Oversatt aften: To oversettere, én stemme? -- Nina Bouraoui på norsk

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 24.09., og denne gangen er temaet To oversettere, én stemme? -- Nina Bouraoui på norsk.

Merk nytt klokkeslett og sted: Eldorado bokhandel (Torggata 9A, Oslo), tirsdag 24.09. kl. 18.00.

Kristina Solum og Margunn Vikingstad i samtale med Jon Rognlien.

Når man oversetter skjønnlitteratur, skal man ikke bare overføre et meningsinnhold, men også gjengi en form og en stil som ofte er knyttet til en originalforfatters særegne litterære gemytt. Bør det da være et ideal at én oversetter følger ett forfatterskap, og utvikler en egen, personlig stemme til forfatteren, eller kan forskjellige oversettere bidra til å få fram flere aspekter ved forfatterskapet? Nina Bouraoui har vært en av de mest markante franske forfatterne de siste årene, og er også en svært stilistisk bevisst forfatter med et personlig-eksistensielt innhold i bøkene. Når hun er introdusert på norsk, med romanene Mine onde tanker (2008) og Kyssa våre er ein avskjed (2013), er de oversatt av hver sin oversetter, henholdsvis Kristina Solum og Margunn Vikingstad, som også bruker hver sin målform. De to oversetterne gir oss smakebiter fra bøkene, og samtaler om forskjeller og likheter i tilnærmingen til forfatteren, om hvordan oversetterens egen stemme påvirker oversettelsen, og hvordan dette også er med på å prege formidlingen og resepsjonen av et utenlandsk forfatterskap. Samtalen ledes av Jon Rognlien, oversetter og litteraturanmelder i Dagbladet.
 

Finalister til Bastianprisen

Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Prisen ble første gang utdelt i 1951, og i 1984 ble det i tillegg opprettet en egen Bastianpris for barne- og ungdomslitteratur.

Bastianprisens finaleliste er nå klar. De fire nominerte nevnes i alfabetisk rekkefølge, og reflekterer overhodet ikke juryens preferanser: Erik Egeberg for oversettelse fra russisk av Avvakum Petrovs Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv (Bokvennen), Henning Hagerup for oversettelse fra fransk av François Rabelais' Femte bok (Bokvennen), Oskar Vistdal for oversettelse fra islandsk av Gyrðir Eliassons novellesamling Steintre (Bokvennen), Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Moravias roman De likeglade (Solum). For Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur presenteres ingen finaleliste.

Erik Egeberg for oversettelse fra russisk av Avvakum Petrovs Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv (Bokvennen). Forord ved oversetteren.
Omkring midten av 1600-tallet tilbrakte den russiske presten (protopop) Avvakum 15 år i tsarens fengsel. Ubegripelig nok klarte han her å skrive boken om sitt liv, sine ufattelige lidelser og ikke minst om sin ubøyelige religiøse overbevisning. Beskrivelsen har betydelige litterære kvaliteter og krever en oversetter med dyptgående kunnskaper om tidens språk, om dens åndskamp og dens levekår i videre betydning. Originalen er skrevet på en besynderlig blanding av kirkeslavisk og gammelrussisk, med slående bilder og karakteriseringer av personer og hendelser, alt overført til norsk på sobert, konservativt riksmål, ispedd høyst folkelige ord og uttrykk.

Henning Hagerup for oversettelse fra fransk av François Rabelais' Femte bok (Bokvennen).
François Rabelais (1494-1553) er en av de mest sentrale forfatterne fra den franske og europeiske renessansen. Bøkene om Pantagruel er sprenglærde og parodiske, satiriske og sprelske, skrevet på et 1500-tallsfransk som trekker inn både folkespråkets rike vokabular og humanistenes latinismer. Rabelais’ litterære form kalles ofte ‘karnevalesk’, fordi han endevender alle normer og verdier fullstendig. Oversettelsen er sjeldent presis og gjennomarbeidet, der Rabelais' folkespråk, de lærde ordspillene og versene har fått en eminent behandling av oversetteren, presentert for leseren i et sprudlende og moderne norsk. 

Oskar Vistdal for oversettelse fra islandsk av Gyrðir Eliassons novellesamling Steintre (Bokvennen).
Den prisbelønte islandske samtidsforfatteren Gyrðir Eliasson har med denne utgivelsen fått en meget stilsikker oversettelse til nynorsk av 25 knapphugne og sterkt fortettede noveller. Tekstenes subtile blanding av hverdagsrealisme og groteske, til dels overnaturlige elementer, formidlet i et særegent språk preget av betydelige poetiske kvaliteter og djerve ordvalg, er ivaretatt på beste vis i den norske utgaven. Oversettelsen er en studie i filologisk presisjon og følsom gjendiktning.

Tommy Watz for oversettelse fra italiensk av Alberto Moravias roman De likeglade (Solum).
Den store italienske forfatterens debutroman fra 1929. En treffende, sylskarp satire over et dekadent borgerskap som skyr alt ansvar og lever sine skjødesløse liv uten å fornemme at fascismen er i ferd med å feste grepet. Oversettelsen av bokas mange dobbeltbunner og replikkenes ofte dulgte spydigheter er utført med slående fingerspissfølelse. En tekst det er en fryd å lese, gjenskapt til norsk med kløkt, lydhørhet og ikke minst med solide kunnskaper i språk så vel som i bokens tid og sted.

Oversetterbloggen gratulerer!

Prisene i begge kategorier deles ut torsdag 26. september. Oversikt over tidligere vinnere finnes HER.

Translators Are a Waste of Space, eller: Tjobing!

Translators Are a Waste of Space, eller: Tjobing!

Av Cecilie Winger

I filmen Smoke fra 1995 har Harvey Keitel et prosjekt gående. Hver morgen, rett før han skal åpne sigarsjappa i Brooklyn, fotograferer han gatehjørnet fra nøyaktig samme vinkel. I tiår etter tiår. Fotografiene limer han sirlig inn i album, slik at seeren kan undre seg over hvor store forskjeller et ellers så likt utgangspunkt kan romme.

           I det siste har jeg hatt et lignende prosjekt, dog tilpasset min noe mer utålmodige legning. Hver morgen, sju dager på rad, sånn omtrent 9.30, har jeg avfotografert skjermbildet på min egen mobil. Hver morgen med en nyopplastet versjon av en og samme YouTube-snutt.

           Hvorfor?

           Jo, av pur begeistring og ydmyk stolthet.

           La meg spole tilbake ...

           På forsommeren utlyste Det europeiske samarbeidsrådet for oversetterforeninger, Ceatl, en konkurranse som de kalte Spot the Translator. Utfordringen var å lage en maks tre minutter lang video som retter søkelyset mot oversetterne, denne akk så oversette gruppen. Fristen var 1. september, og premien rause 1000 €.

           På daværende tidspunkt kom noen av oss i tanker om en video Norsk Oversetterforening lagde sammen med den geniale ordekvilibristen Erik Skuggevik for et par år siden. Arbeidsfordelingen den gang var grei, i hvert fall for førstnevnte: NO produserte snutten, mens Erik skrev teksten og leste den inn. Videoen fikk navnet "norsk er et klønete språk", den gikk som en farsott på YouTube, og er sett av så langt nærmere 140 000 personer.

           Derfor fikk vi nå i sommer den geniale ideen å spørre Skuggevik om han kunne bearbeide/oversette/gjendikte/tilpasse en lignende tekst til engelsk. Heldigvis for oss, og for alle oversettere og ordglade, både kunne og ville Erik. Slik gikk det til at den briljante engelske versjonen ble lest inn rett før tidsfristen. Deretter ble den smækka ut på YouTube mandag morgen, den 2. september, 2013. Puh!

           Rett skal være rett. Det var opptil flere andre svært gode konkurrenter i Ceatl-tevlingen. Men Erik Skuggeviks prima fremføring, utrolig presisjon og svært overraskende poeng – faktisk det ene poenget etter det andre – sparker rumpe, spør dere meg.

           Utpå den første formiddagen noterte jeg meg til min store glede hele 200 treff. Samme kveld nådde det 1600. I tillegg vrimlet det med begeistrede kommentarer og tilbakemeldinger. Det hele var faktisk til å gispe av!

Og nå er vi tilbake til fotoserien, se utviklingen i antall seere, og bli forbløffet:

Dag 1:

Dag 2:

Dag 3:

Dag 4:

Dag 5:

Dag 6:

Dag 7:

PS:

Hvilken video som vant?

           I løpet av den uka jeg tok disse bildene lå videoene ute på Ceatls Facebook-side for å samle flest mulig oppadvendte tomler. Deretter kan juryen suverent velge blant de ti videoene som har fått flest "likes". Vi er med i den haugen. Vinneren kåres den 30. september, på dødsdagen for alle oversetteres skytshelgen, Eusebius Hieronymus Sophronius (347 f.v.t.–420), kjent som den hellige Hieronymus.

           Det er altså for sent å løfte tomler, så nå er det kryssing av fingre som gjelder, folkens. Og i mellomtiden kan dere nyte Erik Skuggeviks perle her: 

http://www.youtube.com/watch?v=UGYL5sUwr2Q

Om menneskealper og spireahække

Av Sara Koch, som oversetter fra norsk til dansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Når man oversætter, oversætter man ikke kun ord og indhold, men også kulturer. I en beskrivelse af en bestemt aktivitet i et norsk landskab eller byrum, er det ikke kun aktiviteten der skal oversættes, men også landskabet eller byrummet det foregår i.

Når Rolf Jacobsen i digtet "Byens metafysikk" skriver:

Fra østens skyhøje menneskealper 
fra vestens villafasader bak spirea

er en dansk læser helt fortabt i himmelretningerne. For en dansk læser ved ikke at når man tager til Vestkanten, bor der Frognerfruer som mener at a-endelser er så Vika-agtige. Eller at hudfarven og indkomstniveauet forandrer sig når man krydser elven og kommer til Østkanten – medmindre man kommer til Grünerlökka, som er blevet hipt i halvfemserne og nullerne.

I den danske hovedstad betyder øst nemlig gode indtægter og velopdragne børn, og vest betyder arbejderkvarter, eller gjorde det indtil i 90’erne da vest blev hipt og dyrt. Og man skal nordpå for at finde villafacader bag spireahække, men længere nordpå end Nørrebro, der er det nye Vesterbro.
 

Men ude i naturen betyder skog: skov, svaberg: klippe, myr: mose og hei: hede, i hvert fald i ordbogen.

Problemet er bare at der er stor forskel på dansk og norsk natur selvom sprogene ligner hinanden. En skog er således ikke en skov, en norsk skog er mindst ti gange større end en dansk, derfor bør skogene på dansk blive til ”de dybe/store/enorme skove”. Problemet er måske størst den anden vej, hvor skov måske skal blive til lund eller skogholt og ikke skog, så den lille romatiske slentretur i skoven ikke kommer til at lyde som en strabasaerende dagstur i skogen med niste og vandrestøvler.
 
Men det er ikke kun størrelsesforskellene der gør sig gældende – for ikke at tale om højdeforskellene (det danske Himmelbjerget, som er et af de højeste punkter i Danmark, er med lidt godt vilje højst en bakketop på norsk). Forskellen ligger også i arten, men måske særligt i forholdet til natur. I Danmark har vi jo næsten ikke natur. Vi har opdyrket mark, tæmmede parker og så har vi afgrænsede områder af ”rigtig” natur, som næsten alle sammen er fredede og følger lovbestemte beskyttelsesplaner så de ikke forandrer sig naturligt, de har et navn på landkortet og afmærkede stier i forskellige farver så de er turvenlige, ikke små steder af pludselig og vild natur hvor børn kan lege, kvinder tænke og unge holde fest.
 

Man får problemer hvis man følger ordbogen og gør myr til mose, og myrvand til mosevand. Foruden at være et afgrænset, kortlagt område er de danske moser fulde af lunkent, mudret og stillestående vand. Så når Skjelbred skriver om myrvandet der griber rundt anklen, bliver den danske læser forvirret. Bevares, mosevand bliver da koldt når det fryser, men når man tænker på mosevand er det ikke kulde man tænker på, men det lunkne, mudrede …

På dansk er mosevand således også blevet et slangudtryk for ulevedygtig sæd, deraf udtrykket mosevand i sprøjten. Og sådan kan der også opstå problemer den anden vej.

Hos Knausgård leger børnene på heiene. Ordbogen fortæller mig at en hei er en hede, men ligesom med moserne/myrene, er danske heder klart afgrænsede områder med et navn og en plads på landkortet. Desuden er den biologiske definition blandt andet at det er et lyngbevokset område helt uden træbevoksning. Når børnene hos Knausgård kravler op i træerne på heden, bliver de danske læsere forvirret, for hvor er de nu gået hen. En hede er for den danske læser endvidere noget arkaisk. Man forestiller sig den danske forfatter St. St. Blichers Hosekræmmeren vandre over heden, og den hede er ikke et sted for børn. Så også her måtte jeg skrive om, beskrive og forklare for ikke at tilføje noget til teksten der ikke lå i originalen.

Det danske ord for svaberg – stenformationer ved vandet – er klippe. I Danmark har vi kun klipper på Bornholm – klippeøen, men det er spidse, gerne stejle klipper man kan springe i vandet fra, altså et fænomen der ikke beskriver de sorte, havslebne sten man blandt andet finder på Sørlandet – eller i Sørlandet som vi ville sige på dansk, eftersom det hedder i Nordjylland, i Sønderjylland. Så når de unge springer rundt på klipperne til en fest, bliver sceneriet mere dramatisk på dansk end i originalteksten, hvis jeg bruger ordet klippe, og det er jo ikke meningen.

Når oversætteren skal ud i naturen, skal hun passe på med at væbne sig med ordbogen, og man kan gå så galt i byen når man skal orientere sig efter de socioøkonomiske himmelretninger inde i byen. For en hyggelig historie kan pludselig blive dramatisk, en alvorlig historie komisk, og verden kan pludselig blive vendt på hovedet så de rige mister deres formuer og de fattige vågner som Jeppe i baronens seng.

Oversætteren skal altså lade ordbogen og den hjemlige viden blive derhjemme når det gælder topos, og begive sig ud og få en personlig erfaring om Norge. Den erfaring får man kun på en måde, ved at rejse og opholde sig i Norge, tit og ofte, i nord og syd, øst og vest, af og til kan man snyde ved at se tv, læse aviser og følge med i sociale medier. Men allerbedst er det at sidde på et svaberg og studere farven, formen, mærke teksturen, iagttage forandringerne efter vejret, stedet og så er det enklere at beskrive svaberget med ord der får den danske læser til at forestille sig et svaberg på samme måde som en norsk læser ville gøre. Ordet vil ikke være det samme fra gang til gang, ikke engang i samme tekst. Men hvis ordvalget er truffet på baggrund af erfaring, ikke via en ordbog eller en mekanisk beskrivelse baseret på et billede man har googlet sig frem til, vil læseren kunne føle at også hun sidder på et svaberg selvom hun aldrig nogensinde har set et.

Sara Koch har også skrevet innleggene Knausgårdsafari og Om nødvendigheden af højhælede gummistøvler når man oversætter Knausgård.

Oversatt aften: japansk litteratur i Norge nå

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 27.08., og denne gangen er temaet japansk litteratur i Norge nå.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 27.08. kl. 20.00.

Møt Magne Tørring i samtale med Reiko Abe Auestad.

I løpet av bokvåren vi nettopp har lagt bak oss, har norske forlag vist en sjeldent stor interesse for ny japansk litteratur, med flere nye utgivelser av forfattere som til nå har vært ukjente i Norge. På Oversatt aftens sesongåpning kommer oversetter Magne Tørring og professor Reiko Abe Auestad fra UiO – som begge har vært med på å starte foreningen Yonda! Yonda! Foreningen for japansk litteratur i Norge – for å snakke om to av disse bøkene: Mieko Kawakamis Pupper og egg og Tetsushi Suwas En hinsides mann. Samtalen vil i tillegg dreie seg om japansk litteratur og kultur, og om hvordan litteraturen bekrefter og bearbeider våre forestillinger om Japan, et land som er omgitt av en slags dobbelt eksotisme: Ikke bare ligger landet langt borte, både geografisk og kulturelt; det er også et land som skiller seg markant fra andre land i samme region, idet Japan tilsynelatende har annammet en «vestlig livsstil», som likevel leves ut på en helt annen måte enn hos oss.

Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur, del 2

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; del en finner du HER.

«Anmeldelser av oversatt litteratur publisert i aviser og tidsskrifter omfatter sjelden vurderinger av oversettelsens kvalitet bygget på kvalifisert analyse» (Malmqvist 2009: 45). Det er tilfellet med den norske oversettelsen av Kouroumas Les Soleils des indépendances. Uten å ha i sinne en slik analyse vil jeg se litt på de ulike oversettelsene, sammenligne dem og kommentere det jeg har funnet iøynefallende.

Ser man på det første kapitlet i alle de seks versjonene, altså originalen pluss de fem oversettelsene jeg har tatt for meg, finner man for eksempel at mens den engelske utgaven er konsis og økonomisk i ordforbruken i forhold til originalen, overgår derimot den svenske den sistnevnte markant i ordbruken. I den svenske finner man dessuten en del uttrykk, elementer og løsninger som jeg hadde sett på som mer tvilsomme.

            Det som jeg spesielt la merke til, var at noen av oversettelsene hadde tatt med innholdsfortegnelse fra originalen mens andre hadde utelatt den. Tro mot originalen har den norske versjonen en innholdsfortegnelse (like ryddig som den spanske, bare så det er sagt); den svenske og den danske har ikke inkludert den; og den engelske versjonen inneholder riktignok en innholdsfortegnelse, men oversetteren har foretatt en annen nummerering av kapitlene enn originalen har.

Det er ellers flere faktorer som jeg mener bidrar til å gjøre den norske oversettelsen til en vellykket kulturell transponering, og den viktigste er oversetterens bakgrunn: Ingse Skattum er afrikanist, professor i frankofon kultur, med særlig vekt på det frankofone Afrika sør for Sahara; hennes arbeidsfelt er afrikanske språk og muntlig afrikansk litteratur; hun kan et afrikansk språk (bambara), som er beslektet med forfatterens morsmål; hun har bodd i forfatterens by, hvor romanens drama utspiller seg (om noe kamuflert); i hovedfagsoppgaven sin gjør hun en stilistisk analyse av romanen hun oversetter; og doktoravhandlingen hennes omhandler gjentagelse som muntlig trekk i mandingo (språket omfatter bambara og malinké) tradisjonell og moderne litteratur, et stilistisk trekk hun med stor eleganse og musikalitet viderefører til den norske oversettelsen.

            «Han dro til malinké-land for å reinkarneres i en malinké-baby og på den måten oppfylle en malinké-mors ønsker», lyder det, rytmisk, på norsk. Selv om ordet ’malinké’ kun står to ganger i originalen, «Elle a marché jusqu’au terroir malinké où elle ferait le bonheur d’une mère en se réincarnant dans un bébé malinké», gir den ekstra gjentagelsen i norsk en type autentisitet, uten å forandre noe. I sin hovedfagsoppgave, skrevet på fransk, sier Skattum (1980: 3) at særlig gjentagelser gir fortellingen til Kourouma «en rytme som skiller seg fra den i ’det nøytrale språket’, en musikalsk note som nærmer seg poesi, en tone av spontanitet og intensitet, ekspressivitet og varme» (min oversettelse). I den svenske utgaven, derimot, finner vi ingen repetisjon: «Den gick ända till malinkeernas stamort och lyckliggorde en nybliven mor genom att ta plats i ett nyfött barn». Generelt har oversettere en tendens til å utelate det som betraktes som overflødige gjentagelser, og det kan skyldes, som Skattum (1991) poengterer, at oversetteren gjerne er gjennomsyret, «impregnert», av den skriftlige mentaliteten. I Christian Ballius artikkel (2009), som handler om den dynamiske ekvivalensen i oversettelse (oversette slik man forstår på det språket man oversetter til), leser man at moderne oversettelser på en ubevisst måte er styrt av den gresk- latinske retorikken som anbefaler å unngå gjentakelser av samme eller beslektede ord: Slike unnlatelser kan imidlertid gjøre at konstruksjoner som hadde en funksjon eller betydning i originalen, risikerer å forsvinne i oversettelsene.

            Som enda et eksempel på gjentagelse står etternavnet Doumbouya hele seks ganger i løpet av noen få linjer i originalen. Dette blir stort sett respektert i alle versjoner, med unntak av to utgaver som har redusert gangene til fem: I den svenske utelates det én gang, og «père Doumbouya, mère Doumbouya» oversettes med ’både far og mor Doumbouya’; og den danske i sin tur sløyfer helt og holdent ’faren’, og segmentet blir til ’en Doumbouya-mor’.

            La oss se på to eksempler til: «[E]n la circonstance c’était un affront, un affront à faire éclater les pupilles» blir oversatt til norsk med «[U]nder omstendigetene var dette en fornærmelse, en fornærmelse så grov at den kunne få pupillene til å sprenges»: Gjentagelsen ’en fornærmelse’ (’un affront’) utelates ellers i alle utgavene unntatt den spanske, og på svensk lyder det slik: «med tanken på dagens betydelse hade [han] förolämpat [honom] så till den grad att pupillerna kunde spricka».

«Horodugus hellige krokodiller lå i vannskorpen eller varmet seg på sandbankene. Horodugus hellige krokodiller ville aldri våge å angripe den siste ætling av Dumbuja-slekten». Her har Skattum benyttet seg av en identisk repetisjon—’Horodugus hellige krokodiller’—i begynnelsen av to etterfølgende setninger for å gjengi anaforen i originalen: «Les gros caïmans sacrés flottaient dans l’eau ou se réchauffaient sur les bancs de sable. Les caïmans sacrés du Horodougou n’oseront s’attaquer au dernier descendant des Doumbouya». Anafor, eller grammatisk parallellisme, har som funksjon bl.a. å forsterke eksempelvis et budskap.

I en anmeldelse av den tyske oversettelse (Hamm 2005), Die letzte Fürst, illustreres boken med et par passasjer, og den ene inneholder det ovennevnte segmentet: «Die großen, heiligen Kaimane schwammen im Wasser und wärmten sich auf den Sandbänken. Die heiligen Kaimane würden den letzten Spross der Dumbuya nicht anzugreifen wagen». Det er en grei oversettelse, men hvor ble det av Horodougou? En (uskyldig) neglisjering av anmelderen eller av forfatteren? Ellers, tro om det ikke skulle stått oder istedenfor und?

At den norske oversettelsen overgår de andre hva gjelder å reflektere de opprinnelige retoriske figurer i originalverket, har jeg funnet flere andre tilfeller av. Det er tilfelle med blant annet homoiteleuton ’like endinger’, en retorisk figur som Skattum på en bevisst måte benytter seg av i sin oversettelse. En rekke like endinger finnes i originalen i for eksempel «Il fallait bousculer, menacer, injurier pour marcher», som i norsk har fått den rytmiske klangen «Man måtte skubbe, true, skjelle og smelle for å komme frem».

I «brus som fra en bøffelflokk som kommer brasende gjennom skogen» får vi en velklingende konsonantisk alliterasjon (gjentagelse av første bokstav, her en konsonant) for å gjengi den originale «brouhaha de l’arrivée d’un troupeau de buffles dans la forêt».

            Jeg går over til noe som spesielt tiltrekker min oppmerksomhet i den svenske oversettelsen i forhold til originalen. I denne er det et ord som forekommer hyppig og som blir et gjennomgående symbol i romanen: det gjelder ordet bâtard ’bastard’, medfulgt av en rekke andre ord som er avledet i enten form eller betydning. I den norske og spanske oversettelsen har oversetterne vært helt konsekvente med å oversette uttrykket på hvert eneste sted det står i originalen. I den danske forekommer det gjentatte ganger, men ikke konsekvent, og i den engelske er ordet blitt brukt noen ganger. I den svenske derimot, briljerer ordet ’bastard’ med sitt fravær. Finnes det ikke på svensk også, eller?

            Vi tar en kikk på første gang uttrykket anvendes og dets oversettelser: «Bâtard de bâtardise! Gnamokodé! » (fr), «¡Bastardo de bastardía! Gnamokodé! » (sp), «Bastard over alle bastarder! Njamokodé! » (no), «Hell and damnation! Njamokode ! » (eng, hvor ordet på malinké kursiveres), «Bastard over alle bastarder! Gnamokodé! » (dk), «Gnamakode! [sic] » (sv, hvor kun ordet på malinké er brukt).

            Nøyaktig samme uttrykk forekommer flere ganger i originalen, og det som også er slående, er den uregelmessige anvendelsen av det hos noen oversettere, som på ulike steder bruker ulike løsninger. Nøyaktig samme uttrykk, ’Bâtard de bâtardise!’, blir for eksempel oversatt med henholdsvis «Damn all the bastards» (eng), «Fordömt, förbannat, djävulskap alltihop! Bottenlös skam», og på andre steder i romanen med «Vilken usel fördömd värld han levde i! » og «Inget annat än skam och djävulskap[...]» (sv).

            La meg vise et siste eksempel med gjeldende uttrykk, her på alle seks språk:

«Bâtardes! déroutantes, dégoûtantes, les entre-saisons de ce pays mélangeant soleils et pluies. » (fr) ; «¡Qué bastardos!, qué desconcertantes y qué repugnantes resultaban los entretiempos de este país, que mezclaban soles y lluvias. » (sp) ; «Bastarder! forvirrende, avskyelige, var disse overgangene fra én årstid til en annen, disse overgangene som blandet sol og regn. » (no) (her legger vi merke til den elegante anaforen, hvor ‘disse overgangene’ blir gjentatt); «What a miserable misbegotten time of year it was here, between seasons, mingling sunshine and rain. » (eng); «Bastarder! Ødelæggende, afskyvækkende, sådan blandedes sol og regn i dette land når årstiderne skiftede. » (dk); «Fördömda, förbannade, förvirrande, äckliga, dessa årstiden som varken var det ena eller det andra och där solen kunde skina och regnet falla när som helst.» (sv).

For å avslutte denne sammenligningen av tekstene trekker jeg frem et utdrag, gjengitt først fra originalen, så fra den norske oversettelsen, så fra den svenske: «Les vrais griots, les derniers griots de caste ont été enterrés avec les grands capitaines de Samory. »; «De ekte griotene, de siste griotene av ekte kaste, ble begravd med Samoris hærførere. »; «De riktiga grioterna, de som tillhörde den äkta kasten, hade hamnat under jord samtidigt med kaptenerna av Samoryfamiljen som bekæmpade de vitskinnade. » Jeg har noen spørsmål angående den svenske oversettelsen: hvor i originalen står det noe som helst om familien til Samory? For det andre, selv om det historisk sett er kjent at Samory—ved hjelp av sine hærførere—bekæmpade de vitskinnade, henvises det jo ikke til dette annensteds i teksten. «Normalisering og utjevning [av en tekst] er et problem ved all litterær oversettelse», mente Malmqvist (2009:44), som tilføyde at «[d]e verste tilfellene av utjevning [var] å stryke deler av teksten eller legge til noe som ikke finnes der». «Oversetteren må imitere originalverkets opphavsmann, oversettelsen hans bør være så lik originalen som mulig og en sann representasjon av originalverket» (idem).

            Ahmadou Kourouma, på sin side, uttrykker seg slik om oversettelse: «Toute langue, toute société, c’est d’abord un certain nombre de mythes ou réalités. Traduire c’est trouver les mythes ou réalités correspondant» (sitert i Gyasi 1996): ’Hvert språk, hvert samfunn, er til å begynne med en viss mengde myter eller virkeligheter. Å oversette er å finne de tilsvarende mytene eller virkelighetene’ (min oversettelse).

            I følge Paul Ricœur er ikke oversettelse kun et intellektuelt teoretisk eller praktisk arbeid, men også et etisk problem. Å bringe leseren til forfatteren, sier han, og å bringe forfatteren til leseren, under risiko for både å tjene og svike to herrer, er å praktisere det han kaller «l’hospitalité langagière » ’den språklige gjestfrihet’ (Ricœur 2004: 43).

            I mitt avisklippsarkiv finner jeg frem en liten perle fra 1988: «La rosa profunda», en sammenligning mellom to oversettelser eller gjendiktinger fra en diktsamling av Jorge Luis Borges med samme navn, skrevet av Jon Fosse i Dag og Tid. «Ein sit der, kan ikkje spansk» og «får lyst til å gi det heile opp», sier Fosse som uttrykk på hvor store ulikheter det er mellom de to utgavene. Den ene er norsk, den andre svensk, og her kommer den svenske utgaven pent ut av sammeligningen. Forfatteren konkluderer med at «[g]jendikting nok [er] altså meir eit spørsmål om språkleg musikalitet og poetisk kongenialitet enn om filologisk autentisitet» (Fosse 1988).

             I 2010 ble 50 års uavhengighet fra kolonimaktene i Vest-Afrika markert, og med tanke på innhold og budskap vil jeg si at boken er like aktuell i dag som den var for over 40 år siden.

Bibliografi

Balliu, C. 2009. L’équivalence dynamique: une notion théorique? I Rodica Dimitriu og Miriam Shlesinger (utg.) Translators and Their Readers: In Homage to Eugene A. Nida. [Bruxelles], Les Éditions du Hazard.

Fosse, J. 1988. La rosa profunda [en diktsamling (1975) av Jorge Luis Borges], i Dag og Tid. Oslo, nr 36, 8. sept, sidene 10-11.

Gyasi, K. A. 1999. Writing as Translation: African Literature and the Challenges of Translation. In Research in African Literatures, vol. 30, nr 2, sidene 75-87.

Gyasi, K. A. 1996. Writing as Translation: Translation and the Postcolonial Experience – The Francophone African Text. Doktoravhandling, The Ohio State University.

Hamm, S. 2005. Die Kaimane werden ihm schon nichts tun... , i Deutschland Radio [på nettet] http://www.dradio.de/dlf/sendungen/buechermarkt/352670/ [lest 22.03.11].

Kourouma, A. 1970 [1968]. Les Soleils des indépendances. Paris, Editions du Seuil.

Kourouma, A. 1981. The Suns of Independence, oversatt fra fransk av Adrian Adams. New York, Africana Publishing Co.

Kourouma, A. 1989. Uafhængighedens sole, oversatt fra fransk av Benedicte Wern. København, Tiden.

Kourouma, A. 2003. Den siste Doumbouya, oversatt fra fransk av Gunnel von Friesen. Göteborg, Papamoscas.

Kourouma, A. 2005. Uavhengighetens soler, oversatt fra fransk av Ingse Skattum. Oslo, Cappelen.

Kourouma, A. 2005. Los Soles de las Independencias, oversatt fra fransk av Mireia Porta i Arnau. Barcelona, Alpha Decay.

Malmqvist, Göran 2009. Om oversettelse: Verdenslitteratur er oversettelse (oversatt fra engelsk av Ellinor Kolstad). Prosa 3: 42-46.

Ricœur, P. 2004. Sur la traduction. Paris, Bayard.

Skattum, I. 1981. Passion et poésie : analyse stylistique d’un roman africain, Les soleils des indépendances, par Ahmadou Kourouma. Hovedoppgave i fransk, Universitetet i Oslo.

Skattum, I. 1991. De Bakoroba Koné à Camara Laye : La répétition comme trait d’oralité dans la littérature mandingue traditionnelle et moderne. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, Klassisk og romansk institutt.

Vidal Claramonte, M. C. Á. 2007. Traducir entre culturas: diferencias, poderes, identidades. Frankfurt am Main, Peter Lang.

En stor takk til Morten Løtveit, Alex Boysen og Per Egil Hegge for språkvask og korrektur av den norske teksten. Og så takker jeg Raúl Castro Cantero for lange litteratursamtaler, oppmuntring og inspirasjon.

Afrikansk frankofon litteratur: om å oversette en kultur

Av Laura Álvarez

Blogginnlegget er delt i to; del to kommer senere i uka.

På vei fra Barcelona til Oslo satt jeg på flyet med den spanske oversettelsen av romanen Les Soleils des indépendances av ivorianeren Ahmadou Kourouma (1927–2003) i hendene. Endelig fått tak i den. Og nå var jeg nysgjerrig på oversettelsen. Jeg hadde gjentatte ganger etterlyst den i Barcelonas største bokhandler og enkelte andre steder. Under studietiden, da jeg blant annet skulle analysere frankofone afrikanske forfattere (og deres, etter min mening, litterære perler), nevnte jeg blant flere andre bøker og andre afrikanske forfattere denne boken og forfatteren for en venn. Han ble interessert, og siden han bodde i Sverige, fikk han tak i den svenske utgaven, oversatt under tittelen Den siste Doumbouya. Han—som i sin tur ga meg tips om andre bøker og holdt øye med alt det som skjedde rundt afrikansk litteratur i svensk presse, bokmesser, osv.—ble imponert over romanens kvalitet og takket for tipset. Derimot var oversettelsen etter hans mening ikke like imponerende, og han klaget over hvor tungt språket lød. Senere skal jeg ifølge ham ha oversatt den aller første siden av boken fra fransk til spansk, hans og mitt morsmål, og sendt det til ham. Saken er at han ble mer og mer interessert i Kouroumas forfatterskap, og jeg begynte å lete etter spanske oversettelser.

En ryddig innholdsfortegnelse innleder den spanske versjonen Los Soles de las Independencias. En slik innholdsfortegnelse finner vi også i originalen, bare at denne står aller sist i boken, noe som er vanlig i franske bøker. Det så lovende ut. (Jeg hadde ikke originalen med, og kunne dermed ikke sammenligne oversettelsen med den). Så begynte jeg over på første kapittel. Det skulle senere vise seg være en riktig bra oversettelse i sin helhet, men på den aller første linjen stusset jeg litt: Oversetteren hadde her ikke vært helt trofast mot originalen. Det som hadde blitt fremstilt i overført betydning, ble oversatt bokstavelig, og noe av poenget hadde blitt borte. Til tross for at jeg ikke hadde originalen med, husket jeg spesielt denne første linjen, hvor romanen fra starten av viser sin originalitet, nemlig Kouroumas intensjon om å «brekke», ’casser’, som han selv sier, det franske språk. Ved å overføre uttrykk fra sitt eget morsmål til fransk skaper han en ny stil, og dette bidrar til at Les Soleils des indépendances har blitt betraktet som den mest afrikanske av alle romaner.              

Hjemme i Oslo sjekket jeg den norske utgaven. Jeg fant ut at oversettelsen av det samme uttrykket til norsk derimot var vellykket. Dette gjorde meg nysgjerrig på ulikheter i forskjellige oversettelser til andre språk. Etter en tid hadde jeg, i tillegg til originalen, samlet følgende tilgjengelige versjoner: The Suns of Independence, engelsk utgave 1981, Adrian Adamss oversettelse; Uafhængighedens sole, dansk utgave 1989, Benedicte Werns oversettelse; Den siste Doumbouya, svensk utgave 2003, Gunnel von Friesens oversettelse; Uavhengighetens soler, norsk utgave 2005, Ingse Skattums oversettelse; Los Soles de las Independencias, spansk utgave 2005, Mireia Porta i Arnaus oversettelse. Så langt jeg vet, finnes det også en italiensk oversettelse, I soli delle indipendenze (1996)—oversatt av Monica Amari; en ungarsk, A Függetlenség fényes napjai (2001)—av Júlia Lángh; og en tysk, Der letzte Fürst (2004)—av Horst Lothar Teweleit. (Det er interessant å merke seg at de fleste oversetterne er kvinner, eller for å være mer presis, tre fjerdedeler av dem). Av den tyske utgaven kan man lese noen fragmenter på nettet, og man får således et innblikk i denne også.

            Likesom andre tospråklige og tokulturelle forfattere tenker Kourouma på ett språk og skriver på et annet. Dette er tilfellet med den peruvianske forfatter José M. Argüedas (1911–1969), som bestemte seg for å skrive på spansk, maktens språk, for å nå et bredere publikum. Argüedas stil omfatter to språk: På et grammatikalsk korrekt spansk gjenspeiler han indiansk skikk og tro gjennom syntaktiske variasjoner og stilistiske trekk, og tilføyer ord og vendinger fra morsmålet quechua (Vidal 2007), Inkarikets språk. Hos en tospråklig forfatter er det alltid et ubevisst islett fra vedkommendes morsmål, men i Ahmadou Kouroumas tilfelle bruker han denne interferensen på en bevisst måte (Gyasi 1999).

            De innledende ord, «Det var en uke siden Koné Ibrahima [...] var ferdig i hovedstaden», har den opprinnelige betydning på malinké, forfatterens morsmål, at mannen var død. «Var ferdig», ’avait fini’ i originalen, er til de øvrige språk oversatt med ’had met his end’ (eng), ’havde opgivet ånden’ (dk), ’slutade sina dagar’ (sv).  På spansk hadde jeg forventet noe slikt som for eksempel ’había terminado’ eller ’(se) había acabado’, et uttrykk som forøvrig er i bruk ihvertfall i søramerikansk spansk. («El hombre se acabó temprano», ville min mor ha sagt, ’mannen ble tidlig ferdig’ (levde et kort liv), i lav tone, som for seg selv, i forsøk på å unngå ord som ’død’, og dermed å holde onde ånder unna.) Men oversetteren har valgt ’había fallecido’, ’var død’, altså en bokstavelig oversettelse. Like før slutten av romanen kommer uttrykket igjen: en malinké ’avait fini, était fini’, ’ hadde gjort seg ferdig, var ferdig’, ’had finished, was finished’, ’havde gjort sig færdig, vær færdig’, ’hade slutat, det var slut med’[honom]. Og her lyder den spanske utgaven, denne gangen, ’había terminado, estaba terminado’, i samsvar med originalen.

Utgaven jeg her vil belyse, er den norske. Denne har elementer ingen av de andre utgaver har. Den har for eksempel, og dette vil jeg understreke som spesielt relevant etter min mening, en omfattende liste med ordforklaringer bakerst i boken. I tillegg er utgaven utstyrt med etterord.

            Det er ikke sjelden at jeg, når jeg sitter med et litterært verk av en frankofon afrikansk forfatter, får lyst til å dele boken med familie og venner. Da prøver jeg å få tak i en oversettelse. Lite finnes oversatt til spansk fra frankofon afrikansk litteratur, og det lille som oversettes, blir som regel utsolgt på kort tid. Finner jeg den spanske versjonen av et verk jeg ønsker, vil jeg forsikre meg om at den jeg deler boken med, skal lese det jeg leste. Så tar jeg frem den originale versjonen og sammenligner de to. Rett så ofte finner jeg at det er noe vesentlig som savnes i disse oversettelsene, og det er ordforklaringer. Deler av verket kan nemlig neppe forstås uten hjelp av ordforklaringer og noe informasjon om kulturen. Man kan ikke forvente å finne slike kulturell bakgrunnsinformasjon i alle oversatte verk, men, som lingvisten Göran Malmqvist (2009: 44) påpekte under et foredrag, må man «være klar over det faktum at oversettelsen av en tekst samtidig [er] oversettelsen av en kultur». Han tilføyde at «slike kulturelle elementer som kan virke merkelige på leserne av oversettelsen, må belyses for dem, ikke i fotnoter, men fortrinnsvis i en innledning til oversettelsen» (idem). De kulturelle elementer blir i den norske utgaven—Uavhengighetens soler—godt belyst. Det kommer bakerst i boken, noe jeg personlig opplever som behagelig, ettersom det ikke forstyrrer leseren. Det er ikke et eneste tegn i teksten som sier at her er det noe man bør vite.

Følger man Kwaku Gyasis (1999: 81) betegnelse, ville denne norske oversettelsen utgjøre en «tykk oversettelse»: «A consideration of [sociocultural] factors in African literature will produce what Kwame Appiah has called ‘thick translation’ and which he defines as ‘a translation that seeks with its annotations and its accompanying glosses to locate the text in a rich cultural and linguistic context’».

  

Les del 2 om et par dager. Essayet er tidligere publisert i det nordiske litteraturtidsskriftet Kritiker i juni 2012.

Oversetterpris til Per Qvale

I år er det andre gangen at Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénske midlene deles ut. Prisen er på 50 000 sek og skal deles ut hvert eller hvert annet år. Prisen utgjør belønning for oversettelse mellom de nordiske språkene av litterært eller essayistisk verk eller en oversetters gjerning som helhet. Prisen er blitt til gjennom en donasjon til Letterstedtska föreningen fra fhv. universitetslektor i tysk ved Stockholms universitet Lars-Olof Nyhlén og hans ektefelle Marthe, Hässelby.

"Per Qvale, norsk litteraturviter og oversetter, er blitt tildelt Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénska midlene for 2013.

Styrets begrunnelse: Per Qvale (f. 1946) har oversatt mer enn 100 bøker fra svensk, engelsk og tysk. Hovedtyngden av et oversetterarbeid som har pågått fra midten av 1970-tallet ligger på svensk litteratur med ca. 70 titler. Hans presise oversettelser viser stor respekt for originalen, mens et moderne norsk språk gjør at hovedverker i svensk samtidslitteratur fremstår som moderne klassikere også i norsk språkdrakt."

Per Qvale er født i 1946. Han er magister i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og har utgitt fagbøker om oversettelse i teori og praksis, ved siden av et omfattende skjønnlitterært oversettelsesarbeid som begynte i 1976. Qvale oversetter fra svensk, engelsk og tysk med klar overvekt på oversettelse av svensk samtidslitteratur med forfattere som Sven Delblanc, Torgny Lindgren og Göran Tunström og mange flere. Han har vært formann i Norsk oversetterforening og ble i 2002 tildelt Den norske Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris. For sin oversettelse av Thomas Manns Lotte i Weimar fikk han i 2008 den største æresbevisning en norsk oversetter kan få – Bastianprisen.

Prisutdeling for Letterstedtska föreningens nordiske oversetterpris fra de nyhlénska medlen finner sted på et översetterseminar som Letterstedtska föreningen arrangerer 18.-19. oktober 2013 i Stockholm.

Oversetterbloggen gratulerer!

Bøygen søker tekst: Litterær omsetting og litterær omsettar

Fra litteraturtidsskriftet bøygen har Oversetterbloggen fått følgende utlysningstekst:
 
Bøygen søker tekst:

Litterær omsetting og litterær omsettar
Praksisen med å omsette litteratur har til alle tider vore akkompagnert av ein debatt om meiningsoverføring, lojalitet, tap og påstanden om at omsetting eigentleg ikkje er mogleg. Samstundes får ein tak i litteratur frå alle verdsdelar omsett til sitt eige språk, og mange les omsette bøker utan eingong å tenkje over at det ikkje er originalspråket dei les. Kva er det som skjer med ein tekst som vert omsett, og kva meiner ein eigentleg med tap i omsetting? Dette er emne vi har lyst til å undersøkje nærmare i neste nummer av bøygen, der vi vil sjå på omsetting gjennom omsettaren sine auge.

I bokmeldingar av omsette bøker er det ikkje ofte at omsettaren blir nemnd – med mindre det er ei ”dårleg” omsetting. Kva som gjer ei omsetting god er det heller ikkje alltid lett å lese ut av bokmeldingar av omsett litteratur. Viss det er det at ein ikkje skal merke at teksten er omsett, betyr det at teksten er dårleg om omsettaren er synleg? Kor mykje arbeid ligg det bak det å gjere seg sjølv usynleg? Dikotomien fornorsking og framandgjering er mykje diskutert, både av forskarar og praktiserande. Antoine Berman går så langt som til å hevde at det å erstatte dialektale uttrykk i originalen med tilsvarande norske uttrykk er ei form for latterleggjering av litteraturen som vert omsett. Korleis veger omsettaren lojalitet overfor forfattaren og det å skape flyt på målspråket opp mot kvarande? Kan ein omsettar la sin eigen stil skinne gjennom? Eit anna tilbakevendande ord i omsettingsdebatten er ansvar, først og fremst når det gjeld etiske spørsmål. Kan omsettaren ta uetiske val? Kva med ansvaret for forminga av språket – ligg også det hjå omsettaren? Kva for ansvar har i så fall forlaga?

Om du har erfaring frå omsetting og refleksjonar du har lyst til å dele, ein utanlandsk forfattar du har lyst til å presentere i norsk språkdrakt, eller nokre tankar om desse spørsmåla, tek vi gjerne imot tekst frå deg. Bøygen # 4/2013 har tema ”Litterær omsetting”, og vi tek imot essay og fagtekstar, bokmeldingar av omsett litteratur, og blir glade for omsette tekstar. Om du ønskjer å sende inn omsette tekstar eller om du er ein uerfaren skribent, er det fint om du kontaktar oss med idear og sender inn tidleg, slik at vi har god tid til å avklare trykkerettar og arbeide med tekstane.

Send tekst til boygen.red@gmail.com innan 1. oktober.

Bøygen er eit litteraturtidsskrift drive av masterstudentar på dei mange litteraturprogramma ved Universitetet i Oslo. Vi publiserer essays, artiklar, intervju og skjønnlitterære tekstar av både etablerte og uetablerte forfattarar. Følg oss gjerne på Facebook: http://www.facebook.com/uioboygen?fref=ts.

Beste helsing,
Ida Hove Solberg og Runa Kvalsund,
redaktørar for bøygen # 4/2013

Tvers gjennom tvers ... litt om omsetjing av Tarjei Vesaas til spansk

Av Juan Gutiérrez-Maupomé, som oversetter fra norsk til spansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! Tidligere innlegg finner du HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Kåseriet mitt kunne ha fleire titlar, for i Vesaas finn du så mange overraskande setningar. Der sit du og les, og plutselig står ei setning som er eit under: "Kven talar vi med, når vi teier?" seier han, og du må stoppe. Setninga er der, og skal bli der. Men det er omsetjing me skulle snakke om. Ja. Å koma til Noreg for å lære meg nynorsk for å omsetje Tarjei Vesaas til spansk, har gjort meg kjent på uventa måtar og i uventa områder. Der er mange som trur at eg er gal. Og ja, kanskje er eg det. Ikkje heilt normal, i alle fall.

Som omsetjar vil ein gjerne kunne reise i tid og rom for å vera på steden der ein forfattar budde, for å blande seg i samfunnet og området som hadde vori hans eller hennar. Å snakke med menneske der, eta med dei, dela brød på borda med dei. Bli kjent med hans venner, familie, med hans folk. Som oftast er det umogeleg. Men, eg ville prøva.

Ein dag i 2009, byrja ferda mi frå México by, gjennom London, til eg fann meg sjølv på ein aude sumarcamp, i Vinje. Det var juni, og det var snø. Der står eg, med dei to koffertane mine, og ei stor interesse for Vesaas. Eg sat utanfor hytta eg hadde lånt meg, med sol på natta. Ingen menneske å sjå. Utan mobil, utan internett. Stille. Ro. Eg lurte på om alle dei heime hadde hatt rett, at det var galskap å koma hit slik. Eg kjem frå ein by med over 20 millionar menneske. Galskap, kanskje. Men me har vori velkomne her. No bur me i ei lita bygd, oppi fjella.

Fleire dagar seinare var eg på butikken og skulle kaupa Vinje-tomater. Jau, der finst nokon som produsere tomater i Vinje - men det er eg som er gal, ikkje sant? Der sto eg med tomatane mine då ein flott, vakker, elegant og snill dame plutselig spurte om eg var Juan, den meksikanske ...

Ja, sa eg, det er meg.

Eg er Guri, Guri Vesaas.

Det var byrginga til eit fint, flott vennskap, ikkje berre med ho Guri, men også med han Olav, ikkje minst, med Hilde Vesaas. Det som eg har gjort med Tarjei Vesaas sine tekstar, har eg gjort saman med Hilde. Me byrja med dikt og korte noveller. Lev, vår draum. Ver alltid like ny. Ja.

Ein dag sa dei at eg skulle lese ei viktig, kjempeviktig novelle ...

Det var vinter i Vinje, og det snør. Det snør og snør over glenna, slik heiter huset vi budde i. Eg las om mannen som spelar, som kjemper for livet imot stjernene med musikk, og eg forstod. Å spela musikk med ord er det einaste eg kan gjera. Langt inne i huset, men ut mot straumen. Spela! ropar han, og ofrar ein ny bit av sitt inste.

Der sat eg, i huset på glenna, rådyra vil koma og spise frukost utanfor vindaugo våre, fleire forfattarar skulle eg lese for å kjene akkurat kva var nynorsk, og kva var Tarjei Vesaas sin stil. Nye dørar, nye vindaugo.

Nei, eg er ikkje så gal. Det er så mykje eg kan, og vil, takka Tarjei Vesaas for. Det er mykje eg har lært, ikkje berre om språk, dialekt eller litteratur. Men også om meg sjølv, og om arbeidet mitt, både med omsetjing og med skriving.

Setningar som finst, har eg snakka om før, setningar som kan endra livet, men også som kan hjelpe å forstå akkurat kva ein prøve å gjera, og kvifor og korleis...

I Fuglane, til dømes. I Fuglane er det han Mattis som greidde det:

"og himmelen var rein, torevêr skulle det ikkje bli i natt.
Tvers gjennom lyn, tenkte han og gruste seg.

Tvers gjennom tvers, tenkte han."

Jauda, Det er akkurat dette me gjera som omsetjarar. Å gå tvers gjennom tvers språk, tvers gjennom tvers tekstane, for å fine eit ord, ein stein i ei kald elv. Ein stein til, skal vi koma yver ... Ja, jo, jo ... Fordi det finst eit ord som eg skal også skulle finna ... Det er dette me driver med, då me omset. Og gjennom dette må me læra verda på nytt.

Det er Tarjei Vesaas som har opne meg dei dørar eg snakkar om, dei vindaugo. Han var ein stor forfattar, ein stor mann. Og å omsetje han til spansk er den einaste måte eg kjenner til å takka han, han Tarjei.

Eidsborg, februar 2013

Om å gjengi en forfatters stil i oversettelse

Av Cristina Gómes Baggethun, som oversetter fra norsk til spansk

Høsten 2012 utlyste NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet – en kåserikonkurranse for utenlandske oversettere av norsk litteratur. Oversettere fra hele verden ble invitert til å skrive kåserier med betraktninger fra sitt oversettervirke. Tematikken var fri, gjerne underlige eller irriterende ting og fenomener – enten i det norske språket eller ved den norske kulturen. Oversetterbloggen har fått tillatelse til å publisere både vinnerbidragene og de andre kåseriene. Følg med! De fem første innleggene finner du HER, HER, HER, HER og HER.

Det jeg vil snakke om her i dag, er et problem som oppstår noen ganger når du oversetter fra norsk til spansk. Det skjer ikke alltid, og det avhenger sterkt av forlaget, men det skjer noen ganger, og det er ganske symptomatisk. At å oversette en tekst er å være lojal mot tekstens innhold, at oversettelsen altså skal være bokstavelig, er nå til dags nesten en selvfølge. Stort sett blir oversettelsene gjort direkte fra originalspråket, og oversetterne pleier å være dyktige i begge språk. Du vil møte få mennesker som forsvarer det å endre en teksts innhold i en oversettelse. Men når det gjelder formen, er det mer diskusjon. Med tekstens form mener jeg forfatterens stil, hans eller hennes spesielle måte å bruke språket på med alle dets nyanser. Her møter vi i Spania dessverre fortsatt noen forleggere som absolutt skal gjøre inngrep i tekstens stil, i språket. Etter min erfaring pleier det å dreie seg om store forlag som har faste regler for alle forfattere og en standard på hva som er riktig og ikke riktig

Å oversette litteratur er jo også å oversette en kultur, og språket gjenspeiler den kulturen. Men jeg vil påstå at norske forfattere ofte bruker språket på en mye friere måte enn det spanske forfattere gjør. Eller rettere sagt, det er svært mange norske forfattere som bruker det folkelige eller muntlige språket i skjønnlitteraturen. Etter min mening er dette en vesentlig del av disse forfatterens verk, og jeg mener dette må gjenspeiles på en eller annen måte i oversettelsen. Det er i norsk litteraturhistorie en arbeiderklasselitteratur som vi ikke finner noe tilsvarende for i spansk litteratur. Dette gjør at det spanske litterære språket ofte er mye mer konservativt. Og problemet er at noen forlag insisterer på å ”tilpasse” den norske litteraturen til spansk kultur på denne måten, altså ved å prøve å ”forfine” eller ”rette på” de norske forfatterne. De vil helst få bort dette folkelige eller muntlige preget. Jeg skal ikke nekte for at det noen ganger kan være nødvendig med en viss tilpassing i oversettelse, men jeg er overbevist om at man i noen tilfeller går for langt, for da temmer du teksten og mister en helt vesentlig del av den. Da tar du rett og slett ikke forfatteren alvorlig. Du oppfører deg som om han ikke kan skrive godt nok, som om han ikke er en god nok forfatter. Og det er dette jeg vil vise med noen eksempler.

La oss begynne med begynnelsen. Som de fleste i Norge vet, skrev Knut Hamsun på en særegen måte. Hva som ligger bak denne skrivemåten kan man sikkert diskutere. Ingar Sletten Kolloen mener for eksempel at Hamsun måtte finne sin egen skrivemåte fordi han ikke kunne konkurrere med de velutdannede barna av borgerskapet ved å bruke ”deres skriveregler”, og at han da måtte finne på noe annet hvis han skulle klare å være bedre enn dem. Hvem vet, men det Hamsun i hvert fall gjorde, var å bli en av grunnleggerne av modernismen og av den moderne romanen i det hele tatt. Hamsun valgte for eksempel å ikke markere direkte tale, og det har naturligvis sterke konsekvenser for selve verket. På en måte smelter fortellerstemmen sammen med stemmene til personene som snakker i romanen, og det skaper en helt spesiell stemning. Saken er at da Hamsun endelig ble oversatt direkte fra norsk til spansk for første gang i 1990 – det var en oversettelse av Mysterier – insisterte det spanske forlaget på å bruke å anførselstegn. Argumentet var at det er slik man gjør det på spansk, og at leseren ville finne det vanskelig å forstå teksten ellers. Men det er jo sånn man gjør det vanligvis på norsk også, og stort sett har folk klart å forstå teksten. Det er rart å tenke på at hundre år etter at Hamsun satte i gang en revolusjon med sin litteratur, skulle forleggere rundt om i verden absolutt normalisere ham og få ham til å skrive som alle andre. Jeg må allikevel legge til at ikke alle forlag er like, og at i senere Hamsun-utgivelser på andre spanske forlag er forfatterens stil i så måte blitt respektert.

Men det største problemet er at det i Spania tradisjonelt er forlaget som tar de endelige bestemmelsene om teksten, og ikke oversetteren. I spanske standard oversettelseskontrakter forplikter faktisk oversetteren seg til å bøye seg for forlaget, selv om det i spanske forlag ikke er folk som snakker norsk. 

Det har riktignok gått over tyve år siden denne utgivelsen av Mysterier, men dessverre møter jeg ennå lignende problemer i Spania. La oss ta et annet eksempel. Da jeg oversatte Roy Jacobsens Vindunderbarn for et av de største forlagene i Spania, måtte jeg diskutere mye med forlagsredaktøren og manusvaskeren, som for øvrig heter ”stil-retter” på spansk, og bare det sier ganske mye om hva de gjør med teksten. Et av problemene var at Roy Jacobsen ofte bruker lange setninger. Det er den lille gutten Finn som forteller historien, og han kommer noen ganger med lange tankerekker som jeg absolutt synes det passer å bruke lange setninger til. Men det spanske forlaget ville kutte opp alle de lange setningene slik at det skulle bli lettere for leseren å lese teksten. Etter min mening endret du da teksten på en vesentlig måte. ”Stil-retteren” rettet eller endret stilen på en måte som gjorde selve fortellingen til en annen. De ville også temme teksten på mange andre måter. Det er for eksempel et sted hvor lille Finn forteller at bestemoren var gammeldags og hadde levende lys på juletreet så ”stearinen rant som snørr nedover stammen”. Den spanske manusvaskeren mente da at dette med snørr var litt ekkelt og ville helst stryke det.

La oss ta et annet eksempel fra samme forlag. I en oversettelse av Per Petterson jeg gjorde for ikke så lenge siden, sa fortellerstemmen at ”det norske folk drikker XXX liter brennevin i året”. Da oversettelsen min kom til manusvaskeren, ville han absolutt at setningen skulle lyde: ”den norske befolkning drikker xxx liter likør i året”. At ”likør” er noe ganske annet enn ”brennevin” er jo åpenlyst, men at ”folket” plutselig skulle bli ”befolkningen” mener jeg rett og slett er å ikke forstå hva litteratur er og hvordan forfattere velger å bruke språket. Ordet ”folk” har sterke politiske konnotasjoner, mens ordet ”befolkning” er et ganske nøytralt ord. Argumentet til manusvaskeren, med redaktøren i ryggen, var at det er slike ord man bruker i statistikker, og at vi måtte rette på forfatteren siden han åpenbart ikke skjønte seg på statistikker. Vi gjorde altså forfatteren en bjørnetjeneste ved ikke å rette på ham. Men ærlig talt, når Per Petterson snakker om ”folket”, så vet han absolutt hva han gjør. Å ta litteraturen seriøst, å tro på hva et litterært verk kan gjøre med oss mennesker, er å ta disse nyansene alvorlig.

At det ligger en klassekamp rundt språkbruket er klart. Man trenger ikke å være marxist for å være enig i det. Overklassen hadde lenge monopol på det ”korrekte språket”, som var det de selv brukte, mens den folkelige talemåten ble ansett som ”vulgær”. Men hundre år med litteraturhistorie og språkpolitikk har fått ting til å endre seg betydelig. Og det er litt rått å tro at Per Petterson eller Dag Solstad skriver som de skriver fordi de ikke kan gjøre det ”bedre”. Det er som å påstå at Picasso malte som han gjorde fordi han ikke kunne male et realistisk bilde. Og vi har vel alle sett Picassos ungdomsverk hvor han stråler av realistisk talent. Men Picasso valgte å male på en annen måte, og med det endret han kunsthistorien. Det samme skjer med litteraturen. Man kan spørre seg hvem Céline eller Bukowski hadde vært i verdenslitteraturen hvis man hadde insistert på å slette alle de stygge ordene, hvis noen hadde villet forfine dem ved å slette ekle ord.

Man kan naturligvis diskutere om det er riktig eller ikke å prøve å endre på det litterære språket ved å innføre et mer folkelig språk. Konservative krefter innefor kulturen kan til en viss grad ha rett når de forsvarer det mer kultiverte språket. De mener at det muntlige eller folkelige språket er fattigere og derfor mindre egnet til å uttrykke nyanser. Det skal jeg ikke si noe om. Men det man ikke kan nekte for, er at visse krefter innenfor litteraturen har kjempet for å innføre et mer folkelig eller muntlig språk i romanene. Og med det har de endret litteraturhistorien. Du kan like eller ikke like at Dag Solstad eller Per Petterson absolutt skal bruke a-endinger, men det er et faktum at det er det de gjør. Og skal du få en viss fornemmelse av hva Dag Solstad eller Per Petterson står for, er det absurd å insistere på å fornfine språket deres i oversettelsene.

I essaysamlingen Månen over porten skriver Per Petterson en artikkel som heter ”Stil og språk i klassereisenes tid”. Bare tittelen sier ganske mye. Og det er et faktum at det i Norge er mange forfattere som stammer fra arbeiderklassen, noe som ikke er tilfelle i Spania. Man kan kanskje si at arbeiderklassen ikke eksisterer lenger i Norge, eller Europa, men den eksisterte absolutt da disse forfatterne vokste opp. De gjorde en klassereise, men valgte å ikke tilpasse seg helt språket til de kultiverte klassene. De valgte å ta med seg sitt eget språk. Per Petterson forklarer i denne artikkelen at når du har vokst opp i Groruddalen, så er det en god del ord det er flaut å bruke; man sier ikke ”vakkert”, for eksempel, man sier ”pent”, og man sier ikke ”overveldende”, eller ”imidlertid”. Hos disse forfatterne finner du et forsøk på å etablere et eget litterært språk. Et språk som de selv kan føle seg hjemme i, og som de kan bruke for å skape litteratur. Og dette mener jeg må gjenspeiles i oversettelsen.

Det jeg har villet vise her i dag, er at når du prøver å rette, forfine eller normalisere forfatterne, når du bestemmer å endre stilen, så blir du sittende igjen med historien de forteller, men du mister hele deres litterære språk, det som gjør dem til de forfatterne de er. Dette skjer ikke vanligvis i spansk oversettelse, men dessverre skjer det av og til. Og det er ofte de store forlagene som gjør det, de som jeg pleier å si produserer en ”industriell litteratur”, rett og slett et markedsprodukt hvis mål er å selge så mye som mulig. Alle forfattere vil jo bli lest, men til hvilken pris? Du kan naturligvis like eller ikke like Hamsun, Solstad, Jacobsen eller Petterson som forfattere, du kan like eller ikke like stilen deres, måten de bruker språket på, men det som er meningsløst, er å utgi dem i oversettelse og ikke overføre denne stilen. Da mister du jo hele meningen med disse forfatterne og hva de står for i litteraturhistorien. 

Takk for meg.