Oversetteren oversettes

Av oversetter Johanne Fronth-Nygren

Lydia Davis ble nettopp tildelt The Man Booker International for sitt forfatterskap. I den uforberedte takketalen (“Jeg forventet virkelig ikke dette. Virkelig ikke.) sa hun, “Siden jeg også er oversetter, er dette en hyggelig tildeling for oversettelse, for i lang tid, la oss si to eller tre år, da jeg ville ha skrevet mer skjønnlitteratur, skrev jeg ikke skjønnlitteratur, jeg skrev en oversettelse av Proust, og så av Flaubert, etter mange år med andre oversettelser, og hvis dette kan bringe oversettelse mer fram i lyset, ville jeg bli veldig glad”. Dette minner oss på at oversetteren Davis er like nødvendig for forfatteren Davis, som forfatteren Davis er for oversetteren Davis. De to formene for språklig arbeid hun dyrker drar nødvendig nytte av hverandre. Derfor virker det som en opplagt ting å gjøre noen “åpne” oversettelser av tekstene hennes, der oversettelsesprosessen blir blottlagt; problemer, mulige løsninger og prioriteringer diskutert, og Lydia konsultert. Ved å dissekere tekstene sammen med henne og i full offentlighet, får leseren bedre innblikk i hvordan de er konstruert, hvordan oversettelsen virker, og hvordan Davis forholder seg til dem begge.

Å oversette Lydia Davis er en leksjon i presisjon, og har ofte vært en lettere paranoid opplevelse. Jeg har ofte tenkt at hun vet nettopp hvilke feller som finnes i teksten. Jeg har stadig hatt fornemmelsen av at hun har kikket meg over skulderen mens jeg har jobbet. Hørt henne humre. Å oversette henne har derfor blitt et forsøk på å nærme seg tekstene hennes slik hun gjør – som forfatter og oversetter. Under arbeidet med The Way by Swann’s uttalte Davis at “Selvfølgelig gjennomsyrer fransk kultur Prousts tankegang og bestemmer hvordan tankene hans folder seg ut i setningene. Jeg forsøker å holde meg svært tett opp til rekkefølgen i denne utfoldelsen.” Hun har også lignende uttalt at hun “ikke får ordene eller setningene til å bære vekten av noe […] det er ingen tvang involvert, og det finnes ingen adskillelse av tekst fra kultur eller av kultur fra tekst. Den utenlandske teksten dikterer eller antyder ord for ord til meg, ikke omvendt. […] Enhver effekt jeg oppnår, enhver kultur som overbringes, er et resultat av mitt forsøk på å finne det som er mest mulig tilsvarende en tekst på mikronivå – setningsledd for setningsledd, i diksjon, tone, lyd, referanser.” Dette har blitt en rettesnor når jeg selv skal oversette, og da særlig Davis’ egne tekster.

Jeg oversetter første gang for å overføre mening, tone og struktur fra engelsk til norsk. Hos en forfatter som Davis henger de uløselig sammen, oppbygningen av tekstene hennes er eksakt, ingenting er tilfeldig. Underveis i denne første runden er det mange valg, nesten hvert eneste ord er et valg. Noen mer opplagte enn andre. Jeg vil ideelt sett beholde syntaks så langt det lar seg gjøre, jeg vil om mulig reprodusere lydbilde, i hvert fall første bokstav i sentrale ord. Jeg vil om mulig beholde alliterasjon og lengde, aller helst beholde antallet stavelser. I de lykksalige tilfellene der norsk og engelsk deler språklige røtter og ordvalget står mellom et nært beslektet ord og et “norskere” ord, velger jeg vanligvis den nærmeste slektningen, med mindre den stikker seg veldig ut i omgivelsene. Karakterene til Davis framstår ofte som velartikulerte utlendinger, de har kunnskap om språket de snakker, men er likevel fremmede overfor det, tar det ikke for gitt. Tekstene fører en kamp mot søvngjengeraktige språkvalg, det som glir ned av gammel vane, det som høres helt greit ut, men som ikke dermed er presist. Utfordringen er å føre denne kampen på de norske sidene også. I andre runde av oversettelsen er det derfor nødvendig for meg å oversette tilbake til engelsk, sjekke at jeg har fått med meg den riktige syntaksen og nyansen. Overraskende ofte viser det seg da at de opprinnelige ordene har blitt til andre ord, at den engelske teksten har blitt en annen, fordi jeg har vært på autopilot, det vil si latt egne vaner og uvaner styre, og ikke lyttet godt nok til teksten. I dette tilfellet brukte jeg noen av disse “gjenoversettelsene” for å kunne diskutere prosessen med Davis – som forfatter og oversetter. Den tospråklige dialogen resulterte blant annet i at Lydia Davis har skrevet sine første norske setninger!

Tekstene er hentet fra den nye samlingen til Lydia Davis, Can’t and Won’t som kommer ut i USA til våren og i Norge høsten 2014.

Våken om natten[1]

           Jeg kan ikke sovne[2] på dette hotellrommet i denne fremmede byen. Det er veldig sent, to på morgenen, så tre, så fire. Jeg ligger i mørket. Hva er problemet? Å, kanskje jeg savner ham, personen[3] jeg sover[4] ved siden av. Så hører jeg en dør bli lukket[5] et sted i nærheten. En annen gjest har kommet inn, veldig sent. Nå har jeg svaret. Jeg skal gå til denne personens rom og legge meg i sengen ved siden av ham, og så vil jeg klare å sove[6].                                                                                                                                                                                                                           drøm

---                      

[1] Natta eller natten? Valget av suffiks for hunkjønnsord i bestemt entall er en viktig faktor når det gjelder å sette tonen i teksten, og byr på distinksjonsmuligheter engelsk ikke har til rådighet. Her blir altså oversetterens tolkning av tonen i originalen avgjørende, hun legger til en ny differensiering som ikke fantes i den engelske teksten. For meg er a-endelsen uformell, radikal, verbal, mens en-endelsen står for et mer formelt, konservativt og skrevet språk. Davis’ tekster har et sterkt skrevet og konstruert preg, de er ikke pratete, og de heller mot det konservative. Jeg pleier derfor å velge en-endelser i de fleste tilfellene.

LD: This makes sense to me. Even though my subject matter is often quite quotidian – everyday ---my tone is often rather formal.

[2] En oversettelse av “can’t go to sleep” blir omtrentlig. Jeg vil gjerne beholde k-lyden i can og s-lyden i sleep, fordi det er mulig å overføre dem til norsk. Jeg vil så langt det lar seg gjøre beholde antall stavelser og lettheten i originalen. Med tanke på siste setning i teksten, er det også viktig å huske på forskjellen på “get to sleep/manage to fall asleep” og “go to sleep/fall asleep”. Valget står mellom: “jeg får ikke sove”, “jeg kan ikke få sove”, “jeg klarer ikke å sovne”, “jeg kan ikke sovne”.

LD: It would seem that you've achieved what you want in the last example.  But on the other hand, in English, "can't get to sleep" would actually be more common for what I am trying to say than "can't go to sleep." The "get" is the part that implies trying, perhaps trying for a long time. So your first choice could also work.

[3] “Personen” eller “mennesket”? “Personen” er lydmessig nesten identisk med originalen, og deler samme latinske opprinnelse, persona, og er hakket mer distansert og mindre kroppslig enn “mennesket”. 

LD: in the original, "person" is a little odd--impersonal! The narrator is purposely being a little clinical or analytical. She is not saying "my warm, cozy husband" but simply "the person"--which ties in with her odd supposition that all she needs is some kind of body next to her, then she will be able to go to sleep. So maybe your first choice is best.

[4] Her kan det være fristende å skrive “pleier å sove ved siden av”, men originalen sier ikke “the person I usually sleep next to”. Den bruker bevisst vanlig presens – noe som får en til å tenke på at det er uklart om fortelleren faktisk sover ved siden av denne personen mens hun drømmer at hun ikke gjøre det!

[5] I originalen hører fortelleren “a door shut”, men siden en dør ikke bare kan lukke på norsk, men må lukke seg eller bli lukket, har jeg tre muligheter som alle blir i lengste laget i forhold til originalen: “Så hører jeg en dør bli lukket”, “Så hører jeg en dør som lukkes” og “Så hører jeg en dør lukke seg”. Den første og andre tydeliggjør at noen gjør noe med døren, den tredje beholder fokuset på selve døren, og gjør denne mer aktiv enn de andre to. Jeg lander på det første alternativet, ettersom dørlukkingen i teksten etterfølges av tanken på kroppen som lukket den, og fordi denne løsningen gir en bedre, mer kontant rytme.

LD: This is a somewhat familiar problem for me when translating French. I'm always asking myself how much the reflexive is really perceived as reflexive. In this case, does one really imagine a door shutting itself? I would perhaps avoid the reflexive, so as to remain more neutral or objective. So, one of the first two choices?

[6] “and then I will be able to sleep” reiser de samme spørsmålene som “can’t go to sleep”, og har følgende løsninger: “og så vil jeg kunne sove” – ni stavelser som i originalen, det er det alternativet som høres mest optimistisk ut når det gjelder å lykkes. “og så vil jeg klare å sove” – også ni stavelser, det høres mer ut som om fortelleren prøver å overbevise seg selv om at hun skal klare det. “og så vil jeg være i stand til å sove” – lang og omstendelig, men “i stand til” er den mest direkte ekvivalenten av “be able to”. “og så vil jeg få sove” – syv stavelser, bruken av “så” og “få” stemmer dårlig med originalen, høres mer lettet ut enn de andre alternativene.

LD: I would choose the one you like best in itself, keeping in mind that in the original "go to" is not repeated.

                                                                                              

  

Hundehåret

           Hunden er borte. Vi savner ham. Når dørklokken ringer, bjeffer ingen.[7] Når vi kommer hjem sent, er det ingen som venter på oss. Vi finner fortsatt[8] de hvite hårene hans her og der rundt i huset og på klærne våre. Vi plukker dem opp. Vi burde kaste dem. Men de er alt[9] vi har igjen av ham. Vi kaster dem ikke. Vi har et vilt håp – hvis vi bare samler nok av dem, vil vi kunne sette hunden sammen igjen.[10]

---

[7] “barks” – “bjeffer” eller “gjør”? Jeg velger “bjeffer” pga. av b-en, og fordi det ikke har noen dobbelt betydning, slik som “gjør” har på norsk. Originalen er fri for denne dobbeltheten. Det andre spørsmålet er syntaksen: “no one barks” – skal jeg gå for “bjeffer ingen” (kort og knapt og pussig som originalen, men mer abrupt på norsk, pluss at halvrimet “ringer” og “ingen” kan virke forstyrrende), eller “er det ingen som bjeffer” (idiomatisk korrekt og lar setningen avsluttes med barks/bjeffer, men så mye mer omstendelig enn originalen som bevisst lar være å si “there is no one that barks” før neste setnings “there is no one waiting for us”).

LD: Of course, in English the phrase "no one barks" is odd, because it implies that any number of people or creatures might bark. But it does not sound overly abrupt in English, at least not to my ear. I think either of your choices preserves the oddity of the meaning, so you could choose the one you like best.

[8] “still” – “fortsatt” eller “fremdeles”? Jeg foretrekker “fortsatt” her, det er mindre langtrukkent og beholder det engelske lydbildet bedre.

[9] “all” – “alt” eller “det eneste”? Bortsett fra det opplagte slektskapet mellom “all” og “alt”, virker “alt” her sterkere på meg enn “det eneste”.

[10] “we will be able to put the dog back together again” – et spørsmål om syntaks: “vil vi kunne sette sammen hunden igjen”, “vil vi kunne sette hunden sammen igjen”. Det første alternativet gir bedre flyt, men det andre alternativet er en bedre gjengivelse av originalens rytme.

Besøket hos tannlegen

                                                                                                                  fortelling fra Flaubert

Sist[11] uke gikk jeg til tannlegen. Jeg trodde han kom til å trekke tannen min.[12] Han sa det ville være bedre å vente og se om smerten avtok.

           Vel, smerten avtok ikke – jeg led[13] og hadde feber. Så i går gikk jeg for å trekke den.[14] På vei til ham måtte[15] jeg krysse den gamle markedsplassen hvor de pleide å henrette mennesker[16] for ikke så lenge siden. Jeg husket at da jeg var bare 6 eller 7 år gammel, på vei hjem fra skolen en dag,[17] krysset jeg plassen etter at en henrettelse hadde funnet sted. Giljotinen stod der. Jeg så ferskt blod på brostenene. De holdt på å bære bort kurven.

           I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde kommet inn på plassen[18] på vei til tannlegen og grudd meg til det som skulle skje med meg,[19] og hvordan, på samme måte, de menneskene som var dømt til døden[20] også pleide å komme inn på denne plassen og grue seg til det som skulle skje med dem – selv om[21] det var verre for dem.

           Da jeg falt i søvn[22] drømte jeg om giljotinen; den rare tingen[23] var at min lille niese, som sover nedenunder,[24] også drømte om en giljotin, selv om jeg ikke hadde sagt noe til henne om den. Jeg undres[25] om tanker er flytende, og flyter nedover,[26] fra én person til en annen, innenfor det samme huset.

---

[11] “Last” – “forrige” eller “sist”? Definitivt “sist”, “forrige” tilsvarer “previous”, dessuten har “sist”, til min store lykke, også bare én stavelse, og beholder til og med -st-endelsen!

[12] “Last week I went to the dentist, thinking he was going to pull my tooth.” Problemet er “thinking”, ettersom presens partisipp på korrekt norsk brukes som adverb eller adjektiv. Det synkroniserte tidsaspektet vi mister er et språklig savn. Dermed kan jeg enten bruke “Sist uke gikk jeg til tannlegen, og trodde han kom til å trekke tannen min.” (“Last week I went to the dentist, and thought he was going to pull my tooth.”) eller “Sist uke gikk jeg til tannlegen, i den tro at han kom til å trekke tannen min.” (“Last week I went to the dentist, in the belief that he was going to pull my tooth.”) Eller …

LD: So you can't say, in Norwegian, "I entered the station expecting that she would be there waiting for me"? That is interesting to me. I suppose another option here would be to make two separate sentences. This would be quite in keeping with my style, since I often use many short sentences. If I could try it in Norwegian, I would say: "Sist uke gikk jeg til tannlegen. Jeg trodde han kom til a trekke tannen min." There -- I've written my first ever sentences in Norwegian!

[13] “was in agony” – “led”, “var plaget”, “hadde vondt”? “agony” er temmelig høystemt og kan godt oversettes med “led”. Det er kort i forhold til originalen, men “var plaget” er hakket for arkaisk, og “hadde vondt” går ut fordi “hadde feber” følger rett etter.

[14] “to have it pulled” – “for å få den trukket” eller “for å trekke den”? Valget faller på det siste alternativet pga. rytmen og lengden, selv om det første bedre ivaretar den (riktigere) engelske ansvarsfordelingen – på norsk både “trekker vi tennene våre” og “klipper håret vårt”, selv om det vanligvis er en annen (forhåpentligvis) profesjonell person som utfører inngrepet og vi sitter passive og blir gjort noe med.

[15] “had to” – “måtte” eller “var nødt til”? Her blir det “måtte” pga. lengden.

[16] “people” – “mennesker” i stedet for folk pga. av repetisjonen lenger nede, der det er unaturlig å si “folkene”.

[17] “returning home from school one day” byr på problemer både med selve verbet “to return” og bruken av presens partisipp. “Returnerte” har en annen anvendelse enn sitt engelske søsken (sende/reise tilbake), og kan ikke brukes. Mulighetene er derfor: “på vei tilbake fra skolen en dag” “på vei hjem fra skolen en dag” og “da jeg vendte hjem fra skolen en dag”. Jeg foretrekker den andre løsningen fordi den beholder home/hjem og antallet stavelser.

LD: I agree.

[18] “Last night I thought about how I had entered the square”. Vi har ingen direkte ekvivalent for “enter” på norsk, og må finne løsninger som alle dermed understreker ulike aspekter ved setningen, blir ulike tolkninger av den:

I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde trådt inn på plassen – “had stepped into”

I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde kommet inn på plassen – “had come into”

I går kveld tenkte jeg på hvordan jeg hadde gått inn på plassen – “had walked into”

Jeg er ikke fornøyd med noen av dem, men lander på “hadde kommet inn”, fordi fokuset her er på det faktum at han kommer inn, snarere enn på måten han gjør det på.

LD: I agree, again. "Entered" is neutral and formal. We can say "entered" a square (literal), and also "entered" a contest (figurative). Instead of "entered the square," we would also have the options of "come into" (from the point of view of someone already in the square) or "gone into" (from the point of view of someone outside the square).

[19] “dreading what was about to happen to me” inneholder to problemer som må løses (i tillegg til presens partisipp-problemet som jeg ikke kan gjøre noe som helst med) – “about to happen” og “to me”. Jeg ender opp med disse alternativene: “og grudd meg til det som skulle til å skje med meg”, “og grudd meg til det som skulle skje med meg” og “og grudd meg til det som skulle skje”. Repetisjonen av “til” i den første løsningen er ikke så god som repetisjonen av “to“ i originalen, og den er litt lengre. Den tredje er kortere og mer elegant, men beholder ikke originalens betoning av at dette skal skje med “meg”. Vi vet jo dette ut fra konteksten, men jeg liker betoningen i originalen, ettersom han etterpå sammenligner sin gru med gruen til de som var dømt til døden. Den midterste løsningen blir derfor den mest tilfredsstillende.

[20] “those people condemned to death” – “de menneskene som var dømt til døden” eller “de dødsdømte menneskene”? Det første alternativet er lengre, men beholder likevel rytmen i originalen bedre enn den siste med sin opphopning av lange ord mot slutten.

[21] though – “selv om” eller “men”? Her velger jeg “selv om” fordi det bedre ivaretar det komiske aspektet ved fortellerens refleksjoner.

[22] “fell asleep” – “sovnet” eller “falt i søvn”? Ettersom forelegget er en tekst fra rundt 1850, kan jeg tillate meg å bruke sistnevnte, og da blir jeg glad, for det er et mye mer beskrivende og treffende uttrykk for fenomenet enn det intetsigende “sovnet”.

[23] “the strange thing” – “den rare tingen” eller “det rare”? Ofte kan man jo utelate “ting”, men jeg foretrekker å beholde ordet her, det gjør seg i setningen.

[24] “downstairs” – Jeg foretrekker “nedenunder” i stedet for “nede” på grunn av det mer uttalte romlige.

[25] “wonder” – “lurer på” eller “undres”? Jeg velger “undres” på grunn av det etymologiske slektskapet, og fordi det også er et ord med bare to stavelser.

[26] “I wonder if thoughts are fluid, and flow downward” er så vakkert på engelsk, men byr på problemer på norsk: “Jeg undres på om tanker er flytende, og flyter nedover” eller “Jeg undres på om tanker er flytende, og strømmer nedover”. Den første løsningen betyr at den fine fl-alliterasjonen blir beholdt, men nå med en ren repetisjon av verbet flyte – altså ikke like elegant. Nummer to unngår repetisjonen, men mister alliterasjonen, i tillegg til at strømme/stream er kraftigere enn det myke flow. Jeg går for den første løsningen.

LD: Yes, the first option is very nice -- I don't think the repetition is a problem. The second coming so close to the first, clearly it is deliberate, and therefore lyrical rather than clumsy.

Revidere: 1

           En ild behøver ikke å bli kalt varm eller rød. Fjern mange flere adjektiver.

           Gåsa er virkelig for dum[27]: Ta gåsa bort.[28] Det er nok at det er en jakt etter fotavtrykk.

           Det lille hodet vil være støtende: Fjern det lille hodet. Men Eliot elsket det lille hodet fordi det var så sant[29]. Det lille hodet blir tatt bort, men et smalt hode blir plassert i dets sted[30].

           Når burde[31] den store hatten dukke opp? Kvinnen, en reisende og lærer i engelsk[32], ble feilaktig identifisert på grunn av hatten sin, og arrestert for undergravende virksomhet. Hun kunne ha på seg hatten umiddelbart eller litt senere. Burde navnet hennes være Nina?[33] Den store hatten blir flyttet fra begynnelsen til slutten, og så[34] tilbake til begynnelsen.

           Er det riktig å si at[35] han aldri kommer til å gifte seg? Uansett, blir han faktisk[36] forlovet med naboen, akkurat i tide, så det må ikke bli sagt at han aldri kommer til å gifte seg.

           Senere forelsker Anna seg i en mann ved navn Hank,[37] men det bemerkes at det ikke er sannsynlig at noen vil forelske seg i en mann ved navn Hank. Så nå går ikke mannen lenger under navnet Hank, men Stefan, selv om Stefan er et barn som bor på Long Island med en søster ved navn Anna.

--- 

[27] “silly” – “dum”, “latterlig”, “tåpelig” … “dum” bevarer best enkelheten i originalen.

[28] “take the goose out” – “ta gåsa ut/vekk/bort” eller “ta ut/vekk/bort gåsa”? – ikke “fjern gåsa” (“remove” brukes et annet sted i teksten). Jeg beholder syntaksen, men velger “bort” fordi det fungerer bedre neste gang uttrykket dukker opp i teksten.

[29] “was so true” – “var så sant” eller “stemte så godt”? Det odde ved setningen bevares best av førstnevnte, som også ivaretar rytmen bedre.

[30] “in its place” – “i dets sted” eller “der i stedet for det”? Førstnevnte er mer formelt og i overensstemmelse med originalen som unngår “put there instead”.

[31] “When should the large hat appear?” – “Når burde den store hatten dukke opp?”­ eller “Når skal den store hatten dukke opp?” “Should” er her en vurderingssak, så jeg går for det første alternativet.

LD: Yes, the meaning is "ought" rather than the purely future "shall," although that is nice in its own way -- as though foreordained.

[32] “teacher of the English language” har ulike løsninger: “lærer i engelsk”, “engelsklærer”, eller “lærer i det engelske språk”. De to første er standard norsk språkføring. Den første beholder noe av originalens struktur, mens den andre er veldig sammentrukket. Den tredje er litt gammeldags og omstendelig, men presis og tro mot originalen.

LD: I rather like the third option, since the original is also rather old-fashioned and awkward, over-explanatory and slightly pedantic.

[33] Should her name be Nina? –“burde navnet hennes være Nina?” snarere enn “burde hun hete Nina?”

[34] “then” – her “så” i stedet for “deretter” på grunn av lengden. Viktig å beholde tempoet i den engelske setningen.

[35] Jeg forsøker som oftest å følge den engelske teksten på om den har et “that” eller ikke, men utelater jeg “at” her blir det et hørbart hull i teksten.

[36] “he does become engaged” – “faktisk” er en tydeligere (og ofte irriterende) understrekning enn “does”, men her behøves den.

[37] “a man named Hank” – det finnes sørgelig nok ingen direkte norsk ekvivalent. “Named” er en så fin måte å si at noen har et navn! Dermed står vi igjen med alternativene: “en mann ved navn Hank” eller “en mann som heter Hank”. Jeg vil bruke den første løsningen pga. forbindelsen name – navn, fordi det er nettere og artigere, men da støter jeg på et nytt problem i neste setning: “So now the man is no longer named Hank”, som for å bevare repetisjonen da må oversettes “Så nå går ikke lenger mannen under navnet Hank”, som igjen er mye lengre og omstendelig enn originalen. Hvis jeg derimot bruker “en mann som heter Hank”, kan jeg oversette den andre setningen med “Så nå heter ikke mannen lenger Hank”, som er kortere og mer direkte, men også litt kjedeligere. Jeg foretrekker den første løsningen.

LD: Neatness, humor, and avoidance of the boring all sound good to me.

  

Maisgrøten

Denne morgenen har bollen med varm kokt maisgrøt, satt under en gjennomsiktig tallerken og etterlatt der, dekket undersiden av tallerkenen med smådråper[38] av kondens: Den gjør også sitt på sin egen lille måte.[39]

---

[38] “droplets” – vi har dessverre ikke suffikset -let, og et så nydelig ord som “droplet”. “Smådråper” må gjøre nytten, men det er mye vanskeligere å høre dem dryppe!

[39] “it, too, is taking action in its own little way” – en ordentlig nøtt. Vi har ikke noen god ekvivalent for “take action” på norsk, og det er i det hele tatt vanskelig å unngå å ødelegge nettheten og kompaktheten i den engelske originalen. Mulige løsninger: “Den setter også i verk tiltak på sitt eget lille vis.”, “Den setter også i gang tiltak på sitt eget lille vis.”, “Den setter også noe ut i livet på sitt eget lille vis.”, “Den gjør også sitt på sin egen lille måte.” Ingen er helt tilfredsstillende. De to første er likevel mer byråkratiske enn de to siste. Den siste er antagelig den beste. Den er den letteste og mest taust insisterende av de fire.

LD: I liked the last one best before I read your explanation. Shorter, neater, blunter. The repetition in my own original – it ... its -- slightly bothers me, but not enough to change it. Sometimes there is no possible change that doesn't create a different problem. This piece, short as it is, took a great deal of revising before I had it in a satisfactory form. In the next-to-the-last version, I had "in its own poor little way." Or maybe it was "brave little way" -- now I can't remember. Either one would have eliminated the suggestion of stubbornness that you hear in the last line. What I imagined was not so much stubbornness as bravery or tiny self-assertion: the cornmeal asserts itself, small and mild though it is.

                                  Middag                                                                                                   

Jeg ligger fortsatt i sengen når venner av oss ankommer huset til middag[40]. Sengen min er på kjøkkenet. Jeg står opp for å se hva jeg kan lage til dem. Jeg finner tre eller fire pakker med hamburgere i kjøleskapet, noen delvis brukte[41] og noen urørte. Jeg tenker jeg kan blande alle hamburgerne sammen og lage en kjøttpudding. Det vil ta en time, men ingenting annet slår meg[42]. Jeg går til sengs igjen[43] en stund for å tenke på det. 

                                                                                              drøm

  

---

[40] “arrive at the house for dinner” – dette er ikke “kommer på middag” (come for dinner), noe planlagt. Vennene ankommer huset med en forventning om å få middag, antagelig rundt middagstider, men det er ikke sikkert. Hovedpersonen godtar denne forventningen, men ligger fortsatt i sengen og er tydelig uforberedt på å lage mat. “ankommer huset til middag” beholder derfor tvetydigheten og pussigheten i situasjonen.

[41] “partly used” er en litt odd måte å si at noen av hamburgerne i noen av pakkene har blitt spist opp. På norsk kunne vi si “halvspiste”, men originalen betoner ikke at de har blitt “spist”, de er ikke “half eaten”, men at de har blitt “brukt”. Det er heller ikke gitt ut fra originalen at det er halvparten som er spist opp, kan hende er det snakk om en større eller mindre andel av pakkene. “Delvis brukte” er den mest presise gjengivelsen. “halvbrukte” er kortere og kan også gå an, selv om mengden hamburgere som er igjen blir mer spesifikk enn i originalen, og rytmen med to ord forsvinner.

[42] “but nothing else occurs to me” – “men det er ikke noe annet som slår meg” er ofte førstevalget her. Men det er så mange ekstra ord! Setningen blir så utvannet og urytmisk. “men ikke noe annet slår meg”, og i enda større grad “men ingenting annet slår meg” er mer abrupte på norsk, men beholder beholder originalens konsise form. “ingenting” bevarer til og med slektskapet til “nothing”.

[43] “I go back to bed” har ingen direkte ekvivalent, men ulike løsninger som alle betoner ulike ting: “Jeg går tilbake til sengen” – ligger tett opp til originalen, beholder fokuset på sengen og “back/tilbake”, men er er lang og ikke helt gjengs. “Jeg går til sengs igjen” – standard språkbruk, kortere, beholder seng(s), men “back/tilbake” erstattes av “again/igjen”. “Jeg går og legger meg igjen” – også idiomatisk korrekt norsk, men beholder ikke gjentagelsen av “bed/seng”, som er viktig for det humoristiske aspektet (sengen på kjøkkenet) og ville vært riktigere som en oversettelse av “I go and lie down again”. Jeg lander på den andre løsningen.

LD: I wonder if there is no phrase in Norwegian such as "I get back into bed". In English, it is so common to say "Oh, I'm tired, I've been up for a while, I'm going back to bed." It is an interesting cultural difference, as though the Norwegians do not ever go back to bed, but always stay up for the day! (Which I can't believe.)

  

Bloomington

           Nå da jeg har vært her en liten stund, kan jeg med sikkerhet si[44] at jeg aldri har vært her før.

---

[44] I en så liten tekst blir ordvalgene ekstra store. “I can say with confidence” kan få ulike løsninger: “kan jeg si med sikkerhet”, “kan jeg med sikkerhet si”, eller “kan jeg trygt si”. Den første holder seg så tett opp til originalen som mulig, men flyter litt dårligere. Den andre beholder alle elementene og samme antall stavelser som i originalen, men endrer syntaksen for bedre flyt. Den tredje er hakket mer elegant, men mye kortere enn originalen og en bedre oversettelse av “safely say”.

LD: What is interesting here is that in an earlier version of this piece (again, though it is so short, it did go through several revisions), I myself used the phrase "I can safely say" -- so your third choice would be faithful to my piece in an earlier version. I changed it because, as so often, when I looked at it closely, I realized that safety was not really in question, but rather confidence.

Månen

           Jeg står opp av sengen om natten. Rommet jeg er i er stort og mørkt bortsett fra den hvite hunden på gulvet. Gangen er bred og lang, og fylt av en undervannsaktig skumring. Jeg kommer til døråpningen til badet, og jeg ser at rommet er fylt med klart[45] lys. Det er en[46] fullmåne fjernt der oppe[47], over meg[48]. Strålen[49] kommer inn gjennom vinduet og faller direkte[50] på toalettsetet, som sendt av en hjelpsom Gud.

           Så er jeg tilbake i sengen. Jeg har ligget der våken en stund. Rommet er lysere enn det var. Månen kommer rundt til denne siden av bygningen, tenker jeg. Men nei, det er demringens begynnelse.[51]

                                                                                                                             drøm

---

[45] “bright” – “sterkt” eller “skarpt” eller “klart”? Det siste kler månen best.

[46] a full moon – “fullmåne” eller “en fullmåne”? Ofte vil artikkelen bli utelatt på norsk, men her velger jeg å inkludere den, fordi det i drømmen er snakk om “tingen månen” snarere enn det månedlige fenomenet.

[47] “far above” – “langt der oppe”, “fjernt der oppe” eller “høyt der oppe”? Den første og den siste løsningen betoner fysisk avstand på to ulike måter. Den midterste derimot er mer enn bare fysisk, og beholder i tillegg gjentagelsen av f-en i “full moon/far”.

LD: I like the middle choice. I prefer the idea of "far" to "long". I prefer "far" to "hoyt." Far is a powerful concept for me.

[48] “overhead” er alltid problematisk. Enhver norsk løsning konkretiserer beliggenheten og snevrer inn rommet: “over hodet mitt”, “over meg”, “på himmelen”. Det første alternativet beholder “head/hodet”, men er spesifikt og distraherende “det konkrete hodet mitt”. Det andre legger vekt på fortelleren/meg, at månen er plassert i forhold til henne, men er pent og kort og åpnere enn det første. Det tredje forlater fortelleren og plasserer seg på himmelen. Hadde jeg ikke allerede brukt “der oppe” tidligere i setningen, kunne det vært et annet alternativ. Jeg foretrekker til syvende og sist den midterste løsningen.

LD: Yes, I agree. But you do lose something nice that is in the English: "overhead" is in a place that somehow floats generally above the level of anyone's head, or that hovers above the heads of a vague crowd or host of people. So that it can be above a crowd or a single person.

[49] “Its beam” – “Dens stråle”, “Strålen fra den” eller “Strålen”. Den første er for høystemt, den neste er klossete, den tredje akkurat den direkte strålen setningen trenger.

[50] “directly onto” – “rett på” eller “direkte på”? Ingen grunn til ikke å bruke den nærmeste løsningen!

[51] “the beginning of dawn” gir meg to gode alternativer som begge bevarer b-en i “beginning” og d-en i “dawn”: “begynnelsen på daggryet” og “demringens begynnelse” Den første bevarer syntaks, er ren og pen. Den andre endrer syntaks, men med ordene i denne rekkefølgen og med “demring” i stedet for “daggry” er lyden mykere.

LD: To me, the second does sound nicer in its rhythms -- so far as I can guess how it sounds in Norwegian. The repeated d's and then the rhythms of the two longer words that follow.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Vinduet nr. 2 2013.

Oversatt aften: To oversettere, én stemme? -- Nina Bouraoui på norsk

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 24.09., og denne gangen er temaet To oversettere, én stemme? -- Nina Bouraoui på norsk.

Merk nytt klokkeslett og sted: Eldorado bokhandel (Torggata 9A, Oslo), tirsdag 24.09. kl. 18.00.

Kristina Solum og Margunn Vikingstad i samtale med Jon Rognlien.

Når man oversetter skjønnlitteratur, skal man ikke bare overføre et meningsinnhold, men også gjengi en form og en stil som ofte er knyttet til en originalforfatters særegne litterære gemytt. Bør det da være et ideal at én oversetter følger ett forfatterskap, og utvikler en egen, personlig stemme til forfatteren, eller kan forskjellige oversettere bidra til å få fram flere aspekter ved forfatterskapet? Nina Bouraoui har vært en av de mest markante franske forfatterne de siste årene, og er også en svært stilistisk bevisst forfatter med et personlig-eksistensielt innhold i bøkene. Når hun er introdusert på norsk, med romanene Mine onde tanker (2008) og Kyssa våre er ein avskjed (2013), er de oversatt av hver sin oversetter, henholdsvis Kristina Solum og Margunn Vikingstad, som også bruker hver sin målform. De to oversetterne gir oss smakebiter fra bøkene, og samtaler om forskjeller og likheter i tilnærmingen til forfatteren, om hvordan oversetterens egen stemme påvirker oversettelsen, og hvordan dette også er med på å prege formidlingen og resepsjonen av et utenlandsk forfatterskap. Samtalen ledes av Jon Rognlien, oversetter og litteraturanmelder i Dagbladet.
 

Finalister til Bastianprisen

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Prisen ble første gang utdelt i 1951, og i 1984 ble det i tillegg opprettet en egen Bastianpris for barne- og ungdomslitteratur.

Bastianprisens finaleliste er nå klar. De fire nominerte nevnes i alfabetisk rekkefølge, og reflekterer overhodet ikke juryens preferanser: Erik Egeberg for oversettelse fra russisk av Avvakum Petrovs Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv (Bokvennen), Henning Hagerup for oversettelse fra fransk av François Rabelais' Femte bok (Bokvennen), Oskar Vistdal for oversettelse fra islandsk av Gyrðir Eliassons novellesamling Steintre (Bokvennen), Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Moravias roman De likeglade (Solum). For Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur presenteres ingen finaleliste.

Erik Egeberg for oversettelse fra russisk av Avvakum Petrovs Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv (Bokvennen). Forord ved oversetteren.
Omkring midten av 1600-tallet tilbrakte den russiske presten (protopop) Avvakum 15 år i tsarens fengsel. Ubegripelig nok klarte han her å skrive boken om sitt liv, sine ufattelige lidelser og ikke minst om sin ubøyelige religiøse overbevisning. Beskrivelsen har betydelige litterære kvaliteter og krever en oversetter med dyptgående kunnskaper om tidens språk, om dens åndskamp og dens levekår i videre betydning. Originalen er skrevet på en besynderlig blanding av kirkeslavisk og gammelrussisk, med slående bilder og karakteriseringer av personer og hendelser, alt overført til norsk på sobert, konservativt riksmål, ispedd høyst folkelige ord og uttrykk.

Henning Hagerup for oversettelse fra fransk av François Rabelais' Femte bok (Bokvennen).
François Rabelais (1494-1553) er en av de mest sentrale forfatterne fra den franske og europeiske renessansen. Bøkene om Pantagruel er sprenglærde og parodiske, satiriske og sprelske, skrevet på et 1500-tallsfransk som trekker inn både folkespråkets rike vokabular og humanistenes latinismer. Rabelais’ litterære form kalles ofte ‘karnevalesk’, fordi han endevender alle normer og verdier fullstendig. Oversettelsen er sjeldent presis og gjennomarbeidet, der Rabelais' folkespråk, de lærde ordspillene og versene har fått en eminent behandling av oversetteren, presentert for leseren i et sprudlende og moderne norsk. 

Oskar Vistdal for oversettelse fra islandsk av Gyrðir Eliassons novellesamling Steintre (Bokvennen).
Den prisbelønte islandske samtidsforfatteren Gyrðir Eliasson har med denne utgivelsen fått en meget stilsikker oversettelse til nynorsk av 25 knapphugne og sterkt fortettede noveller. Tekstenes subtile blanding av hverdagsrealisme og groteske, til dels overnaturlige elementer, formidlet i et særegent språk preget av betydelige poetiske kvaliteter og djerve ordvalg, er ivaretatt på beste vis i den norske utgaven. Oversettelsen er en studie i filologisk presisjon og følsom gjendiktning.

Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Moravias roman De likeglade (Solum).
Den store italienske forfatterens debutroman fra 1929. En treffende, sylskarp satire over et dekadent borgerskap som skyr alt ansvar og lever sine skjødesløse liv uten å fornemme at fascismen er i ferd med å feste grepet. Oversettelsen av bokas mange dobbeltbunner og replikkenes ofte dulgte spydigheter er utført med slående fingerspissfølelse. En tekst det er en fryd å lese, gjenskapt til norsk med kløkt, lydhørhet og ikke minst med solide kunnskaper i språk så vel som i bokens tid og sted.

Oversetterbloggen gratulerer!

Prisene i begge kategorier deles ut torsdag 26. september. Oversikt over tidligere vinnere finnes HER.

Translators Are a Waste of Space, eller: Tjobing!

Translators Are a Waste of Space, eller: Tjobing!

Av Cecilie Winger

I filmen Smoke fra 1995 har Harvey Keitel et prosjekt gående. Hver morgen, rett før han skal åpne sigarsjappa i Brooklyn, fotograferer han gatehjørnet fra nøyaktig samme vinkel. I tiår etter tiår. Fotografiene limer han sirlig inn i album, slik at seeren kan undre seg over hvor store forskjeller et ellers så likt utgangspunkt kan romme.

           I det siste har jeg hatt et lignende prosjekt, dog tilpasset min noe mer utålmodige legning. Hver morgen, sju dager på rad, sånn omtrent 9.30, har jeg avfotografert skjermbildet på min egen mobil. Hver morgen med en nyopplastet versjon av en og samme YouTube-snutt.

           Hvorfor?

           Jo, av pur begeistring og ydmyk stolthet.

           La meg spole tilbake ...

           På forsommeren utlyste Det europeiske samarbeidsrådet for oversetterforeninger, Ceatl, en konkurranse som de kalte Spot the Translator. Utfordringen var å lage en maks tre minutter lang video som retter søkelyset mot oversetterne, denne akk så oversette gruppen. Fristen var 1. september, og premien rause 1000 €.

           På daværende tidspunkt kom noen av oss i tanker om en video Norsk Oversetterforening lagde sammen med den geniale ordekvilibristen Erik Skuggevik for et par år siden. Arbeidsfordelingen den gang var grei, i hvert fall for førstnevnte: NO produserte snutten, mens Erik skrev teksten og leste den inn. Videoen fikk navnet "norsk er et klønete språk", den gikk som en farsott på YouTube, og er sett av så langt nærmere 140 000 personer.

           Derfor fikk vi nå i sommer den geniale ideen å spørre Skuggevik om han kunne bearbeide/oversette/gjendikte/tilpasse en lignende tekst til engelsk. Heldigvis for oss, og for alle oversettere og ordglade, både kunne og ville Erik. Slik gikk det til at den briljante engelske versjonen ble lest inn rett før tidsfristen. Deretter ble den smækka ut på YouTube mandag morgen, den 2. september, 2013. Puh!

           Rett skal være rett. Det var opptil flere andre svært gode konkurrenter i Ceatl-tevlingen. Men Erik Skuggeviks prima fremføring, utrolig presisjon og svært overraskende poeng – faktisk det ene poenget etter det andre – sparker rumpe, spør dere meg.

           Utpå den første formiddagen noterte jeg meg til min store glede hele 200 treff. Samme kveld nådde det 1600. I tillegg vrimlet det med begeistrede kommentarer og tilbakemeldinger. Det hele var faktisk til å gispe av!

Og nå er vi tilbake til fotoserien, se utviklingen i antall seere, og bli forbløffet:

Dag 1:

Dag 2:

Dag 3:

Dag 4:

Dag 5:

Dag 6:

Dag 7:

PS:

Hvilken video som vant?

           I løpet av den uka jeg tok disse bildene lå videoene ute på Ceatls Facebook-side for å samle flest mulig oppadvendte tomler. Deretter kan juryen suverent velge blant de ti videoene som har fått flest "likes". Vi er med i den haugen. Vinneren kåres den 30. september, på dødsdagen for alle oversetteres skytshelgen, Eusebius Hieronymus Sophronius (347 f.v.t.–420), kjent som den hellige Hieronymus.

           Det er altså for sent å løfte tomler, så nå er det kryssing av fingre som gjelder, folkens. Og i mellomtiden kan dere nyte Erik Skuggeviks perle her: 

http://www.youtube.com/watch?v=UGYL5sUwr2Q

Om menneskealper og spireahække

Av Sara Koch, som oversetter fra norsk til dansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Når man oversætter, oversætter man ikke kun ord og indhold, men også kulturer. I en beskrivelse af en bestemt aktivitet i et norsk landskab eller byrum, er det ikke kun aktiviteten der skal oversættes, men også landskabet eller byrummet det foregår i.

Når Rolf Jacobsen i digtet "Byens metafysikk" skriver:

Fra østens skyhøje menneskealper 
fra vestens villafasader bak spirea

er en dansk læser helt fortabt i himmelretningerne. For en dansk læser ved ikke at når man tager til Vestkanten, bor der Frognerfruer som mener at a-endelser er så Vika-agtige. Eller at hudfarven og indkomstniveauet forandrer sig når man krydser elven og kommer til Østkanten – medmindre man kommer til Grünerlökka, som er blevet hipt i halvfemserne og nullerne.

I den danske hovedstad betyder øst nemlig gode indtægter og velopdragne børn, og vest betyder arbejderkvarter, eller gjorde det indtil i 90’erne da vest blev hipt og dyrt. Og man skal nordpå for at finde villafacader bag spireahække, men længere nordpå end Nørrebro, der er det nye Vesterbro.
 

Men ude i naturen betyder skog: skov, svaberg: klippe, myr: mose og hei: hede, i hvert fald i ordbogen.

Problemet er bare at der er stor forskel på dansk og norsk natur selvom sprogene ligner hinanden. En skog er således ikke en skov, en norsk skog er mindst ti gange større end en dansk, derfor bør skogene på dansk blive til ”de dybe/store/enorme skove”. Problemet er måske størst den anden vej, hvor skov måske skal blive til lund eller skogholt og ikke skog, så den lille romatiske slentretur i skoven ikke kommer til at lyde som en strabasaerende dagstur i skogen med niste og vandrestøvler.
 
Men det er ikke kun størrelsesforskellene der gør sig gældende – for ikke at tale om højdeforskellene (det danske Himmelbjerget, som er et af de højeste punkter i Danmark, er med lidt godt vilje højst en bakketop på norsk). Forskellen ligger også i arten, men måske særligt i forholdet til natur. I Danmark har vi jo næsten ikke natur. Vi har opdyrket mark, tæmmede parker og så har vi afgrænsede områder af ”rigtig” natur, som næsten alle sammen er fredede og følger lovbestemte beskyttelsesplaner så de ikke forandrer sig naturligt, de har et navn på landkortet og afmærkede stier i forskellige farver så de er turvenlige, ikke små steder af pludselig og vild natur hvor børn kan lege, kvinder tænke og unge holde fest.
 

Man får problemer hvis man følger ordbogen og gør myr til mose, og myrvand til mosevand. Foruden at være et afgrænset, kortlagt område er de danske moser fulde af lunkent, mudret og stillestående vand. Så når Skjelbred skriver om myrvandet der griber rundt anklen, bliver den danske læser forvirret. Bevares, mosevand bliver da koldt når det fryser, men når man tænker på mosevand er det ikke kulde man tænker på, men det lunkne, mudrede …

På dansk er mosevand således også blevet et slangudtryk for ulevedygtig sæd, deraf udtrykket mosevand i sprøjten. Og sådan kan der også opstå problemer den anden vej.

Hos Knausgård leger børnene på heiene. Ordbogen fortæller mig at en hei er en hede, men ligesom med moserne/myrene, er danske heder klart afgrænsede områder med et navn og en plads på landkortet. Desuden er den biologiske definition blandt andet at det er et lyngbevokset område helt uden træbevoksning. Når børnene hos Knausgård kravler op i træerne på heden, bliver de danske læsere forvirret, for hvor er de nu gået hen. En hede er for den danske læser endvidere noget arkaisk. Man forestiller sig den danske forfatter St. St. Blichers Hosekræmmeren vandre over heden, og den hede er ikke et sted for børn. Så også her måtte jeg skrive om, beskrive og forklare for ikke at tilføje noget til teksten der ikke lå i originalen.

Det danske ord for svaberg – stenformationer ved vandet – er klippe. I Danmark har vi kun klipper på Bornholm – klippeøen, men det er spidse, gerne stejle klipper man kan springe i vandet fra, altså et fænomen der ikke beskriver de sorte, havslebne sten man blandt andet finder på Sørlandet – eller i Sørlandet som vi ville sige på dansk, eftersom det hedder i Nordjylland, i Sønderjylland. Så når de unge springer rundt på klipperne til en fest, bliver sceneriet mere dramatisk på dansk end i originalteksten, hvis jeg bruger ordet klippe, og det er jo ikke meningen.

Når oversætteren skal ud i naturen, skal hun passe på med at væbne sig med ordbogen, og man kan gå så galt i byen når man skal orientere sig efter de socioøkonomiske himmelretninger inde i byen. For en hyggelig historie kan pludselig blive dramatisk, en alvorlig historie komisk, og verden kan pludselig blive vendt på hovedet så de rige mister deres formuer og de fattige vågner som Jeppe i baronens seng.

Oversætteren skal altså lade ordbogen og den hjemlige viden blive derhjemme når det gælder topos, og begive sig ud og få en personlig erfaring om Norge. Den erfaring får man kun på en måde, ved at rejse og opholde sig i Norge, tit og ofte, i nord og syd, øst og vest, af og til kan man snyde ved at se tv, læse aviser og følge med i sociale medier. Men allerbedst er det at sidde på et svaberg og studere farven, formen, mærke teksturen, iagttage forandringerne efter vejret, stedet og så er det enklere at beskrive svaberget med ord der får den danske læser til at forestille sig et svaberg på samme måde som en norsk læser ville gøre. Ordet vil ikke være det samme fra gang til gang, ikke engang i samme tekst. Men hvis ordvalget er truffet på baggrund af erfaring, ikke via en ordbog eller en mekanisk beskrivelse baseret på et billede man har googlet sig frem til, vil læseren kunne føle at også hun sidder på et svaberg selvom hun aldrig nogensinde har set et.

Sara Koch har også skrevet innleggene Knausgårdsafari og Om nødvendigheden af højhælede gummistøvler når man oversætter Knausgård.

Oversatt aften: japansk litteratur i Norge nå

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.08., og denne gangen er temaet japansk litteratur i Norge nå.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.08. kl. 20.00.

Møt Magne Tørring i samtale med Reiko Abe Auestad.

I løpet av bokvåren vi nettopp har lagt bak oss, har norske forlag vist en sjeldent stor interesse for ny japansk litteratur, med flere nye utgivelser av forfattere som til nå har vært ukjente i Norge. På Oversatt aftens sesongåpning kommer oversetter Magne Tørring og professor Reiko Abe Auestad fra UiO – som begge har vært med på å starte foreningen Yonda! Yonda! Foreningen for japansk litteratur i Norge – for å snakke om to av disse bøkene: Mieko Kawakamis Pupper og egg og Tetsushi Suwas En hinsides mann. Samtalen vil i tillegg dreie seg om japansk litteratur og kultur, og om hvordan litteraturen bekrefter og bearbeider våre forestillinger om Japan, et land som er omgitt av en slags dobbelt eksotisme: Ikke bare ligger landet langt borte, både geografisk og kulturelt; det er også et land som skiller seg markant fra andre land i samme region, idet Japan tilsynelatende har annammet en «vestlig livsstil», som likevel leves ut på en helt annen måte enn hos oss.

Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur, del 2

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; del en finner du HER.

«Anmeldelser av oversatt litteratur publisert i aviser og tidsskrifter omfatter sjelden vurderinger av oversettelsens kvalitet bygget på kvalifisert analyse» (Malmqvist 2009: 45). Det er tilfellet med den norske oversettelsen av Kouroumas Les Soleils des indépendances. Uten å ha i sinne en slik analyse vil jeg se litt på de ulike oversettelsene, sammenligne dem og kommentere det jeg har funnet iøynefallende.

Ser man på det første kapitlet i alle de seks versjonene, altså originalen pluss de fem oversettelsene jeg har tatt for meg, finner man for eksempel at mens den engelske utgaven er konsis og økonomisk i ordforbruken i forhold til originalen, overgår derimot den svenske den sistnevnte markant i ordbruken. I den svenske finner man dessuten en del uttrykk, elementer og løsninger som jeg hadde sett på som mer tvilsomme.

            Det som jeg spesielt la merke til, var at noen av oversettelsene hadde tatt med innholdsfortegnelse fra originalen mens andre hadde utelatt den. Tro mot originalen har den norske versjonen en innholdsfortegnelse (like ryddig som den spanske, bare så det er sagt); den svenske og den danske har ikke inkludert den; og den engelske versjonen inneholder riktignok en innholdsfortegnelse, men oversetteren har foretatt en annen nummerering av kapitlene enn originalen har.

Det er ellers flere faktorer som jeg mener bidrar til å gjøre den norske oversettelsen til en vellykket kulturell transponering, og den viktigste er oversetterens bakgrunn: Ingse Skattum er afrikanist, professor i frankofon kultur, med særlig vekt på det frankofone Afrika sør for Sahara; hennes arbeidsfelt er afrikanske språk og muntlig afrikansk litteratur; hun kan et afrikansk språk (bambara), som er beslektet med forfatterens morsmål; hun har bodd i forfatterens by, hvor romanens drama utspiller seg (om noe kamuflert); i hovedfagsoppgaven sin gjør hun en stilistisk analyse av romanen hun oversetter; og doktoravhandlingen hennes omhandler gjentagelse som muntlig trekk i mandingo (språket omfatter bambara og malinké) tradisjonell og moderne litteratur, et stilistisk trekk hun med stor eleganse og musikalitet viderefører til den norske oversettelsen.

            «Han dro til malinké-land for å reinkarneres i en malinké-baby og på den måten oppfylle en malinké-mors ønsker», lyder det, rytmisk, på norsk. Selv om ordet ’malinké’ kun står to ganger i originalen, «Elle a marché jusqu’au terroir malinké où elle ferait le bonheur d’une mère en se réincarnant dans un bébé malinké», gir den ekstra gjentagelsen i norsk en type autentisitet, uten å forandre noe. I sin hovedfagsoppgave, skrevet på fransk, sier Skattum (1980: 3) at særlig gjentagelser gir fortellingen til Kourouma «en rytme som skiller seg fra den i ’det nøytrale språket’, en musikalsk note som nærmer seg poesi, en tone av spontanitet og intensitet, ekspressivitet og varme» (min oversettelse). I den svenske utgaven, derimot, finner vi ingen repetisjon: «Den gick ända till malinkeernas stamort och lyckliggorde en nybliven mor genom att ta plats i ett nyfött barn». Generelt har oversettere en tendens til å utelate det som betraktes som overflødige gjentagelser, og det kan skyldes, som Skattum (1991) poengterer, at oversetteren gjerne er gjennomsyret, «impregnert», av den skriftlige mentaliteten. I Christian Ballius artikkel (2009), som handler om den dynamiske ekvivalensen i oversettelse (oversette slik man forstår på det språket man oversetter til), leser man at moderne oversettelser på en ubevisst måte er styrt av den gresk- latinske retorikken som anbefaler å unngå gjentakelser av samme eller beslektede ord: Slike unnlatelser kan imidlertid gjøre at konstruksjoner som hadde en funksjon eller betydning i originalen, risikerer å forsvinne i oversettelsene.

            Som enda et eksempel på gjentagelse står etternavnet Doumbouya hele seks ganger i løpet av noen få linjer i originalen. Dette blir stort sett respektert i alle versjoner, med unntak av to utgaver som har redusert gangene til fem: I den svenske utelates det én gang, og «père Doumbouya, mère Doumbouya» oversettes med ’både far og mor Doumbouya’; og den danske i sin tur sløyfer helt og holdent ’faren’, og segmentet blir til ’en Doumbouya-mor’.

            La oss se på to eksempler til: «[E]n la circonstance c’était un affront, un affront à faire éclater les pupilles» blir oversatt til norsk med «[U]nder omstendigetene var dette en fornærmelse, en fornærmelse så grov at den kunne få pupillene til å sprenges»: Gjentagelsen ’en fornærmelse’ (’un affront’) utelates ellers i alle utgavene unntatt den spanske, og på svensk lyder det slik: «med tanken på dagens betydelse hade [han] förolämpat [honom] så till den grad att pupillerna kunde spricka».

«Horodugus hellige krokodiller lå i vannskorpen eller varmet seg på sandbankene. Horodugus hellige krokodiller ville aldri våge å angripe den siste ætling av Dumbuja-slekten». Her har Skattum benyttet seg av en identisk repetisjon—’Horodugus hellige krokodiller’—i begynnelsen av to etterfølgende setninger for å gjengi anaforen i originalen: «Les gros caïmans sacrés flottaient dans l’eau ou se réchauffaient sur les bancs de sable. Les caïmans sacrés du Horodougou n’oseront s’attaquer au dernier descendant des Doumbouya». Anafor, eller grammatisk parallellisme, har som funksjon bl.a. å forsterke eksempelvis et budskap.

I en anmeldelse av den tyske oversettelse (Hamm 2005), Die letzte Fürst, illustreres boken med et par passasjer, og den ene inneholder det ovennevnte segmentet: «Die großen, heiligen Kaimane schwammen im Wasser und wärmten sich auf den Sandbänken. Die heiligen Kaimane würden den letzten Spross der Dumbuya nicht anzugreifen wagen». Det er en grei oversettelse, men hvor ble det av Horodougou? En (uskyldig) neglisjering av anmelderen eller av forfatteren? Ellers, tro om det ikke skulle stått oder istedenfor und?

At den norske oversettelsen overgår de andre hva gjelder å reflektere de opprinnelige retoriske figurer i originalverket, har jeg funnet flere andre tilfeller av. Det er tilfelle med blant annet homoiteleuton ’like endinger’, en retorisk figur som Skattum på en bevisst måte benytter seg av i sin oversettelse. En rekke like endinger finnes i originalen i for eksempel «Il fallait bousculer, menacer, injurier pour marcher», som i norsk har fått den rytmiske klangen «Man måtte skubbe, true, skjelle og smelle for å komme frem».

I «brus som fra en bøffelflokk som kommer brasende gjennom skogen» får vi en velklingende konsonantisk alliterasjon (gjentagelse av første bokstav, her en konsonant) for å gjengi den originale «brouhaha de l’arrivée d’un troupeau de buffles dans la forêt».

            Jeg går over til noe som spesielt tiltrekker min oppmerksomhet i den svenske oversettelsen i forhold til originalen. I denne er det et ord som forekommer hyppig og som blir et gjennomgående symbol i romanen: det gjelder ordet bâtard ’bastard’, medfulgt av en rekke andre ord som er avledet i enten form eller betydning. I den norske og spanske oversettelsen har oversetterne vært helt konsekvente med å oversette uttrykket på hvert eneste sted det står i originalen. I den danske forekommer det gjentatte ganger, men ikke konsekvent, og i den engelske er ordet blitt brukt noen ganger. I den svenske derimot, briljerer ordet ’bastard’ med sitt fravær. Finnes det ikke på svensk også, eller?

            Vi tar en kikk på første gang uttrykket anvendes og dets oversettelser: «Bâtard de bâtardise! Gnamokodé! » (fr), «¡Bastardo de bastardía! Gnamokodé! » (sp), «Bastard over alle bastarder! Njamokodé! » (no), «Hell and damnation! Njamokode ! » (eng, hvor ordet på malinké kursiveres), «Bastard over alle bastarder! Gnamokodé! » (dk), «Gnamakode! [sic] » (sv, hvor kun ordet på malinké er brukt).

            Nøyaktig samme uttrykk forekommer flere ganger i originalen, og det som også er slående, er den uregelmessige anvendelsen av det hos noen oversettere, som på ulike steder bruker ulike løsninger. Nøyaktig samme uttrykk, ’Bâtard de bâtardise!’, blir for eksempel oversatt med henholdsvis «Damn all the bastards» (eng), «Fordömt, förbannat, djävulskap alltihop! Bottenlös skam», og på andre steder i romanen med «Vilken usel fördömd värld han levde i! » og «Inget annat än skam och djävulskap[...]» (sv).

            La meg vise et siste eksempel med gjeldende uttrykk, her på alle seks språk:

«Bâtardes! déroutantes, dégoûtantes, les entre-saisons de ce pays mélangeant soleils et pluies. » (fr) ; «¡Qué bastardos!, qué desconcertantes y qué repugnantes resultaban los entretiempos de este país, que mezclaban soles y lluvias. » (sp) ; «Bastarder! forvirrende, avskyelige, var disse overgangene fra én årstid til en annen, disse overgangene som blandet sol og regn. » (no) (her legger vi merke til den elegante anaforen, hvor ‘disse overgangene’ blir gjentatt); «What a miserable misbegotten time of year it was here, between seasons, mingling sunshine and rain. » (eng); «Bastarder! Ødelæggende, afskyvækkende, sådan blandedes sol og regn i dette land når årstiderne skiftede. » (dk); «Fördömda, förbannade, förvirrande, äckliga, dessa årstiden som varken var det ena eller det andra och där solen kunde skina och regnet falla när som helst.» (sv).

For å avslutte denne sammenligningen av tekstene trekker jeg frem et utdrag, gjengitt først fra originalen, så fra den norske oversettelsen, så fra den svenske: «Les vrais griots, les derniers griots de caste ont été enterrés avec les grands capitaines de Samory. »; «De ekte griotene, de siste griotene av ekte kaste, ble begravd med Samoris hærførere. »; «De riktiga grioterna, de som tillhörde den äkta kasten, hade hamnat under jord samtidigt med kaptenerna av Samoryfamiljen som bekæmpade de vitskinnade. » Jeg har noen spørsmål angående den svenske oversettelsen: hvor i originalen står det noe som helst om familien til Samory? For det andre, selv om det historisk sett er kjent at Samory—ved hjelp av sine hærførere—bekæmpade de vitskinnade, henvises det jo ikke til dette annensteds i teksten. «Normalisering og utjevning [av en tekst] er et problem ved all litterær oversettelse», mente Malmqvist (2009:44), som tilføyde at «[d]e verste tilfellene av utjevning [var] å stryke deler av teksten eller legge til noe som ikke finnes der». «Oversetteren må imitere originalverkets opphavsmann, oversettelsen hans bør være så lik originalen som mulig og en sann representasjon av originalverket» (idem).

            Ahmadou Kourouma, på sin side, uttrykker seg slik om oversettelse: «Toute langue, toute société, c’est d’abord un certain nombre de mythes ou réalités. Traduire c’est trouver les mythes ou réalités correspondant» (sitert i Gyasi 1996): ’Hvert språk, hvert samfunn, er til å begynne med en viss mengde myter eller virkeligheter. Å oversette er å finne de tilsvarende mytene eller virkelighetene’ (min oversettelse).

            I følge Paul Ricœur er ikke oversettelse kun et intellektuelt teoretisk eller praktisk arbeid, men også et etisk problem. Å bringe leseren til forfatteren, sier han, og å bringe forfatteren til leseren, under risiko for både å tjene og svike to herrer, er å praktisere det han kaller «l’hospitalité langagière » ’den språklige gjestfrihet’ (Ricœur 2004: 43).

            I mitt avisklippsarkiv finner jeg frem en liten perle fra 1988: «La rosa profunda», en sammenligning mellom to oversettelser eller gjendiktinger fra en diktsamling av Jorge Luis Borges med samme navn, skrevet av Jon Fosse i Dag og Tid. «Ein sit der, kan ikkje spansk» og «får lyst til å gi det heile opp», sier Fosse som uttrykk på hvor store ulikheter det er mellom de to utgavene. Den ene er norsk, den andre svensk, og her kommer den svenske utgaven pent ut av sammeligningen. Forfatteren konkluderer med at «[g]jendikting nok [er] altså meir eit spørsmål om språkleg musikalitet og poetisk kongenialitet enn om filologisk autentisitet» (Fosse 1988).

             I 2010 ble 50 års uavhengighet fra kolonimaktene i Vest-Afrika markert, og med tanke på innhold og budskap vil jeg si at boken er like aktuell i dag som den var for over 40 år siden.

Bibliografi

Balliu, C. 2009. L’équivalence dynamique: une notion théorique? I Rodica Dimitriu og Miriam Shlesinger (utg.) Translators and Their Readers: In Homage to Eugene A. Nida. [Bruxelles], Les Éditions du Hazard.

Fosse, J. 1988. La rosa profunda [en diktsamling (1975) av Jorge Luis Borges], i Dag og Tid. Oslo, nr 36, 8. sept, sidene 10-11.

Gyasi, K. A. 1999. Writing as Translation: African Literature and the Challenges of Translation. In Research in African Literatures, vol. 30, nr 2, sidene 75-87.

Gyasi, K. A. 1996. Writing as Translation: Translation and the Postcolonial Experience – The Francophone African Text. Doktoravhandling, The Ohio State University.

Hamm, S. 2005. Die Kaimane werden ihm schon nichts tun... , i Deutschland Radio [på nettet] http://www.dradio.de/dlf/sendungen/buechermarkt/352670/ [lest 22.03.11].

Kourouma, A. 1970 [1968]. Les Soleils des indépendances. Paris, Editions du Seuil.

Kourouma, A. 1981. The Suns of Independence, oversatt fra fransk av Adrian Adams. New York, Africana Publishing Co.

Kourouma, A. 1989. Uafhængighedens sole, oversatt fra fransk av Benedicte Wern. København, Tiden.

Kourouma, A. 2003. Den siste Doumbouya, oversatt fra fransk av Gunnel von Friesen. Göteborg, Papamoscas.

Kourouma, A. 2005. Uavhengighetens soler, oversatt fra fransk av Ingse Skattum. Oslo, Cappelen.

Kourouma, A. 2005. Los Soles de las Independencias, oversatt fra fransk av Mireia Porta i Arnau. Barcelona, Alpha Decay.

Malmqvist, Göran 2009. Om oversettelse: Verdenslitteratur er oversettelse (oversatt fra engelsk av Ellinor Kolstad). Prosa 3: 42-46.

Ricœur, P. 2004. Sur la traduction. Paris, Bayard.

Skattum, I. 1981. Passion et poésie : analyse stylistique d’un roman africain, Les soleils des indépendances, par Ahmadou Kourouma. Hovedoppgave i fransk, Universitetet i Oslo.

Skattum, I. 1991. De Bakoroba Koné à Camara Laye : La répétition comme trait d’oralité dans la littérature mandingue traditionnelle et moderne. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, Klassisk og romansk institutt.

Vidal Claramonte, M. C. Á. 2007. Traducir entre culturas: diferencias, poderes, identidades. Frankfurt am Main, Peter Lang.

En stor takk til Morten Løtveit, Alex Boysen og Per Egil Hegge for språkvask og korrektur av den norske teksten. Og så takker jeg Raúl Castro Cantero for lange litteratursamtaler, oppmuntring og inspirasjon.

Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; del to kommer senere i uka.

På vei fra Barcelona til Oslo satt jeg på flyet med den spanske oversettelsen av romanen Les Soleils des indépendances av ivorianeren Ahmadou Kourouma (1927–2003) i hendene. Endelig fått tak i den. Og nå var jeg nysgjerrig på oversettelsen. Jeg hadde gjentatte ganger etterlyst den i Barcelonas største bokhandler og enkelte andre steder. Under studietiden, da jeg blant annet skulle analysere frankofone afrikanske forfattere (og deres, etter min mening, litterære perler), nevnte jeg blant flere andre bøker og andre afrikanske forfattere denne boken og forfatteren for en venn. Han ble interessert, og siden han bodde i Sverige, fikk han tak i den svenske utgaven, oversatt under tittelen Den siste Doumbouya. Han—som i sin tur ga meg tips om andre bøker og holdt øye med alt det som skjedde rundt afrikansk litteratur i svensk presse, bokmesser, osv.—ble imponert over romanens kvalitet og takket for tipset. Derimot var oversettelsen etter hans mening ikke like imponerende, og han klaget over hvor tungt språket lød. Senere skal jeg ifølge ham ha oversatt den aller første siden av boken fra fransk til spansk, hans og mitt morsmål, og sendt det til ham. Saken er at han ble mer og mer interessert i Kouroumas forfatterskap, og jeg begynte å lete etter spanske oversettelser.

En ryddig innholdsfortegnelse innleder den spanske versjonen Los Soles de las Independencias. En slik innholdsfortegnelse finner vi også i originalen, bare at denne står aller sist i boken, noe som er vanlig i franske bøker. Det så lovende ut. (Jeg hadde ikke originalen med, og kunne dermed ikke sammenligne oversettelsen med den). Så begynte jeg over på første kapittel. Det skulle senere vise seg være en riktig bra oversettelse i sin helhet, men på den aller første linjen stusset jeg litt: Oversetteren hadde her ikke vært helt trofast mot originalen. Det som hadde blitt fremstilt i overført betydning, ble oversatt bokstavelig, og noe av poenget hadde blitt borte. Til tross for at jeg ikke hadde originalen med, husket jeg spesielt denne første linjen, hvor romanen fra starten av viser sin originalitet, nemlig Kouroumas intensjon om å «brekke», ’casser’, som han selv sier, det franske språk. Ved å overføre uttrykk fra sitt eget morsmål til fransk skaper han en ny stil, og dette bidrar til at Les Soleils des indépendances har blitt betraktet som den mest afrikanske av alle romaner.              

Hjemme i Oslo sjekket jeg den norske utgaven. Jeg fant ut at oversettelsen av det samme uttrykket til norsk derimot var vellykket. Dette gjorde meg nysgjerrig på ulikheter i forskjellige oversettelser til andre språk. Etter en tid hadde jeg, i tillegg til originalen, samlet følgende tilgjengelige versjoner: The Suns of Independence, engelsk utgave 1981, Adrian Adamss oversettelse; Uafhængighedens sole, dansk utgave 1989, Benedicte Werns oversettelse; Den siste Doumbouya, svensk utgave 2003, Gunnel von Friesens oversettelse; Uavhengighetens soler, norsk utgave 2005, Ingse Skattums oversettelse; Los Soles de las Independencias, spansk utgave 2005, Mireia Porta i Arnaus oversettelse. Så langt jeg vet, finnes det også en italiensk oversettelse, I soli delle indipendenze (1996)—oversatt av Monica Amari; en ungarsk, A Függetlenség fényes napjai (2001)—av Júlia Lángh; og en tysk, Der letzte Fürst (2004)—av Horst Lothar Teweleit. (Det er interessant å merke seg at de fleste oversetterne er kvinner, eller for å være mer presis, tre fjerdedeler av dem). Av den tyske utgaven kan man lese noen fragmenter på nettet, og man får således et innblikk i denne også.

            Likesom andre tospråklige og tokulturelle forfattere tenker Kourouma på ett språk og skriver på et annet. Dette er tilfellet med den peruvianske forfatter José M. Argüedas (1911–1969), som bestemte seg for å skrive på spansk, maktens språk, for å nå et bredere publikum. Argüedas stil omfatter to språk: På et grammatikalsk korrekt spansk gjenspeiler han indiansk skikk og tro gjennom syntaktiske variasjoner og stilistiske trekk, og tilføyer ord og vendinger fra morsmålet quechua (Vidal 2007), Inkarikets språk. Hos en tospråklig forfatter er det alltid et ubevisst islett fra vedkommendes morsmål, men i Ahmadou Kouroumas tilfelle bruker han denne interferensen på en bevisst måte (Gyasi 1999).

            De innledende ord, «Det var en uke siden Koné Ibrahima [...] var ferdig i hovedstaden», har den opprinnelige betydning på malinké, forfatterens morsmål, at mannen var død. «Var ferdig», ’avait fini’ i originalen, er til de øvrige språk oversatt med ’had met his end’ (eng), ’havde opgivet ånden’ (dk), ’slutade sina dagar’ (sv).  På spansk hadde jeg forventet noe slikt som for eksempel ’había terminado’ eller ’(se) había acabado’, et uttrykk som forøvrig er i bruk ihvertfall i søramerikansk spansk. («El hombre se acabó temprano», ville min mor ha sagt, ’mannen ble tidlig ferdig’ (levde et kort liv), i lav tone, som for seg selv, i forsøk på å unngå ord som ’død’, og dermed å holde onde ånder unna.) Men oversetteren har valgt ’había fallecido’, ’var død’, altså en bokstavelig oversettelse. Like før slutten av romanen kommer uttrykket igjen: en malinké ’avait fini, était fini’, ’ hadde gjort seg ferdig, var ferdig’, ’had finished, was finished’, ’havde gjort sig færdig, vær færdig’, ’hade slutat, det var slut med’[honom]. Og her lyder den spanske utgaven, denne gangen, ’había terminado, estaba terminado’, i samsvar med originalen.

Utgaven jeg her vil belyse, er den norske. Denne har elementer ingen av de andre utgaver har. Den har for eksempel, og dette vil jeg understreke som spesielt relevant etter min mening, en omfattende liste med ordforklaringer bakerst i boken. I tillegg er utgaven utstyrt med etterord.

            Det er ikke sjelden at jeg, når jeg sitter med et litterært verk av en frankofon afrikansk forfatter, får lyst til å dele boken med familie og venner. Da prøver jeg å få tak i en oversettelse. Lite finnes oversatt til spansk fra frankofon afrikansk litteratur, og det lille som oversettes, blir som regel utsolgt på kort tid. Finner jeg den spanske versjonen av et verk jeg ønsker, vil jeg forsikre meg om at den jeg deler boken med, skal lese det jeg leste. Så tar jeg frem den originale versjonen og sammenligner de to. Rett så ofte finner jeg at det er noe vesentlig som savnes i disse oversettelsene, og det er ordforklaringer. Deler av verket kan nemlig neppe forstås uten hjelp av ordforklaringer og noe informasjon om kulturen. Man kan ikke forvente å finne slike kulturell bakgrunnsinformasjon i alle oversatte verk, men, som lingvisten Göran Malmqvist (2009: 44) påpekte under et foredrag, må man «være klar over det faktum at oversettelsen av en tekst samtidig [er] oversettelsen av en kultur». Han tilføyde at «slike kulturelle elementer som kan virke merkelige på leserne av oversettelsen, må belyses for dem, ikke i fotnoter, men fortrinnsvis i en innledning til oversettelsen» (idem). De kulturelle elementer blir i den norske utgaven—Uavhengighetens soler—godt belyst. Det kommer bakerst i boken, noe jeg personlig opplever som behagelig, ettersom det ikke forstyrrer leseren. Det er ikke et eneste tegn i teksten som sier at her er det noe man bør vite.

Følger man Kwaku Gyasis (1999: 81) betegnelse, ville denne norske oversettelsen utgjøre en «tykk oversettelse»: «A consideration of [sociocultural] factors in African literature will produce what Kwame Appiah has called ‘thick translation’ and which he defines as ‘a translation that seeks with its annotations and its accompanying glosses to locate the text in a rich cultural and linguistic context’».

  

Les del 2 om et par dager. Essayet er tidligere publisert i det nordiske litteraturtidsskriftet Kritiker i juni 2012.

Oversetterpris til Per Qvale

I år er det andre gangen at Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénske midlene deles ut. Prisen er på 50 000 sek og skal deles ut hvert eller hvert annet år. Prisen utgjør belønning for oversettelse mellom de nordiske språkene av litterært eller essayistisk verk eller en oversetters gjerning som helhet. Prisen er blitt til gjennom en donasjon til Letterstedtska föreningen fra fhv. universitetslektor i tysk ved Stockholms universitet Lars-Olof Nyhlén og hans ektefelle Marthe, Hässelby.

"Per Qvale, norsk litteraturviter og oversetter, er blitt tildelt Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénska midlene for 2013.

Styrets begrunnelse: Per Qvale (f. 1946) har oversatt mer enn 100 bøker fra svensk, engelsk og tysk. Hovedtyngden av et oversetterarbeid som har pågått fra midten av 1970-tallet ligger på svensk litteratur med ca. 70 titler. Hans presise oversettelser viser stor respekt for originalen, mens et moderne norsk språk gjør at hovedverker i svensk samtidslitteratur fremstår som moderne klassikere også i norsk språkdrakt."

Per Qvale er født i 1946. Han er magister i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og har utgitt fagbøker om oversettelse i teori og praksis, ved siden av et omfattende skjønnlitterært oversettelsesarbeid som begynte i 1976. Qvale oversetter fra svensk, engelsk og tysk med klar overvekt på oversettelse av svensk samtidslitteratur med forfattere som Sven Delblanc, Torgny Lindgren og Göran Tunström og mange flere. Han har vært formann i Norsk oversetterforening og ble i 2002 tildelt Den norske Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris. For sin oversettelse av Thomas Manns Lotte i Weimar fikk han i 2008 den største æresbevisning en norsk oversetter kan få – Bastianprisen.

Prisutdeling for Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénska medlen finner sted på et översetterseminar som Letterstedtska föreningen arrangerer 18.-19. oktober 2013 i Stockholm.

Oversetterbloggen gratulerer!

Bøygen søker tekst: Litterær omsetting og litterær omsettar

Fra litteraturtidsskriftet bøygen har Oversetterbloggen fått følgende utlysningstekst:
 
Bøygen søker tekst:

Litterær omsetting og litterær omsettar
Praksisen med å omsette litteratur har til alle tider vore akkompagnert av ein debatt om meiningsoverføring, lojalitet, tap og påstanden om at omsetting eigentleg ikkje er mogleg. Samstundes får ein tak i litteratur frå alle verdsdelar omsett til sitt eige språk, og mange les omsette bøker utan eingong å tenkje over at det ikkje er originalspråket dei les. Kva er det som skjer med ein tekst som vert omsett, og kva meiner ein eigentleg med tap i omsetting? Dette er emne vi har lyst til å undersøkje nærmare i neste nummer av bøygen, der vi vil sjå på omsetting gjennom omsettaren sine auge.

I bokmeldingar av omsette bøker er det ikkje ofte at omsettaren blir nemnd – med mindre det er ei ”dårleg” omsetting. Kva som gjer ei omsetting god er det heller ikkje alltid lett å lese ut av bokmeldingar av omsett litteratur. Viss det er det at ein ikkje skal merke at teksten er omsett, betyr det at teksten er dårleg om omsettaren er synleg? Kor mykje arbeid ligg det bak det å gjere seg sjølv usynleg? Dikotomien fornorsking og framandgjering er mykje diskutert, både av forskarar og praktiserande. Antoine Berman går så langt som til å hevde at det å erstatte dialektale uttrykk i originalen med tilsvarande norske uttrykk er ei form for latterleggjering av litteraturen som vert omsett. Korleis veger omsettaren lojalitet overfor forfattaren og det å skape flyt på målspråket opp mot kvarande? Kan ein omsettar la sin eigen stil skinne gjennom? Eit anna tilbakevendande ord i omsettingsdebatten er ansvar, først og fremst når det gjeld etiske spørsmål. Kan omsettaren ta uetiske val? Kva med ansvaret for forminga av språket – ligg også det hjå omsettaren? Kva for ansvar har i så fall forlaga?

Om du har erfaring frå omsetting og refleksjonar du har lyst til å dele, ein utanlandsk forfattar du har lyst til å presentere i norsk språkdrakt, eller nokre tankar om desse spørsmåla, tek vi gjerne imot tekst frå deg. Bøygen # 4/2013 har tema ”Litterær omsetting”, og vi tek imot essay og fagtekstar, bokmeldingar av omsett litteratur, og blir glade for omsette tekstar. Om du ønskjer å sende inn omsette tekstar eller om du er ein uerfaren skribent, er det fint om du kontaktar oss med idear og sender inn tidleg, slik at vi har god tid til å avklare trykkerettar og arbeide med tekstane.

Send tekst til boygen.red@gmail.com innan 1. oktober.

Bøygen er eit litteraturtidsskrift drive av masterstudentar på dei mange litteraturprogramma ved Universitetet i Oslo. Vi publiserer essays, artiklar, intervju og skjønnlitterære tekstar av både etablerte og uetablerte forfattarar. Følg oss gjerne på Facebook: http://www.facebook.com/uioboygen?fref=ts.

Beste helsing,
Ida Hove Solberg og Runa Kvalsund,
redaktørar for bøygen # 4/2013