polanskis filmatisering av romanen går det klart frem at det er Trelkovsky det rakner for, det er han som sporer av, for å si det slik. Ikke så i Topors roman. Like til slutten forblir leseren i tvil om hva som er hva, hvem som innbiller seg hva: Er det slik at naboene vil ha ham til å begå selvmord? Er han virkelig dødsdømt? Prøver naboene å forvandle ham til Simone Choule, den forrige leieboeren? Det er utvilsomt Trelkovskys tanker, men de har en slags rot i den litterære virkeligheten Topor spinner ham inn i. Da Trelkovsky ”skjønner hva sammensvergelsen går ut på”, bestemmer han seg for å gå til motangrep ved å slå dem på deres egen banehalvdel: Han vil selv kle seg ut som kvinne, og dermed få naboene til å tro at nå har de ham. Han går til innkjøp av damerekvisitter i stor stil, og forlater forretningen iført en langhåret parykk. Forbløffet oppdager han at ingen ser ut til å legge merke til hans snodige fremtoning. Vel hjemme kler han seg ut og sminker seg. Han imiterer kvinnestemmer og stryker seg over sin endrede og feminine kropp. Med det resultat at naboene klager og han selv blir opphisset av sine egne kvinnelige former.

        Paranoiaen åpenbarer flere infantile trekk hos Trelkovsky, bl.a. hans uforløste forhold til kvinner. Det kommer til uttrykk i forholdet til Stella, en venninne av Simone Choule han treffer ved Simones sykeseng. Fra han ser Stella første gang blir hun et speil på hans egne seksuelle fantasier; han klandrer henne stumt for å tenke på sex hele tiden, for være utstudert, vulgær; han saumfarer hennes påkledning med øynene og overfører ubevisst sine egne fantasier til henne. Hjemme hos henne ligger han med henne – hun er så villig og gir tilkjenne alle mulige, uekte tegn på lyst, mens han fullfører nærmest pliktoppfyllende sin oppgave som mann. Vel overstått og da hun har sovnet, kommer han seg ut på badet og kaster opp. Der ute tennes en lyst i ham og han ”må tømme seg”. Så forlater han leiligheten.
        Trelkovsky overfører all egen lyst til omgivelsene; menn er kåte råner, idioter, kvinner fulle av ekkel lyst. Selv morer han seg med å gå gatelangs og prompe, men blir flau da en eldre herre ser strengt på ham. Han har overdrevne fantasier av seksuell karakter og av egen styrke.

Men det er på hjemmebane det strammer seg til. Presset fra hans egne forestillinger, redselen og overbevisningen om at hans siste time nærmer seg, får ham til å bryte all kontakt med tidligere venner i frykt for at de skal gjøre alvor ut av den fleipende trusselen å komme hjem til ham og bråke. Før livet hans bryter sammen, er han blitt helt alene. Livet er blitt et kaos. Alt er blitt fremmed, fryktelig og farlig.

Det er en logisk, og befriende, konsekvens i at han kaster seg ut av det samme vinduet som Simone Choule; ikke en gang, men to ganger. Til de fremmøtte naboenes forbløffelse karer han seg på bena, og kledd i kvinneklær kryper han opp alle etasjene til sin egen leilighet mens han på trappeavsatsene smører naboenes dører inn med blodet som strømmer fra sårene etter fallet gjennom glasstaket.
        Her snus perspektivet igjen, og leseren er vitne til naboene som trenger seg rundt Trelkovsky mens de stikker ham med blanke våpen, før han for andre gang faller ut av vinduet.

        Identitetsforskyvningen og paranoiaen fullføres til fullkommenhet på sykehuset der Trelkovsky kommer til seg selv noen timer senere. Bandasjert og med ett stirrende øye får han øye på seg selv ved sengekanten sammen med Stella. Sammen snakker de om henne, dvs. om ham. Han åpner munnen og skriker.

Slik slutter romanen. Med en Trelkovsky som befinner seg i eksakt samme situasjon som Simone Choule da han avlegger henne et besøk for å se hvordan det står til, i bokens begynnelse.

        Leseren sitter igjen med en vond følelse av ikke å vite hva som er hva; kunne han ha unngått katastrofen, burde han ha flyktet og ikke tenkt på sparepengene, hadde han en latent psykopatalogi som ville slått ut før eller senere? Umulig å vite, for sett fra Trelkovskys perspektiv er alt såre logisk – og skremmende.

Leieboeren var Roland Topors debutroman.

Færøysk kultforfattar byr på hovudbry

Av oversetter Lars Moa

Om det nitide arbeidet med omsettinga av Carl Jóhan Jensens U-. Historier om djevelskap, 909 sider, Det Norske Samlaget, 2010.

Det tok meg eitt år nesten utan fritid å omsette denne boka, ei bok som Søren Vinterberg i den danske avisa Politiken kalla ”En prismelysekrone af en kriminalroman” i samband med at ho var nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007. Tidlegare hadde eg prøvd å gjendikte noe av lyrikken til CJJ, men det var så vanskeleg at eg måtte gi opp.

Carl Jóhan Jensen er ei løve i den færøyske offentlegheita. Han er kompromisslaus i forhold til litterær kvalitet, sjølvbevisst, fritalande og omsynslaus som forfattar, bokmeldar og skribent. Men i det private rommet opplever eg han meir som eit lam; ein mann som det går an å sitte saman med i timevis i roleg samtale om tema som han som løve har vori så bastant om i det offentlege rommet.

Om denne boka sa han offentleg da ho kom ut i 2005 at ho var den viktigaste boka som noen gong har kommi ut på færøysk. Da hadde han brukt åtte år på å skrive henne. Boka er selt i godt og vel 1000 eksemplarr. Færøyane har eit folketal på 48 000. Så viss vi samanliknar med Noreg, vil det seie det same som eit sal på 100 000. Eg har gjort det til vane når eg snakkar med folk i Færøyane å spørje dei om dei har lesi Ó-. Søgur um djevulskap, og ut ifrå svara må eg nok seie at mange av dei 1000 bøkene ligg i bokhyllene ulesne etter at folk har slutta å lese etter mellom 50 og 100 sider.

Dette veit CJJ, og eg trur det er sårt for han å vite det. Grunnen til at folk legg bort boka, er at språket er så ”vanskeleg”. Eg vart nysgjerrig på dette, og bad CJJ skrive ned noe om språksynet sitt for om muleg å finne ei forklaring der. Det første eg fekk var ei lang utgreiing om mangelen på ein skriftleg litterær tradisjon i Færøyane, og om striden mellom forskjellige liner i spørsmålet om korleis eit litterært færøysk språk skulle vere. Ein færøysk forfattar er i ein situasjon der han skaper litterær tradisjon med kvar ei setning han festar på papiret. CJJ bestemte seg tidleg for å skape seg ein språkstil på færøysk folkemåls grunn minst muleg open for påverknad utanfrå, særleg frå dansk.

Men dette var ikkje konkret nok for meg, så eg bad han om noe spesielt om språket i Ó-. Søgur um djevulskap. Da fekk eg dette brevet med overskrifta ”Om U-språk og anna uspråk”: ”Korleis er boka tenkt språkleg? For ein stor del med grunnlag i dei synspunkt eg prøvde å legge fram i det førre brevet. Mi språklege stemnelei er å skape meg eit litteraturspråk på færøysk grunn som kan bere eit diktverk med alle sine mange lag av mangetydig meining. Eg vil med ein gong halde fram at språkrøkt i seg sjølv er ikkje det eg har som siktemål. Det er ikkje nødvendig å fortelje deg som har omsett boka, at ho skiftar mellom ulike stilartar og ulike forteljeteknikkar ut igjennom, og det er ikkje for mye sagt at nesten alle litterære straumdrag eller litterære retningar som har vori til sidan oldemora til Joyce fekk si første eggløysing, er representerte mellom permane – minimalismen unntatt. Dette sett sjølvsagt sitt preg på teksten og språkuttrykket i han. Det mest samansette (eller innfløkte) språket er utan tvil i dei første delane eller dei første hundre sidene. Det kjem først og fremst av det at i desse delane er emne og tenking frå filosofi og psykologi tatt opp, som lite har vori behandla i færøysk skriving før, t.d. refleksjonar om tida osv. Dette kravde sjølvsagt eit språk som tøyer språktoleransen og den allmenne språkforståinga til lesaren av litteraturspråket, ja, rett og slett sett til side kravet om at litteraturspråk først og fremst skal vere lett tilgjengeleg og ei enkel gjenspegling av enkel tenking om ei enkel verkelegheit. Etter mitt skjønn er verkelegheita langt ifrå enkel, og enda mindre er tenkinga om henne enkel og lett tilgjengeleg, og er ho det, er ho falskt narrespel. No seier eg ikkje at innfløkt verkelegheit slett ikkje kan beskrivas i eit kortfatta eller minimalistisk språk, men eg har aldri vori noen minimalist som såleis, tvert imot har eg alltid halla meir imot ein barokkstil som flommar over av bilde og språklydar, og liker best tekst der språket reiser seg som eit kvitveltande bølgjebrott mot lesaren. Denne haldninga vises sjølvsagt også igjen i korleis boka som heilskap er bygd opp, ikkje etter vanlege reglar om einskap og samanheng i forteljinga, men meir liksom bitar i eit puslespel, som menneskeauget ikkje greier å sjå i sin heilskap. Som nemnt er mange litterære straumdrag representerte i boka, og teksten er skriven opp imot ymse tekstslag, t.d. nittenhundretals romantradisjon (m.a. Adalbertus von Chamisso, Charles Dickens, Thackeray og fleire), og det har sjølvsagt også påverknad på språket og ordtilfanget.”

Ja vel, ja. Kanskje er det ikkje berre språket, men også det nokså lærde innhaldet som gjer at såpass mange ikkje orkar å lese lenger enn 60 sider? Professor Malan Marnersdottir ved Universitet i Tórshavn skriv i ein e-post til meg: ”U-. Historier om djevelskap er språkleg spesiell, sjølv om boka ikkje er så uforståeleg som Carl Jóhan Jensen har ord på seg for å vere. Karakteristisk er at ordlegginga svært ofte er kjenneteikna av at dei vanlegaste munnhella og orda er utelatne. I staden er naboordet eller nabomunnhellet valt. Det gjer ikkje at teksten er uforståeleg, men annleis. Det kan ikkje komme overraskande på noen, for CJJ har slått fast at han vil dikte seg unna det språkleg sjølvsagte, legge til og utvide livsbevisstheita til seg og dei lesarane ’som har mot til å gi seg i kast med han’.”

Carl Jóhan Jensen bruker i denne boka ein stor del av det færøyske ordtilfanget, han lagar nye ord, han finn på gåter eller kenningar som vikingskaldane var så flinke til, og han låner ord frå islandsk (som han påstår er like mye færøyske som islandske). Etter min omsettaretikk er det viktig å vere så trufast mot forfattaren sin tekst som muleg. Derfor har eg brukt ein stor del av det norske ordtilfanget, også ord som ikkje er i dagleg bruk; eg har laga nye ord; og eg har prøvd å få til kenningar som skal gå an å skjønne.

Mange av dei nye orda er samansette ord, f. eks. med forstavingane u- eller mis-. (Ukjensle, ukommen, ublygskap, uledig, umåtehalden, uhjerteleg, uung, den ugiftaste, ustygg, mistjukk, misgrønt, mislynt, missterk, mislykkesam, misgod, misskapt og mange, mange fleir.) Alle som begynner å lese denne boka, må nok rekne med å måtte slå opp ein del ord i nynorskordboka. Men det er det jo ingen som dør eller tar skade av. Delar av boka har ganske mange slike sjeldne ord, og det var noen ganske harde ordskifte mellom meg og språkvaskar og meg og redaktør med forslag om forenkling, men eg stod i dei fleste høve fast på mine val.

Dette er ei spennande bok, både når det gjeld språk og innhald. På baksida står det om to av hovudpersonane i boka:

”Ingen veit kor kjøpmannen Bænadikt Chonradsen stammar frå eller kven han er. Men djevelskapen spreier seg ut frå han gjennom farne tider, mørk og vilkårleg som ein pest. Der han kjem, fer alt ut av lage. Tru, von og kjærleik mistar si kraft.

          Emissæren Matthias J. Danielsen vier derimot sitt liv til Gud, men trur ikkje på han. Forsøka hans på å tvinge hjertet sitt til tru har ein annleis djevelskap ved seg, ein djevelskap som kjem fram i illgjerningar, valdtekter og mord.”

Etter som eg skriv dette til ein omsettarblogg, tar eg med ein del dei mange gullkorna som ymse bokmeldarar har skrivi om omsettingsarbeidet mitt. Først Odd W. Surén i Dag og Tid: « … det mest originale med denne boka, og det er språket. Her er så å seie kvar einaste setning uvanleg, med gamle og gode ord, og nokre heilt nye, slik at ein etter kvart les mest for den språklege opplevinga, som er einaståande og likevel i utvikling, det vert berre betre og betre, kanskje det kjem av at lesaren veks inn i stilen, eller at forfattaren gjer det, eller omsetjaren, Lars Moa, som burde få St. Olavs orden med gulleple og tredobbelt snøsokkeband for denne bragda».

May Grethe Lerum i VG: «Korleis ein vanleg dag på jobben har vore for omsetjaren, vågar eg knapt tenkje på. Men summen av dei bitane færøysk eg med min ringe kunnskap (og gamaldialekt frå indre Sogn) har sett nærare på, føder ei einaste meining: For dette arbediet må det finnast ein heiderspris for Lars Moa».

Kjell-Richard Landaasen i Vårt Land: «Med sine 900 sider er det en lovlig dryg murstein å komme gjennom, men verd å lese om så bare for språket, aldeles glitrende gjendiktet til nynorsk av Lars Moa. Nynorsk går bokmål en høy gang når det gjelder poesi og ordrikdom, med sitt store tilfang frå gamle, obskure dialekter, men Moa har tatt det enda et steg videre og skapt nye ord der de trengs. Fabelaktig».

Ja, ja, ein kan jo bli høg på pæra av mindre.

Oversatt aften: Fantasy-spesial

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 30.10., og denne gangen står arrangementet i fantasyens tegn.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 30.10. kl. 20.00.

Med sitt fargerike persongalleri, sine overnaturlige tildragelser og intrikate handlingsforløp har få sjangre vist seg så effektive for å lokke ungdommen inn i litteraturen som fantasy. Mange fortsetter å oppsøke fantasyens verden også som voksne lesere, og på oktober-utgaven av Oversatt aften skal vi få høre fra to av høstens tilskudd til sjangeren:

Morten Hansen: Patrick Rothfuss’ Vindens navn
 

Vindens navn er første bind i Kongedreperkrøniken, en episk fantasyfortelling i tre deler som selv om den inneholder mange av sjangerens elementer, fikk norske Jon Ewo til å sammenligne forfatteren med Goethe, Dickens og Hesse. Serien er en slags dannelsesroman der den aldrende, tilbaketrukne vertshuseieren Kvothe forteller om sitt innholdsrike og dramatiske liv. Kvothe opplevde å få foreldrene drept av de gåtefulle chandrierne, og etter en barndom og ungdom som tigger og gategutt, musiker og senere magikerstudent, blir han en legendarisk kriger som kjemper for å finne sannheten om chandrierne, selv om han muligens ikke er helt pålitelig som forteller selv. Boka føk rett til topps på New York Times’ bestselgerliste, og blant flere andre utmerkelser har Rothfuss mottatt Quill Award for beste fantasyroman.

Cecilie Winger: Clive Barkers Abarat. Absolutt midnatt

Bøkene i Clive "Hellraiser" Barkers Abarat-serie tar oss med til et parallelt univers der tid og rom er organisert etter helt andre lover enn i vår verden, og der grensene mellom liv, ting og fenomener stadig overskrides. I øyriket Abarat er hver time en øy i et evig døgn, og vi følger seksten år gamle Candy Qvakkenholt, som forlater den nitriste hjembyen i Minnesota og legger ut på en problemfylt reise gjennom denne uforutsigbare verdenen, i selskap med jøsrotta Malingo, Jon Rakker og en rekke andre fargerike skikkelser. Absolutt midnatt er tredje av fem planlagte bind i denne serien, som med sine besynderlige hendelser, bisarre humor og viltre språklige påfunn vinner stadig nye tilhengere.

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi." (Del 2)

Følgende artikkel av forfatter, kritiker og oversetter Anne Karin Torheim sto på trykk i Syn og segn nr. 3/08. Her på bloggen er teksten delt i to; første del finner du HER. 

”NÅR ALT KJEM TIL ALT, VAR DET LETT Å DREPE MOR MI.” Om Alice Sebolds romanar. (Del 2)

RETT PÅ

Om eg kunne gitt eit vitskapeleg sett presist svar på kvifor ei bok blir bestseljar, ville eg kanskje vore verdas best betalte forlagskonsulent, og det er eg faktisk ikkje. Verken forlag eller andre kan på førehand vere heilt sikre på om ei bok blir bestseljar - i alle fall så lenge det ikkje handlar om den totalt spekulative litteraturen. Men det er ei god hjelp om forfattaren har skrive ein bestseljar før, og det hadde altså Sebold; nemleg den tidlegare nemnde debutromanen Alle mine kjære.

              Både Alle mine kjære og Nesten evig har sterke eg-forteljarar. Og begge bøkene opnar med mord. Rett på tragiske saker med alvorlege konsekvensar med andre ord. Sebold kommenterer dette sjølv i eit intervju:

              ”I believe the story should invite a reader in immediately, so my books begins directly. Neither Susie nor Helen has a lot of time to waste, and they let you know right off who they are and how they got there. Maybe this reflects my own hatred of small talk. (….) This allows us to get to the heart of the matter, which is what human communication is about. In the book Helen says she hates the phrase ’no worries,’ and every time I find myself using it, I think of how Helen would detest me for it! Who has no worries? It is such a lie!”

I den første romanen heiter altså eg-forteljaren Susie. Ho er berre 14 år når ho blir valdteken og myrda. Men forfattaren gjer det fantasifulle litterære grepet at ho plasserer henne i ein slags fabel-himmel der ho kan sjå ned på jorda og følgje med i kva som skjer ettersom åra går - både med familien sin og mordaren - medan ho sjølv forblir 14 år. Det er både ein grotesk, rørande og ikkje minst sjarmerande roman som med sitt himmelske eventyrunivers har tiltala mange, trass i det tragiske utgangspunktet. (Og dette fabeluniverset forklarer kanskje kvifor Peter Jackson og Steven Spielberg blei sett på saka med å lage film av romanen.) Boka fekk gode kritikkar og også prisar då den kom for seks år sidan. Og når snøballen først begynner å rulle kan det verke som om berre publikum er flokkdyr nok og boka får god marknadsføring , så er det gjort. Men når sant skal seiast er det heller ikkje vanskeleg å føle sympati med eg-forteljaren Susie som døyr så ung og på så grufullt vis. Og forfatteren er god på ”showing not telling” slik at vi får meir enn ein 14-årings perspektiv på det heile.

              I Nesten evig er altså eg-forteljaren Helen på 49, og ho er sjølv mordaren. Då kan det vel bli vanskelegare å vekke sympati overalt… Om dette seier Sebold sjølv:

              ”Helen is a complex character. Though her actions are, on the face of it, hard to understand, the challenge for me was that, if done right, the reader might be able to see how she had gotten to this place and have compassion for her. ”

              No blei ikkje Nesten evig så eintydig omfamna av kritikken som Alle mine kjære, då den kom ut i fjor haust. Slik kan det verke som om ikkje alle kritikarar har forstått seg på Helen. I The New York Times skriv ein kritikar med namnet Lee Siegel følgjande: ”This novel is so morally, emotionally and intellectually incoherent that it's bound to become a bestseller.” Hmm… denne grunngjevinga får stå for hans rekning. Sielgel skriv såpass ironisk og hånleg at han er tydelegvis blitt kraftig provosert. Og ein blir berre provosert av det ein ikkje forstår, har eg høyrt. I iveren etter å ta bestseljeriet ser han ikkje skogen for berre tre. Dessutan har han tydelegvis verken Ibsen eller Bergman si innsikt i den kvinnelege psyke. Eit eksempel på ein positiv kritikar er Kim Hedges i The San Francisco Chronicle som konkluderer: ”Along with its buoying dark wit, it is this eerily familiar blurred line between sane and insane that makes The Almost Moon simultanesously uncomfortable and absorbing. ”

              Her har vi altså to kritikarar med heilt ulike meiningar om boka. Etter mi erfaring så er det ofte slik at om ei bok verkeleg er interessant nok, så vil den få motstridande kritikk. Ei slik bok er altså Nesten evig, og den er såleis meir ein test for kritikken enn at kritikken er ein test for boka. Ei tvitydig kritikarmottaking kan trylle fram andre lesarar enn dei som las Alle mine kjære som jo var ein meir eintydig kritikarsuksess. Den var også enklare å omsetje og vel også enklare å lese. Eg trur altså Sebold har fått nye lesarar med Nesten evig og at mange av dei gamle også har følgt med på lasset.

              Så langt har eg nemnd mest ytre omstende rundt denne bestseljaren. Når det gjeld sjølve boka, så vil eg først seie at der er ingen ting i vegen for at ei god bok kan bli ein bestseljar. Dernest at eg trur gjenkjenningseffekten er stor her. Ikkje det at det er spesielt vanleg at ei dotter myrdar mor si, men denne ugjerninga problematiserer ganske grunding det klassisk vanskelege mor/dotter forholdet, og når det blir fortalt om gjennom dottera på 49 så treff forfattaren dei heime som les bøker – for det har vi høyrt helst er middelaldrande kvinner. Og då kan ein vel gå utifrå at marknadsføringsfolka har vendt seg mot denne målgruppa eller segmentet eller kva det no er dei kallar det.

              Men neimen om eg er heilt sikker på at Nesten evig ville blitt ein bestseljar om ikkje Sebold først hadde skrive Alle mine kjære, som har det eg kunne kalle ein lysare sjarm. Med det meiner eg at Nesten evig pløyer djupare i våre eksistensielle vilkår – noko ein strengt tatt også kan forlange frå ein eg-forteljar på 49 i forhold til ein på 14. Slik sett verkar boka også truverdig. Verda vil bedradd, men ikkje alltid. Heldigvis.

VALD LETTARE I FIKSJONEN

Noko som er temmeleg opplagt er krim-elementet i begge romanane. I Nesten evig får vi ikkje berre mordermord, men også, for eksempel ei skildringa der ein liten gut på sykkel blir brutalt påkøyrd av ein bil som berre køyrer vidare. Guten døyr kort etter påkøyringa som utspelar seg utanfor huset der hovudpersonen Helen bur. Fiksjonaliserte valdshandlingar ser jo alltid ut til å nå eit stort publikum, kor det no heng i hop. Det kan ha noko med å gjere at den slags har eit ganske så stort omfang også i vår verkeleg verd, men at det er lettare å møte det i fiksjonen. I så måte har faktisk Sebold sjølv grufulle erfaringar frå den verkelege verda. No er ikkje eg den som likar å blande inn forfattarens biografi i lesinga av bøker fordi det oftast berre forstyrrar det romanuniverset forfattaren har bygd opp, og som burde vere nok i seg sjølv. Men eg nemner det sidan Sebold sjølv offentleg ikkje har lagt skjul på det - 18 år gammal blei ho nemleg brutalt valdteken. Ein sein kveld i 1981 blei ho angripen bakfrå, slått ned og dradd til ein nærliggjande tunnel ved universitetet i Syracuse nord for New York, der ho på den tida var førsteårs student. Ho klarte å rømme og nokre månader seinare kjente ho igjen gjerningsmannen på gata og fekk han arrestert. Eg kan legge til at då eg las skildringa av valdtekta i Alle mine kjære, tenkte eg at dette må forfattaren ha erfart sjølv - så livaktig var denne fryktelege ugjerninga skildra - frå offerets synsvinkel - det sjølvbiografiske som eit slags litterært verkemiddel, kunne eg seie, men eit svært dyrkjøpt verkemiddel og ei erfaring forfattaren brukte mange år på å bearbeide, blant anna gjennom å skrive memoarboka Lucky (1999). Sebold skal ha sagt at ho med den boka fekk rydda opp i sitt eige rot – noko som måtte til før ho fekk fart på den skjønnlitterære skrivinga si.

              I eit intervju med Dagbladets Magnus A. Rønningen på Café Prague i San Francisco frå februar i år, seier Sebold blant anna ”Hvis folk ser rart på meg, er det vanskelig å vite om det er fordi jeg har solgt millioner av bøker eller fordi de vet at jeg har blitt voldtatt, og,” skriv Rønningen, ”ler av sin egen rolle i en underlig verden.” Ho seier også: ”Fordi jeg har blitt voldtatt selv, føler jeg at jeg kan skrive om vold med en viss autoritet, (…).” Den som har vore i krigen veit meir om kva krig i praksis er, enn den som ikkje har vore der. Slik er det berre.

              Og sidan denne artikkelen ikkje hadde sett dagens lys utan forfattarens Alice Sebold sine bøker, gir eg gladeleg siste ordet til henne. Sitatet er henta frå eit intervju gjort av Ann Darby i Publisher Weekly om Nesten evig: ” I was motivated to write about violence because I believe it's not unusual. I see it as just a part of life, and I think we get in trouble when we separate people who've experienced it from those who haven't. Though it's a horrible experience , it's not as if violence hasn't affected many of us.”

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi."

Følgende artikkel av forfatter, kritiker og oversetter Anne Karin Torheim sto på trykk i Syn og segn nr. 3/08. Her på bloggen er teksten delt i to; del 2 finner du HER.

”NÅR ALT KJEM TIL ALT, VAR DET LETT Å DREPE MOR MI.” Om Alice Sebolds romanar. (Del 1)

Setninga overfor blei ikkje kviskra til meg ein sein kveld av ei god venninne i krise. Heldigvis. Derimot er det opningssetninga i romanen Nesten evig av den amerikanske forfattaren Alice Sebold (1963-).

Boka kom ut på Samlaget i 2008 – omsett av underteikna. Slik sett kan eg ikkje heilt fråskrive meg ansvaret for overskrifta her som i original går slik: When all is said and done, killing my mother came easily. 

The Almost Moon er originaltittelen, og dette er Sebolds andre roman som, då den kom i 2007, straks blei ein bestseljar både i England og USA . Også den første romanen hennar, The Lovely Bones (2002), blei ein bestseljar og kom på norsk i 2004 med tittelen Alle mine kjære og med same omsetjar. Alle mine kjære er også filma. Regien er ved ingen ringare enn Peter Jackson og produsent er Steven Spielberg. Og Susan Sarandon har ei av hovudrollene. 

            No er ikkje eg med mitt skeptiske sinnelag den som trur at bøker som blir filma alltid er skrivne av gode forfattarar. Når sant skal seiast er eg heller ikkje ein hund etter bestseljarar. Og la det vere sagt med ein gong: Det er ingen samanheng mellom bestseljarar og litterær kvalitet – verken på den eine eller andre måten. Og med omsyn til litterær kvalitet har eg vel heller oppsøkt den slags i den europeiske litteraturen enn i den nordamerikanske, for å seie det slik.

Når eg no likevel slår i bordet og hevdar at den amerikanske forfattaren Alice Sebold er ein god forfattar som skriv gode bøker, så bør det vel også seiast eitt og anna om kvifor eg meiner dette.

Ettersom eg har omsett bøkene hennar til norsk og såleis har vore i nærkontakt med dei over tid, har eg sjølvsagt hatt godt høve til å sjå forfattaren etter i saumane og bør kunne seie noko om kva eg har sett. Eg skal derfor forsøksvis svare på følgjande to spørsmål:

1. Kvifor er Nesten evig ein god roman? 

2. Kvifor er Nesten evig blitt ein bestseljar?

No kunne eg skrive om form som svar på det første spørsmålet og om innhald som svar på det andre spørsmålet. Men det ville bli feil, ettersom form og innhald i praksis er så avhengig av kvarandre, så innfiltra i kvarandre at det ikkje går an å skilje mellom omgrepa utan å abstrahere grassat, og det har eg ikkje lyst til fordi det kan verka direkte misvisande. I alle fall er det slik når det er snakk om Nesten evig fordi romanen er likeså mykje språkstyrt som handlingsstyrt. Dette er med på å skape det eg vil kalle eit organisk romanunivers – noko som krev at forfattaren også brukar språket som eit materiale og ikkje berre som eit instrument.

ORGANISK ROMANUNIVERS

              Men kva tyder eit organisk romanunivers? I praksis? Det tyder blant anna at når ein roman startar ut med opningssetninga: Når alt kjem til alt var det lett å drepe mor mi, slepp ikkje forfattaren unna denne dramatiske opplysinga utan, på ein eller annan måte, å legitimere den. Og framhaldet går slik:

Etter kvart som demens får utvikle seg, kjem kjernen i den ramma personen meir og meir til syne. Kjernen i mor mi var ròten som ei vekes gammalt brakkvatn på botnen av ein vase med blomstrar.

Ikkje mykje small talk her, men rett på sak. Ei slik opning forpliktar med andre ord, og Sebold tar forpliktinga på strak arm i og med at eg-forteljaren og hovudpersonen hennar, Helen Knightly, som på notidsplanet er 49 år, skilt med to vaksne døtrer fortel med stort litterært truverde om korleis det kunne gå til at ho blei modermordar. På slutten av første kapittel, får vi også vite i detalj korleis ho gjorde det.  Når ein forfattarar maktar å sannsynleggjere motivasjonen for eit slikt brotsverk og også vekke sympati for moderaren, så vil eg påstå at ho har gått ut av den beskyttande kokongen der livsløgna ofte heldt oss innestengde og inn i den verkelege verda. Såleis har Nesten evig heile tida ei forankring i realistiske situasjonar. Ja, det er i botn og grunn ein realistisk roman.

På aristotelisk vis går handlinga føre seg i løpet av eit døgn og er lagt til eit forstadsområde i Philadelphia, Pennsylvania, der Helen no bur, og der ho også voks opp. Det kan opplysast om at Sebold sjølv voks opp i ein forstad utanfor nettopp Philadelphia, og såleis har forfattaren god kjennskap til området der handlinga utspelar seg.

I løpet av boka får vi vite kva Helen gjer i den dramatiske unntakstilstanden etter den definitive ugjerninga. Men vi får også mange tilbakeblikk på barndom og oppvekst, ekteskapet og yrkeslivet hennar. Her er altså ei spennande handling på notidsplanet som i eit skodespel av Ibsen, og som i eit skodespel av Ibsen får vi informasjon om fortida til dei agerande - først og fremst hovudpersonen Helen og mor hennar. Ja, det er ikkje til å stikke under stolen at mor/dotter-temaet står heilt sentralt i romanen slik opninga signaliserer. Men far til Helen spelar også ei viktig rolle. Og familiesituasjonen til einebarnet Helen pregar også det vaksne livet hennar slik den slags også gjer utanfor fiksjonen, i det verkelege liv. Dette blir for eksempel demonstrert gjennom forholdet til eksmannen hennar, og dei to døtrene dei har saman og i forholdet til bestevenninna Natalie. Mor til Helen var fotomodell i sin ungdom og hennar fokus på utsjånad som ein ganske altoverskyggande livsverdi får sine negative konsekvenser, som også kan lesast i eit visst samfunnskritisk perspektiv. Sjølv jobbar Helen som aktmodell på eit kunstakademi.

Om familien som tema seier Sebold sjølv i eit intervju like etter at romanen kom ut: ”They define us even if we work against what they give us or tell us or how they behave. It is a brutal reality: there is no escape.”

DET EINE TEK DET ANDRE

Heile tida er det altså opplysinga i opningssetninga som ligg til grunn for det som blir fortald - anten det gjeld notid eller fortid. Slik sett er det klart at Sebold ikkje er ein forfattaren som peikar på dramatiske hendingar utan å ta konsekvensen av det og berre fjasar vidare slik ein svakare forfattar gladeleg ville ha gjort, og som det finst mange og gode eksempel på i samtidslitteraturen. Og alle har vi vel sett filmar med action for actions eige skuld – som ein slags parallell til kunsten for kunstens eiga skuld. Men det er ikkje berre forfattarens innsikt i eksistensielle labyrintar som ligg til grunn for at Sebold følgjer ”den ideale fordring”. (Ibsens sitt uttrykk frå Vilanden brukar eg her i tydinga å følgje visste etiske spelereglar når det handlar om det estetiske.) Minst like viktig er språkhaldninga som syner seg i det praktiske språkarbeidet hennar, det vil seie i korleis ho skriv fram scenene, tilbakeblikka og dialogane.

Nesten umerkeleg vekslar Sebold mellom notid og fortid fordi ho gjer det på eit så smidig og elegant vis. Og desse skifta mellom notid og fortid er blant anna ein demonstrasjon av det språkstyrte arbeidet hennar. Eg kunne også kalle det den skjønnlitterære stilen hennar. Og skjønnlitterær stil er ikkje noko som oppstår sånn utan vidare. Det er meir snakk om arbeidsprosessar som tar si tid og krefter. I så måte er det verdt å merke seg at Nesten evig kom ut 5 år etter debutromanen.

Som eksempel på veksling frå notid til fortid kjem her eit lite utdrag frå første kapittel av i alt femten kapittel. Eg-forteljaren Helen finn mor si på følgjande vis denne dagen:

Mor mi sat som ein totempåle i den stoppa raude og kvite øyrelappstolen. Der hadde ho sete dei siste tjue åra, det vil seie sidan far min dødde. Ho blei sakte gammal i den stolen, slutta først med å lese bøker og med stramei-broderiga si. Og då synet hennar begynte å svikte, såg ho på tv frå morgonen til ho sovna framfor skjermen etter kveldsmaten. I fanget hadde ho ofte dei tvinna garndokkene som den eldste dotter mi, Emily, enno sendte kvar jul og ho kjælte med dei slik somme gamle kvinner kjæler med kattar.

Det høyrest enkelt og tilforlateleg ut slik teksten flyt avgarde som ei form for ”det eine ordet tar det andre.” Men samtidig som det er effektivt med omsyn til informasjon, for eksempel om når faren dødde, så følgjer informasjonen ei slags språkleg assosiasjonsløype som har si sanselege forankring i ordet ”øyrelappstolen ”. Det er ved hjelp av fokuset på denne stolen at lesaren kan danne seg bilder av moras degenerering gjennom mange år. Stolen bind notid og fortid saman. Det verkar opplagt og enkelt på papiret, men slikt er språkstyrt skildring med tydeleg forankring i tid og rom – noko som syner at vi har med ein svært så realistisk roman og gjere.

Eit utdrag til frå litt lenger ute i same kapittel:

Eg gjekk bort til vindauget og begynte å dra opp metallpersiennene med det meir og meir slitne tøybandet som enno heldt dei saman. Utanfor var min barndoms hage så overgrodd at det var vanskeleg å sjå føre seg dei opprinnelege formene på busker og tre, og plassane der eg hadde leika med andre barn, før det begynte å gå rykte i nabolaget om oppførselen til mor mi.

”Ho stel,” sa mor mi.

Eg stod med ryggen til henne. Eg såg på ein slyngplante som hadde klatra inn i det store nåletreet i hjørnet av hagen og gøymde skuret, der far min ein gong hadde styrt med trearbeid. Han likte seg alltid best inne i det skuret. På mine mørkaste dagar hadde eg begynt å sjå han føre meg der inne medan han pussa dei runde trekulene med sandpapir, noko som hadde erstatta alle dei andre prosjekta hans.

”Kven stel?”

”Den hurpa.”

Eg visste at ho snakka om fru Castle, som dagleg passa på at mor mi kom seg opp av senga.

Vi ser igjen denne effektive språkbruken som skjærer igjennom og kjem tett på tinga, på det konkrete dvs materialiteten, for å bruke eit fint ord.

Metaforbruken blir sjølvsagt også eit utrykk for denne effektive, litterære stilen hennar. Den skjer også igjennom – avslører i staden for å dekke til. Eg minner for eksempel om den tidlegare siterte opninga: Kjernen i mor mi var ròten som ei vekes gammalt brakkvatn på botnen av ein vase med blomstrar. Og for å halde fram med skildring av mora: - mor mi var ein oppbrukt sekk med knoklar som stinka av drit.

           Mor til Helen brukte også å ynke seg utan grunn. Om dette skriv Sebold: Notane til denne ynkinga blei orkestrert for å vekke sympati. Sjølv synest eg dette var ei god forklaring, men språkvaskaren på omsetjinga bad meg omformulere det - truleg fordi han synest det blei for rart. Det ville eg ikkje. Og originalen går slik: It was a moan the notes of which were orchestrated to elicit pity. 

           For meg var kanskje det viktigaste ved omsetjingsarbeidet å ikkje miste forfattarens stemme på vegen, dvs særpreget, den litterære stilen hennar. I iveren etter å få alt klart og tydeleg for norske lesarar må ein passa på så ein ikkje kjem i skade for å rasjonalisere vekk nettopp det som pregar litterær kvalitet - som langt på veg er det same som litterær stil.

Bastianprisen til Ika Kaminka!

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Årets pris gikk til Ika Kaminka for 1Q84, bok 1 & 2 av Haruki Murakami, utgitt på Pax i 2011.

Juryen uttaler: Japansk er et språk fullt av utelatelser, der oversetterne blir nødt til å ”fylle ut”. Selve språkstrukturen og kulturen er også fremmedartet; derfor innebærer en oversettelse fra japansk til norsk en ekstra utfordring. Ika Kaminka greier imidlertid å gjengi Murakamis spesielle stil på en naturlig måte, med et humoristisk og kreativt språk. Oversettelsen virker kongenial og inspirerende; den skaper en egen norsk tekst, samtidig som den gir leseren et godt inntrykk av Murakamis måte å skrive på.

I 1Q84 møter vi svært ulike personer, som oversetteren må beskrive på ulike måter. Redaktøren Komatsus teatralske oppførsel og uavbrutte talestrøm gjengis svært livaktig på norsk, forfatterspiren Tumarus nøkterne personlighet og den ufordragelige og udannede Ushikawas utseende og måte å snakke på er løst på en oppfinnsom måte. Ikke minst den kvinnelige hovedpersonen Fukaeris måte å snakke på er en utfordring for oversetteren; i den japanske originalen er Fukaeris replikker hovedsakelig skrevet med lydtegn, noe som er påfallende for japanske lesere. Ika Kaminka har valgt å gjengi dette ved å la Fukaeri snakke kun med små bokstaver og uten tegnsetting, noe som gjør den norske teksten like påfallende, og fremhever Fukaeris spesielle personlighet

Særlige utfordringer er oversettelsen av passasjer fra verket Øya Sakhalin av den russiske forfatteren Anton Tsjekov, som ikke er oversatt til norsk tidligere, og passasjen fra det klassiske japanske verket Heike Monogatari, som heller ikke er oversatt til norsk.

Dagfinn Foldøy har oversatt den russiske teksten, siden Ika Kaminka ikke selv kan russisk, en løsning som er lagt å foretrekke fremfor en sekundæroversettelse fra japansk, og som gir den samme følelsen av annerledeshet som i den japanske originalen.

Når det gjelder Heike Monogatari har Ika Kaminka selv oversatt den. Det er blitt en rytmisk gjendiktning av det japanske krigskvadet, slik at det blir leselig for nåtidens lesere.

Ika Kaminkas oversettelse av 1Q84 gir norske lesere en god og spennende opplevelse av en tekst som i utgangspunktet ligger langt fra norsk syntaks og språklige virkemidler.

Juryen har bestått av Einar Blomgren, Bente Christensen og Johann Grip.

Oversetterbloggen gratulerer!

Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur blir ikke utdelt i 2012.

Ja til en snarlig Lex Hadia

Dette innlegget av Norsk Oversetterforenings leder Cecilie Winger står på trykk i Klassekampen i dag:

Ja til en snarlig Lex Hadia

Fredag 21. september ble det klart at Hadia Tajik er nasjonens nye kulturminister. I samme stund som nyheten slapp ut, suste det et forventningsfullt sukk gjennom leiren der vi oppholder oss, alle vi som i ulik forstand jobber med språk og bøker her til lands. Sukket skulle uttrykke nytt håp om en snarlig vedtatt boklov med innbakt fastpris.

I Norge ønsker en hel bokbransje, fra oversettere, illustratører, forskere, forfattere, forlag, kritikere til kresne lesere at det snart vedtas en slik boklov. Det tar lang tid å bygge opp eminent språkkompetanse, og en slik lov vil sikre oss arbeidsro videre og fortsatt ivareta kvalitetskontrollen i alle ledd. Det eneste som taler imot fastpris, er vel Konkurransetilsynets argumentasjon om at både kyllingfilet og pocketbøker er mye billigere i Sverige enn her til lands. Sant nok. Men vi må innse at det finnes nesten dobbelt så mange svensker, og store opplag = lav pris. Deretter må vi vedta om vi i det lange løp er ute etter kvantitet eller kvalitet.

Som leder for de skjønnlitterære oversetterne blir jeg stadig spurt om hvorfor vi ivrer etter en slik lov med fastpris og det hele, vi som – i motsetning til forfatterne – er lønnsmottagere og ikke får betalt i royalty. Nei, oversetterne vil ikke i første omgang ha noen inntektsmessig interesse, men norsk bokbransje er gjennomregulert og velfungerende, og vi sitter på samme gren og holder hverandre i ørene. Blir grenen saget over, ramler vi en etter en.

For få dager siden så jeg en Oscar-nominert film på dvd. Det eneste som dro den ned, var den norske tekstingen, som gikk stokk over stein. Jeg iler til med å si at jeg ikke nå gjør narr av en nær beslektet yrkesgruppe, bare påpeker den store forskjellen mellom bokbransjen og film- og tv-tekstebransjen. Sistnevnte spiller med cowboy-regler og er ikke pålagt forpliktelser om å holde en viss språklig kvalitet, slik at de stadig kniper ned på honorarer og ikke engang vurderer å bruke ressurser på korrektur og etterarbeid. Og det til tross for at dette er den type tekst barn og ungdom leser mest av, og at det derfor burde settes inn ekstra mye ressurser på godt språk nettopp her. Hadde et norsk forlag prøvd å gi en Nobelpris-kandidat tilsvarende stemoderlig behandling, ville ikke boka bli kjøpt inn av bibliotek eller bokhandel, den ville få hard medfart av kritikeren, og deretter lide en tidlig død i makuleringsovnene. Det er det jeg mente med å holde hverandre i ørene. Og det er noe av det jeg frykter kan forsvinne hvis reguleringene oppheves.

Kjære Hadia Tajik, lykke til med ny jobb og med snarlig å vedta Den norske bokloven. Vi gleder oss til å gi den navnet Lex Hadia.