I et kjellerhvelv i Nasjonalmuseet i Sarajevo ligger et av verdens mest verdifulle manuskripter. Det er voktet av sensorer og låser og alarmer, og det vises nødig fram. Men museet har lovt at folket skal få tilgang til å se originalmanuskriptet et par ganger i året, ved store høytider. Man er imidlertid meget forsiktig med å opplyse i forkant om tidspunktet for høytiden. Derfor er det fåfengt å gjøre en avtale på forhånd – slik jeg prøvde – reise til Sarajevo og møte opp på Nasjonalmuseet i den tro at du skal få slippe inn til helligdommen. Hvis du er heldig, blir du etter flere møter og lang ventetid kanskje sluppet inn i et nesten like kodebevoktet rom der en kopi ligger i en glassmonter.
(I den gamle jødiske synagogen i bydelen Baščaršia i Sarajevo ligger imidlertid en tilsvarende kopi i et enkelt, ubevoktet glassskap. Men det visste jeg ikke før senere.)
Boken er en haggadá og ble skrevet i Spania, trolig omkring år 1400. En haggadá er beretningen om jødenes flukt fra slaveriet i Egypt, da Rødehavet delte seg og Moses førte sitt folk over til Sinai-ørkenen, før de omsider kom fram til det forjettede land.
Fortellingen blir lest og fortalt ved sedermåltidet ved hver påskefeiring i jødiske familier. Det er en høyt skattet fortelling.
Det som er så spesielt ved Sarajevo-haggadáen, er at den er rikt illustrert. Jødiske og islamske manuskripter hadde opprinnelig strenge forbud mot illustrasjoner av enhver art. Kristne beretninger har derimot vært kunstferdig illuminert og utsmykket av munker gjennom hele middelalderen.
Denne særegne haggadáen var ukjent før den dukket opp i Sarajevo i 1894. Da hadde den vært i en families eie i flere generasjoner. Familien var blitt rammet av en tragedie, og boken ble lagt ut for salg for å skaffe penger til familiens livsopphold. Da vakte den de lærdes oppmerksomhet. Boken ble sendt til Wien for å bli restaurert og studert
Når et gammelt manuskript blir åpnet og restaurert, kan en finne spor som kan fortelle noe om bokens vandring gjennom århundrene: et frø som har gjemt seg i innbindingen, et insekt eller en sommerfuglvinge skjult blant arkene, mat- eller vinflekker som lager forandring i pergamentet, påskrifter som har hatt betydning. Noen slike tegn fantes også i Sarajevo-haggadáen. Og noen kunne spores opp og bekreftes, andre kunne gi næring til fantasifulle beretninger.
Hvem som har skrevet teksten, og hvem som har laget illustrasjonene, vet ingen. Heller ikke hvor det ble laget. Men trolig har det vært et sted i det spanske riket – sannsynligvis Sevilla – i den tiden da jøder, muslimer og kristne levde relativt fredelig sammen. Dette ble det slutt på omkring 1490. Landet skulle renskes for uønskede, urene og ukristelige elementer. Det mauriske herredømmet ble beseiret. Jødene ble jaget ut av landet.
Alle jøder som ikke ville konvertere til kristendommen, ble utvist fra hele det spanske riket i 1492. Det spanske riket omfattet på den tiden kongerikene på den iberiske halvøya samt de store øyene i Middelhavet (også Sardinia og Sicilia og et område rundt Napoli). Herskeren i Det ottomanske riket – et rike som inkluderte Lilleasia, deler av Nord-Afrika og Balkanlandene – var den eneste som åpnet sine grenser for en jødeinnvandring.
En av de få byene ellers som lot jøder få slippe inn, var Venezia. Byen hadde bruk for forretningsforbindelser til Levanten. Den tillot jøder å slå seg ned på et lite ettertraktet område hvor de gamle støperiene (gheti) hadde ligget. Stedet ble omtalt som gheto og var omgitt av kanaler på alle kanter. Tre broer førte over kanalene til resten av byen. Jødene fikk kun tillatelse til å drive med salg av brukte gjenstander, samt utlån av penger (å kreve renter for utlånsvirksomhet var en syndefull beskjeftigelse som kirken forbød kristne å delta i). Om kvelden ble portene og broene stengt, og portforbud for jøder ble innført. Kanalene ble strengt bevoktet om natten. Verdens første Ghetto var etablert.
Vi vet at haggadáen befant seg i Venezia i 1609. Da fikk boken en påskrift av en katolsk prest ved navn Vistorini. Denne påskriften var viktig for at boken skulle slippe å havne på de store bokbålene med kjettersk litteratur.
Fra Venezia til det åpne ottomanske riket var ikke veien lang. Men mot slutten av 1800-tallet ble muslimenes herredømme i Europa stadig svakere. Da haggadáen ble registrert som et restaureringsobjekt i Wien i 1894, var Bosnia og Hercegovina blitt annektert av Østerrike-Ungarn. Jødenes posisjon begynte igjen å bli vanskelig.
Vi vet at nazistene under annen verdenskrig visste om kunstskatten i Sarajevo og gjerne ville ha tak i den. En årvåken muslim klarte å smugle haggadáen ut av det bosniske nasjonalmuseets bibliotek, rett for nesen på nazigeneralen. Trolig ble boken oppbevart i en moské i en fjellandsby under resten av krigen.
En liknende redningsmanøver foregikk også under krigen mellom serbere og bosniere på 1990-tallet. En muslimsk bibliotekar reddet manuskriptet fra det bombede museet og fikk lagt det i et bankhvelv.
Forfatteren Geraldine Brooks jobbet som korrespondent for The Wall Street Journal i Sarajevo. Hun skulle dekke krigen i Bosnia. Da fikk hun høre om haggadáen og ble fascinert av historien.
Resultatet er blitt en fengende bok, The People of the Book, om menneskene som på en eller annen måte kan ha vært knyttet til denne bokens liv.
Brooks lar en kvinnelig konservator få manuskriptet til restaurering i Sarajevo i 1996. Det er funnene som denne konservatoren gjør under restaureringen, som driver bokens historie fram, eller rettere sagt: bakover i tid.
En sommerfuglvinge gjemt i boken forteller at manuskriptet har oppholdt seg i fjellene. Denne sommerfuglarten finnes nemlig bare i høyere alpestrøk. Vi blir vitne til hvordan nazistene blir lurt for haggadáen, og vi får være med boken til en fjellandsby i nærheten av Sarajevo. Vi blir også kjent med partisanenes harde kamper.
Når haggadáen dukker opp i Wien i 1894, får vi en både fornøyelig og dyster opplevelse av den dekadente hovedstaden mot fin de siècle – tiden da syfilis herjet i både velstående og lavere kretser, da Freud forsket på sine hysteriske kvinner, da høflighet sto i høysetet og man måtte forsvare sin ære med en duell.
Derfra blir vi ført til Venezia i 1609, til livet i Gheto, til en rabbiner som kjemper for at haggadáen ikke må bli brent, men hvis store, hemmelige og syndige svakhet er spillegalskap. Under det årlige karnevalet er det lettere for en jøde å snike seg ut i Venezia om natten – med forkledning, selvsagt. Og der lokker fristelsene.
Før haggadáen ble fraktet til Venezia, må den altså ha befunnet seg et sted i det spanske riket. Vi blir tatt med til Tarragona, der en jødisk skriver blir inspirert av en samling bilder til å lage en vakker utgave av påskeberetningen. Samtidig får vi innblikk i Spanias politiske stridigheter og den katolske kirkes makt. Inkvisisjonens torturmetoder var som kjent ikke snille.
I Sevilla, kanskje en generasjon tidligere, får vi til slutt forklaringen på hvorfor og hvordan de uvanlige illustrasjonene så dagens lys.
Tråden i disse fortellingene er altså de ulike sporene som blir funnet i haggadáen. Når konservatoren forfølger et nytt spor, blir leseren trukket inn i en ny historie med fengslende beskrivelser av hva som kan ha skjedd.
Som oversetter ble også jeg fengslet av historiene. Så sterkt at jeg måtte reise til Sarajevo for å se dette merkverdige manuskriptet. Deretter reiste jeg til Venezia og gjorde meg kjent med det særegne Gheto-området og de knøttsmå synagogene der, høyt oppe i etasjene, svært ulike synagoger i andre europeiske byer, som for eksempel den storslagne synagogen i Budapest.
Romanen gjorde at jeg ble nysgjerrig etter å finne ut stadig mer. Jeg oppsøkte jødiske bydeler på Sicilia, i Barcelona og i Venezia. Alle jødiske bydeler har hatt trange smug og høye, smale hus med mange etasjer og små leiligheter. Slik ble livsvilkårene deres. I Sarajevo levde jødene blant befolkningen ellers.
Denne våren skal turen gå til Sevilla. Den skal være så utrolig vakker, har jeg hørt. Selve hovedstaden i gullriket som kong Ferdinand og dronning Isabella bygde opp.
Jeg gleder meg.
Innlegg
